På mange måter var Anna Davies heldig. I motsetning til de fleste nyutklekkede romanforfattere ble hun lest – og det av flere hundre tusen. Bøkene den unge amerikaneren skrev, ble revet vekk fra bokhandelhyllene, de var oversatt til 13 språk og i ferd med å bli til en tv-serie.

Likevel tjente hun ikke nok på dem til å si opp dagjobben i magasinbransjen. Sene kvelder, lange netter og utsatte ferier gikk med til forfattergjerningen. Og kanskje enda mer frustrerende for en ambisiøs skribent: Ingen visste hvem hun var.

Selv hopen av tenåringsjenter som daglig slukte bøkene hennes, ville ikke kjent igjen navnet hennes om det så lyste rosa over nærmeste bokhandel. På papiret var det nemlig ikke Anna Davies’ bøker. Det var bare hun som hadde skrevet dem.

Verden vil bedras
Det er lenge siden ghostwriting, eller skyggeskriving på godt norsk, ble et begrep som tålte dagslys.

Aktiviteten, som kort og greit innebærer å skrive tekster uten å ta æren for dem, har gjennom årene reddet mang en politisk tordentale og selvforherligende selvbiografi fra å gli ut i det uartikulerte vanvidd.

Lyden av knatrende tastaturer i kulissene blir langt på vei godtatt, og gudene vet at det kan være greit å bli spart for ymse fotballspillere og tidligere modellers eksakte ordvalg.

Jeg skrev for «Sesam stasjon» i to år, jeg. Jeg har ikke noe problem med å skrive for penger Anne B. Ragde

Men hva med krimboken du plukket med deg på flyplassen før forrige utenlandsreise? Thrilleren du leste ut på stranden i sommer? Vampyrserien som lenker tenåringsdatteren din fast til sofaen kveld etter kveld? Hva om ingen av disse er skrevet av personen som stirrer på deg fra forfatterportrettet?

Romanens død er betydelig overdrevet, og noen må sørge for at kvernen holdes i gang.

Fryktlaus
– Hvorfor jeg ble med? Nei, jeg syntes vel det var moro å bli spurt.

Forfatter Ragnar Hovland drar litt på det. Det begynner å bli noen år siden han og kollegene Einar Økland, Per Olav Kaldestad og Sigbjørn Heie ble hanket inn av Samlaget for å skrive «en slags nynorsk variant av Hardy-guttene».

«Sommerset»-serien skulle lokke til seg 1980-tallets unggutter med spenning, gåter og solide diftonger og kunne slå i bordet med titler som «Den døde går laus», «Snikande skuggar» og «Usynlege fiendar».

For ikke å glemme tilleggsmysteriet som fulgte med de totalt 13 bøkene: hvem forfatteren var. Hovland og resten av gjengen skjulte seg bak navnet John Donner.

– Det skulle jo være hemmelig at det var vi som sto bak. Fremdeles er det vel ikke helt offisielt, forteller Hovland.

– Det var en del gjetting på den tiden bøkene kom ut. Men de ble jo ikke akkurat noen bestselgere, så det ga seg etter en stund.

Også Anne B. Ragde syntes det var moro å bli spurt, da Cappelen ville ha henne til å skyggeskrive for en underholdningsserie tidlig på 2000-tallet. Svaret hennes var likevel mest pragmatisk.

– Jeg sa ja fordi jeg akkurat da hadde taklekkasje, som ville koste 50.000 å fikse, forteller hun.

«Emilies tid» ble publisert under navnet Helene Holst Hammerfeldt, men var i realiteten skrevet av Anne B. Ragde, May Grethe Lerum og Trude B. Larssen. Ragdes plan var enkel: ett kapittel à 5.000 tegn hver dag. En ferdigskrevet roman på mindre enn to uker.

– For meg var det rent håndverk, ikke litteratur. Men jeg skrev for «Sesam stasjon» i to år, jeg. Jeg har ikke noe problem med å skrive for penger.

Hysj, hysj
– Det er vanskelig å beregne hvor mye av skjønnlitteraturen på markedet som er skyggeskrevet, men jeg har hørt opp mot 40 prosent, sier Demi Quinn, eier av britiske The Writing Company.

Selskapet er blant øyrikets ledende innen formidling av skyggeforfattere i alle genrer, uten at eieren selv har pålitelige tall for utbredelsen av skyggeskrevet litteratur. Hemmelighold er en ganske viktig del av konseptet, påpeker han tørt.

