De beste sakprosabøkene fra 2017

Kanskje du har fått bøker til jul du har lest. Eller som du vet du antagelig ikke kommer til å lese. Hva gjør du da? Skal man tro statistikken, kjøper ikke nordmenn så mange bøker til hverandre til jul. Som folk i de fleste andre land kjøper vi mest klær til hverandre. Over 21 prosent av nordmenns julepresangbudsjettet går til dette.

Ifølge en undersøkelse utført av finanstjenesten Ferratum er folk blitt ganske samkjørt når det gjelder julegaver. De fleste folkeslag gir hverandre klær og duppeditter. Polakkene og latvierne gir hverandre mer sprit enn andre europeere, de isolerte newzealendere gir hverandre reiser. Nederlendere gir musikkinstrumenter. De nordiske folk, disse djerve, romantiske menneskene, utmerker seg ved å gi hverandre gavekort. Kos i høysetet!

Bare tyskere kjøper nok bøker til hverandre til jul til at det registreres i statistikken. Faktisk bruker de mer penger på bøker til hverandre enn på noen som helst annen type gave.

Men likevel. Noen får mange bøker. Mange familier har en fortelling om det året far fikk fire eksemplarer av Lars Myttings «Hel ved». Her er noen norske og engelskspråklige sakprosabøker man kan bytte til seg. Enten man har fått duplikatutgaver av «Arv og miljø» eller sitter med neven full av gavekort.

Russland

Det kan føles slitsomt å hele tiden måtte lure på hva man skal mene om Russland. Lenge var det totalt kryptisk, avstengt og langt unna. Så ble det brått nybrottsland for demokratiet og villvest-kapitalisme. De første assosiasjonene folk fikk til ordene «russisk kvinne» endret seg fra skautkledde babusjkaer til noe ganske annet. Og nå fremstår Russland som kanskje rarere og mer mytisk enn noen gang, men samtidig er det tilgjengelig på en måte som var utenkelig i den kalde krigen. Hvis det er vanskelig for vestlige å forstå hvordan de skal forholde seg til Russland, send da en tanke til hvordan det må være for russere.

Man kan knapt be om en bedre innføring i dagens Russland og dets grenseområder enn Erika Fatlands massive «Grensen. En reise rundt Russland» (Kagge forlag). Fatland er en varm, men proper guide gjennom geografi, folkeslag og historie.

Den amerikansk-russiske Masha Gessen vant National Book Award for beste sakprosabok med «The Future is History: How Totalitarianism Reclaimed Russia» (Riverhead Books). Her følger hun fire mennesker som var unge under Glasnost. Hennes tese er at de traumatiserte russerne drar frem overlevelsesmekanismene de lærte seg under kommunismen når de tror de gjenkjenner mønstre fra forrige runde med totalitarisme. Russland i dag, påstår Gessen, er mer en mafiastat enn noe annet, men det kan være vanskelig å identifisere landet for hva det er.

Siden det har krevd enorm tilstedeværelse å følge med på viderverdighetene i Washington det siste året, kan det være lett å glemme at for et år siden var Russlands påvirkning på presidentvalget et stort tema forrige vinter. Journalisten Luke Harding har fulgt historien opp, og er aktuell med boken «Sammensvergelse – Hvordan Russland hjalp Trump inn i Det hvite hus» (Press). Selv om graden av russisk påvirkningskraft på velgere kan diskuteres, vil opprullingen av Trump-teamets tidligere kontakter forbløffe selv den mest kyniske nyhetsjunkie. Legg til nyutgivelsen av John Reeds klassiker fra 1919 om oktoberrevolusjonen «Ti dager som forandret verden» (Spartacus) og du har oppdatert din Russlandshylle på kledelig vis.

Fotograf Jonas Bendiksen er aktuell med boken «The Last Testament» (Aperture) der han har fulgt messias-skikkelser på flere kontinenter. Bendiksen hadde som krav at messiasene måtte ha følgere og ha skrevet nye tekster. Alle vil finne sine «favoritt»-messiaser, men den russiske Vissarion, med tusenvis av tilhengere i avsondrede landsbyer i Sibir, er kanskje den mest imponerende, i hvert fall målt i antall konvertitter. Bendiksen klarer å fremstille et tilsynelatende kuriøst fenomen med en oppriktighet og et alvor, uten at fascinasjonen synker av den grunn.

