Han er ikke som andre banksjefer. Dave Fishwick drar opp dongeribuksen, og med et klyv er han oppe på disken i det han kaller sin bitte lille bank.

Burnley Savings and Loans’ lokale er så lite at det knapt er plass til minibankterminalen. Fishwicks hopp gjør at det rister i skjermveggen som skiller disk og kontor. Bak den jobber fire ansatte tett i tett rundt den samme pulten med å behandle søknader. Fishwick sitter nå på disken og peker på noen A4-ark i enkle klipsrammer.

– Her er lisensen til å låne ut penger, og dette er lisensen til å ta imot folks sparepenger, sier han mens han vinker energisk til forbipasserende – som vinker like energisk tilbake.

– Se! Jeg har folket i ryggen, og med folkets støtte er alt mulig.

Han smiler bredt.

– Alt! Jeg er bare en bruktbilselger fra Burnley uten kvalifikasjoner. Nå gjør jeg det som de store bankene burde gjøre, og jeg gjør det bedre; gir folk fem prosent rente på sparepengene og gir lån til småbedrifter som trenger det.

Kjendis
I løpet av det siste året er Dave Fishwick, en multimillionær som eier Englands ledende minibussleverandør, blitt en bankkjendis i Storbritannia. Hans prosjekt med å starte bank er blitt kritikerrost tv- serie, boken «Bank of Dave: how I took on the banks» ble snappet opp av Richard Bransons Virgin Books, næringslivsminister Vince Cable har vært på besøk og to Facebook-grupper vil ha ham som statsminister.

Historien startet med finanskrisen. Høsten 2007 begynte verdens største banker å vakle. Northern Rock i England hadde plutselig ikke nok penger, og kundene sto i kø for å ta sparepengene ut. Året etter gikk investeringsbanken Lehman Brothers i USA dundrende konkurs, og britiske bastioner som Lloyd’s og Royal Bank of Scotland måtte til slutt reddes av skattebetalerne. Men selv etter krisepakken på multimilliardbeløp og delvis nasjonalisering, var det skralt med kreditten fra bankene. Å få lån ble vanskelig. Fishwick merket det raskt på etterspørselen.

– Kundene mine hadde plutselig ikke midler til å kjøpe minibusser lenger. De var fremdeles redelige folk, hadde aldri feilet på tilbakebetalinger. Men bankene sa nei.

Dermed tilbød Fishwick å låne ut penger til kundene sine selv.

– Det slo meg at dette var veldig enkelt og greit. Å være bank var hverken kjernefysikk eller alkymi. Jeg var i det hele tatt drittlei hele banksystemet. Det henger jo ikke på greip: Hvis noen raner en bank, havner de i fengsel. Hvis bankene raner kundene sine, får de bonus! Hvordan kunne de gamble bort hundrevis av milliarder? Det var bare feil.

Nedgangstid
Overalt så Fishwick hvordan små forretninger slet. Hardt arbeidende entreprenører måtte gi opp drømmene sine uten startkapital eller midler til vekst. Samtidig kom ivrige pantelånere og såkalte «pay day loans» med flere tusen prosent rente på banen og fikk desperate kunder inn i kvelende gjeldsspiraler.

Fishwick bestemte seg for å gjøre noe med saken. Hvorfor ikke starte en bank selv? Men han fikk raskt erfare at det var langt fra en kort prosess.

– Da jeg dro til London for å få råd av bankbransjens guruer, fikk jeg blant annet høre at, siden jeg hverken hadde gått på Oxford eller Cambridge, og heller ikke kom fra en «god» familie, kunne jeg bare glemme det.

Fishwick humrer litt.

– Folk trodde jeg var gal. En liten fyr fra nord. De trodde jeg var komiker med skjult kamera, sier han og legger til:

– Mange rundt meg ble nervøse; mente jeg kunne havne i fengsel hvis jeg gjorde noe feil.

