Banene på tennisklubben i Manhattan Beach er fulle og bassenget flyter over av bikinier. Jordan Belfort har spilt i en time eller så, er gjennomvåt av svette og parkerer på en krakk i juicebaren. Han snakker om sitt store problem, det har forfulgt ham siden han var barn. Selv i fengselet klarte han ikke å kvitte seg med det.

– Jeg kan ikke sove, forteller han idet servitøren kommer for å ta bestillingen.

– Du gode Gud, sier hun og snapper etter pusten.

– Du ligner Jordan Belfort på en prikk!

Belfort er i villrede. Han vet ikke hva han skal gjøre. Han er aldri blitt gjenkjent slik før.

– Vi har nettopp slått deg opp på internett. Du er Jordan Belfort, sier servitøren, og snart knipser kameraet på smarttelefonen i vei.

Jordan Belfort som het Hollywood-kjendis? Jordan Belfort er domfelt og tilhører en særlig foraktet gruppe: hvitsnippkjeltringer som lurer uskyldige investorer for å finansiere sin umettelige grådighet.

Belfort ble dømt for å ha svindlet til seg mer enn 100 millioner dollar gjennom hele 90-tallet.

Målet? Finansiere sin hedonisme.

Stratton Oakmont, firmaet han startet, ble en slags kult. «Det burde ha vært Sodoma og Gomorra,» skulle Belfort skrive senere. «Det var tross alt ikke alle firmaer som kunne skilte med horer i underetasjen, narkotikalangere på parkeringsplassen, eksotiske dyr i styrerommet og dvergkastingskonkurranser på fredager.»

Belforts hensynsløse vekst og selvdestruktive fall er nå modell for en stor Hollywood-produksjon. Neste fredag har filmen «The Wolf of Wall Street» premiere i Norge. Leonardo DiCaprio spiller Belfort. Martin Scorsese er regissør. Men her på juicebaren i tennisklubben kan Belfort fortsatt ikke tro det: Leonardo DiCaprio spille ham?

Under produksjonen instruerte Belfort selv DiCaprio om stadiene i en rus på det beroligende middelet metakvalon («kribling», «uklar uttale», «sikling», «hukommelsestap» og så videre) mens Belfort rullet rundt i DiCaprios stue.

Han ler av det nå, men før han kom ut av fengsel var han blitt en slags nevrotisk, Long Island-versjon av Scarface.

«Jeg var midt i en kokainparanoia som var så dyp at jeg faktisk hadde slengt et par skudd etter melkemannen med en hagle,» skriver han i den første boken.

Etter det tok han nesten livet av seg.

«Det var pent, en lilla pyramide,» skriver han om morfinpillene som var stablet opp i hånden.

«Jeg kastet dem i meg og begynte å tygge. Pillene. Griskheten. Den evinnelig tomme følelsen. Det store problemet.»

«Prøvde å kompensere»
– Helt fra han ble født har han aldri egentlig sovet, sier Leah Belfort, Jordan Belforts mor, på kjøkkenet i sin toroms leilighet i Bayside.

– Han klarer ikke å sitte stille, sier faren, Max Belfort.

– Vi kunne komme inn på rommet, og han lå bare og så på fingrene sine, sier moren om Belforts barneår.

– Jeg sa til Max: Han sover ikke. Han må være dum. Hva slags dumskalle er det vi har fått?

På kjøkkenet ser apparatene ut som de er hentet fra en tidskapsel fra femtitallet.

Belforts foreldre er et produkt av Bronx-leiegårder og mastergrader tatt på aftenskole og representerer innvandrerdrømmen om hardt arbeid og ambisjoner. Med et hjem som virker så solid, er en del av Belfort-mysteriet hvordan en fin jødisk gutt som ham kunne ødelegge seg selv så ettertrykkelig.

Tenk på innholdet i den brune Louis Vuitton-vesken han ifølge sine memoarer hadde med seg på en tur til Tsjekkoslovakia: marihuana, 60 metakvalonpiller, beroligende, oppkvikkende, en nistepakke full av kokain, et dusin ecstasy-skudd. «Og så det ufarlige: et glass Xanax, et glass morfin, noe Valium og Restoril og Soma og Vicodin, og noen Ambiens og Ativan og Klonopin, samt en halvtom pakke med Heineken og en stort sett fortært flaske Macallan å skylle ting ned med.»

