Magisk maraton-grense for fall

Våren 1954. Svenske Gunder Häggs verdensrekord på én engelsk mil har stått i ni år. Verdens ypperste mellomdistanseløpere kniver ikke bare om å slette hans 4.01,4, de drømmer om å bli førstemann under den magiske grensen på fire minutter. John Landy fra Australia er heteste kandidat til å klare det umulige og oppnå evig berømmelse. Seks ganger er han mindre enn tre sekunder unna målet.

Så gir han opp.

– Det er en murvegg. Jeg kommer ikke til å gjøre flere forsøk, sier han resignert.

Klokt, mener flere leger. De frykter at hvis han holder den påkrevde farten i 1609 meter, kan han sprenge seg og dø.

Så, 6. mai, løper den 25 år gamle britiske medisinstudenten Roger Bannister distansen på 3.59,4 i Oxford. Demningen brister. Seks uker senere noterer Landy 3.58,0. Siden har mer enn 1300 løpere vært under fire minutter.

Sperren satt i hodet.

Nå synes en enda mer ultimat drømmegrense å være innen rekkevidde. Ifjor høst løp kenyaneren Dennis Kimetto maraton på 2.02.57 i Berlin. Siden årtusenskiftet er rekorden senket med bortimot tre minutter. 177 sekunder skiller fra et løp på under to timer. Det er alt. Men det er fryktelig mye.

Skredvarsel

Om, når, hvordan og av hvem totimersgrensen brytes er blant idrettens mest aktuelle og debatterte spørsmål. Like før jul lanserte professor Yannis Pitsikiladis et høyambisiøst «Sub2hrs»-prosjekt ved University of Brighton. I samarbeid med verdens ledende trenings-, forsknings- og industrimiljøer har han som erklært mål å få en dopingfri utøver under to timer i løpet av fem år. Budsjettet er på 30 millioner dollar.

– Jeg tror vi får oppleve det samme som skjedde med drømmemilen: Når barrieren først er brutt, får vi et skred av løp under to timer, spår han.

To ferske bøker dykker ned i temaet. I den leseverdige «Two Hours: The Quest to Run the Impossible Marathon», som ble sluppet i britisk utgave forrige uke, maner forfatter Ed Caesar til besinnelse. For selv om 177 sekunder bare er «lengden på en popsang, en lang reklamepause, tiden det tar å bløtkoke et lite egg», må den som skal skrelle tre minutter av Dennis Kimettos rekord, løpe hver av de 42 kilometerne drøyt fire sekunder raskere enn ham. Det er en evighet i en allerede marginal gren.

Men dette kjenner Caesar seg sikker på: Også denne murveggen vil før eller siden smuldre opp. Og mannen som står for bragden, vil være østafrikansk, høyst sannsynlig fra høydedragene vest for Riftdalen i Kenya.

Kalenjin-dominans

– Fotball er et enkelt spill. 22 mann kjemper om ballen i 90 minutter, og til slutt vinner Tyskland, sa den engelske spisslegenden Gary Lineker.

Sannheten om de største maratonløpene er denne: Titusener av mennesker løper 42.195 meter gjennom gatene, og til slutt vinner en kenyaner fra kalenjin-stammen.

Kalenjin-stammen utgjør bare 0,06 prosent av verdens befolkning, men er totalt dominerende i maratonøvelsen. I 2011 vant utøvere fra den kenyanske minoritetsgruppen de fem største internasjonale løpene (London, Boston, New York, Chicago, Berlin) på nye løyperekorder. I oktober samme år løp 32 kalenjin-menn under 2.10, en tid ingen nordmenn hittil har prestert. Bare noen etiopiere og en sjelden ugander klarer innimellom å kile seg mellom kenyanerne.

