Fredag om én uke offentliggjøres vinneren av Nobels fredspris 2016. I den anledning utgir DN «Eselet og dragen», en satirisk roman om intriger i Nobelkomiteen og diplomatisk krise. Boken er skrevet av Henning Kristoffersen, og kan leses på dn.no/eseletogdragen og i DNs app-utgaver.

Her finner du hele «Eselet og dragen».

6. Verdensmesteren

På et hotellrom i Boulder, Colorado satt Nordan Pettersen, eller Nordpettern som han ble kalt – verdens ubestridte langrennskonge – med en spar åtte og en spar ti på hånden. På bordet lå tre kort; spar dame, hjerter ess, og ruter ess. Nordpettern jaktet en nier og en knekt, som ville gi ham en straight. Kom de i spar ble det straight flush – i praksis uslåelig. Rett overfor ham satt Dennis Tømte, beste kompis, og evig romkamerat på det norske landslaget. De tre andre stolene rundt bordet var besatt av svenske forretningsfolk. Svenskene var i Colorado for å investere i alpinanlegg, nordmennene var på treningsleir med landslaget. Ingen av dem spilte Texas hold’em-poker for første gang. Innsatsen denne kvelden var som den alltid måtte være for Nordpettern – høy nok til at det sved, og helst litt til. Det neste kortet la seg pent på bordet ved siden av de andre tre… spar ni. Tømte og to av svenskene kastet kortene, det eneste som lå igjen var innsatsen deres. Det var som å se forrige sesong i reprise, svenskene forsvant én etter én.

Nordpettern dyttet et sirlig stablet tårn med sjetonger til midten av bordet, og håpet den gjenlevende svensken hadde et ess på hånden, og dermed lot seg friste til å bli med videre. Svensken, som nok hadde esset sitt, eller noe annet i ermet, klinte til og høynet – attpåtil så det monnet. Det lå ikke akkurat en Tesla i potten, som Nordpettern hadde ymtet frempå med at han skulle skaffe seg, men det var i alle fall like mye som japsemotorsykkelen til Tømte kostet. Tømte hadde forgjeves prøvd å forklare for kompisen at Tesla passet best for de på 50 pluss i Oslo, og ikke for hardbarka langrennsløpere fra Trøndelag. Nordpetterns svar på det var at han ga blanke i hva som passet for hvem, og at en Tesla ikke ble noe tregere på avtrekkeren av at velstående eldre i Oslo ruslet rundt i den. Sant nok, hadde Tømte måttet innrømme. Nordpettern var selvsagt aldri i tvil om at han skulle matche svenskens innsats. Nå var de akkurat der han hadde ønsket seg. Svensken hadde så til de grader gått på limpinnen. Det var klart for siste kort. Hvor ofte hadde han ikke vært akkurat her, ett kort igjen, vinn eller forsvinn. Siste kortet… han så tidlig at det var sort, og at det var et billedkort… sparknekten var på vei, og med det også innkasseringen av storpotten. Svensken som garantert knuget på sine tre ess var fortapt. Siste kort la seg pent ved siden av de andre fire… kløverkonge. Pokker! Der forsvant både straight og straight flush. Game over.

Svensken flashet sine tre ess, selvsagt hadde han tre ess, gliste som bare en vinnende svenske kan gjøre, og sopte inn potten. Haugen med sjetonger laget et plasthav i alle regnbuens farger mellom armene hans. Ingenting var mer egnet enn poker til å minne Nordpettern på hvor mye han hatet annenplasser, og ikke minst hvor mye han hatet å tape for svensker.

Nordpettern skulle gjerne vært foruten oppvisningsrenn så tett på sesongåpningen. Oppsiden var at forholdene i Boulder var strålende selv om det var tidlig november. Nordpettern, som hadde naturlig grunnfag i markedsføring, hadde heller ikke problemer med å se fordelene ved at amerikanerne fikk øynene opp for langrennssporten. Etter et par dager med gode treningsøkter, var det klart for morgendagens konkurranse, før det bar tilbake til Europa. Nå var det bare å nyte en rolig middag med de andre landslagsgutta i afterski-loungen. Den fikk Dennis betale – han hadde som vanlig kommet seg fra pokerbordet med en pen liten fortjeneste.

– Hallo, noen hjemme der? Dennis Tømte veivet den ene hånden foran ansiktet til Nordpettern, som så ut som om han hadde smurt seg fullstendig bort.

– Det er henne, meldte Nordpettern da han omsider kom tilbake til verden. – Jeg skal gifte meg med hun som sitter der borte, fortsatte han mens han nikket bort mot et av de andre bordene.

– Selvsagt skal du det, nå i kveld eller kan vi vente til etter rennet i morgen? sa Tømte mens han sendte blikket i samme retning, det gjorde forøvrig hele rommet. Det tok noen ekstra sekunder før Tømte også klarte å rive seg løs.

– Vi snakkes, sa Nordpettern på full fart opp av stolen. Tømte fikk såvidt tatt tak i skjorteflaket hans og dratt ham ned igjen.

– Og akkurat hva hadde du tenkt å si til henne? Det ene sjekketrikset du kan, «hei jeg heter Nordpettern», og så er resten i boks?

– Rettelse, det pleier ikke å være nødvendig å si at jeg heter Nordpettern.

– Overbevisende. Har du i det hele tatt lagt merke til at hun er asiat? Hvorfor skulle hun falle pladask for en verdensmester i langrenn bare fordi han møter opp? Du har flaks om hun i det hele tatt vet hva langrenn er. Nordpettern måtte innrømme at slagplanen nok ikke var helt gjennomtenkt.

– Så hva foreslår du?

– Vel, siden hun er fra Asia vil en introduksjon være på sin plass. Jeg går over til henne og spør høflig om hun kunne tenke seg å slå av en prat med den kjekke unge mannen ved nabobordet – deg altså. Skulle hun svare at det ikke passer akkurat i kveld, så vil nederlaget likevel være et faktum, men poenget er at ingen av de involverte har tapt ansikt. Dermed har vi heller ikke brukt opp sjansen til å legge en ny strategi. Og så er det jo alltids muligheten for at det går bra på første forsøk…

– Og når ble du ekspert på asiatisk sjekkekultur? Nordpettern gjorde store øyne over denne nye oppdagelsen.

– Har du glemt onkelen min, Torben Færfløyte, som har brukt et liv på å reise rundt i Kina? Nordpettern husket Færfløyte.

– For all del, Jackie Chan, kjør på, vi har ingen tid å miste.

Fem minutter senere ble Nordpettern vinket over av en tydelig fornøyd Tømte. Fornøyelig var det også blitt for resten av landslagskompisene som nå fulgte nøye med på opptrinnet. Nordpettern merket overraskende at han var mer nervøs enn han pleide å være på startstreken.

– And this is the gentleman in question, my very good friend, Nordan Pettersen, but in Norway we only call him Nordpettern.

– So, the whole country has a name for you, impressive. I am Wang Meiling, please just call me Meiling, like I am called in China. Varme øyne, munnen røpet ikke noe. Her gis det ikke ved dørene, slo Nordpettern fast.

– So, your country has a name for you as well, even more impressive, considering China is a little bit bigger than Norway.

– Touché, but Norway is a very beautiful country, is it not? Var det ønsketenkning, eller var smilet i ferd med å nå leppene hennes…? – And you are all here for the cross-country race tomorrow?

– Yes, absolutely, and why are you here?

– We are actually from Harvard, mostly exchange students, just taking a long weekend to see something more of the US.

– Does that mean you will come to see the race tomorrow? Han prøvde å si det så avslappet som overhodet mulig.

– That depends, are you any good? Nå var det umulig å tolke ansiktet hennes, selv for en pokerspiller.

– Not to brag, but many will say I am the best in the world, does that matter?

– No, just checking if you could pass the Chinese «humble test», which is very important. Your friend already told me you were a world champion.

– There is a Chinese «humble test»?

