Larissa MacFarquhar har skrevet bok om ekstreme idealister

Du har kanskje donert penger til syriske flyktninger, eller du har bilde av et fjernadoptivbarn hengende på kjøleskapet. Kanskje du har gått natteravn, tatt vakter på krisetelefonen eller gått med varer til eldre mennesker. Eller kanskje du til og med har båret ut mat til asylsøkere.

Du føler deg ganske god. Du gir mer enn de fleste av oss.

Men du ofrer ingenting, i forhold til de virkelige ekstremidealistene.

Drukningsdilemma

Larissa MacFarquhar har undersøkt de virkelig velgjørerne. Hun har sett på hva som får enkelte til å ofre alt og mere til for helt fremmede mennesker. I den nye boken «Strangers Drowning» forteller hun historiene til mennesker ikke klarer å lukke øynene for urettferdigheten i verden.

Det forandret livene deres. De har ikke nøyd seg med å være fritidssamaritanere. MacFarquhar forsøker å finne svar på hva som driver dem. Et av de viktigste kjennetegnene, er at de rangerer behovene til fullstendig fremmede like høyt som behovene til venner og familie.

Bokens tittel refererer til et velkjent etisk dilemma: Tre mennesker holder på å drukne. Du kan redde de to fremmede, men dermed kan du ikke redde din egen venn. Hvilket liv er mest verdt?

Dette dilemmaet tar ekstremvelgjørerne til det ytterste. De nedprioriterer seg selv, gir bort alt de har og ofrer seg for saken.

Veldedighetsanoreksi

Julia Wise gir kompromissløst bort det meste hun tjener til veldedighet, og oppfordrer andre til å gjøre det samme gjennom nettstedet Givinggladly.com. På et av deres første stevnemøter, kjøpte Jeff et kandisert eple til Julia. Dette får hun store moralske kvaler for i ettertid. Med sitt egoistiske sukkersug har hun dermed frarøvet en fattig familie myggnett som kunne beskyttet dem mot malaria.

Det er bare én av historiene. MacFarquhar har laget små biografier om de ulike velgjørerne. De er asketiske soldater i kampen for rettferdighet. De gjør mer enn nok, etter vår målestokk, men de fleste MacFarquhar har snakket med, synes ikke selv det de gjør er tilstrekkelig. De beskriver en verden i unntakstilstand som krever drastiske tiltak.

Noen av dem får til og med dårlig samvittighet for at de driver hjelpearbeid. De regner på at de ville kunnet hjelpe flere ved å tjene penger på vanlig arbeid og gi bort mest mulig, i stedet for å gjøre som Dorothy Granada, so dro til Nicaragua for å drive helsesenter for kvinner.

Det er en egen type logikk i velgjørerpsykologien. Menneskene MacFarquhar beskriver er en slags veldedighetens anorektikere. Det blir aldri nok hjelp, det er alltid noen flere som må reddes.

Smertelindring

Ekteparet Sue og Hector Badeau adopterte 22 barn, i tillegg til at de tok imot mer uoffisielle besøkende i kortere og lengre tidsrom. De fulgte premisset om at et barn i nød, ikke er familie, men heller ikke en fremmed. Det var en plikt for dem å hjelpe så mange som mulig. Utfordringen var ikke egentlig antallet, men å finne grensen for hvor mange de kunne hjelpe om gangen, slik at det ikke gikk ut over de barna de allerede hadde tatt imot.

Mange av barna hadde tung bagasje, problemer eller funksjonshemninger. Ikke alle overlevde. Familien var nær konkurs. Hector fikk alkoholproblemer. Sue slet med religiøs tvil. Men de fleste av barna følte de hadde en trygghet i den utvidede storfamilien de hadde fått. De klarte å sette strek før det 23. adoptivbarnet.

Et annet eksempel er Aaron Pitkin, som dedikerte livet sitt til dyrevelferd. Ikke fordi han syntes kyllinger var viktigere enn mennesker, men fordi han syntes de var mer hjelpeløse og ble enda dårligere behandlet. Hans overordnede mål var å begrense mengden av smerte i verden. Men på ett tidspunkt begynte det å tippe over. Han begynte å beregne hvor lite søvn han kunne klare seg med for å få gjort mest mulig arbeid med dyrevelferd. Han prioriterte dette arbeidet foran å møte venner. Han begynte å løpe på tredemølle mens han jobbet. Med vektbelte og strikk festet i veggen for å stabilisere seg. Han vurderte konstant tidsbruken opp mot den dyrelidelsen han kunne begrense.

Helgenskepsis

De moralske ekstremistene er alltid blitt sett på med skepsis, skriver MacFarquhar. «En grunn til det, er skyldfølelse. Ingen liker å bli minnet på sin egen egoisme. En annen er irritasjon. Ingen liker å bli fortalt hvordan de skal leve livet sitt», skriver hun i boken.

De fleste av helgenene hun har intervjuet, vil ikke selv innrømme at det er noe eksepsjonelt eller heltemodig ved det de gjør. Det logiske for dem, ville være at alle gjorde som dem, skriver hun.

For Aaron Pitkin og hans likesinnede, er den «moralske tvilen og skyldfølelsen (over å gjøre for lite) mye mer skremmende enn noe personlig offer».

Mange av velgjørerne er lykkelige. Omtrent av samme grunner som andre mennesker er lykkelige. De føler seg verdsatt, de har en mening med livet, de gjør en god jobb. Men velgjørerne som er ulykkelige, er ulykkelige på et mye høyere nivå. De mangler evnen til å blokkere verdens elendighet, og er konstant plaget med knusende ansvarsfølelse. De hører hele tiden skrik fra fremmede som drukner.

Velgjørerne skjønner at man har plikter overfor sin egen familie. Det er ikke nødvendigvis slik at de vurderer fremmede som viktigere, men at de innser at også fremmede har familie, mener MacFarquhar. Alle trenger ikke gjøre som dem, da ville verden slik vi kjenner den forsvinne, argumenterer hun.

«Men disse rare, håpefulle, tøffe, idealistiske, krevende, ustoppelige menneskene holder disse livsviktige kvalitetene i live», avslutter hun.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.