Fredag om én uke offentliggjøres vinneren av Nobels fredspris 2016. I den anledning utgir DN «Eselet og dragen», en satirisk roman om intriger i Nobelkomiteen og diplomatisk krise. Boken er skrevet av Henning Kristoffersen, og kan leses på dn.no/eseletogdragen og i DNs app-utgaver.

Her finner du hele «Eselet og dragen».

Et moderne eventyr om kampen for å bevare et selvstendig Norge. Verdens nye supermakt Kina truer kongerikets indre anliggender, og mye henger på Nobelkomiteen, laks, langrenn – og kjærlighet.

Det meste av denne boken er som en ikke-fortelling å regne. Fint lite av det du kommer til å lese har skjedd, og ingen av hovedpersonene har levd i virkeligheten.

Det at hendelser ikke har skjedd, må dog ikke forveksles med at de ikke er viktige.

I Utenriksdepartementet er en ikke-fortelling en kronologisk oppsummering av hendelser som aldri har funnet sted, og av handlinger som aldri er blitt utført – av mennesker som aldri har levd. Som diplomat har du ingen mulighet til å høre om fenomenet før i det øyeblikk du selv ikke opplever det.

Ytterst få norske diplomater går i graven med slike ikke-fortellinger.

1. Sjefforhandleren

Det var en gang for få år siden i oktober.

Johansen i PST tok av seg øretelefonene og så i vantro bort på Pedersen. Det de akkurat hadde hørt var – selv for dem – i en helt egen kategori når det gjaldt selsomheter i kongeriket. Pedersen, som stort sett var i vater, hadde tiltet hodet merkbart til siden.

– Det er jaggu godt folk ikke vet alt som skjer her i landet, sa han.

– Hva gjør vi nå da? sa Johansen, med et glassaktig blikk som tydet på fortsatt behov for fordøyelse. – Hvor mange tror du vet om dette? fortsatte han før Pedersen hadde rukket å svare. Pedersen startet med det siste spørsmålet.

– Vel, de vi er sikre på er oss to, Lydersen og komiteen. Jeg tror Lydersen har rett i at det ikke er flere enn ham og komiteen som aner noe som helst. Og så er det selvsagt ingen av de andre som vet at vi vet. Det er jo det vakre med avlytting, la han til med sitt sedvanlige smil som var mer et avmålt lite rykk i munnviken.

– Og hva gjør vi? gjentok Johansen.

– Ingenting, absolutt ingenting foreløpig, det er jeg i alle fall helt sikker på, svarte Pedersen.

Samme dag, i et fly høyt over Russlands bøkeskoger.

– Diplomat? Du? Når fikk du den vanvittige ideen?

– Det er ikke vanvittig, og det er heller ingen idé. Jeg starter som UD-aspirant til høsten.

– Hvafornoe! Hvordan kunne du finne på noe sånt, og hvorfor har du ikke sagt et ord til meg?

– Fordi jeg visste at du ville reagere akkurat som du gjør nå. Du er bare opptatt av selskapet og deg selv!

– Litt mat, eller vil du bare sove videre…? Flyverten tok henne lett på skulderen. – Jeg så du var i ferd med å våkne, så jeg tok sjansen. Vi serverer middagen om noen få minutter.

Bettina Wildenvey hadde fløyet så mange ganger til Beijing de siste årene at flyvertene kjente rutinene hennes. Hun hadde ikke tall på hvor mange ganger den ti år gamle samtalen med hennes far dukket opp når hun døste av. Som oftest fikk hun også med seg avslutningen – som var kort. Hun blir forbannet fordi hun får tårer i øynene, snur seg og går. Stolthet og temperament hadde de nok av begge to. Selv om de for lengst hadde skværet opp, angret hun fortsatt på de siste ordene. Det var ikke sant at hennes far alltid tenkte på seg selv, og hun var i alle fall den siste som hadde rett til å si det.

Det var Jørgen Wildenvey den yngre som tok Bettina på hennes første forretningsreise til Kina da hun var 18 år. Han hadde nylig tatt over som leder i tredje generasjon for familiekonsernet, og var aldri i tvil om at selskapet skulle være del av veksten i Asia. Han var heller ikke i tvil om at han ønsket at datteren skulle ta over når tiden var inne. Den gang i Shanghai var målet å få til en strategisk allianse med et av Kinas gigantiske statlige selskaper. De var tidlig ute, og advarslene var mange. Risikoen var for høy. Kineserne ville lure dem. Slik gikk det ikke. Alliansen viste seg å være en genistrek for begge parter. Teknologi og marked gikk opp i en høyere enhet. Jørgen Wildenvey fikk plutselig respekt for å være langt mer enn bare «den yngre», og datteren fikk førstehåndserfaring med kinesisk forhandlingskunst.

Nå, 17 år etter, fløy fjerde generasjon Wildenvey høyt i sin diplomatiske karriere. Selv om hun prøvde å ikke tenke for mye på det, var det likevel et faktum at hun var i ferd med å skrive et vesentlig kapittel i norgeshistorien. Fikk hun forhandlet frem en frihandelsavtale mellom Norge og Kina, ville den bli den første av sitt slag i Europa. Selv for giganten Kina ville det være en milepæl. Etter mange runder øynet hun nå muligheten for signaturer. Jobben som Norges sjefforhandler ble hennes for litt over ett år siden, da samtalene med kineserne var blitt til mer enn høflighetsfraser. For den konservative delen av Utenriksdepartementet kom utnevnelsen brått på. Store ting bør håndteres av store menn, spesielt i Asia, og så videre. For dem som virkelig kjente både Kina og Wildenvey, var utnevnelsen selvsagt.

Jørgen Wildenvey den yngre, som nå var 65 år, har alltid angret på de første ordene i den ti år gamle samtalen. Han kunne fortsatt ikke tilgi seg selv for at han så brutalt kunne tvile på sin datters vurderingsevne. Egoistisk tulling. Han hadde aldri klart å skjule sin stolthet for Bettina, og enda vanskeligere var det nå. Det gikk knapt en dag uten at noen fra næringslivets elite med håp i stemmen skrøt av datteren. Det var tydelig at de følte seg tryggere med en av «deres egne» i førersetet for den viktigste handelsavtalen i moderne tid.

