– Du aner ikke hvor mange salg jeg har fått gjennomført basert på kundens tillit. Tillit til at utstyret var produsert i Sveits, med høyeste standard og kvalitet som var å oppdrive.

– Uten noen påvirkning fra noen utenforstående.

Hans Buehler sitter på kjøkkenet sitt i en forstad utenfor Zürich i Sveits. Han snakker så intenst at det er vanskelig å slippe til. Buehler var stjerneselgeren i Crypto AG, et sveitsisk selskap som helt siden femtitallet har vært den betrodde leverandøren myndigheter, militære og private selskaper henvender seg til når de skal få hjelp til å holde hemmeligheter hemmelige. 130 land står på kundelisten, ifølge selskapet selv.

Blant kundene var også Iran. Buehler hadde vært der mange ganger. Han ble alltid tatt godt imot. Men en vinterlig marskveld i 1992 snudde alt. Han var på middag hjemme hos salgsagenten i Teheran, spiste fisk, ris og drakk Cola, da sivile politimenn stormet inn og arresterte Buehler. I ni måneder satt han i en kald celle, beskyldt for å være amerikansk spion.

Arrestasjonen av Buehler ble startskuddet for spekulasjoner om at selskapet samarbeidet med verdens største etterretningstjeneste National Security Agency (NSA). Salget stupte i de arabiske landene.

Etter at Crypto AG ble skandalisert internasjonalt og mistet markedsandeler, inngikk det norske våpenselskapet Kongsberg Gruppen en avtale om å bruke krypteringsteknologi fra Crypto AG. Kongsbergs målgruppe: land i Midtøsten og Øst-Europa. Kongsberg selger fremdeles utstyr fra det sveitsiske selskapet.

Hvem som eier Crypto AG i dag, er en hemmelighet. Eierskapet har vært holdt skjult siden selskapet ble grunnlagt på femtitallet. Sjefredaktøren i Zürich-avisen Tages-Anzeiger, Res Strehle, forsøkte, men ga opp å finne svaret:

– Det er en fullstendig svart boks.

Dette er historien om hvordan NSA så tidlig som etter Annen verdenskrig festet grepet om selskapet som skulle gjøre kommunikasjonen avlyttingssikker i 130 land – og rollen Kongsberg kom til å spille da det begynte å rakne for Crypto AG.

KRYPTOGRAFEN

Kalenderen viste tirsdag 9. april 1940. Den svenske oppfinneren Boris Hagelin var på hytta på Fryksås, 35 mil nord for Stockholm med kona Annie. Som vanlig hørte ekteparet på radio, men sendingen var ikke som før. Musikken stoppet ikke. Den fortsatte bare uavbrutt. Så ble det stille – før en stemme annonserte at Norge var under tysk militæradministrasjon. «Hvis du vil selge maskinen din til USA, må du reise nå,» sa Annie til ektemannen.

Boris Hagelin var sønn av Fredrik Wilhelm Hagelin, mannen som styrte den svenske Nobel-familiens russiske oljeimperium i Aserbajdsjan. Sammen med Emmanuel Nobel investerte faren penger i det svenske Aktiebolaget Cryptograph og sikret sønnen jobb der som nyutdannet ingeniør. Unge Hagelin gjorde raskt karriere, snart overtok han hele selskapet.

Cryptograph produserte nokså obskur spissteknologi for å kryptere hemmelige beskjeder. Man matet inn en beskjed i krypteringsmaskinen, og beskjeden kom ut i andre enden med en ubegripelig bokstavrekkefølge. Først når mottageren matet den krypterte beskjeden i en lignende maskin med riktig nøkkel, ble beskjeden leselig igjen.

I dagene etter invasjonen av Norge tok Hagelin seg gjennom Nazi-Tyskland til havnebyen Genova i Italia på diplomatpass, og hoppet på den aller siste båten fra Europa til USA før Atlanterhavet ble stengt for sivil trafikk. I kofferten hadde han to krypteringsmaskiner som skulle endre livet hans.

Han ga de to maskinene til den amerikanske hæren, som i sin tur overleverte dem til Signal Intelligence Service – kodeknekkingsenheten i Arlington Hall, som offisielt ikke eksisterte. Det amerikanske forsvaret signerte lisensavtale med Hagelin. I løpet av kort tid ble 140.000 Hagelin-maskiner produsert og brukt av amerikanerne under Annen verdenskrig.

Verden lå i ruiner. Det var knapphet på de fleste områder. Men ingeniøren Boris Hagelin var blitt mangemillionær. Svenske skattemyndigheter begynte å stille ubehagelige spørsmål. Det samme gjorde de amerikanske. Mannen som hjalp Hagelin med å skjule formuen, var ingen hvem som helst. Han skulle snart bli en av amerikansk etterretnings øverste ledere.

