«Trekk pusten helt ned i magen», sier yogainstruktøren min, eller av og til bare: «Husk å puste!» En skulle tro at det å puste var en av få aktiviteter i livet som går helt av seg selv, men så kan man altså gjøre helt feil og puste bare helt øverst i brystet. For øvrig går vi visst også på do på feil måte når vi setter oss på den hvite porselenstronen Karl Ove Knausgård har kalt «baderommets svane». Poenget er at det finnes former for kroppslig kunnskap man kan være ignorant om et helt liv. Det finnes situasjoner hvor vi ikke klarer å holde helt grunnleggende biologiske funksjoner i gang på egen hånd.
Dette er temaet Cecilie Enger nærmer seg fra mange kanter i romanen «Pust for meg». Hovedpersonen er den 60 år gamle anestesilegen Carla, som i yrkets medfør legger pasienter i narkose og sørger for at maskiner puster for dem mens de blir operert. Da hun en helg lar en ung kvinne sitte på under en lengre biltur, inntreffer katastrofen: Hun kjører av veien, og passasjeren blir kvalt etter å ha fått strupehodet knust. Og Carla klarer ikke å redde henne.
Fakta: Cecilie Enger
«Pust for meg»
Gyldendal, 256 sider
Hver alder, sin krise
Skyldfølelsen blir blytung, spesielt fordi hun rett før ulykken viste tydelig irritasjon over den aspirerende teaterregissørens pågående og ikke så lite pretensiøse konversasjon. Dermed er grunnen lagt for en utforskning av smerte som kroppslig og psykisk fenomen, og enda mer spesifikt: Hvilken rolle pusten spiller for opplevelsen.
Carla skriver også på en bok om smerte og smertelindring, noe som åpner for korte innslag av sakprosa. Selv om dette er interessant, er de sterkeste partiene dem som skildrer forholdet Carla har til sin 90 år gamle mor og til datteren Ingrid. Her åpner hun for de mer overførte betydningene i tittelen: Hvor sårbare vi er for – og hvor avhengige av – hverandre.
«Pust for meg» tar både i tematikk og tilnærming opp tråden fra Engers forrige roman, som var gjennombruddet til et større publikum. I «Mors gaver» (2013) ble gavelister fra et langt liv utgangspunkt både for å si noe om minner, aldringsprosessen til en demenssyk mor og den mer sosialantropologiske funksjonen til det å gi gaver. Også i årets utgivelse deler forfatteren gode observasjoner av hvordan kropp og psyke endrer seg når vi blir riktig gamle. Det kan også være nådeløst når det blir formulert av en som selv opplever det: «(…) hun følte seg som et sånt hardkokt egg der den gule plommen var fjernet. At alt som var igjen av henne var stivt og uthulet og blodløst.» Samtidig åpner Enger et perspektiv som vi ikke ser så veldig ofte: en 60 år gammel kvinnes syn på seg selv i møte med både en aldrende mor og en ung datter. Det er en både trøsterik og smått urovekkende leseropplevelse.
Tenksomt og langsomt
Engers språk er konkret og kortfattet, men likevel tenksomt og på et vis langsomt. Hun formulerer presise observasjoner av dagligdagse situasjoner på en måte som av og til er rørende i all sin enkelhet: «’Fred og ro’, svarte mor når jeg i løpet av de neste ukene spurte henne hvordan hun hadde det. Etter en stund kunne hun gjenta de to ordene møysommelig, for seg selv: fred og ro.»
Men det er en svakhet at romanen ikke drar leseren inn fra starten av. Selv om man forstår at den innledende hverdagslige og ganske irriterende bilturen leder frem mot et dramatisk brudd, kjennes den også i overført betydning som en transportetappe.
Ettersom ulykken kommer mer på avstand, oppstår det en kontemplativ og etter hvert ganske så harmonisk stemning. Det oppstår dødpunkter hvor det blir litt for lett å legge boken ned fordi historien ikke har konflikter som gir naturlig driv. Handlingen skal liksom ikke noe bestemt sted.
Formen passer i og for seg til innholdet, som også gjør at leseropplevelsen blir av det tilbakelente slaget. Det er jo slik at aktivisering av tankevirksomhet henger sammen med aktivisering av følelsene, dermed blir det med romanlesing som med fysiske aktiviteter; om teksten ikke aktiverer mer av kroppen enn hodet og øvre del av brystet, trekker man den bare halvveis inn.
For den som vet å sette pris på den roen og ettertanken romanen skaper, tilbyr Enger interessant kunnskap, gode refleksjoner og – ikke minst – innlevende skildringer av hvordan det er å se sine egne foreldre gradvis forsvinne inn i alderdommen.
Cecilie Enger er journalist i Dagens Næringsliv. Boken vurderes derfor av en ekstern anmelder.