2. Kuppmakeren

Gelias Lydersen var nervøs da han ankom Nobelinstituttet fem på syv om morgenen dagen for tildelingen av årets nobelpris. Denne morgenen klarte han ikke å nyte den uslåelige roen som den første timen bød på – før andre begynte å komme på jobb. Med eget kontor på størrelse med en gjennomsnittlig norsk husmannsplass, kunne han jo egentlig ikke skylde på forstyrrelser, men det var like mye det å være først han alltid hadde likt. Følelsen av å være litt bedre enn de andre. I dag følte Lydersen seg mer som en soldat med et oppdrag å utføre. Den første svarte kaffen tok heller ikke bort nervene, men bidro i alle fall til å gi dagen en viss rutinefølelse. Han skummet gjennom avisoverskriftene. Som vanlig manglet det ikke på spekulasjoner rundt mulige vinnere. Kandidaten Nobelkomiteen hadde valgt, den jordanske prinsen Ghazi bin Mohammad, var nevnt i flere artikler. Det ingen visste, bortsett fra Lydersen selv, var at når Torstein Grapland, komiteens leder, om få timer skulle holde pressekonferanse, var det ikke en prins men en president som ble utropt til fredsprisvinner. Det skulle Lydersen sørge for. Han var inne i sin siste periode som sekretær for Nobelkomiteen, og tiden var inne for å ta saken helt i egne hender. Han visste godt at han aldri hadde vært noen vanlig sekretær. Spurte du vanlige folk i gaten om de kunne nevne ett av medlemmene i komiteen, ville det være stor sjanse for at den eneste de kom på faktisk var Gelias Lydersen – som ikke var med i komiteen. Han visste også at nettopp det irriterte mange, spesielt endel politikere som mente han burde settes på plass.

Det var lenge siden Lydersen gikk lei av å diskutere tunge internasjonale spørsmål med avdankede norske politikere som knapt hadde vært utenfor landet på annet enn feriereiser. Til tider hadde diskusjonene vært på et sånt lavmål at han hadde bedt til Gud om at møterommet i Nobelinstituttet ikke måtte være avlyttet. Lydersen hadde i mange år sett det som sin absolutt viktigste oppgave å få de endeløse diskusjonene i komiteen på rett spor. Det hadde sannelig ikke alltid vært like lett. Han hadde lenge tenkt at nå måtte det skje noe med kravene for å få sitte i komiteen. Lydersen visste nøyaktig hvordan han skulle få i gang den diskusjonen, og det startet med årets prisvinner. Han hadde tidlig bestemt seg for hvem det skulle bli. Men han hadde et stort problem. Denne gangen ville det vært umulig å få komiteen med på notene, uansett hvor mange triks han brukte. Lydersen hadde nemlig bestemt seg for USAs president Barack Obama som vinner av årets pris. Obama ble svoren inn i embedet et kvarters tid etter at støvet fra fjorårets vinner hadde lagt seg. Det sa seg selv at det hadde vært umulig for Lydersen å nevne Obama i komiteens diskusjoner. Han ville ikke bli tatt på alvor.

For Lydersen var det to hovedgrunner til at Obama skulle vinne. Den første, måtte han innrømme, var i overkant styrt av hjertet til ham å være, men det var bare slik at alle som hadde sterke følelser for USA nå var så lettet – nei, lykkelig var et riktigere ord – over at USA endelig hadde fått en president som kunne både tenke og snakke på én og samme tid. Det hadde vært altfor lenge siden sist, og nå ville Lydersen gjøre alt som sto i hans makt for å støtte den sittende presidenten. Med fredsprisen i sin hule hånd var ikke det rent lite. Den andre grunnen var absolutt styrt av hjernen og svært viktig for nobelprisens fremtid. Selv om en pris til Barack Obama etter Lydersens mening var både riktig og viktig, ville den uten tvil bli svært kontroversiell. Det ville igjen bane veien for en diskusjon om hva slags krav som faktisk skulle stilles til fremtidige medlemmer av komiteen – utover at de hadde vært politikere da, som i Lydersens bok ikke garanterte for noe som helst. Lydersen hadde forslagene klare om hva slags krav som burde stilles, og de skulle han jammen forkynne med brask og bram når tiden var inne. Minst to fluer i en smekk.

Lydersens plan for å få Obama som vinner var enkel nok til at den var gjennomførbar, men likevel ikke uten betydelig risiko. Han skulle rett og slett bytte om på talene til Torstein Grapland, lederen for Nobelkomiteen, rett før Grapland gikk på talerstolen til pressekonferansen. Det var mulig fordi Lydersen kjente rutinene i timene frem mot pressekonferansen til punkt og prikke, og fordi det alltid var Lydersen som laget utkastet til talen. Grapland brukte så kvelden før den store dagen til å lese gjennom i ro og mak. Morgenen etter, i de siste timene før pressekonferansen, jobbet de to inn de siste justeringene. Merkelig nok hadde Grapland selv aldri noe å bemerke, mens Lydersen alltid hadde en og annen justering som han hadde kommet på i løpet av natten. Lydersen hadde mer enn én gang lurt på om Grapland faktisk leste gjennom talen i det hele tatt før han gikk på talerstolen, i seg selv en skremmende tanke. Selv om Grapland hadde vært både norsk statsminister og utenriksminister, og ikke minst var i full gang med en strålende internasjonal karriere, hadde han samtidig en enestående naivitet ved seg. En naivitet som gjorde ham så uredd at folk rundt ham ofte ble livredde. Slik Lydersen var hver eneste gang Grapland skulle holde Nobel-tale. Det skyldtes ikke minst Graplands helt egne form for engelsk, som Lydersen mente måtte få status som egen dialekt, om det skulle kunne kalles engelsk i det hele tatt. For Lydersen var den graplandske varianten av engelsk noe som minnet ham om det helt opplagte, nemlig at det å kunne snakke normal engelsk burde være et selvsagt krav for å bli medlem av Nobelkomiteen.

