Fredag om én uke offentliggjøres vinneren av Nobels fredspris 2016. I den anledning utgir DN «Eselet og dragen», en satirisk roman om intriger i Nobelkomiteen og diplomatisk krise. Boken er skrevet av Henning Kristoffersen, og kan leses på dn.no/eseletogdragen og i DNs app-utgaver.

Her finner du hele «Eselet og dragen».

14. Ryktesprederen

Travel var midt i et møte med den nye kommunikasjonsdirektøren og hennes team da Hultmann ringte. Temaet for møtet var nye vinklinger til «Våte drømmer»-prosjektet på sosiale medier. Nå gjaldt det å holde trykket oppe. Det trengtes nye budskap. Travel ba gjengen fortsette, og la til at hun forventet gull og grønne skoger når hun kom tilbake. Travel ville gått fra et hvilket som helst møte når Hultmann ringte. Det var tross alt takket være henne at hun i det hele tatt hadde et så morsomt møte å forlate.

– Hei Aina. Passer det? Jeg regner med at du har nok å stå i med.

– Selvsagt passer det. Men at du har tid… Er ikke fredsprisen rett rundt hjørnet?

– Jo, og det er nettopp derfor jeg ringer deg…

– Du vil snakke med meg om fredsprisen. Det var dagens overraskelse.

– Jeg skjønner det, men jeg trenger faktisk din hjelp. Travel spisset ørene for å være sikker på at hun hørte riktig. Hultmann fortsatte:

– Det er slik at vi om noen dager kommer til å gi fredsprisen til en kinesisk opposisjonell. Det er best for oss begge at jeg ikke forteller deg navnet, men det jeg kan si er at prisen garantert vil provosere kraftig i Beijing. Sannsynligheten er stor for at Norges forhold til Kina blir vanskelig fremover. Travel tenkte med ett på Bettina, og frihandelsforhandlingene som hun visste nærmet seg oppløpet. Hultmann fortsatte som om hun hadde leste tankene hennes.

– Det er ikke på grunn av Bettina at jeg tar kontakt, men det gjør ikke meg noe om du ringer henne rett etter at vi har snakket ferdig for å si det sånn. Så er hun i alle fall advart. Travel kunne snart ikke vente på å få høre hva dette gjaldt.

– Så hva er det du trenger meg til?

– Du husker jo fjorårets pris. Om Travel gjorde, hvem var det som ikke husket den bomben av en pris? – Som du sikkert har fått med deg, har vi fått en god del kritikk etter det, på det verste nærmest latterliggjøring, «logring for USA» og så videre. Det er blitt satt spørsmålstegn ved komiteens uavhengighet. Årets pris vil ikke gjøre den saken bedre. Alle skjønner jo at Washington vil elske en pris til en kinesisk dissident. Det paradoksale er at Obama-prisen langt fra ble satt pris på i Washington. Den var jo mer pinlig for dem. Travel fulgte absolutt logikken, men ble bare mer nysgjerrig på hvorfor hun fikk høre alt dette.

– Nå kommer jeg til saken. Utenriksministeren har det siste halvåret hatt nærmest direkte linje inn til komiteen. Han ringer Grapland for å advare mot priser som vil skape problemer for norsk økonomi og utenrikspolitikk. Spesielt er han opptatt av Kina. Uten at det har hjulpet det spor for hans egen del. Tvert imot, så har advarslene hans gitt oss nyttige innspill, ikke minst gjelder det årets vinner. De siste dagene har utenriksministeren i desperasjon ringt alle komitémedlemmene etter tur for å få oss til å forstå at en pris til denne kineseren vil være uhørt. Det har selvsagt gjort det veldig enkelt for oss å velge nettopp denne kandidaten. Jeg vil at det norske folk skal få vite om utenriksministerens helt uakseptable innblanding før tildelingen. Da vil folk forstå at vi virkelig er uavhengige når årets vinner blir annonsert. Her kommer du inn. Jeg forstår at du har en del følgere på sosiale medier…?

– Nærmer seg vel hundre tusen på Twitter, noen titusener på Instagram, og så har jeg vel fem tusen venner på Facebook – der er det visst ikke lov til å ha fler. Travel hadde nå for lengst skjønt hvor dette bar.

