Peder og Nicolai Løvenskiold styrer Anthon B Nilsen og Westerdals

– Er dere klare?

Kristopher Schau myser ut over folkemengden på Sentrum Scene i Oslo i svart t-skjorte, svarte jeans og svarte solbriller.

– Det er tidlig for oss også, sier han før bandet The Dogs prøver å bryte lydmuren med en lett blanding av garasjerock og punk.

Det er midt på dagen en mandag i midten av august. Lokalet er fylt av ungdommer som drømmer om et tv-stjerneliv eller jobb i reklamebransjen. Det er første skoledag for de nye studentene på den private høyskolen Westerdals ACT.

– Det er dyrt på Westerdals. Hvis dere har penger igjen av studielånet, kan dere kjøpe skiva vår som kommer i januar, avslutter Schau.

Det humres i salen.

Å gå på privat høyskole koster. Hver og en av de håpefulle må betale mellom 60.000 og 90.000 kroner i skolepenger hvert år. I tillegg bidrar staten med støtte på bortimot samme beløp per student.

– Men kjenner jeg dere rett, kommer dere bare til å stjæle den, sier Schau.

Rektor og lærere sirkulerer blant studentene, men to mann glimrer med sitt fravær. Utdannelsessjef Nicolai Løvenskiold (53) og konsernsjef Peder Løvenskiold (55) eier mesteparten av skolekonsernet, som i år omsetter for en milliard kroner. Det aller meste kommer fra skattebetalernes lommer, i form av statsstøtte, studiefinansiering og arbeidsmarkedstiltak.

Og selv om det er forbudt å ta utbytte fra statsstøttede høyskoler, har brødrene Løvenskiold funnet en vei til målet.

Familiedynastiet

Bærums Verk hovedgård ligger godt gjemt bak en allé av store lønnetrær og et parkanlegg med egen karpedam. På dette slottet, bygget av baron Harald Wedel Jarlsberg i 1848, vokste Peder og Nicolai Løvenskiold opp. Eierne av Westerdals og et dusin andre privatskoler i Norge og Sverige har et slektstre som inkluderer Norges første statsminister Peder Anker og grev Herman Wedel Jarlsberg. Med eget våpenskjold, en sølvløve med rød tunge og gullklør, kommer man ikke nærmere et norsk familiedynasti.

Da far Harald Løvenskiold døde i 1994, arvet eldstesønnen Carl Otto godset, all eiendom i Nordmarka og familiebedriften Løvenskiold-Vækerø. Peder og Nicolai arvet aksjer og eiendommer verd flere hundre millioner kroner. Mens storebror Carl Otto stadig blir omtalt i mediene, har de to yngre brødrene stort sett holdt seg i bakgrunnen.

– Vi skal være langsiktige, vi skal ha evigheten som perspektiv. Og vi skal være redelige. Alt vi gjør, skal tåle dagens lys, har Nicolai Løvenskiold sagt til de ansatte om forretningen de driver.

Skolestart

Sensommeren 1999 satt Nicolai Løvenskiold og to andre menn rundt et bord i Rådhusgaten 27 i Oslo. Oslofjorden speilet fasadene på Aker Brygge.

Det var generalforsamling i det nystartede selskapet B+W Learning Systems. Bak det anonyme selskapsnavnet skjulte to av Norges mest kjente privatskoler seg: B for privatgymnaset Bjørknes, W for reklameskolen Westerdals. B+Ws hovedeier var Nicolai Løvenskiold, som hadde satset farsarven på selskapet.

På agendaen sto utdeling av opsjoner til nøkkelpersonene. Møtet ble ikke ledet av Løvenskiold selv, men av Lars Buer (70). Den tidligere Volvo-toppen og LO-mannen hadde ikke bare et enormt nettverk i norsk politikk og næringsliv. Det var han som ledet det såkalte Buer-utvalget, som utredet den nasjonale handlingsplanen for etter- og videreutdannelse. Buer foreslo å åpne markedet for privatskoler finansiert av statlige tilskudd.

Han hadde sett et milliardmarked. Nå var han selv på vei inn i det.

– Jeg ble bedt om å bistå, og i den forbindelse finansierte Nicolai Løvenskiold oppstarten av et konsulentfirma jeg var medeier i, sier Buer til DN. 

Den andre Nicolai Løvenskiold hadde fått med seg, var Tore Rynning-Nielsen (55), som inntil da hadde vært sjef i aksjemeglerfirmaet Enskilda Securities.

