Anmeldelse: «Øynene i ørkenen» av John Erik Riley

Et eksperiment: La oss si det er to måter å beskrive virkeligheten på, bekjennelsen og tolkningen. Velger man den første løsningen, kan man si, for eksempel etter så vidt å ha unngått å bli overkjørt av en lastebil, at: «Jeg ble redd, strupen ble tørr og tungen satt fast i ganen». Velger man i stedet tolkning, vil man for eksempel kunne si: «Merkelig nok rakk jeg å reflektere over at det er ikke sant at livet passerer revy idet man tror man skal dø, og på ett sekund rakk jeg å møte døden både som den stoiske mannen som gir fra seg sin plass i livbåten på Titanic, og deretter med skrikende, hysterisk panikk».

Det er ikke gitt hvilken løsning som er mest intim, mest inderlig, mest avslørende, mest virkelig. Men det er gitt hvilken kategori John Erik Riley tilhører.

Bastard

«Øynene i ørkenen» har noe av den lektoraktige formen til Erika Fatland eller Torbjørn Færøviks reisebøker, med for eksempel reportasje fra demonstrasjon i Washington, D.C. eller hytteopphold i Mojave. Boken har også selvbiografiske elementer som kan synes å nikke til den store virkelighetsvekkelsen som har hjemsøkt norsk litteratur de siste årene, som når forfatteren er på sykehus der hans sønn skal opereres.

Kombinasjonen av frittflytende assosiasjoner og klart formspråk minner om samtidige forfattere som Geoff Dyers eller Chuck Klosterman, særlig siden Riley er så opptatt av åpenbare temaer som reflekteres i nyhetsmediene. Men det er historieløst å tro at denne sjangerblandingen er ny, at den krever en form for sofistikasjon lesere bare har utviklet i vår tid. Mark Twain og Nils Kjær brukte også egne reiser til å fortelle om alt annet enn seg selv.

Synlige, bevegelige deler

Riley har et særlig blikk for når gyroskopiske hjul beveger seg inni gyroskopiske hjul – når tolkningsiveren går amok. Riley leser FBIs dokumenter fra da de overvåket den amerikanske forfatteren William T. Vollmann, i den tro at han kunne være terroristen de kalte Unabomberen. Da oppstår en situasjon der leseren tolker det Riley tolker det FBI tolker det Vollmann har tolket. En napoleonskake med lag av overvåkning og litteraturforståelse, eller som det newzealandske bandet Flight of the Conchords sier ved en anledning: «It's just getting to this ridiculous Russian doll situation».

Ved en annen anledning intervjuer Riley en anonymisert bekjent, som uforvarende hadde koblet opp sin Spotify-konto til Facebook. Slik fikk intervjuobjektets følgere kontinuerlig oppdatering om hva han lyttet til. Etter at han ble kjent med en kvinne på fest, fikk hun det for seg at han sendte kodede meldinger til henne gjennom musikkvalget, som han altså ikke visste ble kringkastet på Facebook – som han selv hadde sluttet å logge seg inn på. I sin tur sendte hun ham kodede tekstmeldinger på sms, som han overhodet ikke kunne forstå.

Bilder

Boken er rikt illustrert med forfatterens egne fotografier. Det er ikke alltid åpenbart for leseren hvorfor de er blitt plassert der de er – igjen en invitasjon til tolkning. Selv om motivvalget er bredt, fra Joshua Tree til svømmende barn, er signaturen tydelig. Gjennom objektivet er Rileys verden tilsynelatende gold og sandblåst, der ubeboelig natur veksler med ubeboelig arkitektur. Allikevel dukker det opp tilfeldige, trassige spor av liv her og der. Det er noen få tilfeller av instagramaktige blinkskudd, kanskje med et morsomt skilt på et gudsforlatt sted, nok til at helhetsinntrykket ikke blir arty-farty.

En helt grunnleggende menneskelig problemstilling er at lite informasjon kan mottas uten tolkning, og samtidig at alt ikke kan tolkes som hva som helst. Den eneste redningen fra fundamentalismens tyranni og relativismens kaos er etableringen av referanser og åpenheten til å diskutere dem. Og i sin slentrende, til tider litt pedantiske «far er reiseguide»-stil fanger Riley opp nettopp dette.

I disse eboklesertider vil alle klage over at boken er for stor til å ta med på reise. Det er bare tull. Den er verdt det.

* (Vilkår)