Hydros milliardbusiness i Tadsjikistan, et av landene i verden med mest korrupsjon

Det er 26. juli 2006. I det tidligere Sovjetunionens fjerneste utpost Tadsjikistan, ankommer en norsk delegasjon på seks mann et av verdens største smelteverk for aluminium. På dagsorden: Hvordan Hydro skal få nye gigantleveranser av aluminium fra Tadsjikistan. Prisene er all-time high, men det er knute på tråden i samarbeidet mellom Tadsjikistan og Hydro.

Det er satt av tid til et viktig møte med landets president. Han spiller en avgjørende rolle i businessen rundt smelteverket som er en av landets viktigste bedrifter. Norges Moskva-ambassadør Øyvind Nordsletten er også på plass.

Det går trått. «Presidenten hadde i praksis ingen nye tilbud eller forslag å legge frem», skriver ambassadøren hjem. Men drøftelsene med presidenten fortsetter. Det mangler ikke på oppmerksomhet. Nordmennene flys med helikopter til Garm, en fjellprovins der de får oppleve jubileumsfeiringen av borgerkrigens slutt. Hydros utsendte får under turen flere ganger mulighet til å møte og samtale med presidenten. Partene kommer nærmere en løsning.

Under et halvår senere skal Hydro inngå sitt største samarbeid med Tadsjikistan. Dette er historien om Hydros milliardbusiness i et av verdens mest korrupte land, Tadsjikistan.

ET LANGT PARTNERSELSKAP
Hydro har vært en av Tadsjikistans viktigste handelspartnere i nesten 20 år og i perioder kjøpt opp halve produksjonen til smelteverket. Businessen i tidligere Sovjetunionens bakgård har gitt aluminium til gode betingelser, men har også hatt en mindre kjent side: Hydro har inngått avtaler der selskaper med skjulte eiere har tjent pengene. Skallselskaper i skatteparadiser er en del av oppsettet. Dokumenter fra rettsinstanser i fem land, interne dokumenter, avtaler, import- og eksportstatistikk, anbudsdokumenter, kontrakter og kontoutskrifter kaster nytt lys over omfanget av Hydros milliardbusiness i det ville Østen.

FAMILIEBUSINESS
President Emomalii Rahmon har i snart 22 år bestemt over det meste i Tadsjikistan. Rett før nyttår vedtok parlamentet hans nye status og tittel: «Grunnlegger av fred og harmoni: Nasjonens Leder». Ikke bare får han beholde presidenttittelen resten av livet. Presidenten har sikret seg immunitet mot etterforskning og vetorett over alle statlige anliggender – selv om han skulle finne på å gå av. 

Før presidenten kom til makten jobbet Hasan Asadullozoda på en bensinstasjon. Presidentens svoger er blitt omtalt som den «tredje mektigste» i landet. Etter at ett av hans ti søsken giftet seg med den daværende presidenten, skjøt karrieren fart. Han fikk ansvar for oljedepoter og råvarebørsen og ble styreformann i landets største private bank, Orienbank. Kontroll over selskaper i bomulls- mat, medie- og restaurantindustrien, hotell-, forsikring-, finans- telekom og flybransjen. Samt innflytelse over store statseide selskaper, ifølge en ambassaderapport.

Ifjor utnevnte presidenten sin 27 år gamle sønn til å lede landets finans- og antikorrupsjonstilsyn. Med syv døtre, to sønner og et nettverk av inngiftede familiemedlemmer er presidentfamilien innom mange sektorer, politiske toppjobber og nøkkelfunksjoner i Tadsjikistan. Presidentens mektige svoger, Hasan Asadullozoda, fikk også en viktig finger med i businessen rundt Hydros storleverandør i Tadsjikistan.

Transparency International gir Tadsjikistan en 152. plass av 175 på plassen over verdens mest korrupte land fordi «korrupsjon gjennomsyrer alle nivåer av samfunnet». Antikorrupsjonssenteret U4 mener en liten elite har kapret landets politiske og økonomiske liv og trekker frem aluminiumsindustrien spesielt. Verdensbanken slår fast at regimet kjennetegnes av nepotisme, vennetjenester og et høyt korrupsjonsnivå.

SMELTEVERKET
Hydro startet samarbeidet med Tadsjikistan i 1993, omtrent samtidig som Rahmon kom i maktposisjon. Først dreide seg om barteravtaler. Så hadde Hydro i flere år Guernsey-selskapet Ansol som forretningspartner når de solgte alumina og kjøpte aluminium fra Tadsjikistan. Det var Ansol som hadde fått tilnærmet enerett på å håndtere all handel med aluminium fra det enorme smelteverket – landets hjørnestensbedrift. Men i slutten av 2004 sluttet Tadsjikistan brått å levere aluminium til det norske selskapet og smelteverkets avtale med Ansol som forretningspartner ble avsluttet. Hydro startet intense forhandlinger med presidentens svoger Hasan Asadullozoda – og en mann med kallenavnet «Skyggen».

MANNEN UTEN FORKUNNSKAPER
Sherali Kabirov ble kalt «Skyggen» på grunn av den diskrete innflytelsen han hadde opparbeidet på svært kort tid i Tadsjikistan. I 2003 fikk han et tilbud av presidentens svoger: En sjefsstilling i landets største private bank.

