En mann spiser frokost, registrerer sine omgivelser og går ut for å kjøpe brød. Han opplever så godt som ingenting, men det han tross alt er med på blir beskrevet i pinlig detalj.
Det er kanskje ikke oppskriften på en kioskvelter.
Allikevel er det noe pussig besettende med Per Schreiners «Dagen før halv tre». Hver tørre skildring vil trigge en assosiasjon hos de fleste. Står man i akkurat riktig vinkel, kan man se at radiatoren ikke er malt på baksiden. Gutten som ser på parkarbeiderne, har noe slikkeri han holder mot munnen, og ser tilbakestående ut fordi han står helt stille.
Boken er i det hele tatt en lang huskeliste over ting de fleste av oss glemmer i det øyeblikk vi har tenkt på dem.
Fakta: Per Schreiner
«Dagen før halv tre»
Tiden, 126 s.
Ensomhetens estetikk
Hovedpersonen i denne korte romanen har en samboer. Og en ekskjæreste. Han har foreldre som bor i utlandet. Og en fartstid fra bofellesskap, med alt dette innebærer av sosialt liv. Allikevel er han fullkomment alene, på en måte menn svært ofte er alene i litteraturen. De dukker opp i 1920-tallets Praha i bøkene til Hermann Ungar, hos Paul Auster i «New York Stories», i Ingvar Ambjørnsens «Innocentia Park» og hos Kjell Askildsen.
En årsak til de ensomme mennenes tallrikhet i litteraturen, og deres evige lavstatusflanering i bylandskap, kan selvsagt være at forfattere selv kan ha en god anledning til å befinne seg i omtrent samme situasjon. Mannen våkner opp, og ingen forventer egentlig noe spesielt av ham akkurat i dag. Timene går. Det hvite feltet flimrer mot deg fra laptopen. Kanskje oppdager han noe av eksistensiell verdi i sine hverdagshandlinger. Man kan jo håpe.
Alt er forbi
«Dagen før halv tre» vil være en skattkiste for fremtidige historikere, i hvert fall de som spesialiserer seg på livet til unge voksne i indre Oslo rundt årtusenskiftet, de av dem som ikke deltar i den såkalte forbruksfesten. De har ski de knapt bruker i boden, en lås i inngangsdøren som krever en spesiell teknikk for å åpne, en espressomaskin de ikke har råd til å reparere.
Schreiner beskriver med kirurgisk presisjon sannheten om bohemtilværelsen. Mesteparten av tiden er den akkurat som han skildrer den her. Jeg-personen spør seg selv om når den beste tiden i hans liv har vært, og kommer frem til en periode på halvannet år som ligger noe tilbake i tid. Det er kanskje ikke forfatterens intensjon, men kombinert med de utrolig nitide detaljbeskrivelsene av fysiske ting blir effekten omtrent den samme som av avisenes spalter om «Mitt Oslo» eller «Mine kulturvaner». Leseren tar seg i å spørre: «når var min lykkeligste tid, går det nedover herfra og ut?» Noen vil vel også tenke «jeg er i hvert fall bedre til å vedlikeholde hjemmet mitt enn denne personen».
Som hovedpersonene i Seinfeld sier om sin egen tv-serie, handler denne boken om «ingenting». Men det er et hulrom som rommer en pussig og minneverdig liten leseopplevelse.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.