Utenfra kunne dette virke som et merkelig forretningsvalg av tre finansmenn, ettersom loven ikke gir mye rom for å tjene penger: «Institusjoner som mottar statstilskudd, kan ikke gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier eller dens nærstående,» heter det i høyskoleloven. Formålet er klokkeklart: Både skolepenger og all statsstøtte skal komme elevene til gode.

Generalforsamlingen vedtok et generøst opsjonsprogram. Buer kunne alt om skolereformen og mulighetene som lå der, Rynning-Nielsen kjente til de fleste finansielle krumspring i boken. Nicolai Løvenskiold hadde fått med seg to av de beste.

En ukjent stiftelse

Allerede i 2000 begynte skolekonsernet å vakle. Pengene rant ut. Underskuddet var i tyvemillionersklassen.

– Det holdt på å gå helt i natta, innrømmer Nicolai Løvenskiold – «Nicke» i uformelle lag – i dag.

Redningen ble en veldedig stiftelse. Reidar og Gunnar Holsts legat kan virke kjedelig fra utsiden, men stiftelsen eide alle aksjene i det tradisjonsrike handelsselskapet Anthon B Nilsen as.

– Det passet veldig fint å doble vår balanse ved å fusjonere med Anthon B Nilsen, sier Peder Løvenskiold i dag.

Anthon B Nilsen hadde det som kunne sikre det vaklende skolekonsernets fremtid: solide verdier og stabile inntekter fra en av Oslos flotteste kontoreiendommer – Rådhusgaten 27 – et 14 etasjer høyt praktbygg med fasade i eloksert messing og utsikt over Akershus festning, Rådhusplassen og Aker Brygge. Verdien kan ha vært flere hundre millioner kroner allerede da.

Med den veldedige stiftelsen som medeier, fikk brødrene Løvenskiold solide finansielle muskler.

Konsernet. Fusjonen med Anthon B Nilsen (ABN) var en velsignelse for skolekonsernet. Peder Løvenskiold ble konsernsjef og tok ansvar for ABNs eiendomsinvesteringer. Broren Nicolai ledet utdannelsesdelen. Med ny kapital i ryggen kunne de kjøpe opp nye skoler og pøse på med studier og studieretninger i rasende fart. Jo flere elever, desto mer penger i kassen.

Et tap på 20 millioner kroner i 2002 ble snudd til et overskudd på 25 millioner kroner på bare tre år. I 2005 betalte 9000 studenter inn 195 millioner kroner til ABN. Staten bidro med 82 millioner kroner.

ABN samlet pengeflyten fra alle skolene på en felles konsernkonto. Ordningen var ikke tilfeldig valgt. Konsernkontoen kunne belånes, og vips hadde konsernet tilgang på opp mot flere hundre millioner kroner som kunne brukes til andre prosjekter.

Og internt i ABN gikk pengekarusellen fortere og fortere.

Melkekuen

Å blande en strengt regulert skoledrift inn i et stort konsern, er kontroversielt hos myndighetene. Gjennom konsernkontoer og konsernbidrag kan det være vanskelig å oppdage at penger og overskudd flyttes fra ett selskap til et annet. Såkalte interne transaksjoner, der et selskap kjøper varer eller tjenester av et annet selskap i samme konsern, som for eksempel husleie, blir også vanskelig å kontrollere.

Pengestrømmen fra skolene satte ABN i stand til å investere store penger i eiendomsmarkedet, og sammen med partnere kjøpte konsernet seg inn i både nedlagte industriområder i Oslo sentrum og militærleirer utenfor.

På ett tidspunkt var strategien også å eie og leie ut bygningene skolene holdt til i. I 2006 kjøpte ABN både Løvenskiolds gate 1, privatskolen Bjørknes’ adresse, og skolen NKI, som eide en stor bygning i Bærum. Penger fløt fra skoledriften over i eiendomsforvaltningen.

Og husleieavtaler ble det snart flere av, men først var det pengefest for gründerne.

Gullgruven

Gjennom opsjoner og såkalt konvertible lån, hadde nøkkelpersonene fra B+W Learning Systems sikret seg store aksjeposter i skoleselskapet, men i 2005 ønsket Løvenskiold-brødrene at ABN skulle kjøpe ut de øvrige aksjonærene. Nicolai Løvenskiold hadde tidligere lånt et titall millioner kroner til medinvestor Tore Rynning-Nielsen, rentefritt, og garantert ham at han kunne selge aksjene sine innen påske i 2006. Hvis ikke ABN kjøpte aksjene, måtte Løvenskiold gjøre det selv.