– Jeg hadde ingen erfaring fra banksektoren, har han uttalt senere.

I Orienbank fikk 32-åringen med bollesveis ansvaret for kontiene til aluminiumsmelteverket Tajik Aluminium Company, landets viktigste industrivirksomhet, også kalt Tadaz og senere Talco.

To år senere fikk Kabirov tilbud fra presidentens kontor om å bli viseadministrerende direktør i samme smelteverk. Han beholdt samtidig en rolle hos smelteverkets bankforbindelse, har han forklart i retten. Så fikk han enda et tilbud fra presidenten og hans svoger: Denne gang hos smelteverkets kommersielle partner og motpart i alle prisforhandlinger. På bare fire år ble han en av landets viktigste menn. Året etter sto han høyt oppe på listene over landets rikeste menn.

– Min erfaring var fra finans, ikke aluminiumsindustrien, har han uttalt i retten.

Nå skulle Kabirov få en nøkkelrolle i forhandlingene med Hydro.

Aluminiumhandel på Jomfruøyene. 16. desember i 2004 inngikk smelteverket en avtale med et helt nytt selskap som skulle få tilnærmet enerett på aluminiumshandelen og pengestrømmene knyttet til smelteverket, uten anbud: Denne gangen ble handelen sluset gjennom selskapet CDH som hørte hjemme på De britiske jomfruøyene. Presidenten hadde bestemt at landets store bank, Orienbank, med svogeren i førersetet, skulle overta aluminiumbusinessen. Banken skaffet seg CDH som operativt selskap. CDH hadde en nominee-direktør på Kypros, men den som instruerte selskapet og tok alle beslutninger, om kontrakter, priser og ansettelser, var presidentens svoger Hasan Asadullozoda. Han lot Kabirov styre driften. Dette har kommet frem gjennom blant annet begges vitnemål i rettssaker som har gått i flere land. Her redegjør Kabirov også for at presidenten og statsministeren var «intensely involved», slik at han rapporterte rett til dem også, ikke bare svogeren.

SKATTEPARADISET
Nesten halvparten av Tadsjikistans industriproduksjon og mer enn en tredjedel av alle eksportinntektene kommer fra smelteverket Talco. Tadsjikerne må klare seg uten strøm store deler av døgnet, også om vinteren, fordi mer enn 40 prosent av landets strøm går dit. Det statseide smelteverket får også kjøpe strøm til en tiendedel av normal pris. Men på tross av de gode betingelsene, har selskapet ifølge regnskapene gått med flere milliarder kroner i underskudd i en årrekke. En viktig årsak er at Hydros storleverandør av aluminium ikke kontrollerer de viktigste pengestrømmene rundt sin egen virksomhet.

Hvorfor la presidenten landets fremste smelteverks samlede produksjon av aluminium i hendene til CDH, et skallselskap med uklart eierskap på De britiske jomfruøyene?

ALARM
I 2004 slo Verdensbanken alarm. Hvor gikk egentlig pengene fra Tadsjikistans aluminiumindustri? I en rapport pekte banken på at mer enn 98 prosent av aluminiumen fra smelteverket endte opp hos selskaper i utlandet med ukjente eiere. Verdensbanken var også bekymret over at smelteverket Tadaz ikke engang hadde noe styre – bare en direktør som rapporterte direkte til presidenten. I en ny rapport fra 2005, påpekte Verdensbanken at overskuddet til smelteverket forsvant til private selskaper i skatteparadiser på en fordekt måte.

Presidentens nye planer for smelteverket gjorde at Hydro mistet leveransene de hadde avtalt. Hydro kom i knipe. Det førte til at selskapet ikke lenger kunne oppfylle kundeforpliktelser, ifølge Hydros informasjonsdirektør Halvor Molland. Men Hydro fant nye kanaler. Importstatistikken viser at det ble importert aluminium til Norge fra Tadsjikistan for mer enn 1,5 milliarder kroner i perioden i 2005 og 2006. Hydro vil ikke opplyse hvor mye selskapet likevel fikk eller fra hvem, men skriver at noe kom fra «metalltradere». 

– Vi gir ikke ut lister over hvem vi kjøper metall fra eller hvilke volumer vi kjøper, skriver Molland.

Hydro lot seg ikke skremme av Verdensbankens advarsler, men forsøkte i stedet å få i gang leveransene direkte fra Tadsjikistans hjørnestensbedrift på nytt. Denne gangen var det alvor.

FORHANDLINGER I DUBAI
I 2005 truet Hydro med et gigantkrav. President Emomalii Rahmon tok affære. Han innkalte ifølge en vitneerklæring fra Londons High Court svogeren sin og Hydro-toppene Arvid Moss og Simon Storesund til et møte. Det ble bestemt at partene skulle møtes om saken i Dubai i midten av januar 2005 i et forsøk på å komme til enighet. Tadsjikistans president var på plass og med på diskusjonene. Det var også presidentsvogeren. Det ble ingen enighet i Dubai. Forhandlingene mellom Hydro, presidentsvogeren og Kabirov fortsatte i Dusjanbe i dagene som fulgte. Presidenten skulle være tilstede også der, men ble forhindret fra å komme. Forhandlingene stoppet helt opp.