– Fem tusen venner? Bevare meg vel. Og jeg som har dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å holde kontakt med min engere krets. Nå skal du høre. Det jeg har tenkt å spørre deg om er…

– Jeg er med. Har formuleringen klar. Når vil du tweeten skal gå ut?

– Jo før jo heller.

– Du har kalkulert med at mange vil gjette hvor jeg har informasjonen fra?

– Det er klart, men det blir likevel bare spekulasjoner, og for å være ærlig er det helt ok at jeg mistenkes i denne saken. En annen sak er støyten du tar. Det setter jeg stor pris på. Det er heller ikke lett for noen av oss overfor Bettina. Men dette er for viktig til å la passere, og nå får hun i alle fall litt tid til å forberede seg. Trøsten din får være at jeg kan love full støtte fra styrelederen i Innovasjon Norge. Ingen av dem klarte å la være å le.

Wildenvey hastet gjennom landskapet, og kastet er raskt blikk på Bertelsen da hun passerte pulten hans.

– Få stokket bena! Rådgiveren skjønte umiddelbart alvoret, og kom seg opp i stående så kjapt det var mulig for en mann på to meter, grep tak i Ipaden og fulgte sjefen inn på kontoret.

– Vi har en krisesituasjon. Jeg har akkurat snakket med Aina, og hun går om litt ut med en tweet om utenriksministeren som kommer til å skape rabalder på mer enn én måte.

Aina, tweet, utenriksministeren, rabalder. Her var det mye rart på en gang, tenkte Bertelsen. Det var åpenbart ikke tid til forklaring, så han gikk rett inn i løsningsrommet.

– Har du varslet utenriksministeren?

– Nei, det kan jeg ikke, fordi jeg egentlig ikke vet dette, og det gjør ikke du heller.

– Jeg forstår, sa Bertelsen, hvilket han absolutt ikke gjorde. Han hadde sjelden følt seg mer forvirret. Hva gjør vi da? Bortsett fra å følge Twitter-kontoen til Travel, mener jeg.

– Nå sitter vi helt stille til det banker på døren, eller telefonen ringer. Dersom det banker på døren, åpner du og sier kort og utvetydig «takk, vi er på saken». Jeg tar telefonen som kommer til å være fra utenriksministerens kontor. Forstått?

– Forstått. Alle som har vært i militæret vet at det kun er ett svar på et slikt spørsmål, men at Wildenvey hadde vært i militæret var en overraskelse. Men litt fra eller til i denne situasjonen spilte jo ingen rolle. De behøvde ikke vente lenge.

Etter få sekunder kom tweeten: «Gode, men ubekreftede rykter forteller at utenriksministeren gjentatte ganger har advart Nobelkomiteen om fredspris til kinesisk dissident.»

Ti sekunder etter det igjen banket det frenetisk på døren. Bertelsen reagerte som en god soldat og svarte som beordret. Han kunne ikke la være å synes synd på traineen som hadde banket på døren. Den unge mannen levde hundre prosent av livet sitt på sosiale medier og var nå overbevist om at han var først ute med livsviktig informasjon. Han slo i alle fall kontortelefonen med et halvt minutt. Det var tydeligvis utenriksministeren selv som ringte. Ikke vanskelig å forstå at han var opprørt, men Wildenvey var forberedt. Bertelsen var tilbake i sitte stille-posisjon, der han lyttet til den ene halvparten av den korte samtalen.

– Ja, hun er min venninne, men det betyr ikke at jeg kan styre henne.

– Nei, jeg aner ikke hvor hun har informasjonen fra. Jeg forstår godt at du mistenker det, men jeg har altså ikke tenkt å spekulere i hva min tante og venninne snakker sammen om. Det beste vi kan gjøre nå er å se fremover, og faktisk kan dette snus til noe positivt.

– Hvordan? Jo, det har garantert ikke gått kineserne forbi at du har jobbet iherdig imot at dette skulle skje. Det kommer vi til å få betalt for senere, det er jeg sikker på. Og det trenger vi. Nå blir det tøft for frihandelsavtalen.

– Ja, vi skal prøve å tenke ut noe. Og før du legger på… Vet jo at om det er noen som klarer å ri av stormen, så er det deg, men har du to minutter før du slipper til journalistene, så ta en kjapp titt på boken jeg ga deg, «Kunsten å krige», av Sun Zi – spesielt kapittelet om forvirring og villeding. Lykke til, det kommer til å bli et voldsomt trøkk. Wildenvey la på røret og pustet tungt.

