Anmeldelse av Marte Michelets kontroversielle bok om Holocaust i Norge

Det finnes grunner til at det tok lang tid før en virkelig opprivende Holocaustdebatt kom til Norge. Norge har en liten befolkning, og etter europeisk målestokk har det vært få jøder bosatt her, også målt i prosent. Under annen verdenskrig ble færre jøder reddet enn i unntaksland som Danmark og Bulgaria, men en prosentvis større del overlevde enn i land uten grenser til nøytralt territorium, som Nederland og Tsjekkia. Frem til nå har det dermed latt seg gjøre å unngå Holocaust som identitetsavgjørende for Norge. Få andre land med bakgrunn som enten okkuperte eller allierte av Tyskland har kunnet si det samme.

Rundt 2006 ble det riktignok økt offentlig oppmerksomhet rundt norske borgeres deltagelse i deportasjonene, og særlig rollen til politiinspektør Knut Rød. Historikeren Synne Corell demonstrerte ettertrykkelig i «Krigens ettertid – Okkupasjonstiden i norske historiebøker» (2011) i hvilken forbløffende grad norske historikere hadde neglisjert jødeutryddelsen i sine fremstillinger. Og her kunne argumentet om «lave tall» ikke lenger være noen unnskyldning, siden Holocaustofre utgjør over ti prosent av norske sivile ofre under krigen.

Den store anklagen

Men først med Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?» har det åpnet seg en råk i debattsidene. Mens noen av bokens poeng har kommet frem før og i andre sammenhenger, har akkurat dette verket blitt tolket som en fundamental anklage mot Norge. Holocaust er ikke lenger noe «de» gjorde mot «oss», der «de» gradvis er blitt utvidet fra «tyskerne» til «tyskerne og deres norske medløpere». Kirken og regjeringen i London kommer ikke heldig ut av det hos Michelet, men det har skapt mindre furore. Mer graverende er det at her har selv hjemmefronten fått en anklage mot seg.

Og reaksjonen har ikke latt vente på seg. «Hun har ikke forstått krigen», «Hennes historiefortelling er falsk», «Michelet oppkaster seg som moralsk dommer over folk som reddet 800 forfulgte fra nazistene».

At reaksjonene er ektefølte utelukker ikke at de går inn i et mønster man ser fra Holocaustdebatten i andre land. Et prosjekt av den størrelsesordenen som jødeutryddelsen var, var bare mulig gjennom en fundamental svikt i kultur og samfunn, en svikt som gikk forut for krigsårene, spenner seg forbi Europas grenser og i varierende grad har gjort seg gjeldende senere. Ingen blir profet i eget land av å påpeke slikt.

Brunbeiset

Noe av årsaken til den høye temperaturen skyldes et mispass mellom Michelets skrivestil og hennes primære publikum. Et eksempel er reaksjonen på Michelets omtale av motstandsmannen Tore Gjelsvik og hans oppvekst i et hjem sterkt preget av den norske bondebevegelsen, «som i mellomkrigstiden hadde stått knedypt i antisemittisme, rasehygiene og, etter hvert svermeri for Det tredje riket». Gjelsviks etterkommere uttrykker i Aftenposten, og hvem kan holde dette mot dem, at deres far dermed er blitt brunbeiset.

Men hadde norske lesere lest tilsvarende om en bondebevegelse i Bessarabia eller Ruhr-området ville dette ikke blitt oppfattet på samme vis. Tvert imot ville man beundret den omtalte historiske person som ble motstandsmann selv om disse tankene lå i luften under oppveksten. Det samme kan sies om Arvid Brodersen, som i sin tid var svært opptatt av rasehygiene, men like fullt var motstandsmann. Mange av mellomkrigstidens åndsstrømninger, fra antroposofien til vegetarianismen, var simpelthen breddfulle av det man i dag sier seg å ta avstand fra i liberale kretser.

Når det kommer til stykket blir det bare spekulasjoner fra Michelets side om Bondelaget ga seg noe utslag i Gjelsviks barndomshjem, noe hun påpeker selv. Og hvem kan si om Brodersens bakgrunn farget hans tilsynelatende manglende engasjement for jødiske nordmenn, varsler fra Helmuth von Moltke til tross. Men gitt at Michelets målsetning er å vise bredden og kompleksiteten aktørene i motstandskampen befant seg i er det vanskelig å se hvordan hun skulle gjort det vesentlig annerledes.

Sønsteby-sitatet

Mye oppmerksomhet rundt Michelets bok har vært knyttet til en uttalelse Gunnar Sønsteby kom med i et intervju med Ragnar Ulstein i 1970, der Ulstein spør om hvordan Sønsteby «kom borti» «denne voldsomme jødeaksjonen i 1942». «Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår hundre prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.»

Michelet tråkler seg så fremover og bakover, hva visste motstandsbevegelsen og hva valgte de å gjøre med informasjonen. For en journalist, som er det Michelet er, ville det vært utenkelig å la et slikt sitat ligge. Sønsteby oppgir at han fikk sin informasjon fra Statspolitiet, og historikeren Bjarte Bruland (forfatter av «Holocaust i Norge», 2017) valgte å ikke gå videre på dette sporet siden det ikke fantes noe i Statspolitiets arkiv som underbygget at de satt på slik informasjon.

Men dermed er det ikke gitt at Sønsteby husket feil. Michelet undersøker dette og man kan være enig eller uenig i hennes konklusjoner, man kan føre frem bevis og dokumentasjon. Men at hun skulle mangle forståelse for det kaos, den frykt og de moralske dilemmaene hovedpersonene var utsatt for, som hun er blitt anklaget for i norske avisers spalter, er ikke egentlig en debatt om historie som sådan, men en kamp om hvem som har definisjonsmakten.

Nå skal tredje generasjon forvalte, formidle og forske i historien om Holocaust. Det ville vært unaturlig og usunt om ikke temaet ble analysert og undersøkt også fra nye vinkler.

Dette er en debatt som er massivt mye mer smertefull i land som hadde større jødisk befolkning, der flere av deres medborgere deltok aktivt i utryddelsen av dem, og der faktaene om Holocaust ble mer tildekket.

Man kan ha den norske debatten rundt Marte Michelets nyeste bok i bakhodet neste gang man leser om sentraleuropeere som motsetter seg nyere forskning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.