Nå gikk Hydro rettens vei. Noen dager senere sendte Hydro en regning på 125 millioner dollar for manglende leveranser fra smelteverket til en voldgiftsdomstol i London. Hydro vant frem. Smelteverket ble dømt til å betale 150 millioner dollar til Hydro. Nye forhandlinger med smelteverket, presidenten og hans menn startet. Kabirov fikk i oppgave å gjennomføre det han selv omtalte som «betydelige forhandlinger» med Hydro. Den norske Moskva-ambassadøren skrev hjem at Kabirov var «nøkkelpersonen» i kontakten med Hydro.

NY PARTNER
Hydro fortsatte å forhandle med presidentens innerste sirkel. Men denne gangen var det ikke aktuelt å inngå avtale direkte med det hemmelighetsfulle skatteparadisselskapet CDH, ifølge Hydro.

Ifølge presidentens svoger Hasan Asadullozoda måtte partene finne en ny måte å innlemme Hydro i samarbeidet på. Hydro fikk i stedet en direkte avtale om salg av alumina og deretter kjøp av ferdig aluminium direkte fra smelteverket.

En såkalt «back-to-back»-avtale med CDH ble løsningen, fremgår det av en vitneerklæring fra Londons High Court som ble kjent senere. Hydro leverte alumina til smelteverket og fikk aluminium tilbake. I tillegg fantes det en avtale mellom CDH og smelteverket hvor CDH kjøpte Hydro-aluminaen av smelteverket, som produserte ferdig aluminium. CDH solgte det ferdige aluminiumen til smelteverket, som leverte det ferdige produktet til Hydro.

Opplegget førte til at fortjenesten ble liggende hos CDH.

– Vi er ikke kjent med hvilke avtaler CDH eventuelt har hatt med Tadaz, men Hydro har ikke hatt noen forbindelse med CDH, skriver Hydro i dag.

Sherali Kabirov skriver til DN at samarbeidet med CDH bedret smelteverkets økonomi i en periode hvor det nesten var konkurs og manglet midler til å kjøpe alumina og betale skatt og lønn til arbeiderne.

«Den nye modellen gjorde det ikke bare mulig at fabrikken kunne utnytte hele sin produksjonskapasitet, men bedret også de finansielle indikatorene siden de begynte å få stabil tilførsel av penger», skriver han til DN.

«Ved hjelp av CDHs virksomhet ble en gjenreisning av Tadsjikistans industri innledet», hevder Kabirov i dag.

SMULER
IMF var av en annen oppfatning. Pengefondet påpekte i en rapport fra april 2007 at smelteverket satt igjen med smuler til tross for rekordhøye aluminiumspriser internasjonalt. Pengefondet begrunnet det med smelteverkets avtaler med aktører i utlandet, som skummet fløten: «Detaljene for ordningen er ikke fullstendig transparente», konkluderte IMF og anførte at smelteverket ikke fikk mer enn en fjerdedel av internasjonal benchmarkpris for sin aluminium. Smelteverket i Tadsjikistan fikk dessuten bare et forhåndsbestemt «behandlingsgebyr» så lavt at det til tider ble et rent «tapsprosjekt», ifølge IMF. Og et gigantunderskudd på flere milliarder kroner i året.

STOR INTERESSE
Tett oppunder jul i 2006 kom nyheten om en storfusjon mellom de norske storselskapene Hydro og Statoil. To dager etterpå undertegnet Hydro og smelteverket en ny fireårig storavtale om leveranser av opptil 200.000 tonn aluminium i året og cash. Smelteverket skulle moderniseres med Hydros hjelp, og produksjonskapasiteten økes.

Hydro svarer ikke på hvorvidt selskapet forsikret seg om den politiske eliten hadde interesser i forretningene.

«Aluminium har, i tillegg til bomullsindustrien, vært en viktig valutainntektskilde for Tadsjikistan. Derfor har det alltid vært stor politisk interesse knyttet til Tadaz, som et heleid statsselskap»,  sier Hydros informasjonsdirektør Halvor Molland.

VEIEN TIL RIKDOM
Hydro hadde flere forhandlingsmøter med både presidentsvogeren Asadullozoda og hans høyre hånd Kabirov – nøkkelpersonene i CDH – de to siste årene frem til storavtalen like før jul i 2006, ifølge Kabirov.

«Vi har ikke forhandlet med personer som vi har vært kjent med har representert CDH i forbindelse med disse avtalene». «Kabirov var Commercial and Financial Director for TadAZ under forhandlingene om Settlement Agreement», skriver Hydros informasjonsdirektør når DN spør om Hydro hadde kjennskap til hans mange roller.

Molland skriver at Hydro ikke forhandlet om voldgiftsavtalen i 2006 med presidentsvogeren, selv om Kabirovs vitnesbyrd i retten forteller det motsatte: «I forbindelse med Settlement Agreement har vi ikke forhandlet med Asadullozoda. Han har vært tilstede i ulike sammenhenger, der han for oss har fremstått som representant for president Rahmon», skriver informasjonsdirektøren.