– Mener du virkelig det, at det blir tøft for frihandelsavtalen? spurte Bertelsen.

– Det er det ingen tvil om. Om få dager går fredsprisen til en kinesisk dissident, og er det til den jeg tror, kommer det til å endre alt. Dersom vi i det hele tatt skal få en avtale på plass mens oljen fortsatt har en viss verdi, tåler vi ingen feilsteg de neste to månedene.

– Travel og Hultmann, det må jeg si. Det er jammen fra sine egne man skal ha det. Må si du tar det hele med stor ro. Kommer det noe mer fra den kanten? Bertelsen begynte omsider å få en viss oversikt.

– Nei, om du sjekker, så har Aina allerede beklaget sin «sleivete tweet». Hun er på Gardermoen på vei til Asia med den største norske næringslivsdelegasjonen noensinne på slep. Nå er det bare utenriksministeren vår som står igjen og må forklare seg. Heldigvis er det ingen i landet som er bedre på det enn akkurat ham. Jeg må ta et par telefoner. Vi møtes her om en halvtime, så legger vi en slagplan.

Bertelsen var knapt utenfor døren, før den overivrige traineen hadde vist ham hvor ille det hadde utviklet seg bare de siste ti minuttene. Landets sosiale medier kokte nå over av indignasjon over Norges ryggradsløse og feige utenriksminister. Hadde Wildenvey rett så økte altså håpet for frihandelsavtalen i takt med hvor mye offentlig bank utenriksministeren fikk. Bertelsen håpet bankingen fortsatte.

15. Klovnene

Gelias Lydersen gledet seg til årets tildeling. Selv om fjorårets operasjon hadde vært en stor suksess, hadde det kostet ham. En ting var svekket tillit fra de øvrige komitémedlemmene. Det hadde han regnet med. En helt annen ting var den mentale og fysiske slitasjen. Den hadde han ikke regnet med. Han merket at han generelt var mer nervøs og engstelig om dagen. Det hadde han kjent på hele det siste året. Han var sikker på at det hadde sammenheng med påkjenningen fra det legendariske kuppet. Det var hodet og kroppens måte å si ifra på. Han var definitivt ikke en ung mann lenger.

I dag var han strippet for alt ansvar. Ikke skulle han hjelpe til med noen tale, og Hultmann skulle igjen ta seg av samtalen med utenriksministeren – naturlig nok. Hun insisterte faktisk på å stå ved siden av ham mens Grapland annonserte vinneren på pressekonferansen. Akkurat det synes han var litt vel demonstrativt, men han kunne jo ikke akkurat hevde at det var ufortjent. Forøvrig hadde hans respekt for Hultmann bare økt det siste året. Hun hadde behandlet ham adskillig bedre enn han kunne forvente. Nå ville han faktisk si at de to nærmest hadde kommet et nytt og bedre sted når det gjaldt samarbeidet i komiteen. I alle fall delte de synet på viktigheten av komiteens utvetydige uavhengighet. Det kunne dessverre ikke sies om alle andre i komiteen. Han var også mektig imponert over Hultmanns geniale mediestunt. Det hadde vært en nytelse å se utenriksministeren steke i sitt eget fett. Selv om ingen sa det høyt, i alle fall ikke på Nobelinstituttet, var han ikke i tvil om at utspillet fra den nye lederen for Innovasjon Norge kom fra Hultmann.

I år satt utenriksministeren alene på kontoret sitt i Victoria terrasse da det var tid for den årlige Nobel-samtalen. I år var det nestleder Hultmann som kom til å ringe ham. Hvorfor de tydeligvis hadde startet en tradisjon med å bytte på å ta disse oppringningene, var mer enn han kunne forstå. Ikke det at det betydde noe som helst, men akkurat nå kunne han godt spare seg for å snakke med Hultmann. De siste dagenes heksejakt fra mediene hadde tatt på, og han var overbevist om at det var Hultmann som hadde dratt i trådene. Hvorfor i all verden skulle den nye lederen for Innovasjon Norge bry seg med fredsprisen? Det ga ikke mening. Bortsett fra at styrelederen hennes het Hultmann, da. Noen ganger måtte selv han innrømme at dette landet var altfor lite. Der ringte telefonen:

– Ja, det er Strøken her…

– Hei, det er Hultmann, Nobelkomiteen. Passer det?

