Tre bøker om klima og miljø: Bjørn Stærk, Eivind Trædal og Simen Tveitereid

Undersøker man søkefrekvensen på ord som har med miljøvern å gjøre, vil man raskt oppdage et tilbakevendende tema: Vi er, i snitt, mindre interesserte i dette i julen. Så kunne man kanskje tenke seg at nordmenn faktisk søker mindre etter alt i desember? Men så er det slik at pornorelaterte søk faktisk gjør et lite hopp oppover på julaften. Så der har vi norsk jul 2018. Mindre opplesing på tungmetaller i fisk, litt mer porno.

Men denne høsten er det blitt utgitt flere interessante sakprosabøker om miljøet. Til sammen gir de et interessant bilde på hvordan framtiden bør møtes.

Tenkeren

Bjørn Stærk skriver om seg selv i «Jakten på den grønne lykken» at han var «på sosiale medier før det var sosialt». Mens feltet fremdeles var åpent, etablerte han en politisk blogg med uventede, tankevekkende og ofte ganske konservative analyser. For den forutinntatte leser var det lite på den tiden som tilsa at han om 20 år ville skrive en bok med kritiske tanker om miljø og globalisering, sett fra sykkelsetet.

«Jakten på den grønne lykken» starter med en personlig tone, men Stærk beveger seg raskt ut i de store spørsmål. Han går for eksempel gjennom etableringen og senere avskaffelsen av umenneskelige arbeidsforhold i industrien i Vesten. Han skriver om overklassen og middelklassen i begynnelsen av det 20. århundre: «Arbeiderne fra de brennende fabrikkene landet bokstavelig talt på fortauet rett foran ansiktene deres.» Men nå befinner slike arbeidere seg langt unna. Stærk har et poeng som er uventet sterkt i sin banale selvfølgelighet: Det er ikke spesielt avanserte fabrikker i Bangladesh eller Kina som lager klær og smarttelefoner, det er simpelthen masse lavtlønnede arbeidere.

Problemet med å være sterkt følsom for denne problemstillingen er at man dermed kan sanke ufortjente empatipoeng mens man uansett sitter der velfødd med sin Iphone, og at man underkjenner kapitalismens og globaliseringens bidrag til å minske fattigdom. Men enten Stærk skriver om ytringsfrihet («Ytringsfrihet», 2013) eller om religiøse fundamentalister («Å sette verden i brann», 2016) har han en særlig evne til å forutse enhver innvending.

Stærk er dermed klokere enn han er polemisk.

Politikeren

Eivind Trædal er aktuell med to bøker i år. Den ene er kampskriftet «Hvorfor ytre høyre vinner debatten», men den som er aktuell i dette knippet er «Det svarte skiftet – vår 30 år lange reise fra lederskap til sinke i klimapolitikken».

Nordmenn flest har kort vei til områder som for det blotte øye ser ut til å være relativt upåvirket av mennesker, og registrerer jo at nettopp dette er det som tiltrekker reisende fra andre land. Kombinert med en verdensrekord i gjensidig tillit og tiltro til systemet er det dermed kort vei til å tro at Norge kan være et land til etterfølgelse på miljøspørsmål.

Eivind Trædal er her for å hjelpe deg til å tro noe helt annet. Som Trædal demonstrerer, har nordmenns utslipp økt jevnt og trutt samtidig som de oppgir at de har gradvis mindre frykt for klimaendringer.

Narrativet, at det politiske Norge er verre enn du tror, gir nok brensel til å føre leseren gjennom det ene politiske vedtak etter det andre. Konsekvensen, for nordmenn, blir en kognitiv dissonans: På den ene siden fagre løfter og kjærlighet til naturen, på den andre siden stadig økte utslipp. Konsekvensen av dette psykologiske presset hos andre føler Trædal selv på kroppen, og han avslutter med et kapittel om hvordan motstand mot miljøbevegelsen utvikler seg til en egen identitet hos noen.

Trædal sier det ikke selv, men det hat MDG utstettes for, kan kanskje handle mer om psykologiske faktorer i kjølvannet av norsk hykleri (selv om omfanget til dette hykleriet kan diskuteres), enn partiets spesifikke program og gjennomslagsevne. Det er, tross alt, et lite parti med begrenset handlingsrom.

Den praktiske

Alle snakker om været, men journalist og forfatter Simen Tveitereid gjør noe med det. Han er nå aktuell med «Et fritt liv – om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land». Det er en kombinasjon av selvbiografiske betraktninger, kampmanifest og selvhjelpsbok, skrevet for de som ikke liker noen av sjangrene.

Der andre tjatrer om tidsklemma og betaler miljøavlat ved å i hvert fall innrømme at de har dårlig samvittighet for flyreisen eller kjøkkenoppussingen, har Tveitereid og familie flyttet ut på småbruk.

Det er en merkelig rolle å ha, fordi man i kraft av å være annerledes alltid vil tolkes som en levende anklage mot alle andre. Og Tveitereid fortoner seg til tider som en hard mann, som en bestefarsfigur i en bok av Roy Jacobsen. Samtidig vil den som lever slik, stort sett være opptatt av hvordan han kommer til kort, av hvordan spikeren i døråpningen stadig river opp jakkeermet uten at han får slått det inn, av at han sjusker med snømåkingen og hvorfor spiser han formiddagsmaten stående, hvorfor setter han seg ikke ned? Dette deler Tvetereid neppe for å kokettere, men fordi det er slikt en hverdagen på et småbruk fylles opp med.

Og også Tveitereid strir med samfunnets motstridende signaler. Skal man kritisere en japaner for å fly til Norge for å se nordlys og bo i ishotell? Skal man kritisere sine venner for å bruke 40.000 på en sydenreise? Forfatteren lander på at nei, det blir feil å kritisere bare det siste leddet i en lang årsakssammenheng.

Det psykologiske

Disse tre bøkene har hver sin tilnærming til nordmenn og miljøspørsmålet. Det er slående hvor like de er i emnevalg, og til dels også i konklusjon. Samtidig er tilnærmelsene de har valgt helt forskjellige.

Får du alle disse til jul, er det dekket for en interessant selskapslek: Kunne du skrevet en interessant bok om samme tema, med radikalt forskjellig fasit? Men får du alle disse bøkene til jul, er det mye som tyder på at du ikke får noen gode forslag i familieselskapet.

Simen Tveitereid er frilanser og portrettør i Dagens Næringsliv.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.