Anmeldelse: «Gratis og uforpliktande verdivurdering» av Marit Eikemo

Hanne og Andreas har hatt en litt lengre bohemtilværelse enn omgangskretsen og kommet litt senere i gang med å stifte familie. Nå har de to barn på tre og fem år, og Hanne lengter etter å flytte inn i noe større. Andreas har, etter alle solemerker, ingen spesiell hast.

Hanne fordyper seg i eiendomsprospekter og forelsker seg i utvalgte objekter til salgs. Hun surfer tvangsmessig på interiørblogger og Ikeas nettsider, men med snobbens selvforakt.

Detaljene rundt hovedpersonenes liv er overbevisende skildret. Andreas var journalistvikar så lenge at det til slutt ble en fagforeningssak, og han fikk fast ansettelse. Hanne skulle jobbe med litteratur, men deltidsjobben med markedsundersøkelse ble etter hvert en heltidsjobb. Nå er hun halvstudert og har jobb på et kontor som stadig nedbemannes.

Det går ok med Hanne og Andreas foreløpig, men de har ikke tatt de mest strategiske valgene. De har ikke sett investering i eiendom som særlig sentralt. Livet er blitt som det er blitt.

Primitivt sivilisert

Gjennom sitt forfatterskap har Marit Eikemo vist en suveren evne til å skildre det trivielle norske hverdagslivet på en måte der veien er kort til mesopotamisk gudedyrkelse og arketypiske konflikter, men uten noen gang å lette på det kjølige, samtidsnorske sløret.

Eikemos Hanne og Andreas er kanskje omgitt av barnerot og iPader, de har abstrakte, akkurat passe spennende middelklassejobber og de småkjekler på skandinavisk behersket vis om salg og kjøp av privatbolig, men de har like sterke drifter som folkeslag som bærer offer til sumeriske templer. Hanne og Andreas prøver, som alle andre, å finne meningen med livet.

Det virker bare ikke slik. Det virker som om de, eller særlig Hanne, i stedet mest tenker på oppussing.

For å kunne øke rammene for lån på hus prøver Hanne å få en ny verdivurdering av leiligheten. Meglerne blir talerør for hver sine livsanskuelser, men uten noen gang å forlate sin eiendomsmeglerrolle. En av dem fremstiller det som nærmest umoralsk å bli boende i samme hus og bare bevare minner, uten å flytte og oppgradere og dermed maksimere arven etterkommerne kan vente seg. Uten noen kommentarer fra forfatterens side, ser leseren både hvor grotesk dette er og samtidig hvor gyldig denne holdningen har vært gjennom alle tider.

Krutt mot slutten

Handlingen forløper på relativt underfundig vis og med gode anledninger til gjenkjennelse for det typisk boklesende publikum. Det dukker opp noen rare sekvenser en gang iblant, Hanne kan få noen pussige bilder på netthinnen, leseren registrerer dette som spor i en detektivroman, men går videre.

Lesehest? Les mer om bøker her

Og så viser det seg mot slutten av fortellingen at familien, på et plan, slett ikke er som man skulle trodd. Dette er en elegant fortelling om hva svik egentlig er. Slikt er selvsagt rent umiddelbart tilfredsstillende for leseren, hvem liker ikke at forfatteren sparer på kruttet til slutt. Men det gir også rom for å se på rollefordelingen i paret og hovedpersonenes selvforståelse på en annen måte.

Noen romaner er simpelthen spesielt lette å snakke med andre om. Her er berøringspunktene med livene til «vanlige nordmenn» mange, de elegant kamuflerte metaforene tallrike og slutten ganske åpen. Hva gjør vår kvinne og vår mann til slutt? Nok å prate om.

Men gå ikke for langt inn i detaljene til den som ikke har lest boken. Unn andre overraskelsen mot slutten.

* (Vilkår)