– No, but you still failed miserably. Nå smilte hun definitivt over hele ansiktet, takket pent for et hyggelig møte, og ønsket Nordpettern lykke til med morgendagens konkurranse.

Tømte, som ikke var opptatt med å bite av seg tungen, kunne ikke la være å legge merke til de to kraftige karene som reiste seg fra hjørnebordet og forlot lokalet rett etter Meiling. For Nordpettern hadde oppvisningsrennet i Boulder, Colorado gått fra å være ubetydelig oppvarming, til et renn som skulle vinnes, koste hva det koste ville.

Konkurransedagen startet med noe lignende et opprør. Til langrennselitens sjokk hadde amerikanerne bygget et hopp rett før oppløpet i den én komma fem kilometer lange sprintløypa. Ideen var enkel nok – gi tilskuerne mer spenning for pengene. Nordpettern orket ikke å engasjere seg, han skulle alltids klare å holde seg på bena. Han var mer opptatt av om Meiling hadde funnet veien til stadion. Hun var fortsatt ikke å se da startskuddet gikk for første heat.

Tre timer senere hadde Nordpettern kommet seg til finalen. Det hadde derimot ikke Dennis Tømte gjort. Han røk ut i semifinalen, der han lenge lå godt an, men feilberegnet den berømte hoppkanten, og fikk i stedet et brutalt møte med den amerikanske snøen.

– Sprint med hopp, kan det bli mer idiotisk. Hva blir det neste? Stafett med bind for øynene?

– Slutt å sutre, du kunne jo bare holdt deg på beina, men det var et nydelig svalestup. Stor underholdningsverdi. Jeg tror jammen amerikanerne har et poeng, gliste Nordpettern.

– Sørg bare for å vinne du, så er ikke turen helt bortkasta. Så forresten en kinesisk dame veive et norsk flagg på tribunen, neimen ikke dagligkost, bare i tilfelle du var interessert altså…

Finalen startet i brutalt tempo. Russeren tok teten, tett fulgt av Nordpettern. Allerede opp den første bakken prøvde svensken Johan Bolden seg. Han forserte opp på siden av Nordpettern, og ga alt for å komme forbi og opp i ryggen på russeren. Nordpettern så ham komme, satte kjapt opp takten, og beholdt posisjonen. Bolden la seg hakk i hæl. Amerikaneren, som allerede lå flere lengder bak trioen, var den store overraskelsen. Med et kobbel av favoritter som bokstavelig talt hadde hoppet ut av konkurransen, hadde han mirakuløst funnet veien til finalen, men her var han sjanseløs. De tre i tet holdt et voldsomt høyt tempo. Det kom ikke flere forsøk fra svensken.

Inn mot siste sving tråkket Nordpettern til. Selv om russeren ventet på det berømte «Nordpettern-rykket» hadde han ingenting å stå imot med. Nordpettern fosset opp på siden og forbi ham. Bolden hang fortsatt på. De parkerte russeren. Nå gjaldt det å konsentrere seg ned mot hoppet, så noen krafttak med stavene for å holde svensken unna, og så var det hele over. 20 sekunder igjen av den tre minutter lange sprinten. Ikke for ivrig nå, balansert og sikkert over hoppkanten, bredbent og solid nedslag – godt nok, han sto på bena. Han hørte at Bolden også klarte hoppet. Bare oppløpssiden igjen. Han staket alt han var god for. Inni hodet rullet en film der han fikk seierskysset fra Meiling mens han sto øverst på pallen med pokalen i hendene. Plutselig var filmen over og han så ikke annet enn snø og is, før han brått kjente en skitupp i rumpa, etterfulgt av et svensk «för helvete!» – så en masse høylytt brumming fra noe han tenkte måtte være en russisk bjørn.

Det tok sin tid før russiske, svenske og norske ski, staver og kroppsdeler var behørig separert, og de alle tre kunne tusle over målstreken. Amerikaneren, som stille og rolig hadde sklidd forbi dem og brutt målsnøret som førstemann, sto nå og mottok seiersjubelen fra et entusiastisk hjemmepublikum. Det var den flaueste målpasseringen Nordpettern noensinne hadde opplevd, og for en timing med Meiling på tribunen. Han håpet inderlig hun hadde gått glipp av innspurten. Det hadde hun ikke. Så langt derifra. Hun sto allerede i målområdet. Smilte hjerteligere enn kvelden før, og vinket svært så ivrig med det norske flagget. Nordpettern mistenkte at hun nøt øyeblikket.

– I am actually quite good at finishing, no idea what just happened.

– And I thought you did it to show you could be humble, sa Meiling med utilslørt latter i øynene.

– There is humble, and there is humiliated, and this does not feel like humble. Nordpettern klarte fortsatt ikke helt å smile.

– Vet ikke hva som er verst jeg, svalestup fra et hopp som aldri skulle vært der eller klassisk stav mellom beina, reine barneskirennet jo. Tømte hadde dukket opp, og strålte som solen mens han langet over bagen til Nordpettern.

– Vi ses igjen när alvaret tar til om några veckor! Johan Bolden, som hadde fått på plass godlynnet igjen, ga Nordpettern en skikkelig klapp på skulderen.

– No idea what they are saying, but you obviously spread a lot of joy. I never thought cross-country skiing would be so much fun to watch. Listen, I have to run, the others are waiting, we have a plane to catch. Give me your mobile. Meiling tastet i vei på Nordpetterns mobil.

– Here, now you have WeChat, we can stay in touch, make sure to send some pictures from beautiful Norway. Hun ga Nordpettern et kjapt kyss på kinnet, så var hun borte.

– Bevare meg vel, det må jeg si. Du fikk WeChat og kyss på kinnet, og det fra en kinesisk dame. Jeg vil si dere praktisk talt er gift allerede, sa Tømte.

– Hva i all verden er WeChat? Nordpettern så spørrende ut i luften.

– Aner ikke, svarte Asia-ekspert Tømte.

7. Bestevenninnen

Det nærmet seg juletider i kongeriket Norge. President Barack Obama hadde kommet og gått. Besøket satte hovedstaden på prøve i de få timene han var innom. Norske politikere hadde nærmest kommet bevæpnet til Gelias Lydersen med krav om å bli invitert til nobelmiddagen. Toppen ble nådd da næringsminister Truls Grinske, som ikke ble funnet verdig, hadde prøvd å snike seg inn. Etter å ha forbannet Lydersen opp og ned og i mente, hadde han troppet opp med falsk invitasjon – i den tro at Lydersen ville la det passere for å unngå en pinlig scene. Tidenes feilberegning. Ut bar det for full musikk.

Bettina Wildenveys sjef, utenriksminister Jan Gem Strøken, hadde derimot vært selvskreven gjest. Han svevet fortsatt høyt på inspirasjonen fra møtet med den amerikanske presidenten. Strøken var nå av den oppfatning at årets pris kanskje var den riktigste og viktigste noensinne, og at det nå måtte være hevet over tvil at lederposten for Nobelkomiteen burde være forbeholdt tidligere utenriksministre.

Wildenvey var mer opptatt av å få utenriksministeren ned på bakken igjen, så de kunne holde tempoet oppe i arbeidet med den kinesiske frihandelsavtalen. De siste ukene, mens resten av Utenriksdepartementet var fullstendig oppslukt av presidentbesøket, hadde hun og Bertelsen jobbet sent og tidlig for å holde fristene overfor kineserne. Det virket som om Beijing hadde hundre mann på saken, mot Norges to. Nå var selv Wildenvey sliten. Mobilen hennes begynte å bevege seg på skrivebordet.

– Hei! Det er Aina her. Er du klar? Wildenveys beste venninne, Aina Coms Travel, var sjelden noe annet en klar. Nå hørtes det ut som om hun var på vei på vei ut gjennom mobilen.

– Klar for hva? svarte Wildenvey.

– Kom igjen, det er fredag ettermiddag. Om du ikke snart løfter hodet ditt fra papirbunken, og kommer deg ut blant folk, kan du like gjerne gifte deg med Bertelsen som garantert sitter ved siden av deg.