HAGELINS HEMMELIGHET

På den andre siden av Atlanteren este Boris Hagelins formue, en blanding av aksjer og cash, ut. Hagelin trengte råd: Stuart Hedden, forretningsadvokat med kontor på Wall Street, var redningen.

Hedden sto som formell eier av det amerikanske selskapet som produserte Hagelin-maskiner til USA under krigen. Royalties strømmet videre til Hagelin for hver maskin som ble solgt, men Hagelin ville unngå skatt på den voksende formuen, viser korrespondanse DN har fått tilgang til. Fortrolige brev mellom de to viser hvordan Wall Street-advokaten opprettet hemmelige truster for forvaltning av Hagelin-formuen. Bankkontoer ble åpnet i Heddens navn for å skjule at det var Hagelins penger.

Svensken ble lovet full anonymitet: «Jeg er formuesforvalter og advokat, mitt forhold til klientene er konfidensielt. Ingen kan stille meg spørsmål om dem, og amerikanske domstoler vil gi meg fullt medhold i det,» beroliget Hedden i et brev til Hagelin i november 1947.

Men Boris Hagelin ville bort fra skattespørsmålene. Han ville flytte til Sveits, fortalte han sin betrodde rådgiver. Utad var begrunnelsen at Sverige ikke tillot eksport av krypteringsmaskiner fordi det ble ansett som våpenindustri. I brev til sønnen Bo Hagelin var tonen en annen: «Ifølge den sveitsiske skatteeksperten kan jeg oppnå alle mine mål ved å bosette meg noen år i Sveits.» Sommeren 1948 ba han Hedden overføre penger og kjøpte en sveitservilla med utsikt i alpelandets skatteparadis Zug. Etterhvert ble også hele kryptovirksomheten flyttet dit.

Formuesforvaltningen var et sensitivt prosjekt. Hagelin instruerte sønnen om at all korrespondanse om «hemmeligheter» måtte sendes via en stråmannsadresse ved et shippingkontor i London. Han ba sønnen om hjelp til å finne et passende selskapsnavn. Det var ett krav: «Det må være et navn som ikke avslører at det står en Hagelin eller Crypto bak.»

I Vaduz, hovedstaden i det lille fyrstedømmet Liechtenstein med flere registrerte selskaper enn innbyggere, ble et hemmelig holdingselskap etablert. Skatteparadisselskapet ble skreddersydd for å eie aksjene i Crypto AG.

Som formuesforvalter hadde Hedden full kontroll over Hagelins pengebinge. Julegaver, ny bil, reiseutgifter og penger til daglig levebrød. Den amerikanske advokaten delte ut penger til Hagelin selv, kona og barna når de trengte det, viser korrespondansen mellom de to, som aldri tidligere har vært publisert.

Intrikate selskapsstrukturer var Heddens spesialitet. Men forretningsadvokaten ville bli ekspert på mer enn økonomiske dekkoperasjoner.

I HEMMELIG TJENESTE

Et kvarter var alt som var satt av til jobbsamtalen mellom Stuart Hedden og toppsjefen i etterretningstjenesten Central Intelligence Agency (CIA). Men byråsjefen, general Walter Bedell Smith, ble så begeistret at møtet varte i to timer, viser interne CIA-dokumenter.

Fra kontoret sitt på Manhattan i New York var Hedden i full sving med å investere og forvalte ingeniøren Boris Hagelins formue. Privat syslet den betrodde rådgiveren med egne karriereplaner. Høsten 1951 ble Wall Street-advokaten ansatt som toppsjefens høyre hånd, nestkommanderende med tittelen Inspector General, i CIA. I byrået fikk Hedden ansvar for hemmelige operasjoner.

Amerikansk etterretning visste nå alt om Hagelins hemmelighet, som kunne gi ham trøbbel med skattemyndighetene. Ingeniørens økonomiske krumspring hadde funnet veien helt til topps i CIA. Snart skulle den nyopprettede amerikanske signaletterretningstjenesten, National Security Agency (NSA), feste grepet om alt det teknologiske ved svenskens anerkjente krypteringsvirksomhet.

GENTLEMENN IMELLOM

Ikke alle land kan utvikle egen teknologi for å kryptere statshemmeligheter på høyeste nivå. De fleste må kjøpe systemet utenfra og stole på forsikringer om at ingen kan knekke koden eller få tilgang til kommunikasjonen gjennom en bakdør, en bevisst utplassert feil som gjør det mulig for utenforstående å lese hemmelige beskjeder.

Å avlytte allierte og fiender har vært et stridstema i USA siden det ble teknisk mulig. NSAs forgjenger Cipher Bureau, kalt «The Black Chamber», ble ydmyket offentlig av daværende president Herbert Hoovers statssekretær etter at USA hadde avlyttet allierte nasjoners diplomater. «Gentlemen leser ikke hverandres post,» sa statssekretæren fra talerstolen, og beordret avlyttingen stoppet.