For dagens plan var Grapland derimot den perfekte mann. På pressekonferansen kom han som vanlig til å lese rett av det som sto i talen og konsentrere seg om uttalen, i alle fall i starten, før han fant en slags ro. Så, etter noen setninger, ville han løfte ansiktet og se ut over forsamlingen. Dette har Lydersen observert gang på gang, og når navnet Obama var lest i første setning, ville det være for sent å snu. Det ville Graplands stolthet og journalistenes momentane overraskelsesutbrudd garantert sørge for. Grapland ville ikke kunne gjøre noe annet enn å lese videre, og Lydersens egne gullkorn ville komme som perler på en snor – ispedd en og annen norsk preposisjon. Lydersen hadde tenkt nøye gjennom hvordan han skulle få Grapland til å uttale ordene Obama, og her måtte han innrømme at han nettopp i år hadde hatt mer flaks enn han kunne håpe på. I den originale talen som han hadde forberedt til Grapland, sto det i første setning at «This year’s Nobel Peace Prize is awarded to The Prince of Jordan». I den alternative talen sto det i stedet «This year’s Nobel Peace Prize is awarded to The President Obama». Ikke vanntett, men såpass nært at Lydersen var sikker på at Grapland ville stave seg rett gjennom, og så var mirakelet skjedd.

Lydersen følte seg som en tyv i natten der han gikk gjennom hendelsesforløpet nok en gang. Prøvde å tenke på alt som kunne gå galt. Han innbilte seg at det var slik de kriminelle satt i timene før et stort brekk. Igår hadde han ryddet unna det siste hinderet før dagens nervepirrende program. Den tradisjonelle telefonen til utenriksministeren som hvert år fant sted én time før pressekonferansen. Hvorfor det politiske Norge skulle få vite navnet på prisvinneren før resten av verden, var uforståelig for Lydersen, men slik var det nå engang. Vanligvis var det nestlederen i komiteen, tidligere Høyre-politiker Kari Live Hultmann, som tok denne samtalen. Det måtte bli annerledes i år. Utenriksministeren måtte også få vite at det var den amerikanske presidenten som hadde vunnet prisen. Lydersen hadde rett og slett spurt Hultmann om det ville være i orden for henne om det var han som tok denne samtalen i år. Han hadde spilt på det sentimentale, noe som ikke hadde falt ham lett for brystet, men han hadde ikke kommet på noe bedre. Han hadde forklart at han i løpet av sine 25 år som sekretær for komiteen alltid hadde hatt lyst til å være den første som bragte nyheten om vinneren, og at det nå snart var siste sjanse, siden hans tid med komiteen nærmet seg slutten. Hele landet visste jo hvor mye fredsprisen betydde for Lydersen. Hultmann hadde sagt ja med et moderlig smil om munnen. Det var som om hun ikke lenger kunne overraskes over hva som var viktig for menn i Lydersens generasjon.

Det som skulle skje videre i dag var det umulig å ha hundre prosent kontroll på. Det var mildt sagt ubehagelig. Han turte ikke engang å tenke på konsekvensene dersom Grapland for første gang skulle velge å utrope vinneren uten å lese fra talen. Da ville Utenriksdepartementet og Statsministerens kontor ha en amerikansk president som vinner, mens alle andre ville ha en jordansk prins som vinner. Ville det være mulig å holde en slik skandale hemmelig for resten av verden? Kunne det bety slutten for Nobelinstituttet i Oslo? For ikke å snakke om hva hans egen skjebne ville bli.

Den redselsfulle tankerekken ble avbrutt av stemmer i møterommet ved siden av. Komitémedlemmene var på vei til å innfinne seg. Det banket på døren. Grapland stakk hodet inn. Lydersen syntes plutselig synd på komitélederen, som i dag skulle føres grundig bak lyset. Han lurte et øyeblikk på om han skulle ombestemme seg, men slo det fra seg. Dette var altfor viktig.

– Hvordan har vi det i dag, Lydersen? Er detaljene på plass? Grapland så mer opplagt ut enn noen gang.

– Vi har sjelden vært mer forberedt. Skal vi se på talen?

– Indeed we shall. Grapland smilte fra øre til øre.

Bevares, han hadde allerede begynt å snakke engelsk. Dette var absolutt ikke dagen for økt selvtillit på det området, tenkte Lydersen med frykt i hjertet.

3. Baderomsbyggeren

Jan Gem Strøken, kronprins i Arbeiderpartiet og Norges utenriksminister, startet nobeldagen med å snakke på frokostmøte hos tenketanken Apropos. Rett etter møtet ville han få den avtalte telefonen fra Nobelkomiteens sekretær, Gelias Lydersen, som da ville fortelle hvem som i år kom til å bli tildelt Nobels fredspris. Oppringningen ga den norske politiske ledelsen tid til å forberede seg. Den var jo forventet både å gratulere og å kommentere, uansett hvem vinneren skulle bli. Var det noen i landet som kunne snakke fornuftig, forberedt eller ikke, så var det nettopp Jan Gem Strøken. Likevel hadde han stor sans for tradisjonen. Han måtte innrømme at det føltes godt å være blant de svært få som hadde informasjon som alle andre var ute etter, om det så var bare for én time. Der var han ikke nevneverdig annerledes enn vanlige folk. Nytt i år var at det var Lydersen som kom til å ringe ham, og ikke nestlederen Kari Live Hultmann, slik som tidligere.

