Debatten om norsk virkelighetslitteratur har belyst at forfatteres forsøk på å skjære gjennom forstillelse og påtatt dramaturgi stadig har kunstnerisk slagkraft og kan provosere. De siste bøkene fra forfattere som Vigdis Hjorth og Karl Ove Knausgård kan også gjøre oss litt klokere på hva romaner er.
I Aftenposten 17. desember oppsummerte hovedanmelder Ingunn Økland en tendens i årets norske bokhøst. Hun hadde tenkt å konsentrere seg om oppdiktede romaner etter fjorårets diskusjon om bruk av levende modeller eller ikke i Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø». I år har også romanromaner fra Jan Kjærstad, Maja Lunde og Carl Frode Tiller markert seg, samtidig selvbiografiske innslag florerer i norske utgivelser som også diskuterer det å skrive dokumentarisk: Fra Niels Fredrik Dahls roman «Mor om natten» til konseptualisten Audun Mortensens intervju med en venn, «Fire dager i Berlin», Joakim Kjørsviks «Folk jeg husker» og Stig Aasviks roman «Lofotveggen». Det siste er et eksempel på autofiksjon i den forstand at hovedpersonen som har samme navn som forfatteren selv, uten å nødvendigvis være identisk av den grunn.
Knausgård
Her har Karl Ove Knausgård åpnet opp et rom i norsk litteratur for denne generasjonen. Det skjedde hvis vi skal tro på side 29 i «Min kamp. Første bok», da forfatteren presenterer seg med sitt eget fulle navn og skriver: «Jeg sier aldri det jeg egentlig tenker, aldri det jeg egentlig mener, men legger meg alltid tett opp til den jeg til enhver tid prater med.» «Min kamp»-bøkene hentet intensitet fra å skjære gjennom både forstillelse og romankonvensjoner som at jeg-fortelleren ikke er forfatteren. At Knausgård har en visuell skrivemåte som får leseren til å se verden med skarpere briller i minnene han blåser liv i, bidro selvsagt også til en virkelighetsnær effekt.
Søstrene Hjorth
Vigdis Hjorth er blant forfatterne som tidligere har uttrykt skepsis mot å legge opp til illusjonen om et 1:1-forhold med virkeligheten. I Vinduet-artikkelen «Jeg-ets botsgang» fra 2014 innvendte Hjorth mot «Min kamp. Sjette bok» at forfatteren virket mer ufri og hemmet av forsoningsvilje enn i utgangspunktet. Hjorths roman «Arv og miljø» (2016) er på sin side ikke et typisk eksempel på virkelighetslitteratur, utstyrt som den er med vante fiksjonsmarkører som oppdiktede navn og en tydelig ramme som ikke påberoper seg etterprøvbarhet. Men Hjorths roman er kunstnerisk vellykket fordi den både er tro mot jeg-fortellerens perspektiv, men også dreier seg om at andre i samme familie ser tingene på en helt annen måte.
Å stemple årets debutbok fra den yngre søsteren Helga Hjorth, «Fri vilje», som en hevnroman og bare det, underslår at disse romanene faktisk handler om at virkeligheten oppleves forskjellig, kanskje særlig når diskusjonen dreier seg om seksuelle overgrep fra en nærtstående. Ensomheten i dette er blant hovedtemaene Vigdis Hjorths roman setter ord på og løfter til en allmenn problemstilling. Helga Hjorths roman gir på sin side noen interessante beskrivelser av hvordan det er å være den yngre søsteren Nina som blir værende hos foreldrene mens de eldre søsknene flyr av sted. Boken kunne rendyrket dette individuelle perspektivet enda mer, fremfor å insistere på å tilbakevise andre versjoner, noe Vigdis Hjorth er inne på i sin kommentar til romanen i Kaja Schjerven Mollerins samtalebok «Vigdis –bit for bit».
Lesehest? Få flere boktips
«Det å skrive om sitt eget selv, handler i en viss forstand om det motsatte av innlevelse», skriver Karl Ove Knausgård i sin nyeste skjønnlitterære bok «Om sommeren», og fortsetter: «Når den som skriver om seg selv, har beveget seg ut av selvet, slik at blikket utenfra er inkorporert, oppstår det en slags merkelig objektivitet.»
Litteraturforskeren Toril Moi har nylig påpekt at litterære beskrivelser som sier «Jeg ser…» inneholder både et jeg og noe som blir sett, en forbindelse til verden. Virkelighetslitteratur virker ofte når forfatteren gir noe, det vil si både står for sitt eget perspektiv og prøver å løfte blikket. Å si rett ut hva man faktisk ser, kan også åpne for at andre tillater seg det samme.
- (Vilkår)