– Skulle gjerne blitt med ut en tur, men vi er helt nedsnødd her. Dessuten er jeg utkjørt, og garantert ikke noe hyggelig selskap.

– Gi meg mobilen din, kom det myndig fra Bertelsen. Wildenvey sendte ham et oppgitt blikk, men ga ham mobilen.

– Bettina er klar, hun er hos deg om en halv time. Og bare så du vet det så hørte jeg godt kommentaren din.

– Når jeg blir statsminister skal jeg ha en rådgiver som deg, kom det entusiastisk fra Travel.

– Umulig begge deler. Det er bare én som meg, og det er Wildenvey som blir statsminister, sa Bertelsen tørt, før han lot Travel forsvinne med et overdrevent tastetrykk. – Sånn, da ble det stille igjen.

– Det var vel ikke en del av avtalen at du skulle styre privatlivet mitt også? Wildenvey ristet på hodet.

– Det hadde vært relevant om du hadde hatt et privatliv. Kom deg ut i det fri og nyt kvelden. Du trenger det, og gudene skal vite at du har fortjent det.

– Kanskje Aina har et poeng, jeg bør muligens gifte meg med deg.

Bertelsen, som ikke klarte ikke å skjule et tilfreds smil, gjorde tegn til at hun skulle komme seg videre, – Ut, ut, ut!

Wildenvey nøt spaserturen gjennom slottsparken. Hennes to nærmeste for tiden, Aina og Bertelsen, hadde rett. Det var tid for å tenke på noen annet enn kinesere. Hun lente hodet bakover og lot de lette snøfnuggene treffe ansiktet. Først nå kom hun på at det straks var jul, og at hun burde se å få kjøpt noen julegaver. Bake syv sorter kaker kunne hun jo glatt stå over. Ingenting slo juletiden når det gjaldt å bli minnet på at singelstatusen fortsatt var intakt. Kanskje hun skulle slå til med julegran i år. Det ville nok gi et uimotståelig sjekketriks, «vil du være med hjem og se på juletreet mitt?»

Det sto allerede to duggfriske glass hvitvin på bordet da Wildenvey ankom Litteraturhuset. Effektiviteten hadde det aldri vært noe å si på med Travel, som så uforskammet godt ut. Det var alltid en dose Hollywood hos venninnen. Wildenvey misunte henne selvtilliten. På gode dager tenkte hun selv at hun var mer Milano. Klassisk, elegant, til og med interessant. På dårlige dager fryktet hun at det var mer Oslo i november. Grått og kjedelig. Det slo henne uansett at ingen av dem noensinne hadde behøvd juletre for å trekke menn. For å beholde dem derimot, var det muligens det som trengtes. Hun ante ikke. For lite trening på området.

– Har du pyntet leiligheten til jul?

– Hvorfor skulle jeg det? Det er jo bare jeg som går rundt der likevel, svarte Travel.

– Du er jo den viktigste personen i ditt liv.

– Bevares, har du blitt psykolog nå? Hvor kommer dette fra?

– Tenkte bare at det kanskje var på tide at vi fant en mann, sa Wildenvey.

– Én mann. Det var jo et interessant setup. Da vil jeg helst ha ham i helgene.

– Bevares, har du blitt komiker nå? Nei, men seriøst, tenker du ikke at det kunne være hyggelig med familie, noen å dele hverdagen med, pynte juletreet med barna? Wildenvey ga seg ikke helt.

– Der kom pyntingen igjen. Det må være julen som tuller med hjernen din. Det er forbigående. Jeg har noe mye viktigere å diskutere med deg. Ny jobb til meg, og jeg vet hvilken.

Wildenvey skjønte at det var bare å kaste inn kortene. Hun spurte i stedet hvilken jobb det var snakk om.

– Leder for Innovasjon Norge, sa Travel med forventning i blikket. Tydelig spent på Wildenveys reaksjon.

– Perfekt. Virkelig, sa hun etter å ha holdt Travel på pinebenken noen lange sekunder. – Du vil være en overraskende søker, du har jo businesserfaring – det er de ikke vant til. Men det bør ikke være negativt. Langt viktigere er det at Innovasjon Norge trenger deg.

– Men som du vet har jeg jo knapt internasjonal erfaring, og i alle fall ikke fra Asia der fremtiden ligger. Det er en utfordring.

– Det er det minste problemet. Innovasjon Norge er lysår unna fremtiden. De har fortsatt flere ansatte i Steinkjer enn i Shanghai. Problemet ditt er snarere det samme gamle. Nok av menn i sin verste alder, som vil at verden forblir som den er. Langt lyst hår og 80.000 Twitter-følgere er ikke i deres planer.

– 90.000, men hva kan jeg gjøre for å forbedre oddsen da?

– Du bare sender inn søknaden. Jeg tar en prat med tante Kari, som tilfeldigvis er styreleder i Innovasjon Norge.

– Flott, da behøver jeg jo ikke å spørre om det.

– Så du hadde tenkt den tanken ja…

– Selvsagt.

8. Styrelederen

Hultmann var på vei ut av styrerommet hos Innovasjon Norge da Bettinas navn dukket opp i displayet på mobilen. Hun ble straks i bedre humør, og det trengtes. Hun var mentalt utslått etter å ha brukt mesteparten av møtet på å forklare at det var en forskjell på å skape arbeidsplasser i Norge og i Innovasjon Norge. Hun hadde fått overdose av menn i sin egen alder. Makan til dinosaurustakter skulle man lete lenge etter.

– Hei Bettina, så hyggelig at du ringer, hva kan jeg bidra med i dag?

– Gleden er så absolutt på min side, og i dag kan du faktisk bidra med noe, sa Bettina. Med tante Kari var det alltid rett på sak. Det hadde de til felles. Her var det bare å kjøre på. – Jeg ser at Innovasjon Norge ser etter ny leder.

– Du har vel ikke tenkt å søke den jobben? Det hørtes nærmest ut som om avbrytelsen kom med advarsel i stemmen.

– Nei, for all del, men jeg har en venninne som sterkt vurderer å søke. Husker du Aina Coms Travel? Du har truffet henne et par ganger. – Jeg tror hun vil være en strålende kandidat.

– Selvsagt husker jeg Coms Travel. Very selfmade. Profilert leder for en skandinavisk kleskjede som jeg ikke kommer på i farten.

– «Dress-up». Imponerende. Du henger med.

– «Henger med», ikke prøv deg, sa Hultmann påtatt strengt. – Men gudene skal vite at vi har en del som ikke henger med her i gården. Coms Travel hadde vært forfriskende. Be henne sende inn søknaden.

– Det har hun nok allerede gjort, kjenner jeg henne rett, sa Bettina.

– Supert, sa Hultmann.

9. Forfatteren

Det norske laget hadde som vanlig gjort det bra i verdenscupen, men bra har aldri vært godt nok for landslaget i langrenn – spesielt ikke når det var en svenske som ledet sammenlagt. I løpet av januar og februar hadde Johan Bolden fått en god luke til Nordpettern som lå på annenplass. Noe måtte gjøres. Ingen visste hva. Det var ikke noe spesielt å peke på som hadde gått galt. Smøreteamet hadde gjort jobben. Det hadde også resten av støtteapparatet. Løperne hadde holdt seg friske. Kanskje var det så enkelt som at svensken rett og slett var bedre i år. Den verst tenkelige forklaringen. Nærmest en umulighet. Forøvrig hadde hele landslaget kommet seg på WeChat, og hadde nå fått en ikke ubetydelig fanskare i Kina. Glem absurde langrenn med hopp i Colorado, hva ville ikke et gjennombrudd i Kina bety for langrennssporten, tenkte Nordpettern. Han så allerede for seg bunkevis med røde Kina-sedler.