Samtidig hadde Annen verdenskrig vist hvilken makt som lå i avlytting: At de allierte greide å knekke koden til tyskernes Enigma-maskin og kunne lese krypterte meldinger, ble avgjørende for utfallet av krigen. På begynnelsen av 1950-tallet blåste den kalde krigen nytt liv i etterspørselen etter krypteringsløsninger. Målet var det samme som før: best mulig beskyttelse av egne hemmeligheter – og et ønske om å kunne se andre i kortene.

Mannen som fikk beskjed om å stable en ny signaletterretning på bena i USA, var den amerikanske kryptografen William Friedman, en tweedkledd mann med veltrimmet bart og sløyfe som brukte fritiden på å jakte skjulte koder i Shakespeares tekster.

Da NSA ble etablert i 1952, ble Friedman toppsjef for tjenestens viktigste aktivitet: signaletterretningen. Friedman var høyrehånden til NSAs aller første direktør, general Ralph Canine, og ble øverste ansvarlig for alt som hadde med kryptering – og dekryptering – av kommunikasjon å gjøre.

Kodeknekkeren skulle nå selv inngå en «gentleman’s agreement» – med svensken Boris Hagelin.

BESLAGLAGT AV NSA

I ti år har den amerikanske militære historikeren Rose Mary Sheldon ved Virginia Military Institute forsøkt å overtale NSA til å frigi den hemmeligstemplede delen av Friedmans arkiv – tilsammen 7000 dokumenter i 26 bokser – men uten hell. Amerikanske arkiver er i dag rensket for teknisk informasjon om jobben Friedman gjorde for myndighetene. Det eneste hun har fått tilgang til, er opplysninger om hvordan Friedman brukte fritiden sin:

– Hobbyene hans, sier Sheldon.

– Hvis brevene nevner noe som helst om kryptomaskiner, uansett hvor obskure de måtte være, blir de hemmeligstemplet. Hvis brevene refererer til en bestemt maskin ved navn, blir det umiddelbart sladdet, sier Sheldon oppgitt på telefon fra Virginia i USA. 

Via omveier har DN likevel fått tilgang til store deler av brevmaterialet.

BREVVENNENE

«Verdensbildet ser mørkt ut for tiden.» Det var førjulstid i 1950. Jernteppet lå kaldt over halve Europa, og William Friedman beklaget seg i et brev til den fremadstormende svensken som var i ferd med å bli en av verdens viktigste leverandører av krypteringsteknologi.

De to hadde kjent hverandre i flere år, oppslukt av kryptografifaget som begge var. Politisk sto de hverandre nær: «Hele verden trenger et godt nytt år mer enn noensinne,» skrev Hagelin til Friedman.

Koner og ferieopplevelser, sykdom og barnebarn. Hagelin og Friedman delte små og store familiære øyeblikk i konvolutter som ble sendt over Atlanteren, viser korrespondanse DN har gjennomgått. Men parallelt med det trivielle og hverdagslige ble et omfattende teknologisk samarbeid mellom NSA og Crypto AG etablert, går det frem av bunken med både håndskrevne og maskinskrevne brev, som ikke tidligere har vært gjengitt offentlig.

Etter krigen jobbet Hagelin med å utvikle en oppdatert versjon av kryptomaskinen han hadde solgt til USA. Friedman var utålmodig etter å se den med egne øyne: «Har du sendt maskinen til Washington ennå, og i så fall til hvem?» skrev Friedman. Noen dager senere purret han igjen. Det gjaldt å få maskinen levert til hovedkontoret i Washington raskt, slik at de kunne få den «studert».

DELTE DETALJER

I Crypto AG var Boris Hagelin i full sving med å utvikle nye maskiner. Hagelin forhørte seg med signaletterretningssjefen i NSA før han besluttet hvem han skulle selge til: «Det kan være land hvor det ikke er ønskelig å få den nye maskin levert,» skrev han til Friedman.

Korrespondanse DN har gjennomgått, viser hvordan Hagelin ga NSA-toppen Friedman innsyn i den teknologiske utviklingen ved Crypto AG. Prototyper ble sendt fra Hagelin, via den amerikanske militærattacheen i Stockholm, til NSAs hovedkvarter i Arlington Hall. Hagelin rapporterte hvem han møtte, hvilke maskiner han planla, hvordan de var designet. Han sendte over brosjyrer og tekniske manualer til Friedman og NSA. Hagelin delte ideene sine på et tidlig stadium og informerte NSAs toppledelse om sine reiser og forretningsplaner. Svensken fikk beskjed om å kontrollere konkurrenter:

«Det ville vært fint om du kunne inngå den avtalen med Siemens og dermed beholde litt kontroll over mulige konkurrenter på ditt område. Forresten, har du hørt om noen nye eller nylig etablerte kryptoutviklere i Europa? Vær snill å holde meg informert hvis du hører om noen,» skrev Friedman.