Forøvrig forventet ikke Strøken noen store overraskelser. Selv hadde han den jordanske prinsen Ghazi bin Mohammad som favoritt, uten at han hadde satt penger på det. Prinsen hadde lenge kjempet for dialog mellom ulike religioner. Var det noe Strøken hadde sans for, var det dialogen som verktøy. Strøkens renommé som ordkunstner nådde for få uker siden uante høyder. I en opphetet debatt hadde hans opponent fra Høyre utfordret Strøkens «dialog som løsning på alt»:

– Det er faktisk ikke slik at dialog løser alle problemer. Du kan jo for eksempel prøve å bygge et hus uten skikkelig verktøy og praktisk kunnskap, og se hvordan det går?

– Du kan jo for eksempel prøve å bygge et bad uten skikkelig dialog håndverkerne imellom? hadde Strøken svart.

Strøkens særdeles kontante respons, og opponentens umiddelbare rødfarge, tydet på at de begge nylig hadde bygd bad. Applausen for Strøken, som varte langt inn i neste ordveksling, tydet på at brorparten av publikumet også hadde prøvd seg på baderomsbygging. Strøken ble utropt til debattens soleklare vinner i alle landets medier. Selv likte han spesielt godt kommentaren i Dagens Næringsliv, der journalisten hadde fått plass til at Strøken var blant de ytterst få i landet som hvert år tok de fire store trofeene. Det vil si at han ble invitert til Norges Banks årsmiddag, nobelmiddagen og Aschehougs hagefest, og ikke minst tok merket i Birkebeineren på ski – hvert eneste år. Det var i det hele tatt svært vanskelig å finne skyer på himmelen om dagen.

Den nye venstresidens tenketank Apropos, som til nå hadde vært mest kjent for millionlønnen til leder Maren Grimheden, hadde denne oktobermorgenen fullt hus. Grimheden hadde i et presset øyeblikk, og i mangel på en baderomsfortelling, klint til med utsagnet: «Det er faktisk vanskelig å tenke stort uten også å tjene stort.» Uttalelsen hadde blitt en klassiker hos høyresiden, og den røde tenketanken hadde fått en treg start. Med Strøkens inntreden tok det seg betraktelig opp.

– Kjære alle sammen.

– Jeg vil i dag starte med et spørsmål. Hva er det første dere tenker på når jeg sier «Norge»?

Ti sekunders kunstpause, Strøken kunne sin dramaturgi. Foran seg så han to hundre hoder fulle av fjorder, fjell, bakkar og berg – og olje. Kort sagt, forskjellige varianter av Flåklypa. Strøken så ikke mye film, hadde ikke tid. Det lille han hadde sett av «Flåklypa Grand Prix» likte han absolutt ikke. Hva var i det hele tatt vitsen med å ha en utenriksminister om vi ikke var mer enn en samling bygdeoriginaler spredt rundt i grisgrendte strøk? Nei, det var på høy tid å få frem hvor stort, fremtidsrettet og betydningsfullt Norge var.

– Jeg har brukt mye tid på å tenke på hva Norge er, og jeg har på min ferd rundt omkring i landet vårt stilt en rekke nordmenn det samme spørsmålet. Det jeg ofte får til svar, er at vi er et lite land. Men er vi virkelig det? Jeg vil i dag utfordre forestillingen om Norge som et lite land.

Resten av talen raste i vei med det ene store etter det andre; det enorme Oljefondet, det uendelige havet og landet vi rådet over, de mange milliardene fisk som oppdrettes og eksporteres, det vanvittige antall hytter til over ti millioner, verdensrekord i antall elbiler. Det ville ingen ende ta. Han var faktisk selv overrasket over hvor mye stort det var å finne. Det eneste han hoppet over, var Europa-rekorden i CO2-utslipp. Her var det visst en rådgiver som hadde blitt altfor ivrig og ikke helt fått med seg poenget.

– Ingen dag er bedre enn akkurat denne til å understreke vår uvurderlige betydning for verden. Om få minutter vil jeg få telefonen som forteller meg hvem som er vinneren av årets Nobels fredspris. I dag ser hele verden til Norge for moralsk retning og veiledning. Vi er store, vi viser vei, vi går aldri lei. Takk for meg.

Han vurderte et øyeblikk å endre avslutningen på talen til «vi er gigantiske», men besinnet seg i siste øyeblikk. Han hadde knapt rukket å takke av før han kjente vibreringen fra innerlommen. Idet han fikk frem mobilen, hadde han allerede fått en betydelig sammenstimling av folk rundt seg. Han kjente igjen journalistene blant dem. Selvsagt var de her. Alt var som det skulle være. Dette var sentrum i det store landet akkurat nå.

– Beklager, men utenriksministeren må, som dere sikkert skjønner, ta denne telefonen alene. Strøkens unge rådgiver og veskebærer hadde plutselig rettet opp ryggen og tatt frem den myndige stemmen. Han geleidet Strøken inn på et siderom der det gikk an å være i fred.

– Ja, det er Strøken her…

– God dag Herr utenriksminister, er De spent? Lydersens tydelig overdrevne formelle tone betydde kun én ting for Strøken, nemlig det alle visste fra før, at Lydersen aldri hadde tatt det store landets politiske ledere helt på alvor.

– Ja, det er klart, det er jo en stor dag som betyr mye for oss alle. Strøken merket til sin egen irritasjon at han selv begynte å bli formell i talen.

– I år var det klarere enn noen gang. Komiteen er ikke bare enstemmig, men mer entusiastisk enn jeg kan huske at den noen gang har vært, og jeg har jo, som De godt vet, vært med Nobelkomiteen i mer enn 25 år, så det sier ikke lite.

Bevares, sa han virkelig «vært med i komiteen»? Nei, Strøken måtte si seg mer og mer enig med dem som hevdet at den godeste Lydersen aldri egentlig hadde forstått betydningen av ordet «sekretær».

– Årets fredsprisvinner er den amerikanske presidenten, Barack Obama, fortsatte Lydersen.

– Unnskyld, jeg hørte deg nok ikke helt tydelig, hva var det du sa om den amerikanske presidenten?

– Han har vunnet årets fredspris, gjentok Lydersen.