– Det er vel ikke akkurat en samtale der noen svarer at det ikke passer?

– Nei, det er vel ikke det. Jeg går rett på sak. Om en time kommer lederen for Nobelkomiteen til å annonsere at årets fredspris går til den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiaobo.

– Det har jeg regnet ut. Jeg har også regnet ut at det var du som satte i gang svertekampanjen mot meg. Hører det med til jobbeskrivelsen i Nobelkomiteen?

– Jeg aner ikke hva du snakker om. Og svertingen du refererer til, kan vi vel trygt være enige om at du sørget for helt selv. Når det gjelder arbeidet i Nobelkomiteen, et det et verv jeg er meget stolt av. Så lenge jeg får sitte der, kommer jeg til å kjempe med nebb og klør for en uavhengig komité som får jobbe i fred for utidig innblanding.

– Vi får vel se da hvor lenge du får sitte der…

– Det jeg har regnet ut, er at slik det står til med deg på meningsmålingene om dagen, så blir det nok betraktelig lenger enn du får sitte som utenriksminister.

På Nobelinstituttet vandret Grapland frem og tilbake i gangen. Talen, som han tviholdt i, hadde han ikke tenkt å slippe før siste ord var sagt og han var trygt nede fra talerstolen igjen. Grapland var mektig stolt av jobben komiteen hadde gjort i år. Han synes også at utenriksministeren fortjente sin del av æren. Selv om Strøken nok ikke så det slik akkurat i dag, var Grapland overbevist om at om 50 år så kom også Strøken til å innse at dette var det eneste riktige. Selv om dagens tekst bød på visse utfordringer, gledet Grapland seg til å entre talerstolen. Det kinesiske fornavnet, som han nå hadde lært sto etter etternavnet hos kineserne, startet med bokstaven «X». Mildt sagt uvanlig for en nordmann. Men han var forberedt. Nytt av året var nemlig at han hadde øvd på talen, og lært at den kinesiske «x» uttales som den norske «kj»-lyden – og da slik den skal uttales, og ikke slik ungdommen holdt på. Han klarte ikke å la være å irritere seg over at dagens tenåringer hørtes ut som hvesende slanger hele gjengen; «shino» når de skulle se film, og «shylling» når de skulle spise og ikke skylle munnen. Nei, kineserne, eller «shineserne», som ungdommen ville sagt, hadde forstått at språket tøyser man ikke med. Tapet av «kj»-lyden skulle han jammen få inn i talen.

– Da er tiden inne. Det var Hultmann som ga beskjed. Takk og pris for at det var hun som hadde regien i år.

Torstein Grapland så rett ut på journalistene da han utropte årets vinner:

– The Norwegian Nobel Committee has decided to award the Nobel Peace Prize to Liu Xiaobo for his long and nonviolent struggle for fundamental human rights in China.

Der satt den. Skulle like å se noen gjøre dette bedre, tenkte Grapland. Han klarte ikke la være å sende et kjapt blikk i retning Lydersen, som i år var trygt plassert ved siden av Hultmann. De sendte begge et anerkjennende nikk tilbake. I dag stemte alt. Grapland dro inn den euforiske stemningen i rommet og kjente en salig varme i hele kroppen. Han nøt hvert sekund av tiden på talerstolen. Han hadde aldri kjent seg nærmere Gud, og det i år som talen vitterlig var skrevet av ham selv.

Som politisk direktør i Utenriksdepartementet hadde Vegard Bekken alltid likt å tenke at han beveget seg i sirkler med viktige mennesker som faktisk formet landet. Etter møtet med PST var det derimot ikke mulig å tenke annet enn at han hadde levd et naivt liv. Det vibrerte fra vesken. Skjult nummer. Han hadde en god anelse om hvem det kunne være. Når det gjaldt PST, holdt det tydeligvis å tenke på solen…

– Regner med at du har fulgt med i dag? Det var seier i stemmen til Pedersen.

– Hva tror du? Bekken hadde samtalen fra sist friskt i minne, og klarte ikke helt å dele champagnehumøret.

– Det blir bare bedre og bedre. Slå på tv-en igjen. Nå er det reaksjoner fra Beijing.