I Crypto AG delegerte Hagelin oppgaver til sønnen og arvtageren Bo. Bo ble også kontaktet av Friedman som ville ha informasjon: «Jeg ser frem til å få detaljerte mekaniske og funksjonelle beskrivelser med tegninger, som du var snill og lovet meg,» skrev Friedman til ham i februar 1952. Og videre: «Hold meg informert om status for deres nye oppfinnelser, det er av direkte betydning for om jeg skal komme på besøk.»

Hagelin og Crypto AG fortsatte å sende utstyr for evaluering og inspeksjon til etterretningstjenesten i USA. På nyåret 1954 var det Hagelins tur til å mase på Friedman. Han lurte på om alle prototypene var sendt tilbake fra NSA som avtalt, og la til: «Jeg vil da være glad for å høre hva som kunne gjøres med Uruguays ambassade.» Hagelin spurte om Friedman var ferdig med sine undersøkelser. «Og hvis så er tilfellet, når forventer du å komme til en endelig evaluering av maskinene?»

Da Crypto AG hadde solgt to maskiner til kommuniststyrte Ungarn i november 1954 – to år før det blodige oppgjøret mot sovjettroppene i landet – ble Hagelin nervøs og spurte NSA-sjefen Friedman om det var greit. «Hvis du føler som meg, kan jeg sette en stopper for denne trafikken,» skrev Hagelin.

GENTLEMAN'S AGREEMENT

Nyttårsaften 1954 forsikret Boris Hagelin sin venn i NSA om at deres gentleman’s agreement – et tema i flere brev – sto ved lag inntil de møttes igjen. Begrepet brukes ofte om uskrevne avtaler, basert på ærlighet og gjensidig god vilje. Detaljer om avtalen mellom Hagelin og Friedman går ikke frem. Hagelin skrev at han stolte på at «resultat av vårt møte vil være at jeg skal fortsette å overholde mine forpliktelser overfor din organisasjon med uforminsket styrke».

Våren 1955 ble dramatisk for Friedman. Tre hjerteinfarkt rammet med kort tids mellomrom. Fra sykesengen på George Washington University Hospital instruerte han kona om å sende et brev til Hagelin og fortelle at han planla å sende et «forretningsbrev» gjennom andre kanaler «slik at du får vite at alt er all right hva de offisielle relasjonene angår». Langs kanten av det håndskrevne brevet satte Friedman inn et PS: «Boris. Vår gentleman’s understanding, fra en uke tilbake, er blitt godkjent av øverste beslutningsmyndighet.»

Få dager senere kom svaret fra Hagelin. Han var glad for at avtalen deres nå var et faktum, og håpet det ikke drøyde før han fikk brevet Friedman lovet ham slik at de kunne «få de endelige detaljene på plass».

NATO OG DE ANDRE

Helt siden etableringen av Nato har det vært en gylden regel at medlemmene av alliansen ikke selger samme krypteringsløsninger som brukes i Nato til land utenfor Nato. Potensielle fiender skal ikke ha tilgang til samme teknologi.

– Nato-land måtte holde alt som var Nato-relatert, innenfor Nato. Det betyr at selskaper som leverte sensitivt kryptografisk utstyr til Nato, ikke hadde lov å selge til andre land eller gjøre noe som helst utenfor Nato, forteller en tidligere Crypto-ansatt.

Crypto AGs plassering i det nøytrale Sveits ga selskapet en fordel. Selskapet vokste over hele verden, også utenfor Nato, samtidig som Hagelin hadde tett kontakt med NSA. På 1950-tallet var salgsagenter for Crypto i full gang med markedene i Indonesia, India og Iran, går det frem av dokumenter DN har gjennomgått. Patentsøknad ble sendt til Japan. I Sør-Amerika ble det solgt Hagelin-maskiner til Colombia, Peru, Guatemala, Uruguay og Argentina, land preget av stor politisk turbulens.

Norske Standard Telefon og Kabel (STK) – en av Crypto AGs konkurrenter – forteller i en jubileumsbok hvordan det forsøkte å selge produktene sine utenfor Nato, men ikke fikk det til. Konkurransen fra et sveitsisk selskap ble for hard: «Et selskap i Sveits hadde allerede begynt å markedsføre sin egen kryptomaskin til det samme markedet, og vant alle ordrene (…) Det kunne synes som om ikke-NATO-land følte det var sikrere å kjøpe utstyr fra et nøytralt land enn fra et NATO-land som Norge,» heter det i boken.

