Bokanmeldelse: «Barnet» av Kjersti Annesdatter Skomsvold og «Å sykle – en besettelse» av Håvard Syvertsen

Det er mye man kan styre. Kosthold og til dels søvnrutinene, for eksempel. Men ikke ens interesser. De er som de er.

Men nesten uansett hva interessen er, kan den brukes til å beskrive verden. Og har man en særlig gave, kan man bruke sin interesse som et nøkkelhull andre kan se verden gjennom. Man må ikke ha løpt maraton for å ha glede av Haruki Murakamis lyriske «Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping». Man trenger ikke kunne skille på så mange fuglearter for å ha glede av Jonathan Franzens skildring av det moderne Kina gjennom landets fuglekikkermiljø. Og hadde man måttet gått like langt som Erling Kagge for å lese «Å gå», ville salgstallene hans vært lave.

I disse dagene har det kommet to små utgivelser som beskriver verden fra hvert sitt ståsted, begge små konfektbiter av noen bøker. De ligner ikke så mye på hverandre utover det.

O sykkelstyre

Håvard Syvertsens «Å sykle» er en liten essaysamling om forskjellige aspekter ved å sykle. Syvertsen går ikke inn i noen ferdig definert underkategori av syklister. Han har en Bianchi med bukkestyre, men er ikke så opptatt av de virkelig lange turene. Han bruker Oslo som utgangspunkt for sine turer, men er ikke så interessert i marka. Han har fortid som konkurranserytter og har sykkeltrøye med lommer bak, men identifiserer seg ikke med Birken-segmentet.

Og han har ikke den harmen som lett kan kjennetegne syklister som i en by med bare middels tilrettelegging lett kan se bjelker i øynene på bilister, fotgjengere og kanskje spesielt medsyklister og byplanleggere.

Lesehest? Her er flere anmeldelser

I oppbygningen med 21 «etapper» i stedet for kapitler ligner «Å sykle» litt på Klaus Rothsteins løpebok «Frisk fisk til inkaen», som var delt inn i 42 kilometer og litt ekstra, som en maraton. Og i utstyr og tone ligner den på Grant Petersens kultbok for hverdagssyklister, «Just ride». Men der Petersen er sanselig (korkhendeler! skinnseter! stålrammer!) er Syvertsen noe mer cerebral, hans sykling er knyttet til minner og til følelser.

O familie

Kjersti Annesdatter Skomsvolds «Barnet» handler om å starte en familie. Og her er det duket for å si noe essensialistisk om at hoho, en mann skriver om sykkelen sin og en kvinne skriver om relasjoner. Det er kanskje en diskusjon man må ta. Men ikke alltid.

Som Syvertsen tar Skomsvold frem de små detaljene som gjør et liv autentisk og verdt å leve, og disse detaljene kommer fra forfatternes eget liv. Sykdom gjorde at jeg-figuren hos Skomsvold måtte flytte tilbake til sine foreldre som 25-åring, de måtte stelle for henne og lese høyt. Når hun får barn selv, nesten ti år senere, går hun på et vis gjennom tidlig barndom for tredje gang, og så en fjerde gang når hun føder barnet i tittelen.

Hovedpersonens livsløp ligner på forfatterens, dette er en sånn bok, dette er Norge 2018 og man trenger ikke late som noe annet, men Skomsvolds erfaringer gir teksten en sensitivitet og en tilstedeværelse – et intenst, men også analyserende blikk på å få barn. «Barnet» handler like mye om kjæresten Bo. «Å bli kjæreste med noen er det mest kompliserte, og det mest banale et menneske skal få til i sitt liv,» skriver Skomsvold. «Tanken gjorde meg nesten uvel.» Men det er nettopp balansen mellom det banale og det kompliserte som gjør «Barnet» vanskelig å legge fra seg. Dette er et grep mange andre prøver på også. Det er en linedans, men her går det bra.

«Barnet» og «Å sykle» er begge korte, kloke bøker. Banale og kompliserte, på en god måte.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.