Talskvinnen for det kinesiske utenriksdepartementet gikk ikke rundt grøten. Hun sa rett ut at norsk laks og norske politikere bare kunne holde seg hjemme heretter. Nobelkomiteen beskrev hun som en gjeng med klovner som ikke ante hva de holdt på med. Bekken var ingen ekspert på kinesisk kultur, men var temmelig sikker på at kineserne visstnok skulle ha en indirekte kommunikasjonsform. Dersom det var tilfelle, kunne neppe beskjeden fra Beijing vært mer brutal.

– Er du der? Pedersen hadde holdt linjen. – «Klovner som ikke aner hva de holder på med!» Jaggu godt ikke de så komiteen ifjor. Det var tydelig at Pedersen nøt dette til fulle. – Takk for innsatsen så langt, jeg ringer deg om ikke lenge. Det er nå det virkelig starter.

– Innsatsen? Jeg har jo ikke gjort noe som helst. Pedersen hadde lagt på.

Nå hadde Kina-ekspert Torben Færfløyte dukket opp på skjermen for å analysere situasjonen. Ifølge Færfløyte var dagens kinesiske ledere først og fremst pragmatiske og fokuserte på økonomisk vekst. Derfor var han ikke nevneverdig bekymret. Færfløyte regnet med at i løpet av ti til 15 år, var det nok fullt mulig å få det bilaterale forholdet på fote igjen, hvilket i kinesisk sammenheng var for lynkjapt å regne. Han la også til at nordmenn generelt burde lese mer historie, og fokusere mindre på langrenn.

16. Bikinimodellen

Bertelsen hadde tatt plass i den lille sofagruppen på Wildenveys kontor. Wildenvey var rett rundt hjørnet. Han tok opp Ipaden og gikk inn på Aftenpostens nettsider. Der var Halvard Hellestad soleklar i sin dom. Han lovpriste årets fredspris, roste komiteen og ikke minst dens leder Torstein Grapland. Hellestad mente Grapland nok en gang hadde overgått seg selv i årets tale, og virkelig vist for en hel verden hvilken visjonær kapasitet Norge her var i besittelse av. Han var også mektig imponert over hvordan Grapland på elegant vis hadde klart å flette inn norsk ungdoms språklige forfall og mangel på «kj»-lyder, noe Hellestad selv hadde irritert seg grenseløst over de siste årene. Hellestad avsluttet med å fremheve at var det noe landet hadde behov for i disse tider, da det moralske forfallet hos våre politiske ledere var blitt så tydelig, var det nettopp en klarsynt og rakrygget norsk Nobelkomité. Det var ikke tvil om hvem den siste kommentaren var myntet på. Bertelsen kunne ikke la være å synes synd på utenriksministeren. Nå måtte vel denne heksejakten på ham snart ta slutt, tenkte Bertelsen. Når det gjaldt innslaget av «kj»-lyd, kunne han ikke forstå annet enn at det måtte være noe av det merkeligste i en Nobel-tale noen gang.

Han orket ikke å lese mer, la Ipaden på bordet og så seg rundt i det enkelt møblerte, stilsikre kontoret. 50-tallsbrunt var fargen for politisk makt i Norge. Det hadde han fått med seg på sin ferd rundt i UD. Bertelsen tenkte med gru på det første besøket hit for et drøyt år siden. Den gangen hadde han fryktet det verste, men i stedet hadde han fått den mest spennende jobben han kunne tenke seg. Nervene var på plass i dag også. Han var mildt sagt spent på hvordan Wildenvey kom til å reagere på planen han hadde klekket ut. Han prøvde å se for seg hvordan han best kunne legge den frem, men rakk ikke fullføre tanken før Wildenveys energi hadde entret rommet. Hun var på vei over gulvet med raske skritt. Den lange Christian Dior-kåpen beveget seg knapt, selv om den var kneppet opp hele veien foran. Han kjente ingen som kunne gå på høye hæler som Wildenvey. Han mistenkte at det var del av oppdragelsen der hun kom fra. Kanskje var det én av forskjellene på gamle og nye penger. Wildenvey var gamle penger.

– Værsågod. Cortado, helmelk, null skum, er det ikke slik det skal være? Wildenvey følte seg ovenpå selv om dagens hendelser ikke ga noen som helst grunn til det. Hun satte seg rett overfor Bertelsen.

