Anmeldelse: Erika Fatland, «Grensen»

Ikke noe utvalg av bøker om Sovjetunionens fødsel og fall vil noen gang tilfredsstille noen som helst. Men ideene som skapte revolusjonen ble unnfanget lenge før Lenin kom til Petrograd med tog fra Zürich. Og konsekvensene av den føles i dag, tre årtier etter Sovjetunionens fall. Vi velger derfor Nikolaj Tsjernysjevskijs «Hva må gjøres?» fra 1863 som revolusjonens unnfangelse, og Erika Fatlands duggferske «Grensen – en reise rundt Russland» som foreløpig første og siste ord.

Favoritten

Lenins favorittforfatter var ikke Dostojevskij, Tolstoj eller Turgenev. Forfatteren Lenin og hans revolusjonære kamerater satte aller høyest, var den i Vesten fremdeles nesten helt ukjente Nikolaj Tsjernysjevskij (1828-1889). Tsjernysjevskijs roman «Sjto djelat?» fra 1863 er aldri blitt oversatt til norsk, men omtales som «Hva må gjøres?». Karl Marx og Friedrich Engels lærte seg russisk da de var i femtiårene, blant annet for å lese denne boken.

Lenins utkast til revolusjonen, skrevet i 1902, ble hetende det samme som Tsjernysjevskijs roman, og bygger på de samme tankene: Revolusjonen må ledes av de intellektuelle, av folk som kan sikte mot idealene. Overlater man prosjektet til underklassen, vil de avslutte det hele i det øyeblikket de opplever bare litt høyere materiell velstand. Dette er «flatskjerm og sydentur»-argumentet man fremdeles finner hos kritikere av det store flertall, i alle politikkens fløyer.

Romanen «Hva må gjøres?» ble skrevet som et svar på Ivan Turgenevs «Fedre og sønner», som ble utgitt året i forveien. «Fedre og sønner» handler om to studentvenner som besøker godsene til hverandres familier, mens «Hva må gjøres?» handler om en kvinne som søker økonomisk uavhengighet. Begge romanene er kanskje best kjent for sine karismatiske bifigurer.

Bazarov og Rakhmatov

Hos Turgenev heter hovedpersonens karismatiske venn Bazarov. I den grad navnet gir gjengklang i Norge er det kanskje primært på grunn av Kaj Skagens «Bazarovs barn» (1983), en bok som utløste en kulturdebatt av slik saftighet at det i dag er vanskelig å tro.

Bazarov er en intens og mørksinnet mann, selve inkarnasjonen av nihilisten. «Jeg forsikrer deg at å undersøke adskilte individer ikke er verdt anstrengelsen,» sier han ved en anledning. «Alle mennesker ligner hverandre, i sjel som i legeme; hver og en av oss har en hjerne, en milt, hjerte og lunger av lignende oppbygning; de såkalte moralske kvalitetene er de samme hos oss alle, de ørsmå variasjonene har ingen betydning.» Bazarovs programerklæring er en tilbakevisning av alt Turgenev selv representerte, allikevel er det mulig for leseren å føle nesten en tiltrekning til den skremmende Bazarov.

Tsjernysjevskijs svar på Bazarov i «Hva må gjøres?» er Rakhmatov, også han student. Hans opptreden i romanen er kort, med for forfatteren var han ment som et ideal. Rakhmatov er en ekstrem selvpiner som sover på spikerseng og lever på svart brød og kaffe. Den selvproletariserende intellektuelle med de store vyene for fremtiden ble holdt frem som et forbilde under Sovjet-tiden. «Som Rakhmatov løftet Lenin vekter for å bygge muskler,» skriver historikeren Orlando Figes i «A People's Tragedy» (1996) og legger til: «Det hele var en del av machokulturen (de svarte skinnjakkene, den militaristiske retorikken, troen på handlingen og voldskulten) som var selve essensen til bolsjevismen. Len røkte ikke, han drakk egentlig ikke og (...) han var ikke interessert i vakre kvinner.»

Rakhmatov er en ekstrem selvpiner som sover på spikerseng og lever på svart brød og kaffe. Den selvproletariserende intellektuelle med de store vyene for fremtiden ble holdt frem som et forbilde under Sovjet-tiden

Forviklinger

Skjebnens ironi gjør at det i dag er Bazarov, skapt av en forfatter i opposisjon til revolusjonens forfedre, som gir de sterkeste assosiasjoner til Sovjetsystemet, mens den protorevolusjonære Tsjernysjevskis overmenneske Rakhmatov på grotesk vis minner om den samtidige markedsøkonomiens overklasseideal. Rakhmatov hviler aldri, i den grad han har en religion er det en mytisk oppfatning av sine egne ekstreme fysiske prestasjoner. Dette er hedgefondstjernen i tv-serien «Billions».

Lesehest? Her finner du alle bokanmeldelser og annet bokstoff

Sett fra vår tid var Tsjernysjevskij en klassisk russisk intellektuell. Han var prestesønn med solid utdannelse, ble ateist da han flyttet til storbyen og han ble, selvsagt, forvist til Sibir. Tsjernysjevskijs kombinasjon av uttalt «kjærlighet til folket» og hans tro på rollen til en opplyst elite, gjør at han i ettertid ligner påfallende på sin amerikanske samtidige Horatio Alger, som trollbandt med sine fortellinger om fattige gutter som kommer seg opp og frem gjennom hardt arbeid. Alger var mer positiv til systemet han levde under enn Tsjernysjevskij var, men hos begge er det moralsk svikt og korttenkthet som hindrer menneskene fra å oppnå sitt potensial.

Grensegang

Helt i den andre enden av Sovjetunionens kronologi finner vi Erika Fatland som i «Grensen – En reise rundt Russland» oppholder seg permanent i Russlands periferi. Men så tar hun for seg absolutt hele periferien, da. Inkludert kysten mot Nordishavet.

Med unntak av akkurat stykket opp mot Norge har hele Russlands landegrense vært åsted for kriger, mange av dem i nyere tid. Dette blir derfor nødvendigvis en bok om geopolitiske konflikter. Og langs kysten er hun vitne til forsøpling og forurensing i faraoisk skala, og overbevisende tegn på klimaforandringer. Det er dermed en øvre grense for hvor lystig denne boken kan bli.

Fatland er en ytterst kompetent og profesjonell guide for lenestolsturisten gjennom Kaukasus og Sentral-Asia, over de Mongolske stepper og gjennom Nord-Korea. Hun velger ut interessante fortellinger fra historien og er ikke gjerrig på fortellingenes lengde, hun synes ikke opptatt av å sole seg i bare de mest snurrige eller underholdende detaljene.

Fatland har også en nysgjerrighet på menneskene hun møter underveis som gjør «Grensen» til noe mer enn bare et foredrag. Når hun snakker med en sjaman i Mongolia blir hun minnet på av andre turister at hun ikke fikk ham til å utføre en seanse for henne. Det falt henne simpelthen ikke in, hun ville heller snakke om ham og hans liv. Hun skjemmes ikke for den journalistiske klisjeen «samtale med drosjesjåfør», men i Nagorno-Karabakh serveres hun en kjærlighetshistorie av sjåføren som kunne fylt en roman.

Fatland er folkeopplyser av den gamle skole. Dette er ikke en lyrisk skildring i tradisjonen til Colin Thurbons «In Siberia» (2000) eller finurlig sjangeroverskridelse som i frenetiske tv-serier med eksentrikere og kjendiser på reise. Erika Fatland ligger nærmere 70-tallets selfie-frie lysbildeshow i naboens kjellerstue, og dette sies i aller beste mening.(Vilkår)