Og mens mange av oss vet nesten pinlig mye om fotballstjerner, har de færreste hørt om Wilson Kipsang, Geoffrey Mutai, Eliud Kipchoge, Patrick Makau eller Dennis Kimetto. Etter at Haile Gebrselassie la opp, er maratoneliten uten kjente fjes. «Kast et blikk på startstreken før de store maratonløpene, og du vil neppe gjenkjenne noen. Alt du ser er en flokk magre, smidige, svarte menn med lave startnumre på brystet,» skriver Caesar.

Virkeliggjorde drømmen

En av dem, Geoffrey Mutai, er hovedperson i Caesars bok. Han er eldstemann i en søskenflokk på 11 fra landsbyen Equator drøyt 2500 meter over havet. Sannsynligvis er han 33 år, men mangler en fødselsattest som kan dokumentere det. Som alle sine hardeste konkurrenter, kommer han fra enkle kår. Faren slo, Geoffrey måtte gjennom en brutal omskjæringsseremoni, i tenårene begynte han å drikke og skolearbeidet led. Da han fire år forsinket var ferdig med grunnskolen, fikk han jobb i et stenbrudd.

Men som de andre guttene i landsbyen, løp han. Etter i flere år å ha tilbakelagt 200 kilometer i uken, begynte han å konkurrere. Den aller første premien var en sykkel. Den kom godt med da en rivaliserende stamme jaget ham med macheter. I 2007 ble han oppdaget av en av de mange europeiske agentene som finkjemmer området for talenter, og sendt til løp utenlands. I 2011 knuste han løyperekordene i både New York og Boston. Nå er han dollarmillionær på premiepenger og utstyrsavtaler. Han er navet i en lokal økonomi der 7000 kroner er en anstendig årslønn.

Vissheten om at slike drømmer kan bli virkelighet, gir tusenvis av kalenjin-ungdommer incentiv til å satse absolutt alt på løpingen (og kanskje ta noen snarveier, hvis man skal dømme ut fra den siste tidens bloddopingavsløringer). Ingen løper for å holde seg i form. De løper for å bli best i verden.

Men det er neppe den ekstreme motivasjonen alene som får så mange av dem til å lykkes.

Fugleben

Forskere ved Center for muskelforskning i København har sammenlignet kalenjin-gutter med jevnaldrende dansker for å se om afrikanerne er født med høyere aerob kapasitet og responderer bedre enn andre etniske grupper på utholdenhetstrening. Svaret er nei. Men de har andre fortrinn. Kalenjin-guttene har lengre ben og kortere overkropp enn danskene. Hoftene er smalere, og ikke minst er leggene og anklene markant tynnere, nesten fugleaktige. Fordi bena skal fungere som pendler, er det en fordel med minst mulig vekt nederst: Legg et par ekstra kilo rundt utøverens midje, og han løper omtrent like fort. Legg samme vekten på anklene, og steget blir sirupseigt.

I boken «The Sports Gene», som Caesar lener seg tungt på, hevdet David Epstein at ved å måle omkretsen på utøvernes legger og ankler før start, kan man identifisere den sannsynlige vinneren av et maratonløp. «Har du kraftige legger, vinner du ikke New York maraton,» konkluderte Epstein kategorisk.

Andre forskere har demonstrert at kalenjin-mennene har særlig lange akillessener og uvanlig muskuløse føtter, noe som gir en trampolineeffekt når de løper. Og kanskje viktigst: Kalenjin-løperne er født, bor og trener på mellom 1800 og 2700 meters høyde. Det er optimalt for å lykkes i utholdenhetskonkurranser. Mange spår at det bare er et tidsspørsmål før østafrikanere overtar hegemoniet også i sykkelsporten. I sommerens Tour de France bar eritreeren Daniel Teklehaimanot en kort stund den gjeve, prikkete klatretrøyen.

Skråsikker profet

Mens Caesar er en kildehenvisningenes og forbeholdenes mann, pålegger ikke Philip Maffetone seg slike begrensninger. I sin kuriøse bok «1:59: The Sub-Two-Hour Marathon Is Within Reach – Here’s How It Will Go Down», utgitt ifjor, slår legen, treningsguruen og hobbymusikeren fast at totimersgrensen brytes i løpet av et par år, kanskje enda tidligere.

