Anmeldelse: Per Petterson, «Menn i min situasjon».

Okej. Med utgivelsen av Per Pettersons «Menn i min situasjon» må altså alle aviser enda en gang fortelle at jaggu ligner ikke hovedpersonen i denne romanen en hel del på forfatteren selv. Sånn. Så var det gjort. Ting er hva de er.

Skilsmisse

Hovedpersonen Arvid Jansen har lesere av Petterson stiftet bekjentskap med tidligere, i forfatterens forrige roman «Jeg forbanner tidens elv». Vi møter Jansen halvannet år etter at han har mistet sine foreldre og en bror i en fergebrann, og et halvt år etter at han er blitt skilt. Jansen er introvert og noe nevrotisk, han lider mest i stillhet, så stille at det på mange måter ser ut til at han egentlig takler situasjonen bra. ««Meg er det ikke synd på,» sier han til en gammel bekjent han møter på Teddy's Soft Bar i Brugata, og slik leseren kjenner ham mener han det nok selv.

Tidsbilde

«Menn i min situasjon» oppfattes allikevel ikke som noen form for bekjennelsesbok. Tanken ville stått Arvid Jansen svært fjernt og det forestiller derfor leseren seg også må gjelde Petterson selv. I stedet maler han et temmelig presist tidsbilde av Oslo indre øst på 90-tallet, med jevne tilbakeblikk til Jansens barndom på 50- og 60-tallet, og bruker dette til å skildre noe mer. Og han beskriver en form for livsinnstilling og melankoli som nok berører alle, men som allikevel oppleves som spesifikt mannlig.

Jansen har en kronisk følelse av utenforskap. Slik må det nødvendigvis være for en mann med bakgrunn i arbeiderklasse og dissentermenighet som er blitt strandet i kulturlivet. Men fremmedgjøringen forsterkes av å være en mann med kommunistbakgrunn på 70-tallet som slynges ut i 90-tallet. Jansens kone, Trude, ser i utgangspunktet ut til å være mer dreid for århundrets siste tiår. Hun får venner Jansen for seg selv omtaler som «de fargerike» og kommer hjem med plater av The Smiths. Konfrontert med velstanden til Turids nye venner føler Jansen harme og motvilje, han lever i en verden der alt er et nullsumspill. For ham er, selv etter den kommunistiske gløden har sloknet, den enes gevinst den andres tap.

Men om han ikke utstår 100 år gamle villaer med tre meter under taket, elsker han Mozarts pianokonserter, «med nummer nitten, nummer tjue, nummer énogtjue, de aller fineste». Det er den klassiske, motsetningsfylte higingen som følger den som, slik Saul Bellow skriver «søker å heve seg ikke bare over gettoens levekår, men dens psykose».

Volvo

Det er å slå inn en åpen dør å si at Pettersons språk er slående godt, suggererende og autentisk. Petterson har også en øm humor, humoren til en forsiktig mann som er blitt rundjult men fordømt med en smarthet som også kan gjøre ham spiss. Naboen Jondal, som alltid pusser på sin Volvo Duett uten å kjøre den, kunne vært en bifigur i en film av Bent Hamer. Og når Jondal endelig tar Volvoen på tur til Hamar får fortellingen om Jansen en uventet vending.

Det hender at det kan være vanskelig å vite når forfatteren er oppriktig og når han er ironisk. Jansen har noen nykker som han selv ikke ser noen komikk i, men som for lesere vil være lattervekkende gjenkjennelige hos seg selv eller andre. Men nå er jo poenget med ironi nettopp at den er dobbeltbunnet.

Man skal ikke alltid vite hva som er hva.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.