Meiling gjengjeldte hans mange spektakulære vinterbilder med kinesiske gloser som han skulle øve på. Makan til språk. Var det i det hele tatt mulig å gjøre det mer kronglete? Nå turte han snart ikke å sende flere bilder i frykt for at han ble testet på enda flere kinesiske tegn neste gang de møttes. Han ville utvilsomt stryke. Nå var det klart for renn i Kuusamo, Finland. Nordpettern og Tømte hadde fått installert seg på rommet, som selvsagt hadde badstue. Svetten rant i strie strømmer nedover vaskebrettet til Nordpettern da Tømte ivrig banket på glassdøren. Ikke fred å få.

– Sjekk det bildet der. Ligner det på noen du kjenner?

– Jøss, er ikke det Meiling? Hva i all verden gjør hun i avisen? Nordpettern så lettere forvirret ut der han sto i håndkleet sitt.

– Det er lett å forklare. Det står at hun er datteren til den kinesiske presidenten.

– Tull. Da er det ikke Meiling, slo Nordpettern fast.

– Hvordan kan du være så sikker på det? spurte Tømte.

– Hvordan kan du tro at det er det? Og ta ikke den Asia-ekspert-tonen igjen, kom det kjapt fra Nordpettern.

– Greit, slapp helt av, men dette skal vi i alle fall finne ut av, sa Tømte, som visste råd. Han ringte sporenstreks sin onkel som virkelig var Kina-ekspert. Nordpettern ristet på hodet og forsvant inn i badstuen igjen.

Torben Færfløyte var langt inne i det kinesiske Ming-dynastiet da familiens store langrennsstjerne ringte. Det slo Færfløyte at familien deres var omtrent som Norge forøvrig. Ingenting var viktigere enn langrenn. Selv interessen for skismøring overgikk langt interessen for de store hendelser i verden. Var det håp for et slikt folkeslag? Færfløyte var i tvil. Men nasjonens manglende dannelse var tross alt ikke noe nevøen Dennis kunne klandres for. Han hadde ikke gjort annet enn å utnytte sitt potensial til det fulle gjennom knallhard innsats i årevis. Det hadde Færfløyte stor respekt for.

– Hei onkel, hvordan går det med skrivingen? Var det én ting Tømte var sikker på, så var det at onkelen var i gang med en eller annen bok. En vakker dag skulle han virkelig lese en av dem.

– Bevares, har du tid til å ringe meg? Er det ikke midt i sesongen? Hvor er dere nå da? Færfløyte hadde alltid likt å snakke med Dennis, men det ble oftest i sommerhalvåret når ikke skisesongen gikk for fullt.

– Langt inne i de finske skoger. Rennet går i morgen.

– Jeg håper ikke det er smøretips du trenger. Da har du kommet feil, men det vet du jo. Færfløyte merket at han hadde fått opp en viss nysgjerrighet.

– Tro det eller ei, men på mystisk vis har nå våre verdener møttes.

Tømte dro gjennom Nordpetterns kinesiske eventyr fra start til slutt. Færfløyte husket godt Nordpettern, og så faktisk ikke helt for seg hvordan han hadde klart å fokusere på noe annet enn å vinne skirenn – bortsett fra poker da, selvsagt. Kanskje var det virkelig sant at kjærligheten overvant alt. Historien Dennis hadde servert kunne gått rett inn i en av hans egne bøker.

– Du, nå har Nordpettern kommet seg ut av badstua her. Er det ok om jeg setter oss på høyttaler? Det er jo tross alt han som har rotet seg borti dette kinesiske eventyret.

– For all del. Det er tross alt ikke hver dag jeg snakker med to verdensstjerner på én gang. Når det gjelder den store kjærligheten så er det faktisk fullt mulig, sa Færfløyte. Nå hadde han for alvor forlatt Ming-dynastiet til fordel for det moderne Kina.

– Jeg vet at presidenten har en datter på Harvard, og hvorfor skulle hun ikke ta en tur for å se mer av landet? Hun har i alle fall ikke økonomiske problemer. Men at hun skulle reise alene i utlandet, altså uten noen form for sikkerhetsapparat, det har jeg vanskelig for å tro.

– Jeg tror ikke hun var alene. Tømte kom på de to tungvekterne som hadde fulgt henne tett. – Jeg så i alle fall to personer som fulgte rett bak henne ut ifra restauranten den kvelden vi traff henne. De kunne absolutt vært bodyguards, og hvem vet om det var enda flere.

– Du så to bodyguards følge henne ut av restauranten! Når hadde du tenkt å nevne det for meg? Den finske dampen hadde nå definitivt forlatt hodet til Nordpettern.

– Jeg har ikke tenkt på det før nå, æresord. Hvorfor skulle jeg det?

– Nei, hvorfor skulle du det? Nordpettern gjorde store øyne, løftet begge armene og veivet med dem som en halvfull ørn. Tømte ante ikke hvor det kom fra, som med så mye annet fra Nordpettern.

– Nå høres det ut som om det er dere to som er gift. Jeg sier takk for meg. Lykke til med de meget, meget viktige skirennene. Hele landet følger og føler med dere, sa Færfløyte. Tømte kunne ikke unngå å høre sarkasmen. Det var ingen hemmelighet at onkelen ikke synes langrenn var det viktigste i verden.

– Vent litt, kan jeg bare få et lite tips før du legger på, kom det fra Nordpettern, som nå ikke var en ørn lenger. – Presidentdatter eller ikke, hva kan jeg lese som imponerer henne? Alt annet enn kinesisk språk.

– «Kunsten å krige», av Sun Zi, sa Færfløyte kontant, før han koblet ut de to verdensstjernene.

10. Den uavhengige

Ved Nobelinstituttet var det omsider blitt en slags normalisert hverdag. Komiteen var godt i gang med arbeidet mot neste tildeling. Hultmann satte pris på noen vanlige møter igjen. Hun mente fortsatt at Lydersens handlinger var utilgivelige, men innså samtidig at de to måtte finne en måte å se fremover på. De hadde hatt sitt oppvaskmøte der Lydersen hadde lovet på tro og ære at han i fremtiden skulle ta sekretærrollen på alvor. Hultmann hadde liten tro på at det noen gang kunne bli bukke, nikke, neie med Lydersen, men han hadde faktisk oppført seg eksemplarisk i komitémøtene denne våren. Da var det langt verre med utenriksministeren, som tok det for gitt at han hadde en eller annen funksjon når det gjaldt Nobelkomiteen. Dagens komitémøte hadde vært så produktivt, inntil Grapland fikk en telefon som garantert var fra utenriksminister Strøken. Hultmann hadde etterhvert blitt vant til at når Grapland svarte «hei Jan», så var det sjefen for Norges forhold til verden som ringte. Nobelkomiteen var tydeligvis en del av verden i dette tilfellet.

Nå hadde de tatt kaffepause mens Grapland sto borte ved vinduet og snakket i mobilen. Midt under det forrige komitémøtet hadde også utenriksministeren ringt. Da var det for å advare mot en pris til det russiske punkbandet Pussy Riot. Strøken mente det ville gi altfor store problemer i forholdet til Russland. Det var sikkert like riktig som det var irrelevant. Hvordan han trodde de vurderte pris til Pussy Riot, var fortsatt en gåte. Hultmann kunne ikke forstå hvorfor utenriksministeren i det hele tatt skulle vite når de hadde sine møter. At Strøken hadde problemer med å ta innover seg komiteens uavhengighet fikk nå så være. Mer bekymringsfullt var det at Grapland fortsatte å snakke med mannen. Det var noe med Arbeiderparti-eliten, de simpelthen elsket å snakke sammen, og så aldri noe galt i det. Hultmann mistenkte at det var tvert om. At de så på den konstante utvekslingen som helt nødvendig for kongerikets vel og ve. Selv om hele landet visste at Grapland ikke var på godfot med hverken statsministeren eller utenriksministeren, så hindret ikke det den uhørte snakkingen. Uansett så hadde utenriksministerens forrige advarsel virket mot sin hensikt. Takket være Strøken var det russiske punkbandet fortsatt blant de aktuelle kandidatene. Et bra tips. Feltet var i det hele tatt ganske åpent. Hultmann var spent på hva slags advarsel som kom denne gangen. Hun var ikke det minste i tvil om at det var dét samtalen til Grapland dreide seg om.