Crypto AG hadde hele verden som nedslagsfelt, fra diktator Francisco Francos Spania til konfliktlandene i Midtøsten: «Jeg synes vi skal konsentrere oss om Spania, Portugal, Sør-Amerika, Israel, Libanon, Syria og Egypt,» skrev Hagelin, til sønnen Bo i januar 1952. I løpet av 1950-tallet hadde Crypto AG solgt kryptomaskiner til over 50 land, går det frem av en presentasjon Boris Hagelin selv har skrevet.

NSA ble konferert med og orientert om land det sveitsiske selskapet skulle selge til.

I et brev datert mars 1955, i et avsnitt merket med William Friedmans kallenavn «Bill», spurte Hagelin sønnen Bo: «Fikk du klart for deg om vi kunne tilby typehjul med flyttbare typer til de usikre landene?» Hvilke land som var usikre, går ikke frem av korrespondansen.

Til sin agent i Paris, i september 1957, ga Hagelin uttrykk for at andre enn ham selv var med å bestemme hvem som kunne bli kunder: «Jeg har fått bekreftet at jeg er fri til å selge alle maskinene mine til en hvilken som helst kjøper, men at man vil være fornøyd om jeg begrenser meg når det gjelder arabiske land,» skrev Hagelin til den franske agenten, som jobbet med å få Saudi-Arabias oljeflaggskip Aramco som kunde.

PÅ INSPEKSJON

Kontakten med Boris Hagelin var forankret på øverste hold i NSA. Da den hjertesyke sjefkryptografen William Friedman pensjonerte seg fra NSA, ble Hagelin informert om hvem som skulle overta: den høyt dekorerte NSA-direktøren Howard C. Barlow og sjefen for NSAs signaletterretning i fjerne Østen, Lawrence E. Shinn – menn, som i likhet med Friedman, har en æresplass i NSAs Hall of Honor, organisasjonens egen oversikt over sine viktigste menn.

Men Friedmans kunnskap var så viktig for NSA at han flere år etter at han formelt sluttet, ble sendt til Europa på hemmelige oppdrag. «Friedman var innom her en kort tur. Han er rundt i Europa på en slags inspeksjonstur,» betrodde Boris Hagelin i 1958 i et brev til sønnen Bo: «Han er fremdeles engstelig for om jeg holder vår gentlemans agreement».

Hva Friedman arbeidet med, var så hemmelig at NSA raidet hjemmet hans, tok med seg brev, nedtegninger og notater. Mange år etter hans død hemmeligstemplet NSA enda flere bokser med brev.

William Friedmans karriere var på hell. Men for partneren i Sveits pekte pilen oppover. Crypto AG inngikk omfattende samarbeid med europeiske teknologikjemper som Siemens og Ericsson. Snart kom turen til den statlige, norske våpenprodusenten Norsk Forsvarsteknologi (NFT), forgjengeren til dagens Kongsberg Gruppen.

STORHETSTIDEN

«Ingen spion kan løse det hagelinske chiffret,» skrev avisen Aftonbladet i 1966.

Boris Hagelin var i ferd med å bli en slags verdensmester innen hemmelig kommunikasjon: Han fikk personlige takkebrev fra Egypts president Gamal Nasser og etablerte en kryptert forbindelse for den iranske sjahen mellom hans sveitservilla i St. Moritz og Teheran. Selv paven i Vatikanet hadde en egen Hagelin-maskin, i mahogni og gull.

– Vi er alene i verden, i alle fall i Vesten, fastslo Hagelin i intervjuet med avisen.

Samme året innviet han et moderne millionkompleks i sveitsiske Steinhausen for mer enn 400 ansatte.

Hagelin-maskinene var i ferd med å bli historiens mest solgte kryptomaskiner. Ordrene raste inn. Omsetningen gikk fra snaut 100.000 sveitsiske franc ved etableringen på begynnelsen av 1950-tallet, til 14 millioner i 1970.

BRÅ BORTGANG

Samme år døde mannen som skulle overta Crypto AG, Hagelins sønn Bo, uventet i en bilulykke. Nye navn overtok lederposisjonene i selskapet. Den aldrende Boris Hagelin trakk seg ut av styret, og Hagelin-navnet ble borte i handelsregistret i Sveits.

I nabolandet Liechtenstein lå aksjene i Crypto AG fremdeles i holdingselskapet Hagelin i sin tid etablerte, men også der var Boris Hagelin gått ut av styret, viser selskapsdokumenter. Tilbake sto juridiske rådgivere og advokater med fullmakt til å representere.

Hos Crypto AG var man travelt opptatt med overgangen fra mekaniske til elektroniske maskiner. Blant de ansatte ble det snakket om hvem de egentlig jobbet for.