Han beskriver prosessen som å hoppe ut fra en fjelltopp og bygge seg et fly på vei mot bakken.

Nesten bank
Nå har Burnley Savings and Loans vært åpen siden september 2011. Den ligger i en litt slitt gate i Burnley, en liten by nord for Manchester som for 100 år siden var berømt for tekstilproduksjon, men som i nyere tid har vært mer kjent for raseopptøyer. Lokalet er flankert av en stille klesbutikk og en kebabkafé. Fishwick har ikke lov til å kalle det for en bank, for banklisensen, et dokument som krever en flere tusen sider lang søknad og nesten 75 millioner kroner i sikkerhet, har han ikke fått.

– Men vi jobber med saken, sier han ivrig.

– Min spesialitet er å gjøre «nei» om til «ja», legger han til. Det viser seg at driften går greit også uten banklisens. Han garanterer alle sparepengene selv og har forsikringer som backer ham opp.

Hva skal jeg med bonus? Jeg kan tross alt bare spise én frokost om dagen. Og jeg kan spise hvilken type corn flakes jeg vil Dave Fishwick bankeier og busselger

Over døren til lokalet, som før var blomsterbutikk, står slagordet «Bank on Dave!». Det kan oversettes med «Stol på Dave!», og slik fikk Fishwick ordet «bank» på fasaden likevel.

Han opererer med en person-til-person-lånemodell, à la nettbanken Zopa.com, der sparere låner ut pengene sine til lokale bedrifter og privatpersoner med Dave og hans team som mellomledd.

Fishwick stoler ikke blindt på standardbankenes datastyrte kreditt- og bakgrunnssjekker når han avgjør lånesøknadene. Han gjør det på gammeldags vis: besøker bedriften og ser den potensielle låntageren dypt inn i øynene.

– Folk flest er faktisk moralske, solide mennesker. Hele 99, 5 prosent av lånene tilbakebetales uten problemer. Kun en halv prosent har endt i tap.

Lånesøknadene flommer inn. Blant dem som har fått ja, er en gatemusikant som trengte ny forsterker, en båtbygger som trengte et skur til å male båtene i, en dyrebutikkeier som ville ha hai som trekkplaster og en blomsterhandler som trengte å friske opp fasaden.

– I dag har jeg snakket med en dame som vil starte thairestaurant. Planen er å låne til 1000 bedrifter eller privatpersoner i løpet av de neste to årene, og vi er i rute. Visjonen min er at små banker skal starte i alle byer. Tenk. 1000 byer med en liten bank som låner ut til 1000 lokale foretak. Dermed vil en million foretak få hjelp, og Englands finansielle vanskeligheter er en saga blott, sier han.

– Enkelt og greit.

Bank, bank
Det ringer på døren. To venninner er interessert i høre hvordan de kan få fem prosent rente på sparepengene sine.

De smiler til Dave.

– Vi er stolte av at han er fra Burnley, sier den ene, Jean Horsley.

– Han hadde gjort seg som statsminister, sier den andre, Pauline Poole, og fortsetter:

– De vanlige bankene er noe dritt. Hvis de kunne skviset pengene fra deg, hadde de gjort det.

Hun er ikke alene om å ha mistet troen på de store bankene som Barclays og Lloyd’s. Såkalt «banker bashing», det å skylde alle problemene fra finanskrisen på «fat cats» – grådige banktopper, er nærmest blitt folkesport i England. Skandalene har vært mange. Frustrasjonen er stor.

I januar ifjor måtte Fred Goodwin, ekssjefen i den kriserammede storbanken Royal Bank of Scotland, gi tilbake sin kongelige riddertittel, siden han hadde skakkjørt banken og samtidig unnet seg klekkelige bonuser. I juli samme år måtte Barclays-sjef Bob Diamond gå av i kjølvannet av Libor-skandalen, der bankens ansatte prøvde å trikse med den viktige Libor-renten.