Det Quinn derimot vet, er at selskapet hans har fått flere skjønnlitterære oppdrag de siste to årene.

– Av 12 prosjekter vi jobber med nå, er det fire–fem romaner, sier han.

Om du allerede nå tenker at skjønnlitterært skyggeforfatteri kan være er en mulig karriere for deg, vit at det finnes flere måter å angripe gjerningen på: Du kan for eksempel bistå godt etablerte forfatternavn med å pumpe ut flest mulig bøker på kortest mulig tid – gjerne ved hjelp av detaljerte handlingsomriss.

Eventuelt kan du bli en del av et kollektiv av skyggeforfattere som skriver under et pseudonym, slik Ragnar Hovland og Anne B. Ragde gikk for.

Eller kanskje passer det bedre å hjelpe privatpersoner som har gode ideer, men lite språklig finesse, med å sette forfatterdrømmen ut i livet?

Uansett er det en fordel om ærgjerrighet ikke er ditt fremste karaktertrekk – og at du er god i engelsk. Selv i det frenetisk produktive norske seriemarkedet er Anne B. Ragde og kompanis «Emilies tid» egentlig det eneste gode eksempelet, skal man tro forlagssjef for Cappelen Damm Underholdning, Tomas Algard.

– Og det er blant mer enn 130 romanserier som er kommet ut de siste 20 årene, sier han.

The Writing Companys kundekrets favner vidt, men prosessen er stort sett den samme: Kundene kommer med ideene, The Writing Companys nettverk av skyggeforfattere sørger for at de blir forvandlet til et sammenhengende manuskript, som så kan presenteres for potensielle utgivere.

Et gjennomsnittlig prosjekt koster den håpefulle forfatteren 7.000 pund – i underkant av 65.000 norske kroner – og med mindre selskapet har over gjennomsnittet stor tro på prosjektets salgspotensial, fraskriver det seg all opphavsrett til den ferdige teksten.

Ingen garantier om fremtidig suksess blir gitt, ingen krav om å bli kreditert som opphavsmann eller -kvinne stilt.

– Innen sakprosa har vi sett at det er blitt mer vanlig å anerkjenne skyggeforfattere. En lignende tendens har gjort seg gjeldende innen skjønnlitteratur, men diskresjon er fremdeles det overordnede prinsippet, forteller Demi Quinn.

Som hans egen «top ghost writer» Susanna Quinn sier:

– Noen av dem jeg har skrevet for, er høyt respekterte forfattere. De ville blitt ødelagt dersom det kom ut at de brukte skyggeforfattere.

Høytrykk
– Jeg hadde en venninne som måtte gi ut fire bøker i året. Fire! Hva om du har unger eller har lyst på fri en periode?

Claudia Suzanne formelig hopper ut fra telefonrøret. Som foreleser om skyggeskriving på universitetsnivå og forfatter av 122 bøker under nesten like mange ulike navn, tar hun yrket sitt på alvor.

Nå forsøker hun å forklare hvorfor det er en selvfølge at svært populære forfattere, som skriver svært populære bøker, trenger hjelp innimellom.

– De kan ikke skrive bøker så fort som forlagene vil. Det er komplett umulig! Derfor bruker noen av dem skyggeforfattere – for å møte etterspørselen, sier hun.

Mens den høyprofilerte – og svært så produktive – amerikanske forfatteren Danielle Steel er blant dem som hardnakket har benektet at skyggeforfattere bidrar til å holde navnet hennes på salgslistene, finnes det andre som ikke ser vitsen i å skjule at de mottar skrivende støtte.

Bestselgende spenningsforfattere som Clive Cussler, James Patterson og Tom Clancy har vært med på å perfeksjonere en strømlinjeformet produksjonsmodell, hvor forfatteren selv bidrar med handlingsomriss og korrigerende kommentarer underveis, mens innleide skribenter tar seg av resten. Disse blir til gjengjeld som oftest kreditert – om enn i noe mindre skrift enn merkevaren bak det hele.

– Folk snakker om at boken er i ferd med å dø. Men bøker forsvinner ikke. Tvert imot, det er flere bøker på markedet og flere lesere enn noengang. Og jo flere som leser, jo flere bøker trengs det!

Prisen for en bok skyggeskrevet av Claudia Suzanne: mellom 45.000 og 75.000 dollar – en pris i mellomsjiktet, ifølge henne selv.

– Det at noen skriver romaner mens noen andre tar æren, er en gammel idé. Visste du at Alexandre Dumas brukte en skyggeskriver, for eksempel? Men det har vanligvis foregått i det skjulte. Nå som det å gi ut bøker er blitt mer dagligdags, blir skyggeforfatterne mer og mer synlige.