«CDH var ikke et selskap som Hydro kunne akseptere å inngå en avtale med», skriver Molland.

Prisene på aluminium på metallbørsen i London nådde månedlig nye rekorder. Dette var selvsagt nøkkelen til CDHs suksess

Hasan Asadullozoda svoger til presidenten i Tadsjikistan og styreformann i Orienbank

STOR FORTJENESTE
Dokumenter DN har tilgang til viser at rekordhøye aluminiumspriser sikret CDH minst 350 millioner dollar i kassen i en treårsperiode fra 2005. 

Om den gode fortjenesten sier Hasan Asadullozoda til DN:

– Prisene på aluminium på metallbørsen i London nådde månedlig nye rekorder. Dette var selvsagt nøkkelen til CDHs suksess og tillot en høy lønnsomhet, sier Asadullozoda til DN.

Han får støtte av Kabirov:

– Den gunstige situasjonen på verdensmarkedet for aluminium ga CDH høy lønnsomhet.

Begge skriver til DN at CDH var eid av et annet selskap på De britiske jomfruøyene, Amatola, som eies 100 prosent av Orienbank, «et offentlig aksjeselskap som er i hendene på 10.000 fysiske og juridiske personer».

Den amerikanske ambassadøren skrev hjem at Orienbank var kontrollert av presidenten og hans innerste sirkel. «Finansene, eierskapet og forretningspraksisen er dunkel, så det er vanskelig å avgjøre Asadullozodas eksakte eiersits». I retten har Asadullozoda sagt at hverken han selv, hans nærmeste familie, presidenten eller hans nærmeste familie «såvidt han visste» var aksjonærer. Til DN skriver Asadullozoda at smelteverket nå kalt Talco var en kunde av banken og at regjeringen ba banken hjelpe smelteverket i en vanskelig situasjon:

– Jeg vil her påpeke at Orienbank aldri fikk økonomisk utbytte eller finansielle midler fra CDH, sier han.

NYTT SKALLSELSKAP
Parallelt med Hydro-forhandlingene i 2006, bestemte myndighetene at et helt nytt selskap skulle få enerett på all kommersiell virksomhet i smelteverket. Anbudsutlysningen var lynrask, med frist på tre uker. Etter et nytt president-dekret om saken, falt valget på det som fremsto som et helt nytt selskap: Talco Management Limited eller TML.

Denne gangen var Hydro villig til å inngå en direkteavtale med skatteparadis-selskapet som skulle tjene pengene på smelteverkets produksjon.

Hvem eide selskapet?

«Vi har i henhold til avtalen ikke anledning til å gi ut denne informasjonen» skriver Hydro og legger til at selskapet i prosessen hadde «tett dialog med EBRD og Verdensbanken».

I likhet med den forrige kommersielle partneren CDH, holdt også TML til på De britiske jomfruøyene.

Likhetene stoppet ikke der. Eierne var skjulte. Kabirov skriver til DN at TML er et «åpent og transparent selskap», men forteller ikke hvem som eier TML utover at det er «70 prosent eid av Tadsjikistans regjering, og de øvrige 30 prosent er eid av private investorer fra Tadsjikistan».

Heller ikke TMLs forretningsfører på De britiske jomfruøyene vil fortelle DN om eierskapet. Ifølge rettsdokumenter ble opprettelsen av TML bestilt av CDH. Dessuten garanterte Orienbank, hvor presidentens svoger var toppsjef, for fem millioner dollar i forbindelse med TMLs anbud, ifølge selskapets anbudsdokumenter.

Nå ble «Skyggen» Kabirov tilbudt en ny rolle av landets statsminister: Å bli direktør for den nye kommersielle partneren TML. Han nøyde seg med overoppsyn av skatteparadisselskapet.

Under fire måneder etter forrige avtale, inngikk Hydro en direkteavtale med skatteparadisselskapet TML i april 2007.

Denne gangen solgte Hydro alumina til TML og kjøpte aluminium fra TML. Molland skriver at også oppgjør for tidligere manglende leveranser skulle gå via TML og at det «ble inngått kommersielle avtaler mellom Hydro og TML». Daværende Hydro-sjef Eivind Reiten sier dette om partnerskapet på British Virgin Islands i dag:

– Jeg husker ikke noe spesielt om dem nå. Bortsett fra at de selvsagt helt sikkert var gjenstand for en grundig vurdering av om dette var ok eller ikke. At jeg i det hele tatt husker dem, skyldes at det ble gjort mildt sagt svært grundige vurderinger av alle aspekter ved dem, sier Reiten.

PRESIDENTINVITASJONEN
Eivind Reiten ba omtrent samtidig daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre invitere Tadsjikistans president Emomalii Rahmon til Norge siden Hydro var «den største og viktigste arvtageren av fabrikkens produksjon» og Norge en av landets største handelspartnere: Hydro «vil så langt det er ønskelig medvirke til et interessant program for presidenten og hans delegasjon. Vi ser for oss at det eksempelvis kan ha karakter av et offisielt arbeidsbesøk», skrev Reiten.

