Besteforeldre på 1970- og 1980-tallet hadde typisk et større radiokabinett i stuen. Det kunne være 30, 40 år gammelt. Det var ingen alder for et apparat på den tiden. På glassplaten som var montert over søkerindikatoren sto det listet opp byer med navn man kunne hviske til seg selv som en mystisk besvergelse, Bucuresti, Tirana, Lisboa. Var man stø på hånden og oppe tilstrekkelig sent – de voksne sa det var færre konkurrerende radiosignaler om natten og det var noe med himmellegemene som spilte inn også – så kunne man lande på en sending som ble overført krystallklart, med insisterende og etter alt å dømme viktig budskap, om enn formidlet på et språk man ikke forsto. Tidvis ble talen avbrutt av hornmusikk. Alltid hornmusikk.

Å lese Knausgård gir av og til følelsen av å sitte med forfatteren og nettopp lande på en slik frekvens. Det kommer mer, hele tiden mer, men denne gangen, tross alt, på norsk. Og av og til er det litt hornmusikk og statisk støy, men det spiller ingen rolle.

Kulturfestival

Den siste utgivelsen fra Knausgård, essaysamlingen «I kyklopenes land», er en slags portabel kulturfestival med reiseskildringer, kulturkritikk og kunstanalyse. Alt er umiskjennelig knausgårdsk, men essayene varierer allikevel i tonefall og stil. Han kan være pedantisk doserende om tyske kunstnere og humrende hoderystende over svensker.

Som en lytter til improvisert jazz må Knausgårds leser bare bli med i strømmen, man kan ikke henge seg opp i detaljer og feilskjær hele tiden. Hvorfor angir han avstander på Newfoundland i miles, kanadierne bruker da kilometer? Ikke tenk på det! Det er 400 sider igjen av boken! Hvem pokker avbryter et minne om barndommens skolevei med setningen «Ja, tenker jeg nå, førti år senere, var ikke den barnetilværelsen litt lik den filosofen Heidegger tilskrev dyrene …»? Ber han om juling? Ikke tenk på det! Det er 200 sider igjen!

Med «Min kamp» har Knausgård bidratt sterkt til å endre nordmenns – og i og for seg det vestlige lesende publikums – forståelse av begrepet «roman». Det kan være fristende å si at han gjør noe av det samme for essayet og avisers featureartikler, for eksempel med reportasjen «Hjernekirurgi i Albania», men det ville ikke vært helt sant. I de tilfellene der han nærmer seg sjangeren «litterær skildring av ytterst merkelig fenomen», en stil for øvrig lørdagsutgaven til denne avis er svært glad i, er han heller trygt og konvensjonelt plassert blant fortellende journalister generelt. Det spesielle ved ham er at stilen er til forveksling lik hans romaner.

Å kritisere kunstnere med et produksjonsnivå som Knausgård blir som å kritisere en forhøyning i landskapet eller utbredelsen av en bestemt type lav.

Det er hva det er.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.