– Men er lesere flest klar over at dette foregår?

– Åh, det tror jeg ikke.

Solide røtter
Det stemmer at franskmannen bak «Greven av Monte Cristo» og «De tre musketerer» hadde en tendens til å sette ut sentrale deler av skriveprosessen til utvalgte medlemmer av bekjentskapskretsen.

Men æren for den virkelige skyggeleggingen av bokmarkedet tilskrives Edward Stratemeyer – den genierklærte amerikanske forlagsmannen som fra starten av forrige århundre sørget for at seriebøker som «Nancy Drew», «Hardy-guttene» og «Bobsey-barna» lå på nattbordene i utallige barneværelser verden rundt.

Stratemeyers konsept var enkelt: I stedet for å legge produksjon og fremtidig profitt i hendene på én enkelt forfatter, som var bundet av verdslige uforutsigbarheter som sykdom og død, hyret han inn skyggeforfattere som skrev bøker ut fra detaljerte handlingsresymeer.

Slik kunne perioden mellom hver bok kortes ned og en gitt series livsløp forlenges til det nær sagt uendelige. Da Nancy Drew endelig la ned forstørrelsesglasset i 2004, var hun 74 år gammel.

Stratemeyers forretningsmodell, kjent som «book packaging», skulle vise seg å få et langt liv – spesielt innen litteratur rettet mot barn og unge.

I dag fungerer packaging-selskaper som uavhengige mellomledd mellom skribent og forlag, og tar seg av alt fra idéutvikling til innhenting av skribenter – vanligvis i den rekkefølgen.

Serien «Sweet Valley High», med sine 152 bøker og diverse spin-off-serier, er et nostalgisk eksempel på hva slike selskaper har kunnet tilby den oppvoksende slekt. Etter at trollmannen Harry Potter og senere vampyrene i «Twilight» for alvor gjorde ungdomsbøker til melkekyr for forlagene på 2000-tallet, har de ikke fått mindre å gjøre.

Flat takst
– Strategien deres er å hyre inn veldig unge skribenter som kanskje ikke har den helt store forretningssansen, forteller Anna Davies.

Hun kom ut fra skyggene ifjor, etter fem år og ti bøker for to ulike serier i en annens navn. Hvilke bøker det er snakk om, er hun kontraktbundet til å holde hemmelig – akkurat som hun er kontraktbundet til å holde kjeft når den «virkelige» forfatteren gir intervjuer eller drar på signeringsturné.

I essayet «My Dirty Secret Writing Life», som ble publisert på nettstedet Salon tidligere i sommer, letter hun likevel på sløret og forteller om sine erf#229er med å jobbe for et av USAs største packaging-selskaper – Alloy Entertainment, som står bak tenårings- og chick lit-suksesser som «The Sisterhood of The Travelling Pants», «Vampire Diaries» og de originale «Gossip Girl»-bøkene om New Yorks overklasseungdom.

På selskapets hjemmesider kan man lese om forfatternes yndlingsbøker, skrivevaner og kjæledyr. Samtidig er det en åpen bransjehemmelighet at Alloy og lignende selskaper – som Paper Lantern Lit og forfatter James Freys Full Fathom Five – baserer seg på skyggeforfattere.

Ønsket om å bli en del av ungdommens lesevaner er forståelig: Det såkalte young adult-markedet er i sterk vekst i USA, med en 13 prosent salgsøkning i løpet av fjoråret og bred eksport til hele verden. Og der gigantsuksesser som Stephenie Meyers «Twilight» og Susan Collins’ «Hunger Games» leder an, følger etterligningene etter.

– Redaktørene i disse selskapene har veldig nær kontakt med markedet, sier Davies.

– De vet hva som kommer til å bli en trend. I stedet for å sitte og vente på det perfekte manuskriptet, er det enklere for redaktørene å komme på en idé og få noen til å skrive den ut.

Davies hadde vanligvis seks uker på seg fra hun fikk et plot fra redaktørene sine til hun skulle levere en ferdig bok. Med jevne mellomrom hadde hun møter med personen hvis navn hun skrev under og som hadde vært sentral i utviklingen av det originale konseptet.

– Som skyggeforfatter slipper du å ta på deg mye av børen det er å skrive. Du slipper å komme frem til ideer, å utvikle en handling, å finne et forlag som vil gi ut det du skriver... Og som ung skribent er det jo greit å ha en jobb som betaler seg.

