Hvem fant opp p-pillen?

En kvinne går inn på et apotek. Året er 1960. Hun leverer fra seg resepten i skranken og venter frydefullt. Etter kort tid kommer farmasøyten tilbake, kikker undrende på kvinnen idet pakken med p-piller blir sendt over disken. Katharine McCormick er 80 år og enke. Kroppen hennes er for lengst ferdig med reproduksjon. Likevel drar hun på apoteket for å se det med egne øyne: Hun og venninnen Margaret Sangers livslange kamp for kvinners frihet endte med seier.

Den viktigste oppdagelsen

Forfatter Jonathan Eig fikk ideen da han var på besøk i en synagoge og hørte rabbien hevde at p-pillen var det 20. århundres viktigste oppdagelse. Tull, tenkte Eig, han kunne komme på minst fem andre oppfinnelser som syntes viktigere. Men påstanden fortsatte å kverne i hodet på den tidligere Wall Street Journal-journalisten. Eig kunne ramse opp oppfinnerne bak lyspæren, damplokomotivet, flyet, telefonen. Men hvem oppfant p-pillen?

Tidligere bøker om temaet løftet frem tre menn: den kontroversielle forskeren Gregory Pincus og hans høyre hånd, kinesiske M.C. Chang, samt den katolske gynekologen John Rock. Men to av de viktigste pådriverne var faktisk kvinner. Katharine McCormick er nevnt, en velstående enke og biolog som i grevens tid donerte store summer til laboratoriearbeid da hele forskningsprosjektet så ut til å strande like etter krigen. Men den viktigste personen i Jonathan Eigs historie er Margaret Sanger, grunnlegger av den amerikanske familieplanleggingsbevegelsen i 1913, som så sin egen mor dø av tæring etter å ha født 11 barn.

Sex og makt

Under arbeidet som sykepleier i New Yorks slum på begynnelsen av 1900-tallet skjønte Margaret Sanger hvilken makt som lå i reproduksjon. På den tiden var prevensjon forbudt, både å bruke og snakke om. I slummen møtte Sanger en kvinne som var svært svekket etter mange barnefødsler. Legens eneste råd til kvinnen hadde vært å sove på taket for å unngå ektemannens tilnærmelser. Da kvinnen ble gravid og døde etter en mislykket hjemmeabort, ble Sanger så rasende at hun satte seg ned og skrev en serie på 12 artikler for den radikale avisen The Call. Tittelen var «What Every Girl Should Know», og Sanger forklarte i enkle ordelag hvorfor og hvordan kvinner skulle forsøke å begrense antall graviditeter.

Men Sanger kjempet ikke bare for fattige kvinners helse. Hun var overbevist om at seksuell nytelse var en vei til fred og harmoni for alle mennesker og ville løsrive sex fra barneproduksjon innenfor ekteskapets rammer. Hun var en feminist før begrepet var oppfunnet, men klok nok til å holde munn om ideene sine. I stedet oppfant hun begrepet «birth control» og spilte på sin helsefaglige bakgrunn. Et sunt antall barn er veien til ekteskapelig og samfunnsmessig harmoni, mente Sanger, kontroversielt nok i datidens USA, der den katolske kirken anså prevensjon for å være verre enn abort. Bare Gud hadde rett til å avgjøre hvilke sjeler som skulle bli til, og prevensjon var med viten å vilje å hindre en udødelig sjel dens eksistens, både på jorden og i evigheten.

Sanger var ikke spesielt religiøs, hun var praktisk anlagt. Så hva skulle hun gjøre med alle kvinnene som kom til henne og fortvilte over ektemennenes seksuelle krav? «Det var som om hun hadde undervist sultende mennesker om kosthold, uten å gi dem noe sunt å spise,» skriver Eig om hvordan Sanger opplevde situasjonen.

I 1950, etter et liv på barrikadene, oppsøkte hun den kontroversielle forskeren Gregory Pincus med en enkel bønn: Finn opp en pille som gjør det mulig for kvinner å kontrollere egen fruktbarhet. Pincus, som var blitt kastet ut av Harvard i starten av en lysende karriere fordi han i noen medieoppslag var blitt sammenlignet med en gal forsker som ville dyrke babyer i reagensglass, tente på oppdraget. Han trengte pengene og lengtet etter det store gjennombruddet. Dette var hans sjanse.

Kutte svingene

I årene som fulgte, drev Pincus og forskerteamet hans en lyssky bedrift. Gjennom samarbeidet med den katolske gynekologen John Rock testet de hormonell prevensjon på rundt 60 intetanende kvinner. Hemmeligholdet var forståelig. Så sent som på 1950-tallet var salg av prevensjon fortsatt ulovlig i mange amerikanske delstater. Både Sanger og Pincus hadde frynsete nok rykte fra før og var medievante nok til å skjønne at timing og presentasjon var avgjørende for pillens fremtid.

Pincus grep sjansen i 1955, mens de fortsatt bare hadde drevet testing på kvinner i rundt seks måneder. Pillen var ikke klar. På en stor medisinsk konferanse gikk han like fullt opp på podiet og fortalte om det store gjennombruddet: en pille som kunne kontrollere kvinnens fruktbarhet. Bløffen var en av de største i medisinsk historie, men responsen var enorm. Fra hele landet skrev kvinner til Pincus og tryglet ham om å få tilsendt prøver. Endelig kom legemiddelselskapet Searle på banen og ga gass til den siste forskningen og utprøvingen. Og da søknaden til helsemyndighetene sto for tur, kom Pincus og teamet opp med en ny, god idé: De ville selge inn pillen som en medikament til å kontrollere uregelmessig menstruasjon. På den måten ville langt flere kvinner våge å spørre om medikamentet, og Pincus visste at pakken måtte inneholde en advarsel om at pillene hindret graviditet. Bedre reklame kunne ikke legemiddelet fått i 1960.

Kontroverser

Margaret Sanger var en gammel kvinne i 1960, akkurat som venninnen og velgjørersken Katharine McCormick. I kampen for kvinners seksuelle frigjøring hadde hun forlatt tre barn og fått sin første ektemann i fengsel. Hun opplevde at organisasjonen hun stiftet i 1913, Planned Parenthood, snudde henne ryggen fordi hun ble for kontroversiell. Og samarbeidet med rasehygienikere, ivrige etter å utvikle en pille som ville begrense USAs svarte populasjon, kaster en mørk skygge over ettermælet hennes. Sanger står likevel igjen som helten i Jonathan Eigs historie om en av det forrige århundrets mest innflytelsesrike oppdagelser.

Se også:
Medier: Se verdens mest kjente bilder – i hendene på fotografene som tok dem.

Restauranter: Nydelig sushi, men ikke i nærheten av nettsidens løfter.

Vin: – Jeg elsker denne regionen, men vi trenger nye impulser, sier Alvaro Castro i Dão.

Les med fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.