Som Caesar viser han til en epokegjørende forskningsartikkel av Mike Joyner. I Journal of Applied Physiology skrev han i 1991 at mennesket, gitt optimale verdier for løpsøkonomi, oksygenopptak og melkesyreterskel, kan løpe på 1.57.58. Da var verdensrekorden 2.06.50.

Nå har Maffetone foretatt sin egen beregning – nøyaktig hvordan er litt diffust – og fastslår at 1.48 er innenfor mulighetens grenser. Han føler seg langt fra sikker på at det blir en kenyaner som bryter drømmegrensen på to timer. For når løperne derfra kommer til Vesten for å konkurrere, jafser de i seg junk food fra Pizza Hut og McDonald’s, mener han å vite. Konsekvensen er astma og utmattelse, de legger på seg og får fysiske skader. Dessuten får de for lite vitamin D når de rykkes vekk fra Afrikas sol.

Maffetone hevder at flere løpere allerede ville brutt totimersgrensen, hadde det ikke vært for at utstyrsprodusentene pålegger dem å bruke sko. Etiopieren Abebe Bikila løp barbent da han vant OL-maratonen i Roma i 1960. Maffetone tror den første løperen under to timer gjør det samme.

Mon det.

Tjukkasskoenes comeback

De siste årene, særlig etter Christopher McDougalls megasuksess med barbentløpingens bibel «Born to Run», har skoprodusentene satset på å utvikle stadig mer minimalistiske sko. Men Caesar skriver at både Adidas og Nike nå har snudd på flisa i hemmelige sub-to-timer-prosjekter. For de beste løperne vil ikke ha enda lettere fottøy. De vil ha mer demping, særlig de tre første milene, for å holde ut påkjenningen på bena. En topputøvers karriere er kort nok som den er. De færreste presterer mer enn ti gode løp.

Nike og Adidas vet hva de gjør når de spytter inn enorme summer på å sponse de ukjente enerne og optimalisere utstyret deres. For om mosjonistene ikke vet hva mennene langt, langt foran dem i løypa heter, sjekker de – akkurat som i Birkebeinerrennet – hva slags sko og klær de bruker. Og maratonløpere er en stor og kjøpesterk gruppe. Leserne av Runner’s World har en snittinntekt langt høyere enn leserne av de økonomiske tidsskriftene Fortune og Forbes.

Allerede brutt?

Kenyanere og etiopiere er helt suverene også i kvinnenes maraton, men ingen av løperne er i nærheten av å underskride to timer. Derfor er de fraværende i Maffetones og Caesars bøker. Men på sett og vis har en kvinne allerede brutt drømmegrensen.

I 2003 løp britiske Paula Radcliffe London maraton på 2.15.25. Den tiden har ingen siden vært mindre enn tre minutter unna. Ifjor skrev Mike Joyner, mannen som mener det er mulig å løpe maraton på 1.57.58, en ny artikkel i Journal of Applied Physiology. Der anslo han at den gitte forskjellen på menns og kvinners kroppsfasong, hjertevolum og lungekapasitet utgjør 12 til 13 prosent. Justert for denne differansen, tilsvarer Radcliffes maratontid 1.59, konkluderte han.

Og Radcliffes tid er ikke den eneste som synes uslåelig. 61 år etter at Bannister snek seg under fire minutter, er verdensrekorden på én engelsk mil 1.43,13. Den tilhører Marokkos Hicham El Guerrouj, og det har den gjort i over 16 år.

Skred utløses. Og stanser.

Les også:
Sport: Hvem blir førstemann til å løpe maraton på under to timer?

Vin: Vinbøndene har selv tegnet kartet langs Nord-Californias kyst.

Restauranter: Hit må du vente med å gå til sommeren er over.

Tegneserie: Ukens «Lunch»

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.