Hvor mye hun fikk for hver bok, ønsker ikke Davies gå ut med – bare at taksten var flat. Svært flat.

Hun skrev én bok i måneden i tre år. Det er nok til å ta livet av en hvilken som helst dødelig Peter Lerangis

Packaging-selskaper har vanligvis full kontroll på opphavsretten til det som blir skrevet under deres oppsyn, samtidig som de forbeholder seg retten til å bestemme hvem som til enhver tid arbeider med et prosjekt.

Etter at den skandalebefengte forfatteren James Frey bestemte seg for å satse på packaging i 2009, med selskapet Full Fathom Five, kunne New York Magazine fortelle at skribenter ble tilbudt så lite som 250 dollar i forskudd for hver bok.

Samtidig fraskrev de seg alle rettigheter knyttet til fremtidig bruk av arbeidet deres.

Forsvarere av forretningsmodellen peker på at alt kan forhandles dersom man er dyktig nok. Det var ikke Anna Davies.

– Mitt problem var at jeg fortsatte å jobbe for det samme selskapet, uten å sørge for at jeg fikk bedre betalt eller bedre vilkår etterhvert. Da var det ikke så mye å hente for meg til slutt.

Med i klubben
– Hvor mange bøker jeg har skyggeskrevet? Oh, dear. Jeg aner ikke.

Peter Lerangis må klø seg lenge i hodet før han endelig kommer frem til et tall: 60. Give or take a few.

Den amerikanske forfatterens karriere i fullt dagslys er til gjengjeld enkel å summere: godt over 160 bøker for barn og unge er det blitt, med et samlet salgstall på rundt fem millioner. Så...

– Har du noengang brukt skyggeforfattere selv?

– Nei. Men jeg kunne vurdert det. Å skrive en populær serie på kort tid er ekstremt vanskelig, med alt det medfører av pr, intervjuer, konferanser og – hva er den andre tingen, igjen? – jo, familieliv! Men jeg ville holdt en streng hånd over hele prosessen.

Brorparten av Peter Lerangis’ liv i skyggene foregikk i den fiktive byen Stoneybrook, hvor den vilt populære bokserien «Barnevaktklubben» boltret seg.

Av de 131 bøkene som ble utgitt frem til 2000, var de 35 første skrevet av den krediterte forfatteren Ann M. Martin.

– Hun skrev én bok i måneden i tre år. Det er nok til å ta livet av en hvilken som helst dødelig, slår Lerangis fast.

– Derfor begynte hun så å gi en og annen bok til en skyggeforfatter, før hun gradvis trakk seg helt tilbake.

– Følte du noengang at du lurte noen?

– Nei. Jeg jobbet hardt for å skrive gode bøker, basert på noen andres ideer, som for det første skulle underholde leserne og for det andre brødfø min egen voksende familie. Det er begge ærlige handlinger. Hvordan forlagene presenterte arbeidet mitt, var utenfor min kontroll.

Bruken av skyggeforfattere ble heller aldri direkte dekket over, påpeker han.

– På copyright-siden sto det alltid «Forfatteren anerkjenner takknemlig [skyggeskriverens navn] for hans/hennes hjelp i å forberede manuskriptet.» Ikke supertydelig akkurat. Men det sto der, i alle fall.

Ryktet forteller
For Anna Davies var det nettopp dette som ble problemet: Jo mer hun skrev i en annens stemme, jo vanskeligere ble det å finne sin egen.

– Jeg ble redd for å gjøre mine egne ting. Jeg ble redd for å skrive noe som ikke kom til å bli utgitt eller få oppmerksomhet.

Etter at hun tok avskjed med den anonyme tilværelsen ifjor, har hun også greid å bli utgitt på egen hånd. Hun tror det viktigste å vite som skyggeforfatter er hvor skillet mellom lønnsslippen og ens personlige investering i et prosjekt går.

– Det er veldig dumt å komme for nær det du gjør som skyggeforfatter.

– Du kan ikke si hva serien du skrev for heter, men kan du si hva bøkene handler om?

– Eh, vel... De handlet om en gjeng rike tenåringer på New Yorks Upper East Side.

Anna Davies ler nervøst i telefonrøret. Først noen minutter senere, etter at hun har lagt på, trer den megetsigende tonen i stemmen frem.

Åja. Selvsagt.

Les mer på DN.no idag:
Partitoppene svarer på de viktigste spørsmålene i norsk økonomi
50 under 30: Dette skal vi stemme (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.