Språkutvikling barn, Dana Suskind, språk

Vi er ikke født smarte. Vi blir det. Dana Suskind, kirurg og professor ved Universitetet i Chicago, kaller seg «hjernekirurgen som ble språkaktivist». Hun mener en livsviktig del av foreldrepliktene er å lese, snakke, synge, rime og bable med barna. Selv høytlesing av havregrøtens næringsdeklarasjon bygger opp ettåringens hjerne. En nyfødt er allerede et datageni, men i likhet med en pc, må menneskehjernen programmeres. Det er foreldrenes jobb.

Babyhjernen klarer lett å skille mellom komplekse lydvariasjoner i mandarin. Et «moderne geni» som Mark Zuckerberg var derimot sjanseløs da han lærte seg språket for å imponere sine kinesiske svigerforeldre – og nylig også Kinas statsleder. Zuckerberg snakker mandarin på et heller sjarmerende nivå: som en syvåring med munnen full av klinkekuler, står det i Suskinds bok «Thirty Million Words».

Hjernens oppbygning

Eksempelet Zuckerberg bruker Suskind for å illustrere hvor viktig den tidlige programmeringen er for hjernen. Mennesket er født med milliarder av nerveceller som skal gro sammen til et tett nøste av nervekoblinger. Aktiviteten er høyest i livets tre første år. Da dannes 700 til 1000 nye koblinger i sekundet. Ordene er biologiske byggeklosser for hjernen. Det er språket som setter mest og best fart på koblingene, som igjen legger grunnlag for læringsevne, emosjonell regulering, tenkning, logikk, språk- og matteforståelse – kort sagt: alt som behøves for å klare seg rimelig greit her i livet.

Allerede etter tre år er hjernens gullalder på hell, ifølge Suskind. Den grunnleggende programmeringen er gjort. Nervekoblinger skjer langsommere, og hjernen begynner å kvitte seg med overflødige koblinger. Herfra og livet ut gjelder prinsippet use it or lose it. Det begynner å bli vanskelig å lære seg mandarin, og verre skal det bli. Hjernen vil helst tenke ting den allerede kan, basert på en «briljant statistisk evne» til å vektlegge hva som har vært viktigst i starten av livet. (Saken fortsetter under)

Har foreldrene latt skravla gå, lover det godt. De som ikke er blitt stimulert, får det vanskeligere: «Et barn som sulter de tre første årene av livet sitt, overlever, men når aldri sin fulle potensielle høyde. Et barn som sulter på språk, overlever også, men vil ha vanskelig for å lære og vil aldri klare å utnytte sin fulle intellektuelle kapasitet,» skriver Suskind.

Tre t-er

Suskinds metode er enkel, men ikke lett. De tre t-er står for tune in, talk more, take turns.Tune in betyr at omsorgspersonen legger fra seg smarttelefonen og voksenbekymringer og anstrenger seg for å oppleve verden med barnets øyne. Talk more innebærer å øse ord over barnet og fortelle om alt som skjer i sanntid, omtrent som en fotballkommentator. Take turns betyr å føre en samtale med barnet, uansett hvor ensformig den måtte være.

En fjerde t har professoren satt i en litt suspekt parentes: teknologi. Skjermer kan være gode læreverktøy, men kan også gjøre oss innadvendte, mener Suskind. Når hele familien sitter med teknodingser, blir det mindre tid til den berikende, hjernebyggende småpraten mellom foreldre og barn: «Bare prøv å snakke med en som er opptatt av en skjerm. Det er umulig.»

Språkbad

Ingen blir Einstein av å høre rim og regler, men altfor mange foreldre glemmer, eller vet ikke, hvor viktig språket er. Suskind er bekymret over ulikhetene mellom barn allerede før skolealder. Noen setter seg på skolebenken med betydelig intellektuell startkapital, mens andre har knapt lest en bok.

For det er en enorm, dokumentert forskjell i såkalt parent talk. Et forskerteam som gjorde lydopptak hjemme hos familier, oppdaget at det i familier med høy sosioøkonomisk status ble utvekslet 2176 ord i timen. I et arbeiderklassehjem ble det sagt 1498 ord og i et ressurssvakt hjem 974 ord. Sammenlagt har en treåring fra en ressurssterk familie hørt 30 millioner flere ord enn et «ordfattig» barn. Forskerne kalte funnet the word gap – ordkløften.

At barn som «bader i språk» kan bli fremtidens leger og advokater, har tigermødre visst lenge, men nå er smarthet og kunnskap blitt sterkere klasseskiller enn tidligere, mener Suskind. Hun skriver om oppdragelse som et nytt elitefenomen i et kompetitivt kunnskapssamfunn. Det gjorde også bladet The Economist tidligere i år: De velutdannede har ikke bare mer penger – de viderefører en arv som er «mer nyttig enn rikdom og immun mot formuesskatt: intelligens».

Men det er ikke disse barna som er Suskinds bekymring. I dag lever 32 millioner amerikanske barn på eller under fattigdomsgrensen. Mange av dem sakker akterut lenge før skolealder, og når de blir ungdommer, har de for mye å ta igjen. Ordkløften er bare starten på det som nå ofte omtales som the achievement gap – prestasjonskløften.

Fastfood og hjerneføde

Forebygging er løsningen, mener Suskind. Hun har startet veldedighetsorganisasjonen Thirty Million Words Initiative, som lærer opp foreldre i de tre t-er. Hun har også vært rådgiver for Hilary Clintons prosjekt Too Small to Fail. President Obama sa ifjor at han ville sette i gang tiltak for å «bygge bro over ordkløften mellom fattige og rike».

Nå vil også McDonald’s tilby barna hjerneføde. Fastfoodkjeden skal i samarbeid med National Literacy Trust hjelpe de 15 prosentene av britiske barn som aldri har lest en bok. Alle som kjøper Happy Meal, får et gratis eksemplar av Roald Dahls «Charlie og sjokoladefabrikken» – historien om den lutfattige gutten som fikk en gullbillett og ble konsernsjef.

LES OGSÅ OM:

Statoils Petter Smart: Her klekket han ut milliardideen (+)

Slutt på tasting av kidnummer: Sveiper bort kid-nummeret (+)

Norsk pokerspiller: Holder kortene tett om skatteparadis (+)

SE OGSÅ:

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.