Anmeldelse: «Liv andre har levd» av Edvard Hoem

Med «Liv andre har levd», fjerde bind i sin slektskrønike fra Romsdal og Nord-Amerika, beskriver Edvard Hoem perioden fra 1927 og fram til 1959. Det ligger altså nesten hundre år mellom åpningen i «Slåttekar i himmelen», seriens første bind, og siste kapittel i «Liv andre har levd». I løpet av denne tiden har ufødte barn blitt gamle, noen har krysset Atlanterhavet mens andre er blitt hjemme. Og i dette bindet er det krig i Norge.

Forandring

Ingenting er som før. Heller ikke for menneskene som befolker denne romanen. Når Eilert Knudtson besøker hjemtraktene etter 30 år i USA og Canada, blir «Hovedgaten» i hans barndoms Molde omtalt som «Storgata». Selv Anton Edvard, som har blitt værende i Norge, må tilpasse seg til at «Rekneslia» etter hvert er blitt hetende «Moldelia».

Hoems skildring av fortiden føles ikke som en desperat kamp mot glemsomhet, som et begjær etter å spikre gamle minner fast til et sted der de ikke forsvinner. Dette minner mer om Bibelens bok «Forkynneren» («Predikeren» i tidligere oversettelser), med sitt budskap om at «alt er jagen etter vind». En gårdsgutt ønsker desperat å få bli med sin onkel til Canada, men blir istedet værende og tar seg senere jobb for okkupantene. Et sted skal jo pengene komme fra. En toåring kjøres over av sin egen far med traktor på Albertas prærie. Livet går sin gang. Forfatteren kommenterer det ikke selv, men leseren minnes indirekte på at det samtidig utspiller seg millioner av andre fortellinger, like store og like små som dem vi leser om her.

Norgeshistorien for begynnere

For denne leser er Hoem på sitt beste når han skriver tørt, men ikke uempatisk, om de forskjellige hovedaktørenes liv og levnet. Men av og til får forfatteren en litt nedlatende tone, om enn aldri så utilsiktet.

Lesehest?Les om flere bøker her

Ved en anledning lar han redaktør Kjell Steinsvik i Romsdals Budstikke få forklare for den enkle Anton Edvard hva fremtiden vil bringe, ikke bare av veibygging og medisiner, han spår til og med at Norge vil bli rik av å pumpe olje opp av havet. «Dersom dei får olje ut av Nordsjøen ein dag, kan dei klemme cognac ut av stortåa mi», er reaksjonen hos en i slekten Hoem skriver om, og forfatteren legger til: «Ho visste litt om den edle drikken frå den tida ho tente i fine hus.» Sant nok skrev Steinsvik faktisk om oljeutvinning i Nordsjøen allerede på 50-tallet, men scener som dette virker ukledelig «Forrest Gump»-aktige, der man forventes å gispe av tilfeldige sammenfall.

Slik noen lesere husker Knausgårds ungdomsopplevelser bedre enn sine egne, er det mange nordmenn som har mer kunnskap om Edvard Hoems slekt enn til sin egen. Det er ikke vanskelig å forstå fascinasjonen.(Vilkår)