Anmeldelse: «Balkanisering av Europa» av Sylo Taraku

Sylo Taraku, flyktning fra Kosovo og arbeiderpartimann fra Drammen, har en unik rolle i norsk innvandringsdebatt. Det er vanskelig å forestille seg en enkelt person som blir tatt på alvor og behandlet med respekt av et så stort spenn av deltagere i det som ellers er et opphetet og polarisert ordskifte.

Hans bok «Balkanisering av Europa» er da også omtrent slik man kan vente: en alvorsstemt, men ikke fatalistisk innføring i et Europa der klasseskiller, etniske spenninger og konflikten mellom flertallsstyre og liberale institusjoner blir stadig mer iøynefallende.

Reiseskildring

I både form og emnevalg er «Balkanisering av Europa» ganske lik Asle Tojes «Rødt, hvitt og blått» (2012) og «Jernburet» (2014): Jeg-personen reiser rundt på kontinentet og snakker med kjente og ukjente eksperter, til tider avbrutt av forfatterens egne observasjoner og erfaringer. Men mer sentral er nok Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombruddet» (2017), som Taraku kommenterer direkte ved flere anledninger.

Fra Jugoslavia har Taraku selv vært vitne til hvordan en tilsynelatende stabil verdensordning brøt sammen og munnet ut i ideologi og vold. Han dramatiserer ikke dette så mye som han kunne ha gjort, men erfaringen ligger likevel i bunnen av en særegen evne til å vurdere dagens konflikter, og Norges posisjon, i det hele.

Nordmenns engasjement i internasjonalt fredsarbeid, og nordmenns eksepsjonelt store tillit til FN, virker ikke latterlig på Taraku, eller som primært et resultat av oppblåst selvbilde. Han beskriver det som en konsekvens av et lite lands forståelse av hvor avhengig det er av internasjonale, bindende avtaler. «Den liberale orden skal ikke bare beskytte minoriteter mot undertrykkelse og folkemord, men også småstater mot stormakter som tar seg til rette på tvers av internasjonale normer.»

Taraku sier det ikke rett ut, men kan tolkes som at han mener en illiberal verdensorden altså ikke bare truer minoriteter, men også små land. Dette er ganske typisk tarakusk: et norgesnasjonalistisk argument mot populismen.

Skanderbeg, Hunyadi og Sobieski

«Balkanisering av Europa» er også en innføring i europeisk historie, sett gjennom linsen til europeisk konflikt med ottomanene. Slik introduseres leserne til nasjonale helter som alle lever videre i skolebøkene, og i hvert sitt land definerer det europeiske. Albanerne har Skanderbeg, ungarerne har Jaonós Hunyadi og polakkene har Jan III Sobieski.

Forfatteren peker ved flere anledninger på hvor ofte europeere, på forespørsel, overdriver antallet muslimer i sine respektive land. (Her kan det skytes inn at lignende overvurderinger også skjer på spørsmål om antall homofile i USA. Å bli gjenstand for bred og lidenskapelig debatt, gjør nærmest automatisk at en gruppe synes større enn den er.) Debatt om europeisk identitet foregår altså ikke på hundre prosent rasjonelt grunnlag, men handler om dypereliggende årsaker og om overlevert historie.

Lesehest? Les mer om bøker her

Statistikk på minoriteters størrelser kan misbrukes i begge retninger, selvsagt. En minoritet kan synes statistisk uvesentlig, men med lav snittalder og høy fertilitet har den helt andre prognoser enn en majoritet med stor andel pensjonister og få barn. Taraku, som beskriver seg selv som «flyktning fra et mislykket multietnisk samfunn» er slett ikke redd for å konfrontere også dette aspektet, og presenterer derfor fremskrivinger av minoriteters størrelser i forskjellige land i 2050.

Med sitt perspektiv fra Norge og Øst-Europa tilbyr «Balkanisering av Europa» en unik tilnærming som gjør den aktuell, også for dem som har lest flere bøker om samme tema tidligere.

* (Vilkår)