Fem sekunders pause, og ikke som planlagt dramaturgi. Dialogkompetansen hadde forlatt rommet.

– Javel, var det eneste Strøken kunne få ut av seg. Han merket at han tenkte altfor mange tanker på én og samme tid. Ett øyeblikk lurte han på om han hadde blitt oppringt av en av disse gærningene i radioprogrammet «Rundlurt». Timingen og plottet var i så fall perfekt for at han skulle gå rett på limpinnen. Men det stemte ikke, han hadde snakket med Lydersen nok ganger til å vite at dette var den ekte versjonen.

– Takk skal du ha, Lydersen, send mine lykkønskninger til komiteen, det blir utvilsomt spennende og travle tider for dere fremover. Vi setter alle stor pris på det viktige arbeidet dere gjør.

Dialogkompetansen var på vei tilbake, om enn i en uvant styltete og formell tone. Strøken kunne ikke helt forstå hvorfor. Han tilskrev det enten Lydersens påvirkning eller sjokk. Uansett var det borte da han få minutter senere formidlet den selsomme nyheten til sin gode venn statsministeren. Dette kom til å bli en helt annen dag enn noen av dem hadde sett for seg, for ikke å si en helt annen høst. Den amerikanske presidenten til Oslo. Det hadde absolutt sine lyse sider, ikke minst om man tilfeldigvis var landets utenriksminister.

4. Taleren

«Kjære Gud i himmelen, la nå denne mannen som står på podiet gjøre som han alltid pleier.» Lydersen ba en stille bønn inni seg der han sto på sin vante plass noen få meter fra talerstolen til Grapland. Lydersen ba svært sjelden til Gud, men han visste ikke hva annet han skulle gjøre, bortsett fra å konsentrere seg om å se så normal ut som mulig. Han håpet inderlig han så roligere ut på utsiden enn han følte seg på innsiden. Der kjentes det som om han bar på en islandsk vulkan som kunne blåse ut glohet lava når som helst. Svetten hadde begynt å sile nedover fra begge armhulene. Akkurat nå angret han som en hund. Kuppe fredsprisen. Hvordan i all verden kunne han ha kommet på noe så vanvittig? Dette kunne da virkelig ikke gå bra, tenkte han i sitt opprørte sinn.

Men faktum var at alt hadde gått foruroligende bra til nå. Den korte samtalen med utenriksministeren gikk så smertefritt som han hadde kunnet forvente. Lydersen hadde vært nervøs, men ikke slik at det hadde latt seg merke, det var han sikker på. Utenriksministeren derimot hadde virket litt rar, og i overkant formell. Det likte han i og for seg godt. Det understreket den høytidelige auraen rundt prisen. Den lille sjekken av talen sekunder før Grapland skulle gå på talerstolen hadde også gått som smurt, og hvorfor skulle den ikke det? Grapland var jo helt avhengig av Lydersen for i det hele tatt å ha en tale, og satte i så måte bare pris på den ekstra etterretteligheten. Lydersen hadde fått talen, snudd seg litt til siden og latt som om han brettet ut arkene, mens han i virkeligheten lynkjapt hadde byttet om på talene. Grapland hadde lagt den nye talen rett tilbake i innerlommen på dressjakken. Alt frem til nå hadde Lydersen nøye tenkt gjennom, til og med øvd på. Det som heretter skjedde, eller ikke skjedde, var derimot helt i universets hender. Det var bare å fortsette å be til Gud.

Grapland beveget hånden mot brystlommen for å ta brillene. Godt tegn. Han forberedte seg til å lese talen. Men plutselig løftet han blikket og så utover forsamlingen. Forferdelig dårlig tegn. Skulle han likevel utrope vinneren før han tok frem talen? Lydersen synes så tydelig at han kunne se Grapland bevege leppene for å si noe. Var han virkelig i ferd med å fravike sin vante rutine? Lydersen så med ett sin barndom passere i revy, bilder flimret på netthinnen av ham selv som en svært liten gutt i en veldig stor skolegård. Var det virkelig slik det skulle ende? Var dette det siste han skulle gjøre i en ellers imponerende karriere? Grapland beveget høyrearmen mot innerlommen. Fabelaktig godt tegn. Det var så stille i rommet at han kunne høre at talen ble brettet ut. Grapland kremtet én gang før han startet å lese.

– This year’s Nobel Peace Prize is awarded to The President Obama…

Med ett var det ikke lenger mulig å høre hva som ble sagt fra talerstolen. Hele rommet hadde nå eksplodert som en islandsk vulkan. «Takk gode Gud», tenkte Lydersen der han sto. Han visste allerede at han kom til å be adskillig flere bønner i årene fremover. Grapland observerte nå det samme som Lydersen, nemlig at setningen allerede hadde forlatt rommet. Et utall av mobiltelefoner sendte nyheten videre, og nå levde den allerede sitt eget liv ute i verden. Da det gikk opp for Grapland hvilket navn han faktisk hadde uttalt, forsto han den enorme reaksjonen. Hvordan i all verden kunne han si feil navn?

Vitterlig hadde han vært med på litt av hvert i sitt taleliv, men alt annet bleknet i forhold til det han nå opplevde. Det hele var surrealistisk, men ikke desto mindre var han smertelig klar over to ting. Det ene var at det ikke var noen vei tilbake. Obama var årets vinner. Alt annet ville bety slutten på Nobels fredspris. Det andre var at han måtte ta resten av talen på sparket med hele verden som publikum. Han visste ikke hva som var verst, tilsammen det sanne mareritt. Han følte at samtlige hjerneceller dro i hver sin retning. Kaos.

