Anmeldelse: Lars Petter Sveen, «Fem stjerner»

«Fem stjerner» handler om fem ungdommer som reiser fra Somalia til Tripoli i Libya, på vei til Europa. Historien til Aisha, Aaliyah, Said, Isir og Khadar blir fortalt gjennom øynene til søskenbarna Aisha og Said. Boken innledes med en skildring fra en båt på Middelhavet, leseren blir så tatt med tilbake til den somaliske landsbygda, der al-Shabaab etter hvert gjør sin entré. Ungdommene reiser via Etiopia og Khartoum gjennom ørkenen og kommer til slutt til Tripoli.

Det er selvsagt et Guds under at de klarer seg så langt, men slik er det alltid med fortellinger om overlevende: De har en historie å fortelle nettopp fordi de har opplevd en lang streng med utrolige sammenfall. De som ligger nærmere det statistiske gjennomsnitt, har ikke anledning til å fortelle noe som helst. Og at våre venner vil klare seg over havet, er ikke gitt.

Tradisjon

Gripes man av en politisk tilnærming til litteraturen og et globalt blikk, må vår tids folkeforflytninger være ett av de mest sentrale temaer det er mulig å skildre. Sammen med miljø og ressursutnyttelse, er det de store migrasjonsstrømmene som virkelig vil påvirke de kommende generasjoner. Sveen skriver seg inn i en nyere tradisjon med forfattere som tar dette temaet for seg. Andre eksempler er Giuseppe Catozzellas «Ikke si du er redd» (2015), om Samia Yusuf Omar som konkurrerte i OL i Beijing i 2008 og druknet i Middelhavet på vei til Europa i 2012. En annen er «What is This What» (2006) av Dave Eggers, om den sudanske Valentino Achak Deng og hans ferd fra Sudan til USA.

Det er fristende å sette Sveen opp mot det som oppfattes som en ganske innoverskuende tendens i norsk samtidslitteratur, selv om det ville vært en overdrivelse å påstå at brorparten av norske skjønnlitterære utgivelser handler om ekteskapsproblemer i den kultiverte norske middelklassen. Det kan virke slik, bevares, men det er ikke hundre prosent sant.

Lesehest? Få tips om flere bøker her!

Troverdighet

Det er alltid en utfordring for en romanforfatter å få leseren til å tro. Og den utfordringen blir ikke mindre av å skrive om et politisk aktuelt tema som også er dypt tragisk. Det går fint an å skrive komplett urealistiske fabler om mennesker som bor langt borte, men får leseren følelsen av at forfatteren bruker andres lidelser til å fremme sin egen skjønnånd og skriveferdigheter, kan ettersmaken bli flau. Selv leseren som ellers prøver å avstå fra å vurdere bøker ut fra moralske kriterier, sliter i slike tilfeller. Samtidig er det problematisk å forfekte at enkelte temaer utelukkende bør forbeholdes dokumentarer og reportasjer, for hvem skal tildeles oppgaven med å lage disse grensene?

Sveen er tydeligvis klar, nesten smertefullt klar, over dette selv. På et punkt er Aisha blitt tatt til fange av al-Shabaab, og en offiser kommer i litteraturteoretisk driv og sier til henne: «Lurer du på kven som fortel denne historien (...) den er teken ifrå deg, er den ikkje? Teken ifrå deg, slik at du har inga makt lenger. Det er nokon andre som fortel, nokon som ikkje veit noko om kven du er, kvar du kjem ifrå. Dei ser et ansikt og trur dei ser et liv. Dei ser eit ansikt og trur dei ser sanning. Kva kan nokon vite om ei verd dei ikkje har teke del i?»

Tåle å se

Romanens tittel viser til et eventyr Aishas mor forteller tidlig i handlingen. Moralen, som blir stavet ut, er at det finnes en tid der man må se grusomhet, en tid der man må redde seg selv og en tid til å ofre seg. Dette eventyret er selvsagt ikke helt uten relevans for hva som skjer senere i fortellingen.

Denne leser slet med å leve seg inn i fortellingen. Over 250 sider med tristesse, tyverier og voldtekt i afrikanske storbyer og opprørerleir, ens egne stadige spørsmålstegn ved om samtaler virkelig forløper på den måten de skildres her, ble for mye å ta inn på kort tid. Men det er ikke gitt at dette er forfatterens feil. Han har et steilt, distansert, behersket og litt drømmende språk som på mange måter passer temaet godt. (Vilkår)