Anmeldelse: Carl Frode Tiller, «Begynnelser»

«Norge, verdas rikaste land, tenkte eg, å gå til grunne her er som å drukne i ein søledam. Eg prøvde å le, men eg fekk det ikkje til. Det var for sant, det var akkurat slik eg følte det, som om eg drukna i ein søledam.» Dette er ikke en kommentar til den siste ukens øsregn eller norske valgresultat, men hentet fra Carl Frode Tillers nye roman, «Begynnelser». Boken kan leses som en lite lovende tilstandsrapport for både verdens og hovedpersonens del.

Natur og ukultur

Romanen åpner med at miljøverneren Terje tar livet av seg. Deretter fortelles livshistorien hans baklengs, gjennom nærgående scener og glimt. Vi møter moren og søsteren, som han er uforsonlig innstilt til. Ekteskapet med Turid i Trondheim og forholdet til tenåringsdatteren Marit. Arbeidet med å verne utrydningstruede arter blant plantene i regionen og gleden over fakta om dyrs overlevelsesdyktighet og naturens evne til å ordne opp.

Det sosiale livet fremstår som mer påtrengende. Vi har å gjøre med en ny romanperson som ser ut til å oppleve andres forventninger og posisjoneringen overfor dem som et evinnelig mas.

Et sant jeg

Tillers fortellergrep med omvendt kronologi er ikke banebrytende nytt, men blir svært virkningsfullt fordi det lades med psykologisk innsikt og innlevelse. Leseren vet hva som kommer til å skje, men deler jeg-personens nysgjerrighet på spørsmål som «Når vart eg eigentleg slik?». Livet kan bare forstås baklengs, men det må leves forlengs, ifølge filosofen Søren Kierkegaard. I «Begynnelser» forstås livet også innenfra, der og da, av et selvfortolkende vesen som oss. Dette er noe gode romaner stadig har å tilby, uavhengig av virkelighetsreferansen: jegets sannhet.

Tiller supplerer psykologisk dybdeboring med en evne til å beskrive den sosiale dynamikken mellom folk med til dels svært ulik virkelighetsoppfatning. Ikke minst er han god til å la krangler eskalere. Fra Terjes perspektiv er det fullt forståelig at han avfeier morens tale i bryllupet hans som en forsvarstale, og at andres sentimentalitet i møte med egen utsatthet byr ham imot. Han har klart seg mot alle odds, men kan, som flere Tiller-personer, stadig la seg friste til å si noe sårende, følge mørke impulser og innhentes av sin fortid.

Usentimental

Karakterstudien eller livshistorien i «Begynnelser» nøstes opp med troverdighet, konsekvens og språklig følsomhet, men noen steder står romanen i fare for å kjøre seg fast i sine egne fortellergrep. Terje fornemmer i en rekke ulike situasjoner at det står noen bak ham, og så er det ingen der, et gjentatt knep som kan virke litt påklistret. Her møtes en teori om romtid og folkelige forestillinger om å hjemsøke sitt liv, som i tv-programmet «Åndenes makt». Effekten av at livet passerer i revy blir samtidig sterk når romanen etter hvert når barndommen. I skildringen av barnets tanker om sine nærmeste og møtet med planter og dyr lykkes Tiller med å blottstille både menneskets og naturens sårbarhet.

Det hjelper at han skriver helt usentimentalt og med en svart humor som viser seg i utsagn som «Enten er ho intelligent, eller så er ho finsk, tenkte eg» eller «Ver så snill å skyte meg, før eg begynner å sende dikt til Adresseavisen». Romanens desillusjon blir mest uhyggelig på det mellommenneskelige planet, når små avgrunner åpner seg mellom Terje og de andre. Samtidig lykkes Tiller både med å beskrive døden som det antiklimaks den er, og ta opp hva som er meningen med strevet: «Så kva er vitsen? (…) kva er vitsen med å arbeide vettet av seg for å redde ein art frå lokale og regionale truslar når den same arten likevel blir øydelagt av ei global krise som ikkje lèt seg stoppe.»

I mellomtiden er det godt at menneskenaturen blir sett av en forfatter som Carl Frode Tiller.(Vilkår)