«Lasaruseffekten» starter med at den norske arkeologen Bjørn Beltø får en telefon fra et amerikansk institutt som tilbyr ham en fantasisum for å finne «De dødes bok». Her ligger angivelig eldgammel visdom fra Babylon og det gamle Egypt om hva som skjer med sjelen etter legemets død. Vår mann takker ja og snubler inn i et heidundrende drama som omfatter amerikansk etterretning, hemmelige katolske elitesoldater, farmasiindustrien og jødiske arkiver.
Motsattlitteratur
Samtidsromanene er fulle av gode beskrivelser og skildringer, men det skjer for pokker aldri noen ting. I sjangerlitteraturen, og særlig hos Egeland, skjer det noe absolutt hele tiden. Selv når Egelands hovedpersoner fabulerer om meningen med livet, gjøres dette i korthugde sitater fra Wikipedia. Kontemplasjon erstattes med sanking av informasjon.
Fakta: Tom Egeland
«Lasaruseffekten»
Aschehoug, 548 sider
Denne fremgangsmåten er selvsagt ikke gal i seg selv. Den uskrevne avtalen mellom Egeland og hans lesere er at leseren kjøper boken, og Egeland leverer en spennende historie. Skal historien virkelig være spennende, må noe stå på spill, og hva er vel mer dramatisk enn spørsmålet om hva som skjer med oss etter at vi dør?
Den enkle verdenen
For grinebiteren kan Egelands univers av og til fremstå pinlig enkel. Akkurat som Donald Duck aldri tar med seg lærdom og ydmykhet etter forrige fadese, men lar seg rive med av sin hybris i hver eneste nye jobb han tildeles, går Egelands gjennomgangsfigur Bjørn Beltø på limpinnen gang etter gang. Beltø er den Facebook-vennen du har som alltid takker ja til venneforespørsler fra barmfagre unge kvinner av ubestemmelig opphav. Han lar seg overhodet ikke forbauses når nøkkelen til den ene arkeologiske gåten etter den andre manifesterer seg foran ham. Når han i en herlig James Bond-aktig sekvens blir ført inn i det hemmelige hovedkvarteret for medisinsk forskning i sjelens udødelighet, er arkivene tilsynelatende organisert av en 12-åring, med reoler merket «INKUBALER ANNO 1450–1550».
Nå er Beltøs klossethet sant nok en del av hans personlighet, et trekk som gjør det lettere for leseren å identifisere seg med ham.
Konspirasjonen
Man skal være ganske nennsom for å lage en fortelling om en stor konspirasjon der jøder spiller en aktiv rolle, uten at hele fortellingen havarerer. Uavhengig av hvor ren fortellerens sjel er, legger det et så tykt lag av slam i bunnen at nesten enhver fabulering om hemmeligheter i synagoger eller jødiske arkiver kan klebes til den kristne og den muslimske verdenens mest sentrale og ulykkebringende vrangforestillinger.
Men det kan gå, for eksempel i Steven Spielbergs Indiana Jones-film «Raiders of the Lost Ark» (1981). Der har tyske nazister fått kloen i arken som i sin tid sto i tempelet i Jerusalem, og prøver å bruke den iboende kraften i den til sin fordel. Det hele går selvsagt spektakulært galt – for nazistene. Et annet eksempel er Jonathan Kesselmans kultfilm «Hebrew Hammer» (2003), der julenissen får det for seg at han skal stjele det ekstremt potente grunnstoffet «judeum» fra «den jødiske atomklokken» som angir når jødiske helligdager skal inntreffe. (Det virker litt mindre søkt når man ser filmen enn når man prøver å gjenfortelle det. Litt.) I begge tilfellene er «konspirasjonene» satirer på forestillingen om jødisk makt og trolldom.
Uten sammenligning forøvrig, ligger Egeland nærmere fremstillingen av jøder i Ingmar Bergmanns «Fanny og Alexander»: uutgrunnelige og mystiske, tildelt et spesielt ansvar av skjebnen, men uten onde hensikter. Egelands jøder snakker litt som selgere av Vakttårnet, der de kaller Gud for «Jahve». Men det er jo ikke sånn at katolikkene fremstilles helt troverdig heller, med sine pistolbærende munker. Og medisinsk forskning foregår kanskje ikke slik det beskrives her.
For denne leser ligger mysteriene og de arkeologiske gåtene litt for tett opp til et minste felles multiplum av hva som anses som spennende til at fortellingen blir så vellykket som den kunne blitt. Slik sett ligger «Lasaruseffekten» nærmere Dan Brown enn Umberto Eco. Men hvem har lest «Foucaults pendel» helt ut?(Vilkår)