Krigen

Ingen sakprosaliste kan unngå krigen, eller «Andre verdenskrig» som man i tiltagende grad er tvunget til å si. Asgeir Uelands «Shetlandsgjengen – Heltene i Nordsjøen» (Kagge) kombinerer en skildring av rufsete, stordrikkende sjømenn med overveldende arkivarbeid. At denne boken er gjenstand for mer interesse og salg på Vestlandet enn andre steder i landet forteller noe om Norge man kanskje ikke har lyst til å dvele for mye ved. Ingen krigsbokhylle er komplett uten denne.

Av sivilistene som døde i Norge under krigen var over ti prosent jøder, og deres deportasjon til dødsleirene ble til stor del utført av norske tjenestemenn. Mens mange bøker har vært skrevet om enkeltskjebner og om aspekter ved jødeutslettelsen er det først med Bjarte Brulands «Holocaust i Norge» at det er kommet et standardverk om emnet i sin helhet. Men i mørket er det også lyspunkter i norsk historie som er blitt påfallende lite omtalt, for eksempel det organiserte arbeidet for å hjelpe jøder å flykte til Sverige. Hilde Vesaas har skrevet om dette i «Carl Fredriksens transport, den ukjente historien om krigens største heltedåd» (Kagge).

Manglende dokumentasjon og uklarhet om statsborgerskap og det faktum at rom ble kastet ut av landet i 1934 har gjort det vanskelig å skrive om forfølgelsen av norsk rom under krigen. Jan A.S. Brustad med flere har skrevet den første boken om skjebnen til norske rom i «Et uønsket folk – Utviklingen av en «Sigøynerpolitikk» og utryddelsen av norske rom 1915-1956» (Cappelen Damm).

Fremtiden

Vil menneskeheten slik vi kjenner den eksistere om 200 år? Yuval Hariri, som slo gjennom med bestselgeren «Sapiens» i 2014, tror ikke det. I «Homo deus» (Cappelen Damm) legger han frem en rekke scenarioer for ekstreme endringer av den menneskelige tilstand, både fysisk og filosofisk.

Hva blir menneskenes rolle i den kunstige intelligensens tidsalder? Her kan du lese intervju med Yuval Hariri

Alle prognosene forutsetter en stadig økende tilgang på ressurser som vil virke tvilsom på noen lesere, men skildringene av arbeidet som utføres i dag for å lage udødelige, usårbare mennesker forteller mye om vår egen tid.

Velger man et marginalt kortere fremtidsperspektiv har det vært en tydelig trend i det amerikanske bokmarkedet med utgivelser som belyser samtidens forhold til datamaskiner og telefoner. Jenny Twenges «iGen» (Atria) beskriver generasjonen som er ung i dag, som sammenlignet med tidligere kohorter er mindre uavhengige og mer trygghetssøkende. Og de bruker åtte timer om dagen på sosiale medier og dataspill. Tidligere redaktør for New Republic, Franklin Foer, er aktuell med «World Without Mind» (Penguin), om betydningen av at noen ganske få selskap kontrollerer all informasjon. Adam Alters «Irresistable» (Penguin) sammenligner en rekke tilnærminger til avhengighet i lys av ny teknologi. Alkoholikere og narkomane har tradisjonelt blitt behandlet slik at de kan være totalavholds, men hva gjør man med fenomen som telefoner og datamaskiner som nesten alle bruker i jobbsammenheng?

Og ellers

En rekke fremragende bøker passer ikke inn i kategoriene vi har brukt hittil. Simen Ekerns «Folket, det er meg» (Spartacus) om europeisk høyrepopulisme gir leseren en tyngde og et fundament i alle fremtidige samtaler om emnet, og dem vil det bli mange av. Sigri Sandbergs «Treboka» (Gyldendal) introduserer leseren for de fem mest alminnelige trærne i Norge, nesten alle vil gape over sin egen kunnskapsløshets omfang mens de leser boken, men kunne legge den fra seg med tilfredsstillelse senere. Og Marte Spurklands «Klassen» (Cappelen Damm) forteller noe om Norge som ikke kunne blitt fremstilt på tv, i avis eller gjennom noe annet medium.

Det er nok å lese.(Vilkår)