Det ble en fet exit. Tidligere meglersjef Tore Rynning-Nielsen solgte aksjene sine til ABN for 27 millioner kroner, men måtte dele gevinsten med Nicolai Løvenskiold i henhold til en avtale mellom de to.

– Det var en avtale som ble gjort i forbindelse med at jeg gikk ut av selskapet. Jeg husker ikke detaljene i avtalen i dag, sier Rynning-Nielsen.

Like mye dryppet på Løvenskiold-brødrene selv, som hadde beholdt store mengder aksjer på privat hånd – 17 millioner kroner til Nicolai og ti millioner til Peder. Nicolai Løvenskiold kjøpte seg en ferieleilighet i Verbier i Alpene i Sveits, og snart kjøpte han og Tore Rynning-Nielsen også et privatfly sammen.

Men mens pengene strømmet inn til brødrene Løvenskiold, ulmet det blant dem som betalte gildet.

Et tv-drama

Inn en bakgård og opp en trapp. Det lille filmselskapet Lavafilm så dagens lys etter at Ida Thurmann Moe og Andreas Grødtlien møtte hverandre på reklameskolen Westerdals film og tv-linje. Nå klipper de reklamefilm for ett av Norges største selskaper.

På veggen henger gule lapper med ideer og scener som skal settes sammen til kommersiell kunst. Grødtlien viser frem alt han fikk da han gikk ut av skolen: et diplom. Eller, som det heter med en klassisk Westerdals-twist: et «DiploW».

Vitnemål?

– Det fikk vi ikke. Bare dette diplomet, sier han.

Ida Thurmann Moe rister på hodet. Ikke hun heller.

– Men det vi fikk av å gå på Westerdals, var kontaktnettet, vennskapene og nøkkelen til å jobbe i reklamebransjen, sier hun.

Men en dag i 2007 så det ut til at noe annet manglet. En av studentene på film og tv-linjen ble nektet studielån. Lånekassen hadde aldri hørt om noe film og tv-studium.

I en epost fra rektors kontor fikk film og tv-studentene denne leksjonen i praktisk kreativitet: «Skolens studieretning for film og tv er formelt og faglig en del av skolens Tekstlinje. Derfor er det nødvendig å opplyse om at man er student under Tekstlinjen når man søker om støtte til Lånekassen m.m.»

Ida Thurmann Moe og Andreas Grødtlien innrømmer at de ble overrasket. De oppfattet ikke film og tv som noen underavdeling av tekstforfatterstudiet.

– Film og tv var helt klart en egen linje på skolen, sier de.

I årsrapporter og dokumenter fra Westerdals oppgis hvert år at skolen har fem linjer.

Ifølge Kunnskapsdepartementet har fire av linjene hatt godkjente studieplaner. Den femte, film og tv, har ikke hatt det.

Ingen dokumentasjon

DN har navnet på et hundretall studenter som opplyser å ha fullført film og tv-studier på Westerdals fra 2001 til 2011. Til myndighetene har Westerdals oppgitt at de alle gikk på tekstforfatterstudiet.

Reglene for statsstøtte til private skoler er strenge. Det må søkes godkjennelse for nye studier og læreplaner. Uten dette får man ikke statsstøtte, og studentene får ikke rett til studiefinansiering fra Lånekassen.

Hverken hos Kunnskapsdepartementet eller Utdanningsdirektoratet finnes spor av at Westerdals har fått godkjent et film og tv-studium. Likevel kan Westerdals ha fått ut så mye som mellom 20 millioner og 30 millioner kroner i statsstøtte til film og tv-studenter. I tillegg kommer skolepenger, som studentene dels får dekket og dels må låne i Lånekassen.

Westerdals tidligere rektor Tom Kvisle innrømmer til DN at han sendte ut eposten som oppfordret studentene til å gi gale opplysninger.

– Jeg hadde akkurat begynt i jobben. Nicolai Løvenskiold forsikret meg om at han hadde en epost med skriftlig godkjennelse til å gjøre det på denne måten. Det viste seg å ikke stemme. Jeg prøvde å rydde opp så godt jeg kunne, sier Kvisle.

Lånekassen bekrefter det Kvisle sier og avviser at den kjenner til noen slik avtale med ABN.

– Vi har aldri godkjent utbetalinger til film og tv-studier. Vi er ikke kjent med at Westerdals hadde godkjennelse for noe slikt i 2007, sier Lånekassens administrerende direktør Marianne Andreassen til DN.