– Takk! Det må jeg si, på en dag som denne tenker du på kaffe til meg. Nå får du snart en sånn kopp med «verdens beste sjef» i store bokstaver.

– Det forplikter å ha verdens beste rådgiver, men jeg har ikke funnet noen kopp med det inngravert enda. Wildenvey strålte. Det var som om hun fikk ekstra energi når det så som verst ut.

– Etter at du har hørt ideen min for hvordan vi skal komme oss ut av denne smørjen, er det nok ikke sikkert du fortsetter å lete etter den koppen…

– Du har en idé. Spennende. Få høre.

Bertelsen tok en slurk av cortadoen, satte den behørig tilbake på bordet, tok servietten og tørket seg rundt munnen selv om det ikke var noe der å tørke. Han var overbevist om at usikkerheten han følte syntes på hele kroppen. Han så på Wildenvey og åpnet munnen for å sette i gang.

– Du vet hvordan du alltid pleier å si at om skal vi få til noe ekstraordinært, så må vi faktisk også gjøre noe ekstraordinært.

– «Alltid» er vel drøyt, men jeg kan nok ha sagt noe sånt en gang, ja, hvor vil du? Wildenvey hadde fått den utålmodige tonen som Bertelsen kjente så altfor godt.

– Vi er vel enige om at dette er ekstraordinære tider?

– Himmel og hav da, mann. Kan vi være så snill å komme videre. Bertelsen så «rådgiverkoppen» forsvinne i det fjerne før han fortsatte.

– Vi må sørge for at utenriksministeren ikke dukker opp på fredsprisutdelingen i Rådhuset i desember. Vi må sende en klar beskjed til kineserne om at han ikke støtter denne prisen. Hvis ikke, mister vi jo all den goodwillen han nå har opparbeidet fordi han så innstendig advarte komiteen.

– Jeg har tenkt det samme, men det er umulig. Etter den runden han har gått gjennom i media, vil han bli fullstendig kvestet om han gjør noe slikt. Den politiske karrieren hans vil være over.

– Derfor skal vi sørge for at han kommer ut for en ulykke rett før utdelingen, slik at han er på sykehuset når det skjer. Så fikser vi et stort nummer i media av at han uteblir fra seremonien. På den måten får vi gitt kineserne budskapet de trenger, samtidig som Strøken vil ha sitt på det tørre i den norske opinionen.

– Du skal fikse en ulykke for Norges utenriksminister? Har du gått fullstendig fra vettet?

– Jeg vet det høres vilt ut. Men jeg snakker om en veldig liten ulykke, bare akkurat nok til at det er legitimt å få fraktet ham til sykehuset. Han skal selvfølgelig ikke bli skadet på ordentlig.

Bertelsen tok en ny slurk av cortadoen mens Wildenvey reiste seg og gikk opp i stående gresk tenkepositur. Godt tegn. Hun vurderte det faktisk. Sa ikke så rent lite om krisen de var oppe i. Wildenvey så mot døren, som om hun måtte forsikre seg om at den virkelig var lukket.

– Ok, om vi for et øyeblikk, og rent hypotetisk, skulle tenke i den absurde banen din. Hva slags ulykke hadde du tenkt deg?

– Påkjørsel i Majorstua-krysset. Det er viktig at mange nok ser at det skjer, så ingen kan mistenke at han har iscenesatt det selv. Bertelsen hørte at det lød sprøtt.

– Påkjørsel! Virkelig! Jeg kan tenke på minst tre grunner til at det aldri ville funke. Nummer én; hvorfor i all verden skulle han være på Majorstua rett før seremonien i Rådhuset? Nummer to; hvordan skal vi i det hele tatt få kjørt på utenriksministeren? Det slo Wildenvey at det nok var en sjelden problemstilling i UD. – Og nummer tre; han ville uansett aldri bli med på en så vanvittig plan.

– Husker du da Fretex spurte oss om utenriksministeren kunne stille opp i butikken deres på Majorstua for å promotere varer fra utviklingsland. Den saken kunne jo få prioritet. Jeg er rimelig sikker på at vi kan diktere tidspunkt om vi sier at Strøken vurderer å komme. Selve påkjørselen har jeg en kompis i Moss som kan fikse. Overtalelsen den må du selv ordne. Det fikser du. Det er jo faktisk ingen nedside her.

