Anmeldelse: Matias Faldbakken, «The Hills»

Under pseudonymet Abu Rasol gjorde billedkunstneren Matias Faldbakken seg bemerket for ti år siden med sin overdådig rabulistiske trilogi «Skandinavisk misantropi». Bøkene kunne vært skrevet hvor som helst, men de kunne ikke blitt skrevet tidligere og knapt noe særlig senere, så rotfestet var de i sin egen tid.

Under eget navn har han nå kommet med «The Hills», som er nesten fullstendig, men ikke helt, ulik det han har skrevet tidligere.

En annen tid, nesten

Handlingen i «The Hills» utspiller seg i sin helhet i en restaurant ved samme navn, i leserens indre filmadaptasjon er det kav umulig ikke å legge handlingen til Theatercaféen i Oslo. Her vanker byens bohemer og rikfolk, kunsten på veggene er hengt opp etter tilfeldighetsprinsippet, men alt fra bestikk til meny er nøye gjennomtenkt.

Hovedpersonen er servitør med lang fartstid på stedet. Som kafeen selv, er han delvis, men bare delvis fanget i rav, han er fra en annen tid, men samtidig ikke. Han blir ikke støtt når en gjest ber ham kikke i garderoben om den siste i selskapet er ankommet, men han misliker å bli vist bilde av vedkommende på mobiltelefonen. Slike anakronistiske følelser til tross, har han diagnostisert seg selv med det moderne uttrykket «høysensitiv» og slapper av mellom slagene med sosiale medier. Det siste får han seg ikke til å uttale til seg selv, i stedet kaller han det for «scrolling».

Servitøren, hans venn og vennens datter

Som seg hør og bør i en roman av dette slaget, har hovedpersonen ikke noe særlig til privatliv. Han er en eneboermunk som observerer andres lidenskaper og eskapader fremfor å bedrive slikt for egen regning. Men han har en venn, Edvard, og Edvard dukker jevnlig opp på restauranten sammen med sin ni år gamle datter Anna.

Faldbakkens skildringer av restauranten og dets klientell gir assosiasjoner til den tyske maleren George Grosz: presis, men karikert, klassisk, men tegneserieaktig og temmelig mørk og grotesk. Kelnerens svakt ondskapsfulle karakteristikker er oftest frydefulle å lese, som om denne gjesten: «Selvsikkerheten hennes og utstrålingen av selvfølgelighet kan lett forveksles med intelligens, kanskje det er intelligens. Hun ser ut som en utskeielse forkledd som askese. Dette høres kanskje hårreisende ut, unnskyld meg, men jeg får følelsen av at en slik en som henne er et produkt av misogyni – dette er positivt ment.»

Servitøren er omgitt av sminket forfall. Alle vet at alle leser aviser på nett, allikevel henger man i restauranten hver dag opp utenlandske aviser i sine avisholdere. Forestillingen om det gamle Europa er en kulisse, på samme måte som denne romanen selvsagt ikke er skrevet i Tyskland i 1927, selv om løsrevne brokker skulle tyde på det.

Kontrast

Som en kontrast til alt dette, er den ni år gamle Anna, som blir mer og mer sentral mot romanens slutt. Det vil være galt å si at hun romantiseres, men hun fremstilles helt uten ironi eller ondskap, som et gammelt Maria-portrett slengt inn i en mønstring av samfunnskritisk samtidskunst. Mens hun sitter alene, gir servitøren henne et blad romanescokål for å tegne, og hun går til oppgaven med glede og entusiasme. Slik renhet finner man, for å si det forsiktig, ikke noe annet sted i The Hills.

Det ville vært rart og ukledelig om Faldbakken hadde fortsatt i samme spor som i Abu Rasol-bøkene. Alle ekstremister opplever til slutt at det er en grense for hvor mye man kan bryte ting ned. Men med «The Hills» viser Faldbakken at han er en ganske unik forfatter.(Vilkår)