Peder og Nicolai Løvenskiold insisterer fortsatt på at studiet var godkjent, men har ikke klart å fremskaffe noen dokumentasjon på dette.

I år etter år har ABN altså tjent penger på en linje uten formell godkjennelse.

Det viser seg at ikke alt var på stell på naboskolen heller.

Truet til taushet

Tora Rommetveit (28) og Benjamin Blatch (31) hadde en drøm. De ville bli skuespillere. I 2008 skulle de begynne på det tredje påbygningsåret på Norsk Institutt for Scene og Studio (NISS), en skole i ABN-konsernet. Drømmen kostet mye penger. Semesteravgiften var på 40.000 kroner, tilsammen 80.000 kroner for hele skoleåret.

Da tredjeåret skulle starte, fikk studentene plutselig beskjed fra skolen om at de ikke kom til å få støtte fra Lånekassen. Studiet var ikke godkjent.

Dette hadde Lånekassen gitt ABN beskjed om flere måneder i forveien, men studentene fikk først vite det før skolestart. Da var det for sent å søke på andre skoler.

– Jeg var ung og blakk, fra en vanlig familie på Elverum og måtte låne penger av familien, forteller Rommetveit.

For å få hjulene til å gå rundt, fikk andre studenter låne penger av ABN i stedet.

Lånene løste få problemer. 

– Alt var kaos. Studiene var dårlig tilrettelagt, det var ingen studieplan, vi hadde nesten ingen midler, lærerne sluttet og ofte manglet vi lokaler å være i, sier Benjamin Blatch, som var tillitsvalgt for studentene.

– Vi ba flere ganger om å få innsyn i budsjettet til denne prosjektklassen. Hva gikk skolepengene til? Men alle våre spørsmål og problemstillinger ble bare avfeid. Det var en parodi, sier han.

I 2008 ble forholdene så dårlige at alle studentene sluttet samtidig.

– Jeg husker så vondt det gjorde der og da. Det er så vondt å være ung og håpefull når drømmen brister. Vi stolte jo på at en institusjon som Anthon B Nilsen ville oss vel, forteller Rommetveit.

Da studentene ville ha tilbake skolepengene, møtte de veggen.

– De var så arrogante. Vi fikk beskjed om at vi ikke hadde en sjanse mot et selskap som Anthon B Nilsen.

Etter harde forhandlinger fikk elevene tilbake en liten del av studieavgiften.

– Det ble ryddet opp i dette på en profesjonell måte, er alt Nicolai Løvenskiold vil si om saken i dag.

Men i den «profesjonelle» løsningen lå en klausul som presset studentene til taushet. Avtalen krevde at studentene ikke skulle snakke negativt om skolen. «Brudd på dette kan medføre erstatningsplikt,» sto det.

Negativ publisitet på dette tidspunktet kunne ha veltet brødrene Løvenskiolds store planer. ABN var i ferd med å søke om å få gjøre om fagskolene til høyskoler, med alle gullkantede privilegier det ville medføre.

Den gule løperen

Vulkan, 1. september 2011: Det var pomp og prakt da Høyre-ordfører Fabian Stang klippet den gule snoren og erklærte Westerdals nye skolebygning på Vulkan i Oslo for offisielt åpnet. Den røde løperen var også byttet ut med en gul, for å matche bygningens gule gjennomgangsfarge. Alle viktige personer i ABN var tilstede – i første rekke brødrene Peder og Nicolai Løvenskiold, men også rådgiver Lars Buer og alle de andre topplederne i konsernet.

Rektor Tom Kvisle ønsket velkommen og pratet om hvilken stor dag dette var for Westerdals. Eiernes mor, overhoffmester Ingegjerd Løvenskiold (84), hadde også tatt turen til østkanten for et glass champagne og en liten kanapé. Det var fullt av kjente. Selv ordføreren var en gammel familievenn. Under Vulkan-åpningen tok Fabian Stang, Løvenskiold-familiens tidligere advokat, et godt tak i Nicolai Løvenskiolds gule slips – og sakset det rett av. Latter og jubel.

Nå var det åpent hus. Studenter og lærere inntok bygningen, som skulle være skreddersydd for utdannelse i kreative fag og samle alle studentene under ett tak. Westerdals var blitt en høyskole i eget hus.

Men Peder og Nicolai Løvenskiold visste noe hverken studenter, festdeltagere eller Westerdals rektor visste.

En kjapp gevinst

– Hva er det du sier? Når ble det solgt?