BAKDØRENE

– Vi gjorde bare vårt nest beste.

Ingeniøren Juerg Spoerndli stryker katten i fanget med hårene. Fra terrassen ser han ut over de grønne åsene i skatteparadiset Zug i Sveits.

Han glemmer aldri den dagen han ble bedt om å svekke krypteringen i Crypto AG. Han hadde jobbet som ingeniør i selskapet siden 1977, blant annet med ansvar for å utforme formler – såkalte algoritmer. Nå ville sjefen, som ikke var spesielt teknisk av seg, at han gjorde «forbedringer» som i realiteten betraktelig svekket algoritmene – og gjorde det lettere for utenforstående å avlytte kommunikasjonen.

– «Er det et forslag, eller er det en ordre?» spurte jeg. Det var en ordre, forteller Spoerndli i dag.

En kollega fortalte ham at en av de nye maskinene eller algoritmene var blitt forkastet og derfor ikke kunne produseres. Han spøkte med at kanskje algoritmen var for god.

– Jeg lurte på hvorfor han sa dette, men forsto etterhvert at det var vanlig at amerikanere besøkte hovedkvarteret i Zug, foretok inspeksjoner og kom med forbedringsforslag som ikke var forslag, men klare ordre.

– Vi hadde hele tiden et klart inntrykk av at NSA både krevde og fikk kryptografisk overoppsyn med utstyret. Algoritmer ble mer eller mindre sendt til Crypto AG, sier den nå pensjonerte sjefingeniøren.

– Selskapet måtte basere seg på disse algoritmene. Senere måtte alle algoritmene som ble utviklet av selskapet, alltid gjennomgås av NSA, forteller Spoerndli.

DISKOTERROR

Kvart på to, natt til lørdag 5. april 1986: Mer enn 230 mennesker ble såret da en bombe eksploderte i det tyske diskoteket La Belle i Vest-Berlin, et favorittsted blant amerikanske soldater. To av de tre drepte var amerikanere. Libya fikk skylden. Bare ti dager senere startet USA et militærangrep på Libya.

I en tv-tale før luftangrepene mot Tripoli og Benghazi sa president Ronald Reagan at han kunne bevise at terroren var «planlagt og utført på direkte ordre fra det libyske regimet».

Han var istand til å gjengi all angivelig kommu­nikasjon:

«En uke før angrepet sendte Tripoli ut ordre til Det libyske folkekontor i Øst-Berlin om å utføre et terroristangrep på amerikanere for å skade flest mulig. Libyas agenter plasserte så bomben. 4. april meldte Folkekontoret fra til Tripoli at angrepet ville utføres følgende morgen. Neste dag rapporterte de til Tripoli at oppdraget var meget vellykket. Bevisene er direkte, presise og uomstøtelige,» sa Reagan.

Hvordan kunne han ha så presis informasjon?

GISSELET I TEHERAN

I en kald og mørk fengselscelle i Teheran satt Crypto AGs stjerneselger. Tre ganger om dagen ble Hans Buehler avhørt. Iranerne var overbevist om at Crypto AG samarbeidet med USA. I avhør ble han konfrontert med USAs påståtte avlytting av Libya før Reagans luftangrep.

– Ja, jeg ble spurt av mine avhørere om Libya. Jeg svarte at det er Crypto AGs policy ikke å gi kundenes navn videre til tredjepart, med mindre kunden selv hadde gitt sin godkjennelse til dette, sier Buehler.

I selskapets brosjyrer sto det at Crypto hadde kunder over hele verden. Hadde Buehler selv noen mistanke om at utstyret kunne være rigget?

– Nei! Tror du virkelig jeg hadde jobbet for selskapet én dag til hvis det var en fare for at kunden plutselig kunne snu seg og si: «Utstyret ditt er ikke krypteringsverktøy, det er spionasjeutstyr.» Dette måtte da ha vært verdens best bevarte hemmelighet, sier han.

Ni måneder senere ble han sluppet fri. Crypto AG betalte en million dollar i kausjon. Etter gisselskandalen i Iran på midten av 1990-tallet stupte salget i Midtøsten, ifølge interne styrereferater fra Crypto AG. I det internasjonale kryptomiljøet var renommeet vandalisert. Det sveitsiske føderale politiet, Bundesanwaltschaft, startet undersøkelser av Crypto AG. Flere personer ble avhørt. Bundesanwaltschaft kan i dag hverken bekrefte eller avkrefte at det ble åpnet etterforskning eller konkludert i saken og viser til det sveitsiske riksarkivet, som har avslått DNs innsynsforespørsel.

I Norge var Kongsberg Gruppen i gang med å utvikle sitt taktiske kommunikasjonssystem med den arabiske verdenen og land utenfor Nato som målgruppe. Og Crypto AG som underleverandør av teknologien som skulle gjøre kommunikasjonen sikker.

