Man skulle kanskje trodd at behovet for å samle på fysiske musikkprodukter, skulle avta etter at innføringen av strømmetjenester hadde satt seg i den vestlige verden. Oppfinnelsen av strømming er jo noe de fleste vil si er fantastisk: ekstremt mange flere plater enn man noen gang får tid eller anledning til å lytte til, for kun cirka 100 kroner i måneden og uten noe av det støvsamlende og plasskrevende bryderiet alt dette rotet fører med seg. Men nei da. Det er flere av oss som fortsatt velger å bruke betydelige deler av inntekten på denne hobbyen, som er villige til å bruke tusenvis av kroner på et stykke musikk man allerede har gratis på telefonen i lommen, og ikke minst helst ser på hyllereoler og stereobenker og den slags som de sentrale møblene i ens hjem. Det alt sammen graviterer mot.
Det aller beste med å lese Mats Gustafssons svært underholdende nye intervjubok «Diskaholics!», med forskjellige ekstreme platesamlere rundt om i verden og fra hans egen musikalske lekegrind, er jo å oppdage at det heldigvis finnes dem som har det verre.
Fakta: Mats Gustafsson
Marhaug Forlag
Sjokkartede kunstopplevelser
For det er ikke tvil om at det er en lidelse. Behovet for å eie ting er for så vidt lett å leve seg inn i. Det er mange som vet å sette pris på varierende former for luksus, og for en fan av musikk er det åpenbart hvorfor man har en drivkraft etter nye musikalske opplevelser. Men de store samlerne lider også av noe annet: Det er dette jaget etter originalene, etter de sjeldne utgavene, de med noen litt andre tall skrevet nederst i hjørnet på baksiden enn på de utgavene andre eier.
Musikkelsker? Les alt musikkstoff her!
Men mer enn bare en variasjon over frimerkesamling eller andre uglesette hobbyer, har platesamleren to viktige elementer ved seg. Vissheten om at dette er små samleverdige kunstverk, samt den store gleden over å høre musikken slik den opprinnelig var tenkt, selve urlyden. Og disse mer sensible kvalitetene, som ikke bare handler om katalognumre, men om sjokkartede kunstopplevelser, er det mange av i denne fine lille boken.
Trøkk seksten
Mats Gustafsson burde være kjent for mange konsertgjengere her i landet, etter å ha vært en dominerende figur på små rockeklubber og store jazzfestivaler de siste 20 årene, med band som The Thing og Fire Orchestra. Hans saksofonspill er definitivt av den maskuline typen, det rautes og skrikes, og blodårene i hals og tinning er alltid store som bjørkekvister på grunn av betydelig muskel- og pustetrøkk. Den primale energien i musikken hans er dypt rystende, men også svært lett å rives med av. Det er body & soul.
Gustafsson har også vært en samlende skikkelse i de globale miljøene for improvisert musikk, frijazz og alternativ rock. Både som musiker (blant annet for Sonic Youth) og som skribent og en platesamler man rett og slett ikke kommer utenom. Platesalg etter konsert er i det hele tatt en meget viktig biinntektskilde for musikere i utkanten. Kanskje den eneste. Tenk på det neste gang du ser et bord med cd-er og lp-er når du er på konsert. Det er et godt minne fra en fin opplevelse, og artistene får selv beholde alle pengene, rett i foret. Et kjøp her medvirker til at det blir varm mat på bordet for artisten. Eller nye plater. Spesielt i jazzen og avantgarderocken står de fysiske produktene sterkt. Om ikke annet gjør de nytten som noen svært eksklusive og kostbare visittkort for musikerne, de er det sosiale limet som kulturen trenger for at den skal gå videre.
Entusiasme
Den pent illustrerte boken baserer seg på lange intervjuer i samtaleform, som Gustafsson har gjort med kolleger i faget, aller helst musikere som er samlere, men ikke utelukkende musikere. Mye av dette stoffet er publisert på hans meget fascinerende hjemmeside Diskaholic Corner, der han tar begrepet entusiasme til nye høyder. Han er en mann som vet å benytte sine versaler og utropstegn, slik det også er i musikken hans. Vi møter i boken på fascinerende skikkelser som Thurston Moore, Oren Ambarchi, Henry Rollins og Paal Nilssen-Love. For ikke å glemme den legendariske tegneserietegneren Robert Crumb, som selv personifiserer samlernerden på sitt verste (sjekk hans arbeider for eksempler på dette). De diskuterer hyllesystemer, hellige graler, komiske opplevelser, den alternative kunstkanon, hvordan de oppfører seg i antikvariater og bruktbutikker og så videre, men går også inn til roten av hvorfor de i det hele tatt holder på med dette. Innimellom alle ultrasjeldne Sun Ra-originaler funnet i en søppelkasse og lignende tilblivelsesmyter fra platesamlingens eventyrbøker, snakker de om de dypt eksistensielle spørsmål. Det er jo først og fremst følelser man investerer i, og behandler, med alle disse musikkproduktene.
Evig liv
Jeg ser ikke på meg selv som en samler, jeg har ikke konsentrasjonen og dedikasjonen og tiden til å holde standarden oppe, men jeg er definitivt en «hoarder». Det er kanskje ikke slik for absolutt alle, og det er et poeng som forsvinner noe i den digitaliserte verden, men noe av grunnen for å ville skaffe seg stadig nye bøker, plater, magasiner, filmer og så videre, er også for å kjøpe seg mer tid. Å innbille seg selv at man får et lengre liv med alle disse minuttene som venter. Å kjøpe seg tid, er det noe som heter.
Det er ikke bare gleden over å en gang endelig få lest eller hørt en klassiker som driver en, det er forestillingen om at man har skaffet seg mer – eller mindre – evig liv. Dette har jeg tenkt på mye selv i det siste, siden jeg på grunn av ombygging har måttet pakket ned enorme mengder kulturprodukter jeg har anskaffet meg mens jeg har bodd i leiligheten. Noen av oss får rett og slett aldri nok. Såkalt «hoarding» er en del av dødsangsten eller livsviljen, og det finnes antagelig tilbud om hjelp mot dette i psykiatrien allerede. Men å lese intervjuene i Gustafssons bok, er en billig og enkel psykologitime.
Såkalt «hoarding» er en del av dødsangsten eller livsviljen, og det finnes antagelig tilbud om hjelp mot dette i psykiatrien allerede. Men å lese intervjuene i Gustafssons bok, er en billig og enkel psykologitime
En ventet stor svakhet ved utvalget er den lave kvinneandelen, men det er i hvert fall et intervju med svensk-eritreiske Elena Wolay, som gjør mye morsomt i Stockholm, blant annet fanzinen og klubben Jazz Är Farligt. Vinylsamlerverdenen har tradisjonelt vært vanskelig å komme inn i for jenter, men musikk og dj-ing i dag er heldigvis blitt mye mer enn vinylnerding – og digitaliseringen har virket positivt demokratiserende og interessevekkende. Avslutningsvis: Om noen finner et eks av Jan Garbareks «Til Vigdis» i boden, er det bare å ta kontakt med sentralbordet. Jeg tar den.
- (Vilkår)