Tom Kvisle, Westerdals tidligere rektor og administrerende direktør, får ikke datoene til å stemme. Var alle fyndordene om å flytte inn i «eget hus» og alt snakket om samlokalisering og signalbygg bare floskler?

En rekke dokumenter fra finansselskapet Pareto og det anonyme selskapet B1 Kontor og Undervisning as viser at Løvenskiold-brødrene hadde inngått en avtale om å selge Westerdals identitetsbygning lenge før den var ferdig.

– Dette var det ingen som visste. Det er jo helt utrolig, sier Kvisle.

Salget av Westerdals-bygningen viser hvor hendig det var for ABN å ha skilt eiendomsvirksomheten og skoledriften i to ulike selskaper.

Før bygningen ble solgt, passet Peder Løvenskiold, som sjef for ABNs eiendomsselskap, på å skrive en 15-årig leiekontrakt for skolen. Motparten var ABNs utdannelsesdirektør, Nicolai Løvenskiold. Leiekontrakten fastsatte årlig husleie til 2900 kroner per kvadratmeter – skyhøyt over gjengs kontorleie i området, som var mer i området 1800 kroner, ifølge markedsrapporter. Den høye husleien og lange leiekontrakten gjorde Vulkan-bygningen svært attraktiv for investorer.

Nyttårsaften 2011, lenge før en eneste student hadde satt sine ben i Westerdals nye hus, solgte ABN bygningen, inkludert leiekontrakten med Westerdals, med en gevinst på over 30 millioner kroner. Gevinsten gikk til ABN Eiendom, på armlengdes avstand fra ABN Utdanning, som betaler husleien.

En annen hyggelig effekt var at husleien ikke lenger var en interntransaksjon. Pengene gikk til investorsyndikatet som kjøpte bygningen. Ingen kunne derfor beskylde ABN for å melke Westerdals fordi husleien var for høy.

Kunnskapsdepartementet har ansvaret for at statsstøtte og skolepengene havner der de skal. At leiekontrakten ga ABN en solid salgsgevinst, ligger i utgangspunktet utenfor myndighetenes rekkevidde. Men gjør departementet jobben sin?

Grafikk: Anthon B Nilsen-konsernet. Saken fortsetter under grafikken.

Revisjonen

Mer enn 40.000 studenter passerte nå ABNs skoledører hvert år, og i det stille hadde konsernet begynt å hamstre penger. Skolene ble drevet med store overskudd, og i stedet for å bruke alle pengene på elevene, slik loven krever, ble de satt på konto. I regnskapene hopet overskuddene seg opp. Etter 2012 hadde konsernets tre høyskoler nærmere 100 millioner kroner i egenkapital – mye penger for skoler uten særlig mange andre eiendeler enn noen pulter og datamaskiner.

Høsten 2013 oppdaget Riksrevisjonen de mange interne transaksjonene og den overveldende lønnsomheten i brødrene Løvenskiolds skoleimperium. Riksrevisjonen, som har som oppgave å kontrollere at statlige midler blir brukt og forvaltet på forsvarlig måte, begynte å mistenke at Kunnskapsdepartementet (KD) ikke hadde kontroll og ikke fulgte opp at statsstøtten til de private høyskolene ble brukt slik de skulle. Året før hadde det på ny vært bonanza i Norges største private høyskolekonsern, og ABN hadde mottatt 123 millioner kroner i statsstøtte.

I et kritisk brev til KD etterlyser Riksrevisjonen hva departementet egentlig har gjort for å passe på at statens penger ble brukt på studentene. Særlig gjaldt dette for ABN.

I september 2013 svarte departementet at det ville iverksette en særskilt oppfølging av ABN Utdanning og høyskolene NITH, Westerdals og NISS.

Riksrevisjonen var likevel ikke helt fornøyd. Den hadde registrert at KD ikke stilte krav om rapportering av transaksjoner med nærstående. Riksrevisjonen reagert også på de store overskuddene og oppbyggingen av egenkapital. Ble de statlige pengene benyttet som forutsatt? Og kom pengene elevene til gode? «Vi stiller spørsmål ved om KD eventuelt har vurdert å redusere tilskuddsbetalingene til skolene med høyt overskudd og stor egenkapital,» skriver Riksrevisjonen og krever nytt svar.

Svaret fra KD er igjen at det jobber med saken: «Vi har under vurdering om avtalene og transaksjonene som er gjennomført (…) er i overensstemmelse med departementets forutsetninger (…) og krav i særloven. Oppfølgingen er ikke avsluttet.»