– Beklager avbrytelsen, det var utenriksministeren, sa Grapland kjapt gående mot møtebordet igjen. Mobilen i den ene hånden og en kopp kald kaffe i den andre.

– Nei, du sier ikke det, svarte Hultmann med en stemme som tilsa at det visste hun selvsagt utmerket godt.

– Hva mener du med det? svarte Grapland utilslørt forurettet. – Det må da være lov å snakke sammen.

Nå lukket den nyfrelste sekretær Lydersen øynene, trakk pusten og telte til ti. Han skulle virkelig ikke blande seg, selv om det var akkurat dette han irriterte seg så kraftig over, at det gikk på helsen løs. Det var jo snart ikke mulig å tenke klart med all denne innblandingen.

– Så han ville altså ikke noe spesielt, utenriksministeren vår…? smilte Hultmann. Hun visste Grapland ville gå rett i baret, og med litt flaks Lydersen også.

– Nei, ikke noe veldig spesielt. Han synes bare det måtte være tid for å se til Afrika, gjerne velge noen kvinnelige politiske ledere, men det viktigste mente han var å holde seg borte fra kritiske priser til Russland og store land i Asia.

Nå sprakk det for Lydersen, som hadde kommet til åtte.

– Så det mente han, det slo deg ikke å be ham dra dit pepperen gror, da! Hvordan tror du det ville tatt seg ut om folk visste at du hadde utenriksministeren på tråden hver gang vi hadde møte? Dette skal faktisk være en uavhengig komité! freste Lydersen, før han sendte et beklagende blikk bort på Hultmann. Dette var jo ikke veldig sekretæraktig. Men fikk bare et mildt blikk tilbake. Her var de tydeligvis helt på linje.

Grapland var nå gått fra forurettet til pottesur:

– Er det noe folk IKKE tviler på, så er det min uavhengighet. Jeg er tross alt generalsekretær i Europarådet, uavhengighet er jobben min. Jeg tror faktisk jeg er den mest uavhengige personen i verden! lød det høyst indignert fra Grapland.

– Du mener vel i universet? Lydersen hadde fått ned stemmeleie et hakk, men sarkasmen var umulig å misse.

– Jeg tror vi avslutter det stratosfæriske mesterskapet i uavhengighet her og nå, sa Hultmann rolig. Etter Obama-prisen hadde hun bestemt seg for ikke å forbruke mer sinne på komitéarbeidet. Herfra og ut var det «zen» som gjaldt når hun var blant menn i sin verste alder. – Skulle vi ikke se litt nærmere på store land i Asia i stedet. En dissidentpris til Kina hadde vel nå vært på tide.

– En glimrende idé! kom det umiddelbart fra Grapland. Alt annet enn en kontroversiell pris til Russland, som Europa nå endelig hadde bygget et forutsigbart forhold til. En Russland-pris måtte han nok som generalsekretær for Europarådet sterkt ha frarådet. En dissidentpris til en kineser derimot … helt perfekt. Norges forhold til Kina ville uten tvil få seg et stort skudd for baugen. Maks trøbbel for både statsminister Jim Berghøy, og for utenriksministeren, og maks ære og berømmelse til ham selv. Hele Norge visste jo godt at det var han som skulle vært statsminister, og ikke Jim. Nå var han i stedet forvist til et liv i periferien av nettopp Jim og Jan – makan til duo. Som et par brødre som ikke var brødre. Nå skulle de jaggu få føle at det å konspirere mot Torstein Grapland, slik de to tåpene hadde gjort da de tok makten i partiet, ikke gikk ustraffet forbi.

Pedersen og Johansen tok av seg øretelefonene på likt og la dem på bordet foran seg. De to var begge midt i 40-årene, og begge hadde de jobbet i PST de siste 20 årene. De fleste av kollegene deres ville sagt at der stoppet også likhetene. De som kjente dem godt visste bedre. Det var mer snakk om rollefordeling den gangen da de begynte å jobbe sammen. Så hadde et mønster forsterket seg, noe de selvsagt var klar over, men som var både behagelig og effektivt i hverdagen. Så lenge det ikke gjorde dem sløve, var det ingen grunn til å endre rutinen. Pedersen var den som svarte på spørsmålene, Johansen stilte dem. De eneste gangene det kunne endre seg, var når ingen av dem faktisk visste hverken spørsmålet eller svaret på forhånd. Det var ikke i dag.

– Dette går over all forventning, kom det fra Johansen da de hadde kommet frem til kaffemaskinen.

– Javisst, nå ser det ut som om det kan skje allerede i år, og det uten at vi gjør noe som helst.

– Utenriksministeren er jo rene gavepakken, sa Johansen, mens han la to sukkerbiter i koppen til Pedersen.

– Enn så lenge ja, sa Pedersen.

– Enn så lenge, sa Johansen.

11. Prinsessen

Det gikk ikke en dag uten at Nordpettern var på WeChat. I tillegg til landslaget hadde han fått hele familien og vennegjengen til å koble seg på den kinesiske chattemaskinen. WeChat burde gi ham en pen provisjon for å få dem inn på det norske markedet. Nå så han at Meiling ringte ham på video-call. Han tok et kjapt blikk i speilet, dro hånden gjennom det bustete blonde håret, før han klinte til med kinesisk hilsen:

– «Ni hao!»

– «Hei, hvordan går det», svarte hun. Det var bare å innrømme at hennes norsk var betraktelig bedre enn hans kinesisk.

– It is not fair. Norwegian is much easier than Chinese.

– Excuses, excuses… How did you become a world champion anyway? Meilings ertende stemme, som han nå var blitt så vant til, var ikke til å ta feil av.

– You know, one of Norway’s most famous skiers once said that; «world champion is not something you are, it is something you have been and something you might be again…»

– A wise man indeed. Reminds you to take nothing for granted, right…_

– Precisely!

– Well, you know in China, this is something we are reminded of every day. There’s just too many of us. Competition is crazy and none of us can rely on the kind of support from the government, as you do in Norway.

– Well, except if you happen to be the daughter of the president I guess…

For første gang opplevde Nordpettern at Meiling ikke hadde et kjapt svar. Det varte og rakk før det forsiktig kom lyd fra Kina:

– How long have you known?

– I have suspected it for some time; we saw a picture in a magazine that looked too much like you. Why haven’t you told me?

– Of course I was going to, but when is the right time to tell something like that? And I also really enjoyed the feeling of just being me, and I was afraid it would change how you behave around me.

Nordpettern følte seg som om han var midt i en Hollywood-film, men det var unødvendig å klype seg i armen. Dette skjedde i virkeligheten.

– Ahh, I see; you were afraid I would become «humble», that would certainly please my friends, but I’m afraid neither of you are in for any such luck. And for the «around you» part I guess we are not in any real danger – I mean, since we have been around each other for the total of half an hour since we first met. Nordpettern gjorde sitt aller beste for å lette på stemningen. Det hjalp litt.

– You really don’t care, do you…? Meiling lød mer enn overrasket. Hun hadde tydeligvis gruet seg til denne samtalen, som måtte dukke opp på et eller annet tidspunkt.

– Why would I care? I mean as long as YOU are not going to change completely, that is. Are you?

– Of course not, but I can think of a hundred reasons why you would care a lot. Any Chinese man would. Are you not at all worried about what my parents would think if they knew I was WeChat-dating a Norwegian skiing champion?

– I am a lot more worried that you haven’t told them that you are completely and utterly in love, and just cannot stop thinking about this Norwegian skiing champion? Nordpettern la på seg en tungt bekymret tone.

– You are just hopeless! Are all Norwegians this strange? Meiling hadde fått tilbake mesteparten av humøret.

– I don’t know about all Norwegians since there are so very, very many of us, but I guess we can be a bit out of the ordinary. You know we are all proud Vikings, deep down. That should impress your parents!