LEVERANDØREN

«Det har vært lettere for Kongsberg å få tilgang til Øst-Europa og Midtøsten enn det har vært for amerikanske konkurrenter.» Kongsberg Gruppen hadde vunnet flere store kontrakter og var fornøyd da selskapet rapporterte om salg av kommunikasjonsutstyr i årsrapporten for 2005.

DN har gått gjennom årsrapporter, brosjyrer og internaviser fra Kongsberg Gruppen fra 1980-tallet og frem til i dag. Det norske våpenkonsernet, med staten som største eier, markedsfører seg som verdensledende innen avlyttingssikker militær kommunikasjon. Men brosjyrene sier lite om underleverandøren av krypteringsteknologi, Crypto AG, som også i dag leverer krypteringsløsningen Kongsberg tilbyr sine kunder.

– Vi kan ikke gå nærmere inn på dette. Spørsmålene omhandler kundeforhold, og vi ønsker ikke å gi ytterligere detaljer, svarte kommunikasjonsdirektør Ronny Lie i Kongsberg Gruppen da DN første gang tok kontakt med spørsmål om den sveitsiske underleverandøren.

Senere bekrefter Lie at Kongsberg også i dag kjøper kryptering fra Crypto AG.

I en rapport fra Eksportrådet i 2000 dukker navnet på det sveitsiske selskapet opp: «I samarbeid med Crypto AG fra Sveits har Kongsberg Defence Communications utviklet produktlinjen Eritac for taktisk kommunikasjon, som inkluderer svitsjer, radio relays og bulkkryptoenheter som kan skreddersys for kommunikasjonen etter behovet til enkelte brukere.»

Også svenske Ericsson krediterer sveitserne: «I nært samarbeid med Kongsberg Ericsson Communications ANS i Norge og Crypto AG i Sveits tilbyr Ericsson Eritac, et spekter av taktiske kommunikasjonsprodukter og MRR, et multi-role radiosystem,» skrev Ericsson på sine hjemmesider i 2004. Ericsson eide tidligere halvparten av selskapet Kongsberg Ericsson Communications, som i dag er innlemmet som en heleid del av det norske Kongsberg-konsernet. Opplysningene er i dag fjernet fra nettsiden.

Hvilke deler av utstyret var det sveitserne leverte?

OVER LENGRE TID

– Crypto AG bidro med sitt bulkkrypto.

Svenske Curt Sigvardsson var i en årrekke hovedkontakten for det taktiske kommunikasjonssystemet som Kongsberg har solgt. Bulkkrypto er krypteringsløsningen. Sigvardsson forteller at forholdet til Crypto har vart lenge:

– Vi har samarbeidet med dem til og fra siden tidlig 70-tallet.

Senere ble det et nært utviklingssamarbeid med Crypto AG, forteller Sigvardsson. Ericsson var medeier i Kongsberg-selskapet inntil svenskene ble kjøpt ut i 2000:

– Samarbeidet, formelt sett, skjedde mellom Kongsberg og Crypto AG.

DEN ARABISKE PRINSEN

28. februar 2006: Fire sivile biler står med motoren i gang utenfor Rundhaug gjestegård i Målselv i Troms. Omgitt av dresskledde menn og uniformerte kolleger står en saudiarabisk prins, en av sønnene til selveste kong Fahd, ifølge lokalavisen. Det er 20 minusgrader, og det norske forsvaret har stilt opp mannssterkt med representanter fra det norske våpenkonsernet Kongsberg. Det var hit kongen og regjeringen flyktet da tyskerne okkuperte Norge og gullet fra Norges Bank ble gjemt. Det var også her den første store Nato-øvelsen ble gjennomført i 1952. Nå er hotellet stedet for et salgsfremstøt: Kongsberg håper på en ny, stor kontrakt med Saudi-Arabias forsvar – som har satt av 3,4 milliarder kroner til nytt kommunikasjonsutstyr.

Den utsendte journalisten fra Nordlys får klar beskjed om at ingen skal fotograferes. Av sikkerhetshensyn skal heller ikke navn oppgis. Selv ikke nordmennene vil bli tatt bilde av. Lokalavisen fotograferer likevel.

– Våre gjester ønsker en lav profil, og da etterkommer vi det ønsket, forklarer Kongsberg-direktøren Odd Kyllingmark.

– Vi har solgt kommunikasjonsutstyr og annet til araberne før. Det er uproblematisk.