Men nå hadde det vært valg, og Høyre hadde tatt over makten både i Norge og Kunnskapsdepartementet. 13. oktober 2013 inntok Torbjørn Røe Isaksen statsrådskontoret.

Og i Høyre hadde familien Løvenskiold helt spesielt gode kontakter.

I Høyres hus

De nære forbindelsene mellom Høyre og familien Løvenskiold er godt kjent. Peder Løvenskiold var i sin tid medlem av Høyres økonomistyre, som hadde som oppgave å samle inn pengegaver til partiet. Senere har Løvenskiold-brødrene og ABN i mange år vært regnet som Høyres «rike onkler», med hyppige og betydelige pengegaver til partiet og tenketanken Civita. Peder Løvenskiold er også styremedlem i Høyres Hus.

Men trådene som forbinder Høyre med familien Løvenskiold, er flere enn som så. Gjennom sitt selskap Gemini as, har Nicolai Løvenskiold i en årrekke gitt penger til det konservative tidsskriftet Minerva.

Fra 2006 het Minervas styreleder Torbjørn Røe Isaksen, helt til han i 2013 fikk ny jobb – som kunnskapsminister i Høyres regjering. I 2009 var Isaksen også ansatt som redaktør i Minerva og fikk lønnen sin delvis betalt med penger fra Løvenskiold-familien.

På Høyres landsmøte våren 2009 fremmet Isaksen et forslag om at privatskoler burde ha lov til å tjene penger og ta ut utbytte som andre bedrifter. Et kontroversielt forslag, til og med i Høyre-kretser, men helt i tråd med Løvenskiold-brødrenes tanker.

– Hva er ditt forhold til Isaksen?

– Vi har sikkert vært i samme by på samme dag en gang, sier Nicolai Løvenskiold og slår ut med armene.

DN er kjent med at Torbjørn Røe Isaksen synes forholdet er tettere enn det. I en intern redegjørelse skriver Isaksen at Løvenskiold var «en støttespiller for å få flere andre til å bidra med penger, og i den forbindelse har han deltatt på flere møter med Minervas redaksjon». Da Minerva trengte representative lokaler til møter med potensielle bidragsytere, lånte de møterom hos ABN i Rådhusgaten 27. Nicolai Løvenskiold var også fast gjest på Minervas sommer- og nyttårsfester.

Nå satt Torbjørn Røe Isaksen med ansvaret for tilsyn og kontroll av Løvenskiolds skolekonsern.

Veien ut

Samtidig som Høyre inntok makten i regjeringskontorene, bestemte Løvenskioldene seg for å høste av kunnskapens tre. ABNs høyskoler hadde bygget opp over 100 millioner kroner i egenkapital, og selv om Riksrevisjonen hadde reist en advarende pekefinger om at pengene måtte komme studentene til gode, hadde ABN andre planer.

Tidlig i desember 2013 inngikk alle tre skolene i en komplisert rekke transaksjoner med oppkjøp, opprettelse av nye selskaper og tilsammen fire fusjoner. Operasjonen var så fantasifullt ulogisk at den knapt lar seg forklare. Men resultatet var enkelt: Med noen pennestrøk var 100 millioner kroner tatt ut av skolene, overført til eierne – og frigjort fra alle krav om å bli brukt til utdannelsesformål.

Helt uten protester gikk det ikke for seg. Rektorene ved to av skolene stilte spørsmål i et internt notat allerede et halvt år i forveien. «Skolene ser i øyeblikket ikke den forretningsmessige begrunnelsen for sammenslåingen,» skrev rektorene, og: «I eierperspektivet oppfattes sammenslåingen å være finansielt motivert for å realisere iboende finansielle verdier.»

Rektorenes innvendinger falt på stengrunn. De tre høyskolene ble slått sammen og døpt Westerdals ACT.

– Det var en måte å frigjøre tidligere innskutt kapital vi har investert i bedriftene, sier Peder Løvenskiold da han blir bedt om å forklare transaksjonen.

– Av salgssummen for de to skolene på 105 millioner kroner, er 32 millioner kroner å betrakte som tilbakebetaling av investert kapital, mens 73 millioner kroner blir en regnskapsmessig gevinst som på lang sikt kommer eierne av ABN, nemlig Reidar og Gunnar Holsts Legat og Peder og Nicolai Løvenskiold, til gode, utdyper han i en senere epost.