Støre svarte: «Jeg er svært glad for at det er lagt grunnlag for gjenopptaking av regulære forretningsforbindelser og fornyet samarbeid, herunder på miljøsiden. Engasjement fra en sentral norsk industribedrift som Norsk Hydro er svært viktig for utviklingen av forbindelsene mellom de to land». Han ville «oppmuntre til økt norsk engasjement innen flest mulig sektorer, ikke minst på næringslivssiden». Når DN spør Støre om hans syn på Hydros engasjementer i Tadsjikistan og hvorvidt de ble diskutert under hans tid som utenriksminister, svarer pressekontakten Camilla Ryste:

– Det var ikke en sak han var kjent med i det hele tatt. Han har ikke noe å bidra med.

– Er han ikke kjent med saken?

– Nei, det ringer ingen bjeller, sa han, sier Ryste.

– Betyr det at det ikke har vært på hans bord?

– Ja, det betyr det, sier Støres pressekontakt.

Den nåværende utenriksministeren Børge Brende, som var næringsminister i hele perioden da Hydro forhandlet intenst med presidenten, hans svoger og Kabirov, henviser bare til Nærings- og fiskeridepartementet.

«UTFORDRENDE REGIME»
Eivind Reiten sier i dag at Hydro fulgte spillereglene for god forretningsskikk fordi Tadsjikistan var et «utfordrende regime».

– Jeg husker vi analyserte stolper opp og stolper ned. Jeg var i styret og redegjorde for alle sider ved dette, sier Reiten. På spørsmål om Hydro har hatt mistanke om at landets politiske ledelse står bak og beriker seg på aluminiumsvirksomheten, sier han:

– Nei. Vi som selskap kan ikke ha innsikt i hvordan landet skjøtter sine finanser og hvor selskapenes penger blir av i det enkelte land, hvis du bare har en forsvarlig struktur rundt det du gjør. Det er mange statsbudsjetter som er «lekk», sier Reiten.

Hydros informasjonsdirektør skriver at selskapet gjorde en intern og ekstern gjennomgang av avtalen med Tadsjikistan, inkludert skatteparadisselskapet TML i 2007/2008. Hydros styreleder i perioden høsten 2007 til mai 2014, Terje Vareberg kan ikke huske noe om hvordan Tadsjikistan-forretningene eventuelt ble behandlet i styret.

– Jeg kan ikke uttale meg om forhold som ligger så langt tilbake i tid.

– Du må snakke med administrasjonen, sier han.

HYDROS FORRETNINGER MED TADSJIKISTAN

HUSKER INGENTING
Høsten 2007 syntes næringsminister Dag Terje Andersen at det var på tide å sjekke hva som skjedde. Staten ved Nærings- og handelsdepartementet var tross alt største eier i Hydro med 43,8 prosent av aksjene. Da hadde nettavisen NA24 skrevet flere artikler som problematiserte Hydros forretninger i Tadsjikistan. Og fulgte opp med at næringsminister Dag Terje Andersen innkalte Hydro til et møte om satsingene.

– Vi fikk en foreløpig orientering av Hydro igår, sa Dag Terje Andersen til NA24.

Men så skjedde det ikke noe mer. Handelen med skatteparadisselskapet TML fortsatte med full styrke – med minimal offentlig oppmerksomhet.

– Jeg klarer ikke å huske det rett og slett, sier Dag Terje Andersen, som hverken kan bekrefte eller avkrefte noe om et slikt møte og henviser til eierskapsavdelingen for eventuell informasjon om saken. «Vi har sett i våre arkiver, samt spurt muntlig aktuelle personer internt, men vi finner ingen informasjon om et slikt møte» skriver Trond Viken, kommunikasjonssjef i Nærings- og fiskeridepartementet.

Etter at departementet har videresendt fem arkiverte eposter som viser at departementet ble orientert om forhandlingene og den nye avtalen med Tadsjikistan i 2006, skriver Viken: «Basert på interne arkivsøk kan vi ikke se at det tidligere Nærings- og handelsdepartementet ut over dette mottok informasjon eller gjorde vurderinger angående Norsk Hydro sitt engasjement i Tadsjikistan».

Noen måneder senere ble Hydro-aksjen strøket fra New York Stock Exchange. Hydro slapp dermed unna rapporteringsforpliktelser som fulgte av den amerikanske børsloven.

Tidligere næringsminister Odd Eriksen, som var minister både under voldgiftssaken og de intense forhandlingene med Tadsjikistan, husker ingenting om temaet.

– Her er det ingen bjelle som ringer, sier Eriksen.

Andersens etterfølger Sylvia Brustad var også næringsminister da Hydro var meget aktiv i Tadsjikistan. Etter å ha tenkt gjennom saken, sender hun en sms: «Jeg kan ikke erindre noe om denne saken». Heller ikke Trond Giske, som var næringsminister fra 2009 til 2013 erindrer noe: «Han husker ingen spesifikke saker på hans bord om dette» skriver pressekontakten hans.

PENGENE SOM FORSVANT
«Aluminiumsselskapet har vært presidentens private melkeku. Å holde det i gang for dette formålet undergraver Tadsjikistans økonomi», skrev USAs ambassadør i Tadsjikistan i april 2008 hjem til sine foresatte. Hun rapporterte om omfattende korrupsjon rundt aluminiumbusinessen: «Aluminiumfabrikken er et imponerende skue, men som så mange andre av landets verdier, ser president Rahmon det som et middel til å generere inntekter til seg selv, sin familie og sin innerste sirkel».