Rommet hadde omsider begynt å roe seg. Alle hadde tydeligvis fått sendt ut det de skulle i første omgang. Nå ventet de i intens spenning på mer, på begrunnelsen for denne sensasjonelle prisen. Det ble etterhvert helt stille. Grapland svelget, men det var ingenting å svelge. «Ørken» dekket ikke engang følelsen han hadde i både munn og hode. Han fant vannglasset, tok en solid slurk, prøvde å se normal ut. Hva i all verden skulle han si? Han hadde ikke brukt et øyeblikk på å tenke på hvorfor den amerikanske presidenten skulle vinne fredsprisen. Hvorfor i all verden skulle han tenke på det? Og hvorfor i all verden skulle presidenten få prisen? Lydersen så bort på Grapland, og kunne ikke annet enn å synes veldig synd på ham akkurat nå. Det var som om alt han selv hadde følt for ett minutt siden hadde forlatt kroppen hans og tatt bolig i Grapland. Det var i det hele tatt en god porsjon science fiction over det hele. Grapland følte en redsel han aldri hadde vært i nærheten av tidligere. Han skuet utover Nobelinstituttets ærverdige store sal, mest for å kjøpe seg mer tid, men det hjalp lite. Tvert imot gjorde det bare vondt verre, der han nå for alvor tok innover seg at rommet var stappfullt av forventningsfulle journalister. Inne i Graplands hode ble de raskt forvandlet til et hav av blodtørstige øgler.

Han lukket øynene et mikrosekund og ba til Gud om et mirakel, før han så ned i talen sin igjen. Han kunne ikke tro det han så. Mirakelet hadde skjedd. Han kjente ikke igjen et eneste ord av talen, men så at det nå faktisk sto «Barack Obama» der. Han begynte forsiktig, famlende å lese videre. Der kom det ene poenget etter det andre som begrunnet hvorfor det i år ikke kunne være noen andre enn Barack Obama som vinner av årets fredspris. Han ble nesten overbevist selv. Mens han leste talen tenkte han at dette var for absurd. Det måtte være en drøm. Han måtte få vite om dette virkelig skjedde. Uten å stoppe talen la han arket ned på talerstolen og kløp seg selv i armen – hardt. Bildene som utover dagen, og i mange år fremover, skulle bli stående som symbolet på fredsprisen til den amerikanske presidenten, var Torstein Grapland som avsluttet en av sine absolutt beste Nobel-taler med et høyt og tydelig norsk «AU!».

Grapland hadde ikke engang rukket å komme seg ned fra talerstolen før de andre komitémedlemmene hadde kommet seg ut av døren og vekk fra journalistene. Vel tilbake på møterommet hadde ingen ro på seg til å sitte ned. De sto i stedet og så på hverandre med høye skuldre, vantro og frykt i blikket. Kari Live Hultmann, nestleder og representant fra Høyre, så i harnisk mot Grapland.

– Hva i himmelens land og rike var det som skjedde der ute? Har du gått fullstendig fra sans og samling? Hultmann hadde tatt et par raske skritt mot Grapland og var nå på armlengdes avstand. Resten av komiteen sto som paralysert. Lydersen var et øyeblikk redd for at Hultmann skulle sette knyttneven rett i nesen på Grapland. Hvordan det skulle forklares at komiteens leder kom ut med brukket nese hadde han ikke tatt høyde for.

– Eh… for å være helt ærlig aner jeg ikke, det bare skjedde, stotret Grapland.

– Det bare skjedde! Nå runget stemmen til Hultmann. Så kom hun på utenriksministeren som hadde gjort seg klar til å gratulere den jordanske prinsen. Ansiktet hennes så ut som om det var i ferd med å gå i oppløsning. – Og hva med utenriksministeren… statsministeren? Hva i all verden skal de tro? Hva skal de gjøre? Milde himmel. Dette er den komplette skandale!

Hultmanns siste kraftsalve sank nå også inn hos Grapland. Den lille detaljen hadde han ikke rukket å tenke på enda. Han var fortsatt lettet over at han selv hadde overlevd pressekonferansen, men fant det klokest – gitt tingenes tilstand – ikke å nevne talen som hadde kommet ned fra himmelen og reddet ham.

Lydersen, som til nå hadde forholdt seg rolig, fant at tiden for oppklaring var inne.

– Ta det helt med ro og pust med magen alle sammen. Det er ingen andre enn oss i dette rommet som vet at det kanskje skulle vært en annen vinner i dag.

– «Kanskje!?» Har alle gått fra vettet? Hultmann kunne ikke tro det hun hørte, men forsto nå raskt hvordan ting hang sammen. Selvsagt. Lydersen hadde planlagt det hele og også fortalt utenriksministeren at det var Obama som hadde vunnet prisen. Hun snudde seg mot Lydersen.

– Du, din oppblåste selvopphøyde sekretær, hvordan kunne du? Hultmanns toneleie hadde nådd et eksplosivt nivå, og Lydersen var nå mer bekymret for sin egen nese.

Grapland, som var den eneste som hadde satt seg, kom plutselig på at Lydersen hadde sett over talen hans sekunder før han gikk på talerstolen. Omsider begynte plottet å demre for ham.

– Så talen min kom ikke fra Gud likevel? utbrøt han uten å tenke seg om.

– Fra Gud, nei det ville vel være å ta i, sa Lydersen.

Hultmann himlet med øynene, men rakk ikke å si noe før Grapland, som nå tydeligvis følte et slags lederansvar, tok ordet. Han hadde jo selv på sett og vis allerede avfunnet seg med at de nå hadde fått en annen prisvinner. For å få komiteen til å tenke fremover, valgte han å dele en merkverdig historie om en bibliotekar som feilaktig hadde blitt minister i hans egen regjering, «norske byggeklosser». En fra før av totalforvirret komité fikk nå høre Grapland fortelle at han den gang, for mange år siden, hadde forlagt brillene, og i stedet for å ta sin egen liste med folk som skulle ringes, kom han til å ta lappen til kona som gjaldt en bok hun ikke hadde levert på biblioteket. Dermed hadde han fått en bibliotekar på tråden som ble relativt overrasket over å bli spurt om å bli utdanningsminister. Misforståelsen kunne stoppet der og da. Men dessverre hadde bibliotekarens selvtillit vært såpass i overkant at han etter å ha tenkt seg om i noen sekunder syntes det var helt naturlig at nettopp han ble spurt. Han hadde svart ja på flekken. Grapland hadde ikke innsett tabben før langt senere samme dag, men da var skaden allerede skjedd og det hadde ikke vært mulig å snu. Det var det ikke nå heller, sa Grapland. Her gjaldt det bare å holde hodet kaldt, og sverge ed på at det som hadde skjedd i dag aldri skulle nevnes for noen andre – aldri. Lydersen lyttet med forbløffelse. Grapland sluttet aldri å overraske. De andre medlemmene, som hadde rukket å se både liv og karrierer passere i revy, nikket stilltiende.