– I surrender. You obviously do not have the ability to change. Meilings frekkhet var tilbake, heldigvis. – But thank you, I really mean that.

– Thank you for what?

– You know what.

12. Arvingen

En sjelden gang var det Wildenvey som var tidlig ute. Hun var langt fra den eneste som ikke hadde klart å holde ut lenger på kontoret. Vårsolen stekte og det sydet på Aker Brygge. Wildenvey elsket tidlig sommer i Norge. Hun tenkte at det gjaldt å nyte disse overgangene før global oppvarming forvandlet Oslo til noe lignende London, der de forskjellige årstidene bare skled inni hverandre. Filosoferingen ble brått avbrutt av nok en sms fra Travel – den femte i løpet av det sist kvarteret. Wildenvey rakk knapt å tenke at det var deilig å sitte litt for seg selv i sommermylderet og nyte hvitvinen før hun kjente en hånd på skulderen.

– Beklager at jeg er sen, satt i møte med næringsministeren og kunne ikke godt stikke av. To minutter, så er jeg tilbake igjen, må bare pudre nesen, har løpt hele veien.

Wildenvey mente selv hun hadde langt over gjennomsnittet med energi, men i Travel hadde hun definitivt møtt sin overkvinne. Hun var villig til å vedde feriepengene på at venninnen hadde rukket både å tvitre, instagramme og hilse på et par kjente på sin to minutters pudretur.

– Yes, da er vi klare, Travel slo seg ned, trakk pusten og lente seg inntil Wildenvey. – Smil, vi har gjort en god deal!

– Vær så snill, er ikke vi for gamle for selfie?

– Spørsmålet tyder på at du begynner å bli gammel. Ærlig talt. Pensjonistene tar jo selfie om dagen. Se, allerede to hundre likes. Wildenvey hadde til gode å se pensjonister ta selfie.

– Fortell heller om møtet med næringsministeren, gikk det bra?

– Grinske, nei han furtet mest over at sjefen din hadde kuppet frihandelsforhandlingene med Kina. Tydeligvis veldig vanskelig å svelge for ham, sa Travel.

– Nei, nå må han gi seg. Dette er toppligaen, kan ikke bruke Næringsdepartementet til det. Nå som du leder Innovasjon Norge, burde du fått næringsministerjobben på kjøpet, det hadde du tatt med venstrehånden innimellom tvitringen.

– Bevares, satt du her lenge før jeg kom eller, lo Travel. – Skål!

– Når jeg blir stor skal jeg få hus ved vannet, kanskje på en av øyene der ute. Wildenvey pekte over toppen på Nesodden-fergen og videre utover.

– Lett for deg å si det, som er god for milliarden.

– Hæ, hvor kom det fra? Wildenvey lød nesten fornærmet.

– Står i Kapital. Du ligger helt i tetsjiktet i kategorien «ung kvinnelig arving». Legger vi til «single midt i trettiårene» troner du alene på toppen. Det var tydelig at Travel koste seg. Hun slengte bladet på bordet. De hadde til og med fått plass til et lite bilde på forsiden, med teksten «Rik og vakker, men ingen napper».

– Nei, ærlig talt, det er ikke mulig. Legg det vekk. Jeg orker ikke se på det. Wildenveys gode humør var på vei ut med Nesodden-fergen.

– Slapp av, det er bare misunnelse. Vi bestiller mer vin, så skal jeg fortelle deg om mine store planer for Innovasjon Norge. Det vil garantert muntre deg opp.

Wildenvey var sterkt i tvil om det var rett medisin, men skjønte at hun ikke hadde noe valg. Travel satte i gang i et tempo som bare hun kunne og fortalte i vei på inn- og utpust. Wildenvey merket at det ble litt mye informasjon etter en lang arbeidsuke og tre glass vin, og forsvant inn i en dagdrøm. Hun så tydelig for seg huset ved vannet der hun satt på bryggekanten og dinglet med bena mens hennes kloke, vakre og sterke mann svingte fiskestangen…

– Hallo, noen hjemme der?

– Nei, nei, jeg drømmer ikke, æresord. Wildenvey skvatt forfjamset til live.

– Vet ikke hva du driver med jeg, men nå var du i alle fall langt borte. Jeg sier at vi skal drømme, altså i Innovasjon Norge.

– Dere skal drømme i Innovasjon Norge?

– Du har ikke hørt et ord har du vel? Nå var det Travels tur til å miste motet – et mikrosekund – før hun fortsatte i samme ustoppelige driv. Nå turte ikke Wildenvey annet enn å følge med.

– Det er ikke bare Innovasjon Norge som skal drømme, hele landet skal være med å drømme. Vi skal drømme stort, vi skal drømme fremtid, vi skal drømme innovasjon og entreprenørskap.

Travel gestikulerte med begge hendene. Rumpa hennes var knapt nede på stolen. Wildenvey klarte ikke annet enn å tenke at dette lød noe søkt. På den annen side, når utenriksministeren kunne få folket til å tro at de bodde i et stort land, så kunne vel dette også funke. Hun skulle i alle fall ikke ødelegge venninnens entusiasme.

– Og hva skal prosjektet hete, hørte hun seg selv spørre?

– Våte drømmer, svarte Travel stolt.

– Våte drømmer? Du tror ikke det kan føre til visse avsporinger da?

– Det er nettopp hele poenget, fortsatte Travel. – Navnet er valgt fordi det er sexy og fordi det peker på det som alltid har vært Norges skattkammer; havet, vannet, de edle dråpene – det våte element. Vi skal klekke ut hvordan fremtiden skal sikres også etter oljen, med havet som utgangspunkt.

– Det er veldig bra, Aina, virkelig veldig bra, men jeg tror fortsatt du bør ta en runde til på navnet.

Wildenvey visste godt at det ikke kom til å skje. Når venninnen hadde bestemt seg så hadde hun bestemt seg. Det hun derimot var helt sikker på, var at frihandelsavtalen med Kina skulle i havn i god tid før oljeeventyret var over.

13. Spesialbataljonen

Vegard Bekken, politisk direktør i Utenriksdepartementet, var ikke ukjent med møter uten skriftlig agenda. Tvert imot. For Bekken, som satt i førersetet på alt av strategisk betydning i UD, krevde nær sagt alle møter diskresjon. Bekkens møter hadde knapt overskrifter. Hele Outlook-kalenderen hans så ut som en eneste lang ferie, enda Bekken knapt hadde unt seg sommerferie én gang. Dagens møte var likevel i den kryptiske enden av skalaen. Siden PST-sjefens telefon igår hadde han prøvd å finne ut hva dette kunne dreie seg om, men ikke klart å komme opp med noen god teori. Han var naturlig nok godt kjent med PST, og hadde ved flere anledninger møtt leder Martine Bensen Bokstrand. Møte på tomannshånd hadde de derimot ikke hatt gleden av. Ikke før i dag. Bokstrand sto på toppen av trappen og ventet på ham. Akkurat nå skulle den politiske direktøren ønske han hadde prioritert et par treningsøkter i uken. Det var pinlig hvor mye det kostet ham å komme opp to etasjer med trapper.

– Hei, godt å se deg, og godt å se at du er i form, sa Bokstrand uten å avsløre om det var alvor eller ironi. En smule ironi tolket Bekken det til.

– Flattery will get you anywhere, er det ikke det de sier? Nei, som du skjønner skulle jeg gjerne vært i bedre form, sa Bekken pesende. – Hyggelig å se deg også.

De tok hverandre i hånden og gikk inn i leiligheten. Klærne og skoene i gangen tydet på overgangssesong. Bekken registrerte også at det neppe bodde barn der. De fortsatte inn i stuen. Liten, ryddig, ingen familiebilder. Fruktfat, to glass og en halvannen liter blå Farris på bordet. Bokstrand ga tegn til at han skulle sette seg i sofaen. Selv satte hun seg i stuens eneste lenestol. Fremoverlent. Stram i tøyet. Garantert i bedre form enn ham. Attraktiv på en effektiv måte ville han sagt om noen spurte. En neppe mye brukt beskrivelse. PST-sjefen sendte ingen signaler om at stue som møteplass var valgt for å skape avslappet stemning. Det ville også vært bortkastet på dem begge.