Det har også vist seg at de britiske bankene har solgt dyre og ubrukelige finansielle produkter til kundene, noe som gjør sitt for å spre mistillit – særlig siden 132 milliarder pund av skattebetalernes penger er gitt i økonomisk hjelp til britiske banker siden kredittkrisen, ifølge National Audit Office, mens små og mellomstore bedrifter fremdeles strever med å få banklån.

Svik
– Bankene har sviktet. Det kommer jo tydelig frem når vi ser at en bruktbilselger er den nye bankhelten, sier Simon Lambert, redaktør for avisen The Daily Mails finansnettside This is Money.

– Bankene er blitt for store og sentraliserte og støtter heller globale investeringsfirmaer enn lokalt næringsliv. Fishwick har skaffet det folket trenger: en enkel bank med gode renter og lånebetingelser.

Parlamentsmedlem Steve Baker, som leder parlamentsgruppen om økonomi, penger og bankvesen, er også begeistret for Dave Fishwick.

– Han viser at gammeldagse prinsipper som sunn fornuft og gjensidig tillit er det som trengs for å drive en god bank.

Men er Burnley Savings and Loans løsningen på Storbritannias problemer, slik Dave Fishwick påstår?

– Den er del av løsningen. Vi trenger store banker også, men de gigantiske bankene kan lære mye av Dave, som å bry seg om kundene og ta ansvar for egen risiko. Jeg skulle gjerne hatt sparepengene mine hos Dave.

Bombesikker
Trappen ned til Burnley Savings and Loans’ hvelv er bratt. Kjellerkulden står imot.

– Pass hodet, sier Dave Fishwick.

Her er lavt under taket og murpuss som drysser. I et hjørne står en stor safe.

– Bombesikker og boltet fast etter alle kunstens regler, sier Fishwick.

– Akkurat som hos en ekte bank.

Klekkelige bonuser, som banktoppene er kjent for, driver han ikke med. Alt overskudd går til veldedighet.

– Nei. Bonus vil jeg ikke ha. Hva skal jeg med bonus? Jeg kan tross alt bare spise én frokost om dagen. Og jeg kan spise hvilken type corn flakes jeg vil.

Fishwick har riktignok både rød Ferrari og eget helikopter, men har liten sans for City-bankfolkets ekstravaganse. Han trykker på Ipaden sin. Finner frem en artikkel.

– Hør på dette! En reportasje fra en fest holdt av City-magasinet Square Mile ifjor midt under Libor-skandalen. Med over 1000 gjester fra banker som Barclays og Royal Bank of Scotland, champagne, ildslukende strippere og planlagt aksjemegling fra verdensrommet. Disse bankfolkene tror de er superstjerner. Det er fryktelig. Slik holder de på, mens vanlige folk sliter. Det er de vanlige menneskene jeg vil hjelpe.

Et puff
Det er lenge siden Dave Fishwick ikke hadde råd til chips i den engelske spesialiteten chip butty, et rundstykke med pommes frites inni. Men han husker den tiden godt.

– Jeg jobbet for en slikk og ingenting på en byggeplass etter at jeg sluttet skolen i 16-årsalderen. Men jeg drømte om å drive med biler. En fyr lot meg overta en bil på kreditt. Jeg solgte den, betalte det jeg skyldte og tjente mer på den handelen enn på en hel uke på byggeplassen. Jeg fikk en sjanse, grep den og bygget meg opp.

Mantraet hans er «tro på deg selv».

– Følg drømmen, tro på deg selv og gi aldri opp, sier han med et bredt smil flankert av smale, blå bilselgerøyne.

Han følger sitt eget råd til punkt og prikke. Derfor søkte han like greit på jobben som sjef for Bank of England. Han viser fornøyd frem det vennlige, men bestemte avslagsbrevet.

– Hehe. Jeg sa de måtte huske meg til neste gang.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.