I stedet for bunnsolid egenkapital fikk Westerdals ACT nå 100 millioner kroner i gjeld til ABN. For å betjene gjelden må Westerdals finne mellom 15 millioner og 20 millioner kroner i året. Pengene må tas fra statsstøtten eller skolepengene. Andre inntekter finnes knapt.

Møte med statsråden

Mandag 9. desember 2013 klokken 13 gikk to menn gjennom svingdøren til KDs kontorer i Kirkegaten 18. Torbjørn Røe Isaksen hadde vært kunnskapsminister i mindre enn en måned, men prioriterte akkurat dette møtet, som skulle vare i 40 minutter. Møtedeltagerne var Nicolai Løvenskiold og Lars Eric Onarheim, administrere direktør i ABN Utdanning, samt en representant fra bransjeorganisasjonen Virke. Bare tre dager var gått siden Løvenskiold og Onarheim hadde signert avtalen som frigjorde 100 millioner kroner fra konsernets tre høyskoler.

– Det var statsråden som inviterte oss, sier Løvenskiold.

Epostene i KDs arkiv viser at det var Løvenskiold som inviterte seg selv: «Løvenskiold vil gjerne få anledning til å gi statsråden et innblikk i en kommersiell aktørs virksomhet og diskutere noen synspunkter knyttet til rammevilkår for denne gruppen av private tilbydere av utdanning. Vi (…) håper statsråden har anledning til et slikt møte.»

Hva foregikk egentlig på dette møtet? Fortalte Nicolai Løvenskiold statsråden noe om transaksjonen konsernet var i ferd med å gjennomføre? Om skolefusjonen?

– Nei. Fusjonen var ikke noe tema i dette møtet, sier Nicolai Løvenskiold bestemt.

ABN var i ferd med å gjennomføre den største private skolesammenslåingen i Norge noensinne. Og det ble ikke engang nevnt?

– Om transaksjonen ble nevnt, er jeg usikker på. Det er lenge siden det møtet, sier Lars Eric Onarheim, tidligere administrerende direktør i ABN Utdanning.

– Hvorfor ikke?

– Det har jeg ingen formening om, egentlig, sier Onarheim.

Heller ikke kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen husker i dag om fusjonen var tema eller når han fikk vite om Løvenskiolds planer.

Henlagt

Bare to dager etter møtet med statsråden troppet nok en gang direktører fra ABN opp i departementet, denne gangen for å møte jurister i høyskoleavdelingen. I dette møtet presenterte ABN fusjonen og de interne aksjetransaksjonene – som allerede var gjennomført.

– Vi fikk aksept til å gjennomføre fusjonen slik det ble gjort, sier Nicolai Løvenskiold om møtet.

Denne versjonen avviser Kunnskapsdepartementet bestemt, og ABN har ikke klart å dokumentere en slik aksept.

– Departementet har ikke gitt noen aksept. Man gir selvsagt ikke aksept for sånne ting i et møte med embedsverket over bordet. Det er heller ikke departementets rolle å godkjenne en slik fusjon, sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

– Det er selskapets ansvar å følge loven. Anthon B Nilsen ble orientert om at hvis de ønsket å avklare noe med departementet, måtte de sende brev etter møtet. Det kom ikke noe slikt brev, sier Isaksen.

Hva skjedde så med den «særskilte oppfølgingen» av ABN som KD lovet Riksrevisjonen etter at Isaksen tok over? Svaret er: ingenting. Departementet mente det ikke var nødvendig.

– Departementet mente det ble ivaretatt gjennom den ordinære oppfølgingen av privatskolene, sier Isaksen.

Dermed ble saken liggende i ett og et halvt år.

– Hvem tok den beslutningen?

– Det var selvsagt mitt ansvar som statsråd, men det var ingen politisk inngripen i saken. Beslutningen ble tatt i universitets- og høyskoleavdelingen, sier Isaksen. 

Resultatet ble uansett det samme: Peder og Nicolai Løvenskiold slapp departementets innblanding i hvordan pengene ble brukt.

– Jeg er enig at det kunne vært stilt flere spørsmål fra departementets side. Og de spørsmålene stiller vi nå. Vi vil ha alle fakta på bordet, sier kunnskapsministeren.

Anthons dager

Det er grått i Drøbaksundet da båten legger til kai på Oscarsborg festning 7. oktober 2014. Av båten strømmer alle lederne i ABN-konsernet. Peder Løvenskiold blir møtt med et varmt håndtrykk. Det er «Anthons dager» – ledersamling for Anthon B Nilsen-konsernet. Et selskap med lange tradisjoner. Et selskap med ærlighet som en av sine kjerneverdier.