– Nei, for all del. Bortsett fra at han skal møte panseret på en bil og gå rett i asfalten, da. En kompis i Moss som kan fikse påkjørsler. Hva var det egentlig du holdt på med før cv-tiden din?

Bertelsen ignorerte cv-spørsmålet, og gikk raskt videre. Like greit at det som hadde skjedd i Moss ble i Moss.

– Neste del av planen er det mest geniale. Det er dét som skal skje under seremonien i Rådhuset mens utenriksministeren er på vei til sykehuset. Er du klar?

– Ja, bevares. Jeg kan knapt vente, men det kan bli vanskelig å få inn gamle kompiser fra Moss der, sa Wildenvey tørt, før hun så at Travel dukket opp i displayet på mobilen.

– Det er Aina, jeg tar den. Jeg trenger uansett en pause fra denne karrieredødaren av en plan. Vi fortsetter senere. Bertelsen løftet cortado-koppen og gjorde et lite anerkjennende nikk, før han reiste seg og forlot kontoret.

– Hei du, hvordan er det i Vietnam? Er det ikke der du er?

– Det er ikke Vietnam det er noe feil med. Travels sedvanlige entusiasme var ikke å spore.

– Feil med… Hva mener du? Ja, det er klart – her er jo det meste feil i dag. Har du fått med deg Kinas reaksjoner på fredsprisen?

– Det er gammelt nytt, erklærte Travel, i alle fall i de verste tabloidene. Kom deg på nett. Nå er det ny førstesak. Travel hørtes nervøs ut. Wildenvey merket at hun pustet tungt i andre enden. Kunne det bli verre nå?

Hun rakk ikke engang å slå på pc-en før hun hørte to bank på døren. Inn kom Bertelsen igjen. Han holdt Ipaden foran seg på magen med begge hendene. Der var det en serie med bilder av Travel. Og for noen bilder! Det var Travel i det våte element på strender og ved bassenger ikledd norskdesignede, bitte små bikinier og badedrakter. Overskriftene overgikk hverandre i festlige kombinasjoner; «Dampende drømmer om norsk design i våte og vakre himmelstrøk», «Sexy Travels våte drømmer om norsk design», «Bli med Travel på hennes våte drømmer», det ville ingen ende ta.

Wildenvey slapp en kort latter.

– Ikke si at jeg ikke advarte deg, sa Wildenvey, men skjønte umiddelbart at det ble helt feil. Hun tenkte febrilsk på noe mer oppmuntrende å si. – Bertelsen synes bildene er kjempefine, fortsatte hun. Bertelsen slo oppgitt begge armene ut til siden, Ipaden med bildene fortsatt i den ene hånden. Wildenvey gjorde en grimase som lyste beklagelse, og hvisket «sorry» tilbake til rådgiveren sin.

– Whatever, men seriøst: HVOR ille er det? kom det fra Vietnam. Typisk tidspunkt for å svare kjapt. Alt annet ville sende feil signal.

– Nå hørte jeg deg litt dårlig, sa du «hvor ille»? Wildenvey kjøpte seg noen sekunder. Bertelsen gjorde engleaktige bevegelser, som tegn på at det var tid for en hvit løgn.

– Slapp av, dette blåser fort over. Du, av alle, vet jo godt hvordan media funker, forsikret Wildenvey. – Om noen timer er det en ny sak som gjelder. Men hva er det som har skjedd? Dette ligner jo ikke deg.

– Planen var å hjelpe et av de mest spennende selskapene vi har med oss. De ville bruke meg i en kampanje for kolleksjonen deres. De spurte om det var ok å ta med ett bikinibilde. Jeg sa vi kunne ta bildene, og at jeg i alle fall skulle vurdere det.

– Akkurat… Dette ser jo litt annerledes ut…

– Bildene kom på avveier, og da var det tydeligvis kort vei til journalistkobbelet som er med på turen. De blir ikke invitert på neste tur, for å si det sånn. Beklager maset, du har jo mer enn nok trøbbel som det er om dagen.

– Tull. Når som helst. Det vet du. Vi snakkes mer når du er tilbake, og ikke grav deg ned på grunn av dette. Hold hodet høyt og gå rett frem, samme hva du støter på.