– Beklager dette hemmelighetskremmeriet, men vi var nødt til å få til et møte med deg alene uten å tiltrekke oppmerksomhet, sa Bokstrand, mens hun helte Farris i to glass.

– For all del. Om ikke PST skal drive med hemmeligheter, så vet jeg ikke hvem som skal det, men du sier «vi».

– Ja, du skal få møte en kollega av meg om litt. Det er bare oss to og deg her. Som jeg sa på telefonen så trenger vi ikke et langt møte, men det vi snakker om her må bli mellom oss tre. Det er jo selvsagt for deg, men jeg sier det likevel. Yrkesskade går jeg ut ifra. Bokstrand smilte.

– Jeg vet hva du mener, har nok av dem selv. Bekken nikket tilbake.

– Jeg går rett på sak. Kinas ambisjoner i Norge bekymrer oss, og norske politikeres naivitet bekymrer oss enda mer. En ny verdensorden tar form mens folket sitter i sofaen og ser på «Hurtigruta minutt for minutt». Kan du fatte og begripe det? Et tv-program bestående av et kamera montert på en båt som bare ruller og går 24 timer i døgnet, og sånt bryr folk seg om. Et par dager i forrige uke var det bare skyer og regn, umulig å se noe som helst. Vi burde kreve å få NRK-lisensen tilbakebetalt.

Bekken var enig i at det var bekymringsfullt dersom folk så på tv 24 timer i døgnet, men selv hadde han faktisk hatt stor glede av å se de fantastiske naturbildene fra NRKs nyvinning. Han valgte ikke å si noe om det. Bokstrand fortsatte.

– Kineserne stopper ikke ved noe. De kjøper opp alt vi har; selskaper, teknologi og eiendom. Snart eier de halve Nord-Norge. Der skal de forsyne seg av fisk og oljeressurser. Det norske folk bryr seg ikke. De er fornøyd bare de kan spise potetgull og se på «Paradise Hotel». En gjeng halvnakne og fulle ungdommer. I siste episode var et av parene til og med nakne – under lakenet riktignok, men likevel.

Bekken hadde aldri sett «Paradise Hotel», men måtte innrømme at han en gang imellom spiste potetgull. Han kommenterte ikke noen av delene. Bokstrand fortsatte med stort engasjement.

– Og verst av alt. Tror du ikke kineserne har fått lov til å rulle ut hele landets mobilnettverk i partnerskap med Telenor, som for ikke lenge siden var den norske stats eget ærverdige «Telegrafverket»! Hva tror du de skal bruke det til? Spionere selvsagt. Vinmonopolet beholder vi, men monopolet på spionering innenfor våre egne landegrenser opphører, og det mens folket sitter og ser på…

– Jo, jeg følger deg, det hele er bekymringsfullt, avbrøt Bekken, og mente da først og fremst kineserne. Han var faktisk litt usikker på om Bokstrand var mest bekymret for norske tv-vaner eller kinesisk invasjon, men siden han selv var tilkalt regnet han med at det var det siste.

– Men hva tenker du vi kan gjøre med dette? Da mener jeg de kinesiske ambisjonene altså, spurte han.

– En masse, og det starter med fredsprisen.

– Fredsprisen? Bekken ble oppriktig satt ut.

– Javisst. I fredsprisen har vi et fantastisk verktøy.

– Verktøy? Satt ut for andre gang.

– Norges fremtidige råderett over eget land står på spill. Før du vet ordet av det sitter neste generasjon nordmenn og ser på kinesiske tv-kanaler. Det er fare for rikets sikkerhet, og da må alle midler tas i bruk. Den mest effektive måten å sette en stopper for kineserne på, er å skape en konflikt. Her kommer fredsprisen inn. Får vi gitt den til en kinesisk opposisjonell så har vi klart det. Det blir ikke mange kinesiske investeringer i Norge etter det. Da får de heller kjøpe opp det forlatte bondelandet i Sverige.

Bekken begynte å føle seg ukomfortabel. Det gikk ikke Bokstrand forbi.

– Hør her. Nå skal du få et tilbud. Bokstrand tok to druer fra fruktfatet. – I venstre hånd har jeg en grønn drue, og i høyre hånd har jeg en lilla drue.

– Druer? Satt ut for tredje gang.

– Velger du den grønne druen, stopper vi her. Du går tilbake til kontoret ditt, og dette møtet har aldri funnet sted. Velger du den lilla druen, får du sannheten. Du får informasjon om kongeriket som du ikke hadde kunnet forestille deg, men som garantert vil være svært nyttig for en mann i din posisjon. Med den lilla druen er det ingen vei tilbake. Da er det oss mot kineserne. En liten kraftfull spesialbataljon om du vil. Begge druene er steinfrie.

Bekken så på de to utstrakte armene til Bokstrand med én drue i hver håndflate. Bekken hadde bygget hele sin karriere på alltid å ha mer informasjon enn alle andre – trodde han i alle fall inntil i dag. Han visste at han aldri ville få hvile om han valgte den grønne druen. Kjapt grep han den lilla, kastet den i munnen, tygget én gang og svelget. Steinfri.

– Klokt valg, sa Bokstrand og reiste seg. Det gjorde Bekken også. De tok hverandre i hånden. – Nå veksler jeg med min kollega som oppdaterer deg.

Bokstrand forsvant ut. Inn kom en mann som Bekken gjettet på var omtrent ti år yngre enn ham selv, altså rundt 45 år. Hverken kroppsholdning eller utseende forøvrig var egnet til å stikke seg ut i noen forsamling. Passe høy, passe slank, passe pen. Passe alt. Som skapt for PST, tenkte Bekken. De hilste kort. Navnet hans, Pedersen, fantes det vel også noen tusener av i Norge.

– Jeg går ut fra at det er du som bor her?

– Ikke tenk på det. Pedersen fortrakk ikke en mine. – Aller først skal du få høre på et opptak. Pedersen tok opp et par øretelefoner som lå på gulvet ved siden av sofaen og ga dem til Bekken. Stemmene Bekken hørte var velkjente. Stemningen derimot var mildt sagt overraskende. Han hørte en forbannet Kari Live Hultmann og en forvirret Torstein Grapland.

Ti minutter senere tok Bekken av seg øretelefonene.

– Hvor mange vet dette? spurte han, mens hjernen fortsatt jobbet intenst med å få grep om det han hadde hørt. Han turte ikke å tenke på konsekvensene om dette kom ut. Norge ville bli latterliggjort i hele verden. USA ville bli satt i total forlegenhet. Som om ikke prisen hadde gjort nok av det allerede.

– Kun en svært engere krets vet om dette. I tillegg til komiteen og Lydersen er det nå oss to, Bokstrand og min nærmeste kollega i PST. Ingenting tyder på at våre amerikanske venner vet noe. Pedersen hadde allerede skjønt Bekkens bekymring.

– Som du skjønner er komiteen relativt uberegnelig, for å si det pent. Så langt har det vært til vår fordel.

– Nå henger jeg ikke helt med…

– Ingen så den amerikanske prisen komme, naturlig nok. Men den har ført til at komiteen, og spesielt Hultmann, ønsker en helt annen type pris i år. De vurderer en russisk eller en kinesisk regimekritiker.

– Og hvordan vet du det? Nei, glem det. Bekken hadde enda ikke helt vent seg til informasjonsflyten hos sine nye venner.

– Takket være utenriksministeren, ser det nå ut som om det blir en kinesisk dissidentpris.

– Utenriksministeren! Er han involvert? Bekken kjente han ble kald innvendig.

– Strøken har vært til stor hjelp så langt, men ikke slik du muligens er redd for. Han aner ikke at vår lille gruppe eksisterer, men snakker jevnlig med Grapland og advarer mot provoserende priser. Spesielt overfor Russland og Kina, der Norge har mye økonomisk å tape. Som alle andre politikere tenker han i fireårs perspektiv, og han ser ikke de store linjene. Det er her vi kommer inn.