Hultmann, som for lengst hadde gitt opp sine mannlige komitékolleger, slo på fjernsynet. Ingen tvil om hva som var dagens nyhet. Grapland gikk sin seiersgang i alle kanaler, norske som utenlandske. Reaksjonene var til dels sjokkartede, det skulle bare mangle. Men det var overraskende nok ikke helt ille. Det var heldigvis en del såkalte eksperter som uttalte seg, og som vanlig ble det jo da en del «på den ene siden, og på den andre siden». Flere hadde til dels velfunderte tanker om hva komiteen hadde tenkt, hvilket var fascinerende å lytte til for de fem som var smertelig klar over at her var det absolutt ikke tenkt i det hele tatt. En amerikansk kanal hadde til og med dratt inn en kulturekspert i studio som la ut om betydningen av begrepet «au» i det norske språket. Jo mer de lyttet, jo mer slo det dem at dette kunne de faktisk overleve. Men hva i all verden skulle de si til alle journalistene som ventet utenfor? De hadde jo ikke forberedt seg på denne vinneren i det hele tatt, og nå måtte de gå ut om kort tid, ellers ville folk begynne å lure. Febrilsk begynte de å notere det ekspertene, som heller ikke var nevneverdig forberedt, uttalte på nyhetene.

Nå var det Lydersens tur til å himle med øynene, men han hadde forutsett dette. Han åpnet vesken sin og tok ut en liten bunke med kopier av Graplands tale, der poengene fortsatt sto som perler på en snor. Lydersen delte rolig ut et eksemplar til hver. Samstemmigheten var sikret. Hultmann sendte ham et blikk som lyste tortur med døden til følge, før hun raskt reiste seg.

– Tro ikke et øyeblikk at dette ender her. Hultmann rettet en advarende pekefinger mot Lydersen før hun demonstrativt krøllet talen sammen til en papirball. Så snudde hun elegant på hælen og marsjerte resolutt mot døren. Før hun rakk å forsvinne ut av rommet, kastet hun papirballen over skulderen. Obama-talen rullet bortover det persiske teppet i Nobelinstituttet, helt til den til slutt traff skotuppene til Lydersen.

Resten av komiteen forlot rommet i stillhet. Det var overflødig å understreke at de nå hadde inngått en pakt for evigheten. Nyhetene surret og gikk i bakgrunnen. Det var fortsatt ikke kommet noen reaksjon fra Det hvite hus i Washington. Ikke så rart kanskje. Prisvinneren var jo tross alt travelt opptatt med å holde orden på minst to kriger.

5. Karaokerådgiveren

SAS-maskinen hadde forlatt luftrommet over de russiske bøkeskoger, og hadde de siste timene svevet over den umiskjennelige kinesiske tåkeskyen som fikk selv den friskeste måke til å hoste litt ekstra. Det økonomiske mirakelets pris kunne skimtes godt selv fra flyhøyde. Wildenvey strakte seg etter en god natts søvn. Om det noen gang skulle arrangeres mesterskap i å sove på fly, skulle hun stille opp. Sammen med kineserne, som lot til å ha et eget sovegen.

– Hvor lenge er det til vi lander?

– En drøy time til så er vi der, svarte Wildenveys rådgiver. Bent Bertelsen, som ikke hadde sovet et øyeblikk, leste fortsatt nervøst gjennom notatene sine. Visste altfor godt hvor mye de forestående forhandlingene betydde – for kongeriket og for Wildenvey.

– Og du har orden på laksen, ikke sant? Typisk Wildenvey, klinket til fra hofta. Gjerne når man minst ventet det. Bertelsen mistenkte at det var mest for å holde folkene rundt seg på tå hev, men han var forberedt. Sporenstreks dro han et lynforedrag om hva en frihandelsavtale kunne bety for norsk fiskeeksport til Kina, og det var ikke lite; innpå femten prosent lavere toll og avgifter i gjennomsnitt for næringen, som igjen kunne bety økt fortjeneste på flere hundre millioner kroner i verdens raskest voksende marked. Det var ikke uten grunn at nær sagt hele business class smilte og sendte tommel opp. De visste meget godt hva som var i gjære.

– Flink gutt, sa Wildenvey med et anerkjennende, men uforskammet avslappet smil om munnen. Bertelsen lurte på om han hadde sagt «flink jente» om rollene var byttet om. Absolutt ikke, svarte han seg selv før tanken var ferdig tenkt. Det betydde derimot ikke at han hadde noe annet enn respekt for Bettina Wildenvey. Han kunne ikke komme på noen andre i UD han hadde mer lyst til å jobbe for.

Da Wildenvey hadde blitt spurt av utenriksministeren om å ta jobben som sjefforhandler, var den ene betingelsen hun hadde satt at hun skulle ha Bertelsen som rådgiver. Utenriksministeren, som selv ikke ante hvem den nylig uteksaminerte UD-aspiranten var, hadde blitt overrasket. Hans plan hadde vært en gråsprengt ved tinningen representant for sitt eget kjønn som makker for Wildenvey, for å balansere hennes unge alder – og udiskutable kvinnelighet. Det hadde ikke kommet på tale. Hun hadde ingen sekunder å kaste bort på dikkedarer rundt rolleforståelse og annet maktspill som eventuelt måtte dukke opp i utenriksministerens team-variant. Selvsagt var det mulig at det dukket opp et strålende klokt og erfarent eksemplar av en mann, som i tillegg synes det var både forfriskende og inspirerende å jobbe for en ung og fremadstormende kvinne, men ut ifra Wildenveys egen erfaring ga hun det håpet fifty-fifty sjanse – i beste fall. I og med at hun ikke på noen måte var en gambler, ga svaret seg selv.