IMF rapporterte i 2008 at selv ikke landets finansdepartement hadde oversikt over pengestrømmene til og fra smelteverket, at regnskapene ikke ble revidert og at landet gikk glipp av viktige inntekter: «Mest bekymringsfullt er at den økonomiske driften av aluminiumselskapet Talco, den største statlig eide selskapet i Tadsjikistan, forblir ikke-transparent», skrev IMF, som satte spørsmålstegn ved hvem som var de reelle eierne – «beneficial owners» – av offshoreselskapene.

Sherali Kabirov på sin side skriver til DN at «hele inntekten fra tollingvirksomheten ble reinvestert i Tadsjikistans økonomi».

Mens internasjonale organisasjoner slo alarm om korrupsjon og frarøvelse av gigantsummer, utvidet Hydro sitt samarbeid med Tadsjikistan: Hydro krevde at Norge skulle gi en nasjonal investeringsavtale med Tadsjikistan «høyeste prioritet» i et brev til Nærings- og handelsdepartementet i 2008. Nå handlet det ikke lenger bare om aluminium: Hydro gjorde en avtale om å utvikle en mulighetsstudie for et vannkraftverk i Tadsjikistan. Noen måneder senere undertegnet Hydro en ny HMS-avtale. Reuters meldte at Hydro planla å investere 90 millioner dollar i smelteverket for å modernisere det etter et møte mellom Hydro-topper og statsministeren.

PARADISBEKYMRING
Skjulte eiere, ingen eller underlige anbudsprosesser. Skallselskaper i skatteparadiser. Brå, uforklarlige endringer av leverandør. Valg av kommersiell partner uten kunnskap om forretningsområdet. Transaksjoner med skallselskap. Opplegget vakte bekymring blant internasjonale organisasjoner: «Eksportene til Tadsjikistans statskontrollerte aluminium og bomullsindustrier har generert over en milliard dollar i 2011, men bare en liten del av profitten kom det nasjonale budsjettet til gode. Aluminiumsalget skjer gjennom to dunkle Karibia-registrerte selskaper som kontrolleres av Tadsjikistans herskende elite» skrev Freedom House, som beskrev korrupsjonen i årlige rapporter fra 2006. Bertelsmanns antikorrupsjonsprosjekt BTI skrev at det allerede i 2008 kom frem at en milliard dollar var sendt til et av offshoreselskapene mellom 2005 og 2008 gjennom en rettssak i London. International Crisis Group, som er støttet av Utenriksdepartementet, skrev i 2009 at aluminiumshandelen var en del av et «kleptokrati sentrert rundt presidentfamilien».

AVVISER EGEN VINNING
DN har ikke lykkes i å få noen kommentar fra Tadsjikistans president. Presidentsvogeren Hasan Asadullozoda avviser at han selv har noe eierskap i skatteparadisselskapene.

– Jeg kan forsikre Dem om at jeg som fysisk person ikke er eier, eller har aksjeandeler i selskapene CDH eller TML, og jeg sitter heller ikke i ledelsene til disse selskapene, eller har noen form for kontraktsmessig eller arbeidsmessig forhold til dem. Jeg har ikke drevet konsulentvirksomhet for de nevnte selskapene. Mitt interessefelt er banktjenestemarkedet i republikken Tadsjikistan, sier han.

Hydros hovedmann i Tadsjikistan Simon Storesund vil ikke si noe om skatteparadis-selskapene – og hvorvidt han så noen indikasjoner på at landets politiske ledelse sto bak. «Vårt forslag er at du henvender deg til Halvor for eventuelt ytterligere spørsmål» skriver han i en epost og henviser til informasjonsdirektøren. Hydro-topper som har hatt befatning med Tadsjikistan-forretningene som Trond Trangsrud og Thorleif Schjelderup, har ikke ønsket å uttale seg. Torstein Dale Sjøtveit og Arvid Moss har ikke svart på DNs henvendelser om Hydros engasjementer i Tadsjikistan.

AMBASSADØRENE
Utenriksdepartementet beskrev allerede i 2006 et brev med tittelen «Samarbeid med Tadsjikistan» at «korrupsjon må anses å være en av de viktigste hindringene for utviklingen i alle landene i Sentral-Asia» men ga grønt lys til Hydro: «Seksjon for globale sikkerhetsspørsmål og SUS-landene vurderer det som svært positivt om UD/Ambassaden i Moskva kan bistå Hydro i å inngå samarbeid med aluminiumfabrikken i Tadsjikistan».

I en oversiktsrapport fra august 2011 skrev UDs utsendte ambassadør at president Rahmon drev et «åpenbart korrupt og XXX regime». Utenriksdepartementet har i dag sladdet karakteristikken samt en rekke andre opplysninger og avslått innsyn i mange av DNs innsynsforespørsler om Tadsjikistan.

Norges ambassadører i felten jobbet likevel aktivt for at Hydro skulle få lukrative avtaler i Tadsjikistan med velsignelse fra departementstoppene. Norges Moskva-ambassadør Øyvind Nordsletten, som var med tre ganger til Tadsjikistan, skrev hjem at presidenten måtte inviteres og at Norge burde vurdere ytterligere prosjekter der. Han frykter ikke at Norge kan ha legitimert korrupsjon.

