I Netflix-serien «The Affair» var det en scene som fanget opp en kjerne i moderne forleggeri. Hovedpersonen Noah Solloway har skrevet en roman basert på sine egne erfaringer, og den er blitt en uventet bestselger. Agenten presser ham til å skrive en oppfølger, men Solloway og seerne vet at utover sine egne erfaringer har han ikke stort å fortelle. Agenten er krystallklar, etter sin første hit må man utgi en bok til så fort som råd er, ellers blir man glemt.

Surfe på populariteten mens man kan

Samme mekanisme ser man idag tydelig i tilfellet Jordan B. Peterson, der hans megasuksess «12 Rules for Life» førte til en gjenutgivelse av hans første, og på ingen måte like lettilgjengelige, «Maps of meaning» fra 1999. Allerede før ««12 Rules for Life» hadde Petersons status økt jevnt og trutt fordi han for mange år siden la ut hundrevis av timer med sine forelesninger på Youtube. For å bli populær må man tilby mer. Og i vår tid, selvsagt, i stadig raskere tempo.

Dette er noe av forklaringen til Yuval Hararis siste bok, «21 spørsmål for det 21. århundre», i all vesentlighet en samling kronikker. Med bøkene «Sapiens» og «Homo Deus» har Harari på få år gått fra å være en obskur israelsk akademiker til å bli en intellektuell rockestjerne. Faktisk er «rockestjerne» en fulkommen anakronistisk metafor. Det er vanskelig å finne noen musiker, for ikke å snakke om en rockemusiker, som får like mye oppmerksomhet blant skattebetalende voksne som vår tids professorstjerner, folk som Kahmeman, Gladwell, Pinker og, definitivt, Harari.

Gamle sanger om igjen

Med vri. I denne boken spinner Harari videre på noen av temaene han allerede har introdusert i sine første bøker. Hva vil kunstig intelligens føre til? Har den liberale verdensordenen har en fremtid hvis det viser seg at den er bygget på feilslutninger, selv om den allikevel er å foretrekke fremfor alternativene? Hvor tilfredsstillende ville det ikke vært å være jeger/sanker? Og er det ikke på tide at du begynner med meditasjon?

«21 spørsmål for det 21. århundre» er, på grunn av formen, ekstremt lett å lese. Man får sjelden så mange pirrende kronikker tilgjengelig på en gang uten nettilgang.

Men Harari har et stort hull i sine grandiose, regelrett opphissende fremstillinger av både menneskelig potensiale for en bedre verden og mulige dystopiske helveter: Han har nesten ingen interesse for muligheten for global ressursknapphet. Dette gjør at han kan påstå at tilgang til data vil være den viktigste kilden til makt og rikdom. På samme måte som hans forestillinger om kunstig intelligens er disse prognosene i og for seg relevante, men bare så lenge lyset går på hver gang man slår på bryteren. Harari diskuterer så absolutt klimautfordringer, men det er ikke gitt at dette er den eneste, eller den mest fruktbare måten å se på miljøutfordringer. Selv om man går god for ny-optimismen slik den formidles av Steven Pinker og Hans Rosling (det blir færre kriger og færre fattige, det skjer en eksplosjon i økning av leseferdigheter etc.), er tilsynelatende enkeltstående fenomen som havforsuring og jordutarming så veldokumenterte at dilemmer rund den vekstavhengige utviklingen Harari ser for seg kan få et preg av uforpliktende selskapslek.

Det er minst 50 prosent sjanse for at Harari, uansett hvor tilfredsstillende og utfordrende han er å lese i dag, vil virke ekstremt utdatert om få år. Så les ham nå.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.