– Og hvordan kommer vi inn?

– Hver gang utenriksministeren advarer Grapland, insisterer både han og resten av komiteen på å gjøre det motsatte. Her er Hultmann og Lydersen på lag. De to er naturlig nok ikke beste venner lenger, men begge er mektig lei den helt åpenlyse innblandingen. Vi må bare sørge for at Strøken så snart som mulig advarer mot den rette kinesiske kandidaten. Grapland gjør hva som helst for å hevne seg på både statsministeren og Strøken. Sistnevnte undervurderer fullstendig Graplands elefanthukommelse når det gjelder den gamle maktkampen i Ap.

– Sa du ikke akkurat at han allerede hadde advart mot en kineser?

– Jo, men de klarer ikke å finne ut hvilken kineser. Det er jo ikke all verdens med kompetanse i komiteen, og når det gjelder Asia og Kina er det rimelig blankt. Men dersom vi får Strøken til å advare mot en spesiell kandidat, kan du være sikker på at nettopp denne får prisen.

Bekken synes hele samtalen var lettere absurd. Det var ikke dette han hadde forventet da han gikk fra kontoret i morges for å møte Bokstrand. Likevel, det var mulig å se Pedersens logikk.

– Jeg håper ikke du har tenkt å foreslå at jeg skal kontakte utenriksministeren om dette, for det kommer ikke på tale, sa Bekken med en stemme som ikke levnet noen tvil.

– Slapp av. Det ville ikke gavne oss. Din involvering sparer vi til senere. Nei, vi har en ung rådgiver i UD som ser verden som oss – og like viktig – han rådgir Strøken på Kina. Du kjenner kanskje Ole Stenkvist?

Bekken kjente godt til Stenkvist. Særdeles kunnskapsrik, flytende i kinesisk.

– Javisst. Stenkvist er en av våre unge og lovende. Bunnsolid. Lysende fremtid i departementet, svarte Bekken.

– Godt. Han kjenner ikke til vår eksklusive gruppe, men det kan være greit at du vet om ham. Stenkvist er mer som en lojal «stringer» å regne. Stiller opp når det er behov, og deler relevant informasjon.

Bekken lurte på hvor mange lojale krefter Pedersen rådde over i nettverket sitt, men lot være å spørre. Han hadde en bestemt følelse av at informasjon var strengt behovsprøvd i Pedersens sirkler.

– Stenkvist har funnet den perfekte kinesiske dissidenten. Han heter visstnok Liu Xiaobo. Hvordan i all verden vi skal uttale en «X» i starten på et ord aner jeg ikke, så jeg nøyer meg med Liu heretter. Om ikke du vet noe mer om kinesisk uttale da? Bekken ristet på hodet. Kinesisk språk hadde han ikke særlig peiling på.

– Liu var en av lederne for studentopprørene i Beijing i 1989. Nå fengslet for 11 år av kinesiske myndigheter for såkalt «å undergrave statsmakten». Han skal til og med ha uttalt at dersom det skal bli noe orden på Kina, må landet koloniseres av Vesten i tre hundre år. Tre ganger så lenge som Hong Kong var kolonisert av engelskmennene. Får vi gitt prisen til ham, så har vi mulighet for evig konflikt. Ingenting vil provosere Beijing mer.

Bekken syntes tydelig han så stjerner i øynene på Pedersen, som til nå hadde vært sindigheten selv. Pedersen fortsatte utlegningen av masterplanen.

– Så snart Stenkvist får en anledning, kommer han til å nevne for Strøken at dersom Liu får fredsprisen, vil det gjøre uopprettelig skade for Norges forhold til Kina. Etter det vil det være helt umulig for Strøken å la være å ringe Grapland igjen. Så er alt i boks.

Det var nå rene nordlyset i øynene til Pedersen.

– Jeg regner med at våre amerikanske venner er i loopen…?

– Absolutt. Washington kan jo ikke gjerne gå rett i strupen på Beijing, men er veldig glad for at Oslo kan det. En bitte liten hovedstad i et bitte lite land som svømmer over av oljepenger, og med et folk som er mest opptatt av hvem som vinner «Skal vi danse». Hva den presten fra Vålerenga hadde der å gjøre, er forresten mer enn jeg begriper. Danse kunne han i hvert fall ikke.

Bekken var temmelig sikker på at Pedersen tok feil når det gjaldt presten. Han var overbevist om at den såkalte «presten fra Vålerenga» egentlig var fra Sørlandet et sted. Han noterte seg også at Pedersen ikke helt hadde latt seg overbevise av utenriksministerens «Norge er et stort land»-tale.

– Men hva vil dere egentlig med meg? Bekkens spørsmål var oppriktig. Han så ikke helt hvor han selv kom inn i bildet.

– Forhåpentlig lykkes vi med den kinesiske prisen. Når det er gjort, må vi sørge for å opprettholde konfliktnivået, helst øke det. Med deg på laget har vi alle muligheter, og det kommer vi til å trenge. Sterke krefter kommer til å jobbe hardt for å komme på godfot med Kina igjen. Bare se hvordan andre lands politikere ydmyker seg for Beijing etter at Dalai Lama har vært innom. Pinlig. Heldigvis vil denne fredsprisen gjøre langt mer skade enn et vanlig Dalai Lama-besøk.

– Så hvis jeg forstår det rett, skal jeg bare ligge på været inntil videre?

– Helt riktig. Det blir jeg som kommer til å kontakte deg fremover. Vi skal så langt det er mulig unngå at du og Bokstrand treffes igjen med dette på agendaen. Om det er helt nødvendig, kan du nå meg på dette nummeret. Pedersen dyttet en lapp over bordet.

– Hvordan visste dere at jeg ville ta den lilla druen? Dere tok jo en sjanse med å begynne å fortelle meg om fredsprisen som et nyttig verktøy.

– Det visste vi ikke, og det var nødvendig å gi deg noe for å vekke interessen din. Og så har vi jo en del annen mer ubehagelig informasjon om deg da, som kunne brukes om nødvendig. Det kan den i og for seg fortsatt. For rikets sikkerhet selvfølgelig.

Bekken følte det plutselig som om han hadde svelget en isbre. Hva var det de visste? Han tenkte med gru på et par reiser i embeds medfør som han hadde fortrengt. Han angret på at han hadde spurt. Det hadde vært langt mer behagelig å leve i troen på at han nå var hos venner.

– Så druene spilte ingen rolle? Jeg hadde aldri noe valg.

– Det første er feil. Det andre er riktig. Selv om du i realiteten ikke hadde noe valg, vet vi nå begge at dette ble du med på av egen fri vilje. Druene gjorde jobben. Vi gleder oss med andre ord til et fruktbart samarbeid. Bekken så et lite rykk i munnviken til Pedersen, men var usikker på om han skulle tolke det som et smil.

Det var merkbart kaldere da Bekken sto ute på fortauet igjen. Han brettet opp kraven på frakken og så opp på gateskiltet. Inkognitogata. Selvsagt. Han gikk mot Drammensveien og fortsatte nedover mot den amerikanske ambassaden. Da han passerte Nobelinstituttet kunne han ikke la være å tenke på det som hadde skjedd der inne for et år siden. Var det virkelig sant? Han hadde fortsatt vanskelig for å tro det, men det var ikke tvil om at det var et ekte opptak han hadde hørt. Det han derimot var mer i tvil om, var faren for at neste generasjon skulle sitte og se på kinesisk tv. Hans egne tenåringsbarn hadde for lengst forlatt tv-kanalene til fordel for Netflix og Youtube. Han var betraktelig mer bekymret for PSTs tv-vaner.

Les forrige del av «Eselet og dragen»: «Kuppet»

Les neste del av «Eselet og dragen»: «Kina-syndromet»

Her finner du hele «Eselet og dragen».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.