Anmeldelse: «Bål – samisk ildkunst» av Yngve Ryd

Alt dør fra verden.

Amadeo Garcia Garcia bor i en liten elvelandsby i Peru, han er den siste som snakker språket taushiro. Det har vært gjort forsøk på å invitere ham til å holde kurs for å videreformidle sin kunnskap, men det går ikke, fordi han er så mye full. Med ham dør språket for alltid.

Forrige uke døde verdens siste stumpnesehorn-hann i et reservat i Kenya. Det var blitt gjort forsøk på å få ham til å parre seg med de to gjenværende stumpnesehornhunnene, men på grunn av dårlig sædkvalitet ble det ingen «graviditet», som det heter i dekningen av saken hos nrk.no, på et norsk der ordet «drektig» ikke lenger gir noen mening.

Og sammen med dyr og språk dør også kunnskap ut, det er nesten banalt å påpeke det. Det går helt fint, for de fleste, å ikke vite hvordan man melker en ku, sløyer en fisk eller bruker en telefon med dreieskive. Man kan oppleve et stikk av panikk akkurat idet ervervet kunnskap man tok for gitt, forsvinner, som når man leser at britiske lærere bekymrer seg over at førsteklassingene ikke lenger har utviklet den nødvendige håndmuskulaturen for å holde i penn eller blyant, så mettet er barna blitt av skjermtid.

Men stort sett klarer vi å leve med det.

Det skjer likevel at det utgis bøker som samler gammel kunnskap og formidler den til et potensielt bredt publikum. Dette er den menneskelige hukommelsens frøbank og nedfrosne spermie. Helge Gudheims makeløse, men muligens uselgelige «Kinning, bresting og ysting i Valdres» (2013) er et norsk eksempel fra nyere tid. Lars Myttings «Hel ved» (2011) er et annet.

Svenske Yngve Ryds «Bål – samisk ildkunst» går inn i denne tradisjonen.

To stokker er bedre enn tre

«Bål» er en stor bok, med fargebilder av bistre, tilårskomne gamle samer som nødig smiler til kamera, og av ved som brenner. I tekst har boken svært detaljerte beskrivelser av de forskjellige båltypene, av lokale spissfindigheter og av ulike tresorter.

Det ville vært rimelig å anta at det finnes en øvre grense for hvor spennende slikt kan være, men se, der tar man feil.

Her beskrives for eksempel «nuorssjo», en bestemt båltype som benyttes på et leirsted om natten og derfor helst skal gi en behagelig varme i timevis, og samtidig kreve minimalt med ettersyn. Knepet ligger i å legge en stokk oppå en annen. «Skogsamene rundt Udtjá og ned mot Piteelven er enige om at en ekte nuorssjo lages kun av to stokker, og har knapt hørt snakk om bål med tre stokker.»

Deretter følger en utførende forklaring om trestokk-nuorssjoens tarvelighet. Flammene blir for høye, varmen føres oppover istedet for å spres rundt leirstedet, og bålet brenner raskere ned. Og slik rusler Yngve Ryd videre, til hvordan man koker kaffe på lyng, hvordan man sover på glør og baker klappkake stekt på dvergbjørk.

Fyr på samtalen

Det er nesten ikke mulig å tenke seg at nordmenn som ferdes utendørs, ikke går til anskaffelse av denne boken. Ulempen ved dette er at det uunngåelige feinschmeckeriet som forlengst har røklagt enhver samtale om kaffe og vin, dermed vil kunne overføres også til båltenning. Men slikt må man kanskje ha tålmodighet med, for det er nettopp slik kunnskap blir levende.

Tenner noen et godt bål, så la dem snakke om det.(Vilkår)