ALTERNATIVE LØSNINGER

Oljerike araberland har vært blant de viktigste kundene for salg av kommunikasjonsutstyr fra Kongsberg. For å beskytte sine hemmeligheter, må statsoverhoder, diplomater, politi, militære og etterretning kommunisere avlyttingssikkert. Oman, Kuwait, Saudi-Arabia, Egypt, Qatar, De arabiske emiratene og Bahrain har vært blant landene som har bidratt til selskapets milliardomsetning, viser børsmeldinger. Etter at landene i Øst-Europa ble åpnet opp etter den kalde krigen, er også disse pekt ut som potensielle kunder.

Gunnar Fredrikson var toppsjef i datterselskapet Kongsberg Defence Communications gjennom hele 1990-tallet. På vegne av det norske selskapet signerte han en avtale om at Kongsberg kunne bruke Crypto AG som underleverandør til sine systemer.

– Jeg var selv en gang i Sveits og laget avtale med dem.

Hvilke Kongsberg-kunder som kjøpte kommunikasjonsutstyr med krypteringsløsninger fra den sveitsiske underleverandøren, husker han ikke i dag.

Kongsberg leverte også utstyr til det norske forsvaret, men her brukte Kongsberg norskprodusert krypteringsteknologi, ifølge Fredriksson. Utstyret som ble levert til Norge og andre Nato-land, kunne ikke ha den samme krypteringsløsningen som utstyret som ble levert til resten av verden:

– Krypteringssystemene er algoritmer som du baker inn delvis i hardware og delvis i software. Poenget er at hvis du leverer det til et annet land, så kan de finne ut hvordan dette er bygget opp, altså hvordan det fungerer, sier den nå pensjonerte toppsjefen.

– Det eneste vi kunne gjøre, var å levere til Nato-land. Det var lov, sier han.

SPORLØST

Hvem som eier Crypto AG i dag, er en godt bevart hemmelighet. Alle spor stopper i Liechtensteins hovedstad Vaduz. Midt i sentrum, vis-à-vis sentraladministrasjonen, på andre siden av domkirken, ved fotenden av fjellet der fyrstefamilien har panoramautsikt over sitt skatteparadis, ligger advokatkontoret Marxer und Partner – firmaet som formelt representerer Anstalt Europäische Gesellschaft, selskapet som eier aksjene i Crypto AG. Her har forvaltningen av eierskapet gått i arv fra advokat Ludwig Marxer ved etableringen på begynnelsen av 1950-tallet, til Peter Marxer i dag.

Aksjene er såkalte ihendehaveraksjer, aksjer som er som skreddersydd for anonymitet. Den som fysisk besitter verdipapirene, er den reelle eier. Eierskapet kan skifte hender ved at papirer flyttes, og aksjonærbytter blir ikke nødvendigvis offentlig rapportert.

I offentlige registre står advokatene oppført i ledende posisjoner. Flere ganger er det sprøytet inn titall millioner kroner i Crypto AG fra ukjent hold. Reglene om sekretesse praktiseres til fingerspissene:

– Vi nekter kategorisk å bli intervjuet, ettersom offentliggjøring av enhver informasjon om klienters anliggender utgjør et brudd på gjeldende lover i Liechtenstein generelt og forskrifter angående vår yrkesutøvelse spesielt, skriver advokatkontoret Marxer und Partner i en epost til DN.

SPION

– «Om jeg hadde fortalt dere hva jeg har vært gjennom, så ville dere ha karakterisert meg som en av verdens største spioner.» Det sa han ofte. Og smilte skrått, sier Sixten Svensson, Boris Hagelins svoger.

Mer ville ikke Hagelin si om den saken. Pensjonisten fra den svenske bygda Kylen i Skåne har brukt de siste fem årene på å grave i svogerens hemmelighet. DN har vært i kontakt med Boris Hagelins datter og oldebarn i USA. De har ikke besvart DNs spørsmål om opplysningene som kommer frem i denne artikkelen.

– Vi kunne ikke forstå hvordan et menneske som har produsert krypteringsapparater, kunne kalles for spion, sier Svensson.

Før han døde skal Hagelin ha fortalt kona og svogeren om et hemmelig brev han hadde skrevet, som ikke skulle åpnes før 50 år senere – i 2032. Brevet skulle fortelle hva han egentlig hadde holdt på med.

– Jeg har lett og lett, sier svogeren.

– Ingen vet hvor brevet er.
 

^{Øvrige kilder: Handelsregisteramt Zug, Amt für Justiz Fürstentum Liechtenstein Handelsregister, The George C. Marshall Foundation, Riksarkivet i Sverige og Nasjonalbiblioteket.}

Se også:
Pjoltergeist er et førstevalg til en helaften på privaten.

– Min mor er polsk. Jeg har heldigvis arvet hennes energi og ikke min italienske fars, sier vinmaker Olek Bondonio i Piemonte.

Unge mennesker i Sør-Korea som får høre de ser sure ut, nøler ikke med å operere munnvikene.

Les mer fra Magasinet her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.