Bokomtale av Ryan Avent, «The Wealth of Humans» og George Monbiot, «How Did We Get into This Mess?»

Rent statistisk er sjansen lav for at du, leser, har vært innom et reisebyrå for å arrangere ferien din. Du har, igjen rent statistisk, fikset billetter og reservasjoner selv og sjekket avganger og ankomsttider. Den siste gjenværende gallerlandsbyen, de siste som kjemper mot de fysiske reisebyråenes fall, er spesialistene i hajj, pilegrimsreiser til Mekka.

Så hvor er de blitt av, de som drev reisebyrå for noen år siden? Det er et ubehagelig spørsmål, for det finnes alltid en mulighet for at noen om få år vil kunne spørre det samme om deg og dine kolleger.

I mellomtiden kan du kose seg med bøker om hvor galt det kan gå. Og hvordan du, som Frodo og Sam, mot alle odds allikevel kan bekjempe den tilsynelatende uovervinnelige Sauron.

Arbeidsledig og fattig

Er digitalisering den aller mest ekstreme overgangen vårt samfunn noen gang har opplevd, eller er det en kursendring på linje hva man i Vesten har opplevd tidligere? Economist-journalist Ryan Avent argumenterer for det siste i «The Wealth of Humans». Ja, veverne og grovsmedene mistet jobben da industrialiseringen kom, men de samme endringene i arbeidslivet skapte også grunnlaget for fagforeninger og velferdsstatens fremvekst.

Avent påpeker at digitaliseringen foreløpig har ført til forbausende liten effektivitetsøkning, jevnt over. Han sier det ikke selv, men mange lesere vil være fristet til å skyte inn at selvfølgelig har ikke digitaliseringen ført til økt effektivisering, for vi har brukt vår tilgjengelige science fiction-teknologi til å se på videoer av rare dyr og skrive uinformerte kommentarer i innvandringsdebatten. Men, som Avent påpeker, tar det ofte flere tiår fra en teknologi blir oppdaget til den får en synlig konsekvens for samfunnsutviklingen. Det tok 50 år fra man hadde noenlunde forståelse av elektrisitetens prinsipper før den ble brukt i stor skala i industrien, for eksempel. Og her kan denne leser legge til at de gamle grekerne brukte dampkraft til festlig effektmakeri, som å få tempeldører til å åpne seg. På 1800-tallet ble elektriske batterier brukt av omreisende entertainere til å gi betalende publikummere støt. Eksemplene på at ny teknologi lenge brukes til fjas, finnes det mange av.

Vi har brukt vår tilgjengelige science fiction-teknologi til å se på videoer av rare dyr og skrive uinformerte kommentarer i innvandringsdebatten

Men nå, akkurat nå, kommer den store endringen, sier Avent og et kor profeter. For journalister er dette ubehagelig synlig i hvordan maskiner i dag glatt kan rapportere, grammatisk korrekt, om emner som jordskjelv, vær og trafikk. Og modellen der lesere har vendt seg til å få tilgang til utmerket journalistikk skrevet av mennesker, uten å betale for det, har allerede vært virkeligheten i mange år. Dermed blir den kommende tids presserende tema ikke «The Wealth of Nations», som i Adam Smiths bok fra 1776. Maskinene (og lavbetalt arbeidskraft i lavkostland) har løst spørsmålet om de vestlige nasjonenes velstand. Utfordringen nå er «The Wealth of Humans», som kan tolkes på flere vis. Vil det utvikle seg et overskudd av menneskelig materiale, der de fleste borgere ikke bidrar til velstanden? Eller vil den formodede rikdommen i menneskers kreativitet og empati kunne utnyttes?

Som Avent påpeker, var europeernes overgang til det industrialiserte velferdssamfunnet knapt noen rolig reise. Kampen om fordelingen av industrialiseringens velstandsøkning førte til revolusjoner og verdenskriger.

Bøker som dette vil alltid minne om de blinde mennene som står rundt en elefant og hver bare klarer å beskrive snabelen, den ene foten eller halen. Alle aspekter ved fremtiden kan ikke komme med. Avent beskriver for eksempel betydningen av eksponentiell vekst kombinert med at en stadig mindre prosentandel drar nytte av den, men kommer ikke inn på at eksponentiell økning av enkelte ressurser i sin tur vil skape nye utfordringer.

Men arbeidslivet er knapt den dårligste innfallsvinkel når man skal vurdere fremtiden og analysere fortiden. En mørk, men ikke helt beksvart bok som bør interessere alle som lurer på om jobben deres finnes når de selv går ut i pensjon.

Statsstøttet antistatsideologi

Forfatter og Guardian-journalist George Monbiot er antagelig mest kjent for sine bøker og artikler om naturvern. Hans siste bok har den meget tidsriktige tittelen «How Did We Get into This Mess?» og er en samling av kronikker, petiter og essays fra de siste årene. Til tider er det vanlig venstreaktivismeopprop om krigføring og forsøpling. Akkurat som Jan Petter Sisseners blogginnlegg, uten sammenligning for øvrig, kan den emosjonelle tonen om i og for seg viktige temaer stå seg dårlig i bokform kort tid senere.

Det morsomste i denne boken er Monbiots fremstilling av neoliberalismen som et helt og holdent statsavhengig prosjekt, selv om neoliberalismens tilhengere fremstiller utviklingen som en frigjøring fra statlig kontroll. På denne måten kan man slå de mest ivrige frimarkedstilhengere sammen med de mest autokratiske ideologiene. Dette er selve essensen av 2017-politikk: Stol ikke på noen, alle er ute etter å mele sin egen kake. Også, antyder Monbiot, bokanmeldere: «Jeg tviler på at særlig mange tenker, før de skriver en spalte eller en uttalelse, 'hvordan kan jeg best tjene interessene til milliardæreieren i dag?' Men det tar ikke lang tid å oppdage hvilke holdninger og argumenter som sikrer din forfremmelse og hvem som kompromitterer deg. I medieverdenen ansetter eierne redaktører i sitt eget bilde, og redaktører har en tendens til å ansette journalister med holdninger de deler.»

Å tolke inn intensjon i ethvert mønster er høyst menneskelig, og mange politiske bevegelser er tuftet på nettopp denne formodningen. Dette er ikke alltid den mest fruktbare tilnærmingen. Men Monbiot har rett i at mens alle kan definere land og epoker der fascisme og kommunisme var dominerende, er det få i Vesten som har tilsvarende sterk forestilling om hvilket system de selv lever under.

Det er en merkelig tid å leve i, der så mange av de bestselgende dokumentarbøkene på flyplassenes bokhandler handler om hvor ille alt kommer til å gå. Disse bøkenes forfattere ser seg ofte nødt til å avslutte med noen lysglimt, kanskje delvis fordi det ikke skal virke helt nytteløst å lese dem eller kjøpe deres neste bok. Men slike utgivelser er et sunnhetstegn. Alle som flyktet fra det kommunistiske til det frie Europa, pleide å more seg over hvordan man i Vesten bare skrev om hvor forferdelige deres samfunn var. I de grusomme kommunistdiktaturene skrev journalistene bare om hvor fantastisk alt var.

(Vilkår)