– Nei, jeg vil ikke se det sånn. Jeg legger til grunn at norske selskaper som Hydro har høye etiske standarder og nulltoleranse for korrupsjon, sier han i dag.

Også Mette Kongshem, Norges ambassadør for de sentralasiatiske landene i perioden, besøkte smelteverket og omtalte Hydro-avtalen i positive ordelag etter et «uvanlig langt» møte med presidenten «i en meget hyggelig atmosfære» i forbindelse med sin akkreditering i august 2007. I referatet sitt skrev hun at han inviterte kongen til Tadsjikistan.

– Norske firmaer arbeider i mange land der det er korrupsjon. Vi regner med at de skal ha nulltoleranse for korrupsjon – det må myndighetene stole på. Jeg har ingen kommentarer utover det, sier Kongshem, som senere har drevet konsulentvirksomhet rettet mot sentralasiatiske land.

Norges Kasakhstan-ambassadør Dag M. Halvorsen, som hadde ansvar for Tadsjikistan i perioden 2009 til 2012, har ikke svart på DNs henvendelse.

Uansett ser vi på Hydro som en pålitelig partner og vi forventer å aktivisere vårt samarbeid

Sherali Kabirov

SLUTTEN I ØST
I 2012 var det slutt på Hydros metalleveranser fra Tadsjikistan, ifølge Hydro. «Avtalen om metalleveranser fra det tadsjikiske aluminiumsverket Talco utløp i Q1 i 2012. Etter den tid har vi ikke hatt noen forretningsforbindelse/leveranser», skiver Hydros informasjonsdirektør. Helt avsluttet er forholdet ikke:

En tosifret milliongjeld til Hydro figurerer i det siste årsregnskapet fra aluminiumsverket. Hydro bekrefter at smelteverket fremdeles skylder selskapet penger og sendte penger til Hydro senest i 2013.

Ministeren for økonomisk utvikling og handel i Tadsjikistan, Sharif Rahimzoda, har en annen oppfatning av forholdet.

– Talco samarbeider nå tett med det norske selskapet Hydro og alliansen vil hjelpe Talco å øke produksjonen og salget av aluminium, sa Rahimzoda på en pressekonferanse i Dusjanbe i januar 2015.

På sine hjemmesider skriver smelteverket Talco om et suksessrikt samarbeid med Hydro. Til DN skriver ledelsen at Hydro alltid har vært en strategisk partner for selskapet.

«Simon Storesund fra Norsk Hydro fremsto som en pålitelig partner som var godt informert om det løpende og fremtidige aluminiumsmarkedet, og som en som kunne arbeide smidig og behagelig i begge parters interesse», skriver Talcos ledelse til DN.

«Talco er overbevist om at til tross for den lite gunstige situasjonen på verdens edelmetallmarked, vil vi fortsette å samarbeide med Norsk Hydro, noe som vil gjøre det mulig ikke bare å øke produksjonen, men også å gjennomføre en overgang til bruk av nyeste vestlig teknologi», skriver ledelsen til DN.

Talcos finansdirektør og Hydros mangeårige forhandlingspartner Sherali Kabirov, ser heller ikke på samarbeidet som avsluttet:

– På grunn av krisesituasjonen på verdensmarkedet for aluminium ble vårt samarbeid om leveranser av alumina midlertidig stanset, skriver Kabirov til DN denne uken.

– Uansett ser vi på Hydro som på en pålitelig partner og vi forventer å aktivisere vårt samarbeid så snart situasjonen på verdensmarkedet for aluminium forandrer seg i positiv retning siden potensialet for vårt gjensidig gunstige samarbeide ikke er uttømt, fastslår Kabirov.

Magasinet har fått nye nettsider! Denne helgen får du hele Magasinet gratis. Tilbud på DN Helg i 3 måneder her.

Kabirov: «Et vellykket samarbeid»

Smelteverkets kommersielle direktør Sherali Kabirov, mener samarbeidet med skatteparadisselsapene har vært en stor fordel for smelteverket og Tadsjikistan.

– For Talco er det endelige resultatet av samarbeidet med CDH og TML meget vellykket, siden resultatet har vært etablering av primæraluminiumsproduksjon, sikring av råvaretilgang og stabile pengestrømmer til betaling av lønninger, skatt, strømutgifter og liknende.

Det skriver Sherali Kabirov, finansiell direktør i smelteverket, med roller i smelteverkets kommersielle partnere CDH og TML i en kommentar til DN denne uken. Kabirov skriver også at samarbeidet mellom Hydro og Talco er blitt midlertidig avbrutt og at det ikke finnes noen uoverenskomst mellom selskapene.

Sherali Kabirov har hatt mange roller rundt smelteverket i Tadsjikistan. Han rapporterte også til presidenten. Alle nye kontrakter som skulle inngås med smelteverket, måtte i en periode gjennom han og presidentsvogeren.