I sine memoarer beskriver Belfort foreldrene sine som pågående og nedlatende.

Han kaller faren «Mad Max» og frykter hans kjederøykende, vodkadrikkende raseri.

Leah Belfort fremstilles som en jødisk mor på steroider, som forlangte at han skulle begynne å studere til medisinstudiet fra vuggen av.

Både faren og moren har lest det meste av sønnens memoarer. De synes det var store prestasjoner å lære seg å skrive og gjøre spennende bøker av de skjøre historiene sine.

– Det er egentlig en gåte, sier Max Belfort om sønnen.

– Han hadde alltid lyst til å være en av de store gutta, og alle de store gutta var høyere. Mye høyere enn ham. Og alle jentene var mye høyere. Kanskje det er en av grunnene til at han prøvde å kompensere, sier Leah Belfort.

– Min største usikkerhet er at jeg blomstret sent, sier Jordan Belfort selv.

– Jeg manglet selvtillit på high school. 90 prosent av min oppmerksomhet var rettet mot sexy jenter. Jeg tenkte at hvis man ble rik, ville man få jentene. Mange gutter tenker sånn. Og det stemmer jo – det virket for meg. Det virket veldig bra. Når jeg virkelig hadde hellet med meg, formelig kastet disse flotte kvinnene seg over meg. Men problemet med sånt er at det egentlig ikke forandrer deg.

Flatt viskelær
Belforts bakgrunn innen finans var nødtørftig. Etter å ha kuttet ut tannlegeskolen solgte han frossen hummer og biff fra dør til dør, en av hans første opplevelser som iskremselger da han var gutt.

Han viste seg å være god til å prate og en uredd imitator da han etterlignet sin helt, Gordon Gekko, den hensynsløse børshaien i «Wall Street», en av hans yndlingsfilmer, og antok det han kalte «et djevelsk annet jeg.»

Det var virkelig en svindel av episke dimensjoner: Han benyttet sine overtalelsesevner til å snyte investorer, og senere trente han en liten hær som utførte svindelen for ham.

I stedet for å ansette erfarne aksjemeglere eller noen med erf#229, rekrutterte han naive folk i tyveårene som rettet seg etter hans hensynsløse salgstese: Kjøp eller dø.

For å motivere disse unge aspirantene som tørstet etter rikdom kjørte Belfort til jobben i den samme hvite Ferrari Testarossa som Don Johnson pleide å kjøre i Miami Vice og holdt ikke én, men to taler for dem i styrerommet hver dag.

Til slutt raknet Belforts imperium. Han brukte noe av formuen på svære herskapshus, som myndighetene tok fra ham.

Han kjøpte sitt eget helikopter, som han nesten krasjet på plenen foran huset da han fløy det i beruset tilstand. Han hadde en 166-fots yacht som var bygd for Coco Chanel, men han fikk kapteinen til å styre den inn i en storm, og både han, vennene og mannskapet var døden nær da skipet sank i Middelhavet.

Selv med de hundrevis av prostituerte han sa han hadde leid inn, hadde Belfort problemer med å lykkes. Han tok så mange stoffer at penisen, som han skriver, tok form av et flatt viskelær.

En ørefik
– Moralsk sett var han et lastverdig menneske, sier Greg Coleman, FBIs spesialagent som utredet saken mot Belfort.

Coleman er spesialist på økonomisk svindel og hvitvasking av penger og har vært FBI-agent i mer enn 20 år.

– Beundring ville være feil ord, men når det gjelder å manipulere markedet er han en av de beste som finnes, sier Coleman om Belfort.

Coleman er også spesialist på adferdsvitenskap og holder interne foredrag i FBI om psykologi og kriminelles indre motiver.

– Det kan sammenfattes i ett ord: oppmerksomhet, en tørst etter oppmerksomhet, sier Coleman.

– Jeg tror det er problemene som forårsaker søvnløsheten, ikke søvnløsheten som forårsaker problemene.

