Anmeldelse: «Dødevaskeren» av Sara Omar

Det er vanskelig å tenke seg en mer gruvekkende åpning på en roman enn den man finner idet man åpner Sara Omars «Dødevaskeren». En helt uskyldig hendelse, en jente som får sin første menstruasjon mens hun prøver en sykkel, utvikler seg i løpet av kort tid til et inferno av lemlestelse, familievold, religiøs fanatisme, messende og opphissede tilskuere og selvantenning. Selv en leser med en viss trening i å lese om menneskets kapasitet til ondskap og flokkmentalitet må jobbe hardt for å holde brekningsrefleksen i sjakk.

Kjent sjanger, skrudd opp

Skrekkfortellinger fra oppveksten i muslimske miljøer, særlig oppveksten til jenter, er etter hvert blitt en egen sjanger i Vesten. Dette sies ikke til forkleinelse for dem som skriver disse bøkene. Hva er litteraturen til for, om ikke å beskrive verden på måter som ingen andre kunstarter eller medier makter.

Slike bøker kan brukes av leserne, som oftest kommer fra helt andre bakgrunner, til ubegrunnet selvtilfredshet. Som vitne til uhyrligheter kan man fristes til å gratulere seg selv for å være mer vennlig og mindre tilbøyelig til vold enn skikkelsene i disse bøkene, uten å føle takknemlighet de århundrelange prosessene som har ført til leserens eget tolerante og fredelige samfunn. Dermed reduserer man slike bøker til en slags elendighetspornografi.

Det er denne formen for lesing som uvegerlig fører til at stemmer som Sara Omars omfavnes av identitetspolitiske grupper på høyresiden. Omar har selv gått ut med en video der hun takker nei til en slik forbindelse. Men identitetspolitiske grupper på venstresiden synes å ha hatt problemer med å integrere dogmet om at hvite menn undertrykker alle andre med empirien om at ting er mer kompliserte enn som så. Man får dermed noen ganske paradoksale konflikter mellom det som fremdeles kalles høyre- og venstresiden, som er såpass pikante og rører så mye ved følelser at de opphauses av både tradisjonelle og sosiale medier.

Sara Omar mener selv hun har risikert livet ved å utgi denne romanen. Mot et slikt bakteppe fremstår abstrakte politiske og litteraturkritiske innvendinger noe uvesentlig.

Irak og Danmark

Handlingen i «Dødevaskeren» utspiller seg på den irakiske landsbygda og på et sykehus i Danmark. Hovedpersonen Frmesk – navnet betyr «tåre» – fødes inn i et nesten totalt traumatisert samfunn. Frmesk opplever en flik av sivilisasjonens nåde gjennom sin morfar Darwésh og hans bibliotek. Darwésh har zoroastriansk bakgrunn og omtales av naboene som vantro, hans muslimske kone vasker kvinnelik før de skal begraves. Gjennom Frmesks besteforeldre får man se en skygge av en annen måte å være både kurder, muslim, andre måter å være mann og kvinne.

Det ligger også en ambivalens i forholdet mellom Frmesk som pasient på dansk sykehus, og legestudenten Darya, også hun kurder. Mens boken åpenbart er tilrettelagt dansker og øvrig vestlig leserpublikum, er rammen en intra-kurdisk dialog.

Lesehest? Les mer om bøker her

Omars skildring av Irak er nærmest gotisk, med vind som får det til å knirke i dørkarmer, med uopplyste rom og barnefødsler og lemlestelse. Dialogene er mange. Dette er et vitnesbyrd fra et samfunn der politisk anarki og en internalisert religiøs totalitarisme nødvendigvis må gå ut over de svakeste, mot kvinner og barn.

«Dødevaskeren» er allikevel en roman, og ikke et debattinnlegg i en avis. I en ideell verden vil den diskuteres slik, og ikke bare brukes som krykker til den verdensoppfatning man måtte besitte fra før.

* (Vilkår)