Om de mange rollene og rollekonfliktene hans, har han følgende kommentar til DN denne uken:

– Jeg påtok meg forpliktelsene som finansdirektør for Talco i januar 2005, og før det hadde jeg arbeidet som assisterende direktør i Orienbank. Da jeg gikk over til å arbeide for Talco ble mitt arbeidsforhold til Orienbank avsluttet og jeg gikk fullt opp i arbeidet i Talco, skriver Kabirov.

– Formelt inngikk jeg ikke i ledelsen til CDH, skjønt innen rammene av vår partnerskapsavtale kunne vi fatte vedtak sammen, siden formålet med CDH var å bedre aluminiumfabrikkens virksomhet, øke produksjonen av primæraluminium og sørge for stabilitet i leveransene av de grunnleggende råstoffene, sier Kabirov.

– Den finansielle situasjonen da jeg ble ansatt i Tadaz kritisk, og som fagutdannet økonom forsto jeg at jeg som finansdirektør var nødt til å finne en vei ut av denne nestenkonkursen og gjøre selskapet finansielt friskt igjen, sier Kabirov.

– Den nye modellen gjorde det ikke bare mulig at fabrikken kunne utnytte hele sin produksjonskapasitet, men bedret også de finansielle indikatorene siden de begynte å få stabil tilførsel av penger.

– CDHs virksomhet var regnskapspliktig overfor regjeringen og alle midler som CDH fikk fra samarbeidet med Tadaz gjennom tollingavtalen ble reinvestert i Tadsjikistans økonomi, sier Kabirov.

– Historien om opprettelsen av CDH blir klart belyst i avgjørelsen i voldgiftsdomstolen i Stockholm der det vises til at målet med å opprette selskapet var å redde Tadsjikistans aluminiumfabrikk fra konkurs. I den forbindelse henvendte Regjeringen seg til Orienbank for å finne en tollingpartner for Talco, skriver Kabirov.

Asadullozoda: «Mitt interessefelt er bankmarkedet»

Den tadsjikiske forretningsmannen Hasan Asadullozoda, sier den uvanlige selskapsstrukturen knyttet til smeltverket i Tadsjikistan ble laget for å hjelpe selskapet.

Asadullozoda er presidentens svoger og leder av banken Orienbank:

– I begynnelsen av januar 2005 var det oppstått en situasjon der Talco var svært tynget av gjeld og finansielle forpliktelser, derunder også overfor vår bank som hadde gitt den kreditter. Regjeringen sendte oss en henvendelse der de ba oss hjelpe en av våre største kunder Talco og komme med et forslag til bedring av Talcos selskapsstruktur i den hensikt å opprette finansiell stabilitet i Talco. Siden Talco var en stor kunde som hadde ubetalte lån i vår bank, var også vi svært interessert i å bedre den finansielle situasjonen til Talco, skriver presidentsvogeren.

Han påpeker at «Orienbank er en kommersiell bank som yter banktjenester til befolkningen og til juridiske personer i Republikken Tadsjikistan

– For å nå dette målet ble det foreslått å samarbeide i et «tolling»-partnerskap der alt av nødvendige råstoffer skulle leveres fra én leverandør, mens Talco skulle bearbeide råstoffet og motta et såkalt «tolling»-gebyr for denne bearbeidelsen. Som partner foreslo man selskapet CDH Investments Corp, som inngikk en behørig kontrakt med Talco. Etter at det kom på plass stabile leveranser av råstoff og jevnlige utbetalinger av tollinggebyr til Tadaz, ble den finansielle situasjonen i selskapet bedret i betydelig grad, skriver han.

CDH hadde full frihet når de tok beslutninger i sine aluminiumforretninger med Talco, skriver Asadullozoda til DN. Asadullozoda understreker at det er bankvesenet som er hans primære interesseområde:

– Mitt interessefelt er banktjenestemarkedet i republikken Tadsjikistan, og gjennom å yte banktjenester til vår store klient Talco er vi delvis involvert i aluminiumsforretninger, men vår funksjon har kun bestått i å gi kreditter og bistå med kontantoperasjoner som tjenesteytende bank, skriver han. Om eierskapet til CDH skriver han:

– Republikken Tadsjikistans aluminiumbusiness er i all hovedsak virksomheten til Talco, og siden vi har et tett kundeforhold til Talco er vår bank interessert i at Talco utvikler seg og blomstrer. Vi er en av Talcos kreditorer gjennom å ha gitt dem kommersielle lån med betingelser som er gjensidig gunstige for oss og vår kunde, skriver han. Om profitten i CDH skriver han:

– Såvidt jeg vet er CDHs gevinst fra tollingpartnerskapet etter avtale med regjeringen i sin helhet reinvestert i den tadsjikiske økonomien. CDH lagt enorme finansielle midler i å bygge opp Tadsjikistans kjemiske industri og tatt initiativ til å opprette det første private flyselskapet etter internasjonal standard ved å ansette nøkkelpersonell fra Vesteuropa og USA. Jeg vil også nevne at Talcos virksomhet er under den tadsjikiske regjeringens konstante oppsyn på grunn av sin nøkkelrolle i Tadsjikistans økonomi. Statlige strukturer har vært i løpende kontakt med representanter for CDH og diskutert mulige reinvestering av profitten fra tollingpartnerskapet, skriver Asadullozoda.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.