Coleman brukte seks år på å etterforske Belfort. Helt fra første stund var det som plaget Coleman mest, at Belfort utsatte så mange av sine venner og familiemedlemmer for kriminell fare, forklarer han.

Da Belfort begynte å hvitvaske penger i Sveits, lokket han for eksempel sin kones tante, en pensjonert skolelærer i London, til å være frontfigur for bankkontoer dit han ulovlig kanaliserte millioner for å skjule dem for andre kontrollører som jaget ham.

– Det er forskjell på innflytelse og manipulasjon, sier Coleman.

– Han er en flott motivasjonstrener, og han manipulerte alle rundt seg med en Svengali-lignende transe.

Da han ble arrestert høsten 1998, ble Belfort, som den gang var 36 år, forespeilet en strafferamme på mer enn 20 års fengsel.

Han protesterte ikke mot anklagen og krevde ikke å få saken opp for retten. Han holdt ikke kjeft for å spare andre.

– Han gråt som et lite barn, sier Coleman.

Belfort ble utrustet med avlyttingsutstyr og samarbeidet med Coleman og andre føderale myndigheter for å reise sak mot partnere og kolleger.

Ved å få til en avtale håpet Belfort å overtale en dommer til å kutte ned på den lange dommen som ventet ham og bli spart for en tung fengselstid.

Belforts samarbeid med myndighetene viste også at han mestret kunsten å bli godt likt.

Dan Alonso, tidligere statsadvokat, håndterte saken mot Belfort, ble så imponert over Belforts taleferdigheter at han inviterte ham med til Manhattan-statsadvokatens kontor hvor Alonso nå er toppembedsmann, for å la Belfort holde en tale for påtalemyndigheten.

– Han er selger, sier Alonso om Belforts forestilling.

– Og han solgte seg godt.

Alonso og andre hyllet Belfort innsats under etterforskningen, og han sonet bare to år og fire måneder i fengsel.

– En ørefik, sier Coleman om straffen Belfort fikk.

Coleman ble så opprørt over Belforts dom han at vurderte å slutte i enheten som håndterer økonomisk kriminalitet.

– Han burde minst ha sonet ett år for hvert år jeg etterforsket ham, sier Coleman.

Det at Belfort nå er kjendis, udødeliggjort av sine bøker og en forestilling av Leonardo DiCaprio, nager ham.

– Kriminalitet lønner seg, sier Coleman.

Men han kan heller ikke få nok av Belfort. Agenten og vitnet som samarbeidet, holder kontakten og går ut og spiser middag en gang iblant når tiden tillater det.

– Han er god til å fortelle historier, sier Coleman om Belfort.

Det var i fengselet Belfort oppdaget at talentene hans kunne overføres.

Fengselskameraten hans (Tommy Chong fra Cheech & Chong) lo sånn av Belforts historier at han presset Belfort til å skrive dem ned og få dem utgitt.

I fengselet studerte han Tom Wolfes «Bonfire of the Vanities» og førte notater om karakterutvikling, dialog, stil. Deretter anvendte han Wolfes teknikk på sine egne historier, skrev to erindringsbøker som skildrer hans jakt på rikdom og anerkjennelse.

Og nå som da kan ikke folk få nok av Jordan Belfort.

Skylder 110 millioner dollar
Belfort ser ut som en selger: skinnende hvite tenner, solbrun hud, alt sammen utstråler en ungdommelighet som er imponerende når man tenker på hans alder (51 år) og tidligere rusmisbruk.

Et bevis på menneskeleverens evne til å gjenskape seg, pleier han å si om seg selv, med bred Long Island-dialekt.

Det er en ny tennismorgen, og denne gangen spiller Belfort på den private banen til sin personlige guru – den tidligere tennisproffen Jeff Tarango.

– Han er ikke autist, men han kunne ha vært det, sier Tarango om Belfort.

Belfort er så opptatt av å forbedre sine tennisslag at han og Tarango spiller sammen hver morgen. Bak grunnlinjen stiller Belfort opp smarttelefonen sin og filmer seg selv i aksjon, og senere på kvelden vil han studere teknikken sin i sengen sammen med sin forlovede, Anne Koppe.