Dessuten hadde hun allerede møtt mannen i sitt liv – profesjonelle liv, vel å merke. Bent Bertelsen, 26 år, to meter høy og slank, på grensen til radmager. Likevel med evne til å helle nedpå enorme mengder med alkohol i et tempo lik aper setter til livs bananer, samtidig som han sto på bordet og sang norske stev av full hals. Det siste oppdaget Wildenvey til sin store overraskelse på avslutningsfesten for Bertelsens aspirantkull. Normalt en tilstelning der aspirantene fikk være i fred med festingen etter at høytidelighetene var avsluttet. Men som en av foreleserne i løpet av det siste året hadde hun også vært invitert. At Wildenvey fortsatt var der da Bertelsen satte i gang med sin helt egne form for karaoke, var mer en tilfeldighet enn noe annet. Frem til da hadde Wildenvey hatt et bilde av Bertelsen som en svært så stillfaren, sjenert og litt nervøs ung mann. Riktignok meget skarp, uten tvil den faglige eneren i sitt kull, men åpenbart en person som trengte vesentlig mer sosial trening før han var eslet for de større oppdragene. Karaokevarianten av Bertelsen hadde derimot fått henne til å tenke seg om én gang til. Var det noe hun trengte i møte med kineserne så var det en høyre hånd som mestret de tre store; faglig presise leveranser, helle nedpå, synge karaoke – gjerne alt på én og samme tid. Det skadet heller ikke at Bertelsen var jurist. Til syvende og sist var det tross alt en gigantisk kontrakt som skulle inngås.

Få dager etter aspirantfesten hadde hun kalt ham inn til en prat på kontoret sitt i Victoria terrasse, Utenriksdepartementets hovedkvarter. Hun hadde ikke sagt hva det gjaldt, og det var tydelig at Bertelsen hadde forventet det verste da han kom inn døren. For Wildenvey hadde det sett ut som om han prøvde å gjøre seg usynlig. Ikke helt lett for en mann på to meter. Hun mistenkte at Bertelsen hadde fått høre fra sine aspirantkolleger at hun hadde vært tilstede under spontankaraoken. Hun hadde umiddelbart angret på at hun ikke hadde gitt ham et hint om hva møtet skulle dreie seg om. For å korte ned pinen hadde hun gått rett på sak. Wildenvey husket godt samtalen.

– Jeg har et tilbud til deg.

– Du har hvafornoe…?

– Vi har jo truffet hverandre før, hadde hun fortsatt for å løse opp stemningen. Det hadde motsatt effekt. Bertelsen hadde vært så flau over oppførselen sin på festen at han hadde forberedt en minitale:

– Ja, og jeg beklager virkelig min egen oppførsel. Jeg ante ikke at du fortsatt var der. Trodde dere alle var gått. Jeg holder vanligvis ikke på på den måten. Det skal ikke gjenta seg. Setningene hadde kommet tett som hagl.

– Å… du tenker på avslutningen. Fest er fest. Jeg tenkte mer på forelesningene og innleveringene dine – meget imponerende. Når det gjelder resten så må du gjerne fortsette med det meste for min del, bortsett fra å gjøre det på bordet da, men hvem vet, kanskje får vi bruk for det også.

Bertelsens ansikt hadde på det tidspunktet minnet mest om en kinesisk rød lykt i full flamme. Han fikk ikke ut flere ord. Wildenvey hadde grepet øyeblikket og kort forklart hvorfor hun ville ha akkurat ham som sin høyre hånd i forhandlingene med kineserne. Bertelsen hadde trengt nøyaktig den tiden det tok for Wildenvey å bli ferdig med setningen før han hadde svart ja. Wildenvey kunne saktens forestilt seg mindre kleine måter å innlede et langvarig forhold på, men hun hadde fått sitt ja. Ingen av dem hadde senere angret.

Wildenvey gledet seg til dagene i Beijing. De hadde sjelden vært bedre forberedt. Hun måtte også innrømme at hun nøt den kinesiske effektiviteten. Hun var fullt klar over at det ikke var den gjengse oppfatningen til de fleste som hadde forhandlet i Kina, men så hadde nok de færreste opplevd den oppvartningen hennes verter bød på. Det startet med limousinturen fra flyplassen. Her var det femstjerners kortesje med politieskorte, og selvsagt slapp de alt som minnet om kø alle andre steder også.

– Obama har visst vunnet fredsprisen, sa Bertelsen på sin sedvanlige avventende måte. Som om han aldri helt stolte på omgivelsene. Han hadde omsider fått romstert seg til rette i limousinsetet. Nå surfet han overskriftene fra dagens norske aviser.

– Hva, du tuller? Det er ikke mulig, utbrøt Wildenvey, mer enn lettere overrasket. – Hvordan i all verden kunne det skje?

– Vel, ved at Nobelkomiteen nøye har vurdert alle nominerte kandidater, og diskutert seg frem til den de mener er den verdige vinner. De henter også inn ekspertråd fra utenforstående konsulenter ved behov. Det var i alle fall slik vi lærte på aspirantkurset at det foregikk, smilte Bertelsen.

– Veldig festlig, men seriøst, står det ikke noe mer…? Wildenvey hadde fått det utålmodige blikket Bertelsen etterhvert hadde vent seg til.

– Jo, Torstein Grapland hadde tydeligvis vondt. Halvard Hellestad i Aftenposten skriver at Grapland avsluttet sin beste Nobel-tale noensinne med å hyle «AU», sa Bertelsen.

Les neste del av «Eselet og dragen»: «Spill & kjærlighet»

Her finner du hele «Eselet og dragen».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.