Etter det store aksjekuppet er stemningen i konsernet på topp. De klapper og ler, holder hverandre i hendene og rekker dem i været og smiler.

Omsetningen i skolene er i ferd med å passere en milliard kroner. Nesten alt stammer fra statsstøtte og skolepenger. ABN Utdannings egenkapital er på nesten 200 millioner kroner. Fra 2001 til 2014 har Løvenskiold-brødrene personlig tatt ut 44 millioner kroner hver i utbytte.

– Hvorfor er dere så interessert i en bransje som lever av statsstøtte og der man ikke kan ta ut utbytte på lovlig vis?

– Vi har bare én skole som er statsstøttet, og det er Westerdals ACT. Utover det er dette som å selge iskrem eller melk. Det er en vanlig kommersiell virksomhet, sier Peder Løvenskiold.

ABN har mottatt nærmere en milliard kroner i statsstøtte siden konsernet begynte å drive privatskoler for rundt 15 år siden. Hvert kvartal kommer nye overføringer fra KD. Jevnt og trutt.

Historien om Madeleine

Det er høst 2015. Madeleine Schultz (29) sitter på en brun kafé i Oslo. Hun forteller om da hun gikk på Westerdals’ art direction-linje. Hun er fortsatt oppgitt.

– Vi hadde ikke noe fastlagt pensum. Lærerne var ofte borte. Mange følte nesten at de gikk på en folkehøyskole, sier hun.

Schultz hadde vurdert å søke Kunsthøgskolen, men endte med Westerdals fordi den var mer praktisk rettet. Hun oppdaget fort at ikke alt var på stell.

– Av og til måtte vi lære opp hverandre. Det føltes veldig lite profesjonelt, sier hun.

Schultz gikk ut fra Westerdals i 2011 med en følelse av at utdannelsen hadde store faglige mangler.

– Vi spurte stadig om hva pengene våre egentlig gikk til, men fikk aldri noe svar.

Etter at Schultz sluttet, kom nye kull studenter. Ida Hestman (29) gikk også på AD-linjen, men etter at Westerdals var blitt høyskole og hadde flyttet inn på Vulkan i 2011.

– Et av hovedproblemene på Vulkan var dårlig plass. Det var nesten som å være i en barnehage. Utrolig slitsomt, sier Hestman.

Mens Westerdals har 3500 kvadratmeter til rådighet for sine 500 studenter, har for eksempel Kunsthøgskolen i Oslo, et par steinkast unna, over 40.000 kvadratmeter til like mange.

– Ofte var det klasser som ikke hadde noe sted å være, noen ganger fordi lokalene var utleid til andre. Jeg dro til Blindern når jeg ønsket ro til å jobbe, sier Hestman.

Hun forteller også at de manglet timeplan.

– Det var lite som var på stell. Ting var lite planlagt og dårlig organisert.

Hestman var engasjert i studentorganisasjonen på Westerdals og prøvde å få gjort noe med forholdene.

– Jeg prøvde å rapportere det oppover, men jeg ble ikke hørt. Jeg synes de har brukt skolepengene våre på en rar måte.

◆◆◆

I en redegjørelse til DN skriver konsernsjef Peder Løvenskiold at lovverket setter strenge krav til at skoleeiere ikke skal kunne ta utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier.

– Dette er et rammeverk ABN Utdanning i alle år har forholdt seg til. Det er imidlertid ingen bestemmelser som er til hinder for at en skoleeier kan selge sine eiendeler. Det uvanlige i denne saken er at en skole ønsker å kjøpe to andre skoler i samme konsern, skriver han.

Videre skriver Løvenskiold at ABN støtter seg til regler i aksjelovgivning og regnskapslovgivning om at et slikt salg skal skje til markedspris og etter vanlige, forretningsmessige prinsipper.

◆◆◆

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen opplyste til DN denne uken at han ikke lenger mener det skal være lov å ta ut utbytte fra privatskoler som mottar statsstøtte, slik han gikk inn for på Høyres landsmøte i 2009.

Les også:
Satire: Halloween er her. På det dype nettet er det noen som gleder seg og noen som gruer seg.

Restauranter: I et hull i veggen på Grünerløkka ligger en herlig, liten matopplevelse.

Vin: Fredag lanseres noen av Frankrikes mest myteomspunne viner.

Ukens «Lunch»: Teambuilding med effekt.

Les mer fra Magasinet her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.