Intensiteten hans kan være overveldende, men det hele er en del av hans oppskrift på suksess, en livsfilosofi som han nå reiser rundt og forteller om i sin nye inkarnasjon som motivasjonstrener.

– Jeg tror på full fordypelse, er en av hans trosbekjennelser.

– Vil du bli rik, må du programmere hjernen din til å bli rik. Du må avlære alle de tankene som gjorde deg fattig og erstatte dem med nye tanker – rike tanker.

Etter å ha slått baller, kjører han en Mercedes SL kabriolet til sitt herskapshus på Manhattan Beach, med utsikt til havet. Han går gjennom garasjen, opp vindeltrappen og inn en stor stue der dører og vinduer er åpne med utsikt over Stillehavet, og den varme vinden kommer og går.

– Det er lett å tjene penger, sier Belfort.

– Det er det virkelig. Det er ikke vanskelig.

Belforts nettoverdi er noe av et mysterium. Han tjente mer enn to millioner dollar på bøkene og filmrettighetene, femsifrede tall for taler han holder, samt inntekter av investeringer han har gjort i Australia.

– Jeg gjorde det veldig bra med gruveindustrien, sier han.

– Jeg har fått noen fulltreffere. Jern. Malm. Sånt som det.

Men han får ikke beholde alt sammen selv.

Ifølge en dommerkjennelse skal halvparten av alt Belfort tjener gå inn i potten på 110 millioner dollar som han er forpliktet til å betale tilbake til de mer enn 1500 investorene han flådde. Det er mye forlangt, og ifølge myndighetene har Belfort vært skjødesløs med betalingene.

Belfort nekter for at han skjuler penger for myndighetene – en ferdighet han en gang perfeksjonerte på Wall Street – og for tiden arbeider partene på en løsning.

Belfort sier at han ikke tjener en øre på historien sin og har fraskrevet seg alle inntektene og overskuddet til staten.

– Jeg ville ikke at folk skulle tenke som så: «Å, han tjener penger på filmen, på forbrytelsen sin», sier han.

I stuen venter to assistenter på Belfort. Begge ser ut til å oppfylle hans krav til ansettelse. Han blåser av sin hang til langt, lyst hår, blå øyne og spenstige bryster.

– Jeg skal ikke lyve, sier han idet vi gjør vår vei ut på terrassen.

Vannet glitrer mot bølgene som bryter foran oss, og fjerne lyder fra en volleyballkamp høres. En assistent kommer med et par kalde øl, smørbrød og pommes frites. Belfort breier seg på en solseng med solbriller for øynene.

– Jeg har alltid følt at hvis jeg hadde mer, så ville jeg ha det godt, sier han.

– Jeg tror at jo mer jeg hadde, jo verre hadde jeg det. Vi har vel slike hull, alle sammen, eller? Problemet er at det er noen måter vi fyller de hullene som kan holdes ved like. Å gå ut og ligge med 20 horer hver kveld – det var gøy mens det sto på, men man kan egentlig ikke fortsette slik, sier han.

Mot slutten av den første boken beskriver Belfort sitt behov for bekreftelse: hvordan han og en venn svømmer i et basseng, men vennen kommer ikke opp for å trekke pusten.

Belfort trekker vennen opp av bassenget og fortsetter med munn-til-munn-metoden. Endelig viser vennen tegn til liv – ved å kaste opp hamburgerne de hadde spist i munnen på Belfort.

Da ambulansefolkene kommer, sier den ene til Belfort: – Du er en helt.

«Jeg skal si de fire ordene klang deilig,» skriver Belfort. «Jeg hadde et desperat behov for å høre dem igjen, så jeg sa: «Unnskyld, jeg fikk ikke med meg det du sa. Kan du gjenta det?»

Belfort er trøtt, forteller at han går til psykolog, prøver å finne en kur for søvnløsheten.

– Jeg kunne ikke fordra å legge meg da jeg var barn, sier Belfort.

– Det var nesten så jeg trente på ikke å sove, og så ble det etterhvert et mønster.

Les på DN.no: Aksjemegler tjente 20 mill. i året: - Pengene var som rus (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.