Pessimismens og misantropiens gleder er pålitelige og selvforsterkende. Vedder man penger på verst tenkelige alternativ i miljøspørsmål og samfunnsutvikling, kan man regne med god avkastning. Eller kan man det? Dag O. Hessen, som i tidligere bøker har vist at han ikke er fremmed for både globale og lokale miljøutfordringer, tillater seg i år å slå et slag for optimismen i «Vi».
Den gode rollen
Som offentlig intellektuell inntar Dag O. Hessen den sympatiske rollen som kunnskapsformidler, terapeut og forteller. Uavhengig av hans egne motivasjoner ligger han i landskapet til Malcolm Gladwell, Jared Diamond, Mary Roach og Thomas Hylland Eriksen. Selv de mer oversette av Hessens utgivelser, som fjorårets «Landskap i endring», er spennende lesing.
Fakta: Dag O. Hessen
Cappelen Damm, 252 sider
Den onde leser kan i slett lune avvise slike som koseintellektuelle eller selvhjelpsforfattere for eliten, men onde lesere kan si noe slemt om alle. Enten man er enig med disse forfatterne eller ikke, bidrar de til en nivåheving på samfunnsdebatter som de mer refsende og pyromane forfatterne av «brennhete debattbøker» ikke ville oppnådd på egen hånd.
Med «Vi» er feelgoodfaktoren tilsynelatende høy. Dette er en bred strøm av Hessens assosiasjoner rundt begrepet «samarbeid», hentet fra naturvitenskap, sosialantropologi, historie og litteratur.
Peker pilen opp eller ned
Er mennesket godt eller ondt? Hessen starter med den presumptivt alminnelige observasjonen at mens han i sitt eget liv nyter høflighet og vennlighet fra alle kanter, er han godt informert om hvor galt det er fatt andre steder. Hva skal man da vurdere som menneskets normaltilstand?
Lesehest? Les flere anmeldelser her
Med en metode som synes mer styrt av inspirasjon enn tørr sortering, beveger Hessen seg innom forskjellige vitenskapsgrener. Han nevner for eksempel semaifolket i Malaysia, som var viden kjent for sin fredsommelighet, de hadde ikke engang et ord for «å drepe». Men da menn fra stammen ble innrullert som soldater av britene, utmerket de seg med sin blodtørstighet. Tilbøyeligheter til vold kan altså ikke automatisk tilskrives hverken genetikk eller kultur, men også omstendigheter og anledning.
En stamme i Malaysia, det kan virke som anekdotisk bevisførsel, men det finnes flere lignende eksempler som bekrefter Hessens påstand. Det gikk for eksempel en nazistisk vekkelse over de ekstremt pasifistiske mennonnittene både i Europa og Nord-Amerika på 1930-tallet, og etter generasjoner og århundrer med militærnekt ble noen mennonnitter fryktede vakter i tyske konsentrasjonsleirer.
Valgt og valgt vekk
«Vi» er delvis skrevet i dialog med bøker som Jared Diamonds «Pest, våpen og stål» og Steven Pinkers «The Better Angels of Our Nature», uten at man må ha lest dem for å følge med. Like interessant er det hva han ikke har med. Man skulle kanskje trodd at Pjotr Kropotkins «Gjensidig hjelp – en faktor i evolusjonen» ville vært naturlig en naturlig referanse, særlig siden koblingen mellom altruisme og evolusjonen interesserer Hessen. Men alt kan man ikke ha med.
Referansene til Bibelen er også få, overfladiske og ikke godt korrekturleste, noe som kanskje sier mer om samtidens referanserammer enn at det avslører en svikt hos forfatteren. Brødrekonfliktene mellom Kain og Abel, mellom Isak og Ismael, Jakob og Esau kan alle tolkes som kamp mellom natur og kultur. Hobbes og Rousseau kom sent til bordet i debatten om hvordan mennesket best defineres sammenlignet med Bibelens forfattere. Men flertallskulturen i Norge har aktivt valgt å avstå fra tilgang til kunnskap om slikt.
Hessens mange innfall til temaet ansporer til tilsvarende innfall hos leseren, og resultatet er en fornøyelig leseopplevelse, og en viss grad av voksenopplæring. «Vi» tilbyr hyggelig bekreftelse for optimisten og passe saftig motstand for den kompromissløse pessimisten. (Vilkår)