17. Feng shui-spesialisten

De neste dagene ble en eneste lang nedtur for team Wildenvey. Allerede var det tydelig at Norge og Kinas tid som gode venner definitivt var over. I Beijing var det ikke engang summetone å få. Både Wildenvey og Bertelsen hadde prøvd å få sine respektive kontakter på tråden et utall ganger. Stillheten kunne vanskelig tolkes på annen måte enn at frihandelsavtalen var lagt på is. I Oslo ble tidligere statsminister Kjetil Magnus Bondeland nektet visum til Kina. Bondeland hadde vært på den kinesiske ambassaden og forgjeves prøvd å forklare at han kun hadde fredelige hensikter. Svaret han fikk levnet ingen tvil; Bondeland kunne ta sine fredelige hensikter og dra til et annet land. Fra en opphisset saksbehandler fikk han høre at Kina nå hadde fått nok av fred fra Norge, og dersom Bondeland hadde flere spørsmål, kunne han ta det opp med klovnene i Nobelkomiteen.

Wildenveys møte med utenriksminister Strøken, der hun la frem Bertelsens plan, kunne heller ikke ha gått særlig verre. Strøken mente Wildenvey måtte ha fått et illebefinnende, og beordret henne til å ta et par dagers pause. Wildenvey kunne ikke annet enn å si seg enig. Hun hadde begynt å angre allerede da hun hørte seg selv legge frem de første setningene og så oppgittheten i Strøkens ansikt. Hvordan kunne hun i det hele tatt ha gått med på å legge noe sånt frem for landets utenriksminister? Strøken hadde også beordret henne til å snakke med noen ordentlige Kina-eksperter. Han ville se en helt annen plan for hvordan de skulle løse opp i Kina-floken.

Den eneste gode nyheten hadde overraskende nok kommet fra tabloidenes forsider. Der kunne Wildenvey lese at lederen for Innovasjon Norge, Aina Coms Travel, nå hadde satt i gang et helt nytt prosjekt kalt «Himmelhøye drømmer». Det var et stort bilde av venninnen, nå i mørk drakt og ikke bikini, som full av pågangsmot la ut om hvordan Norge var så mye mer enn alt som kom fra havet. «I den nye økonomien må vi for all del ikke la oss begrense; omstilling, innovasjon, ny retning er det landet trenger.» Wildenvey kunne også lese at det var ventelister over hele landet for å få være med på Himmelhøye drømme-workshops. Alle ville ha en bit av Aina Coms Travel. Den asiatiske billedserien hadde vist seg å være en genistrek. Motebarometeret Jon Tommy var også intervjuet. Han ga Aina Coms Travel i bikini sekser på terningen, og spådde en etterlengtet frigjorthet hos Norges maktelite. Makan til comeback. På noen få dager hadde nederlag blitt snudd til seier. Her var det noe å lære, tenkte Wildenvey, og funderte på hvilket mirakel som kunne redde Kina-floken. Stille opp i bikini var imidlertid like utelukket som å kjøre på utenriksministeren.

Jan Gem Strøken hadde inntatt sin favorittplass på kontoret. Ved det store vinduet med utsikt retning Aker Brygge og Hovedøya. Han likte å tenke at mye av Norges utenrikspolitikk opp gjennom årene hadde blitt til ved dette vinduet – og ikke ved et betraktelig større vindu i Washington. Denne ettermiddagen kunne han ikke la være å spørre seg selv om han hadde tatt feil av Wildenvey. Først dette at hun ikke skulle ha visst om Hultmann og Travels komplott mot ham, så dagens absurde plan. Hun foreslo virkelig at han skulle bli overkjørt av en bil. Faktum var likevel at Wildenvey hadde gjort en strålende jobb så langt i forhandlingene med Beijing. Hadde det ikke vært for at Nobelkomiteen nektet å høre på fornuft, kunne de signert frihandelsavtalen allerede denne høsten. Nå var alt høyst usikkert. Nei, han fikk beholde Wildenvey enn så lenge. Han skulle i alle fall ikke selv forhandle med kineserne. En minister som forhandlet med vanlige våpenlangere, nei det ble helt feil. Men var det én ting han var sikker på, så var det at forhandlingene skulle tas opp igjen, koste hva det koste ville – bortsett fra å bli overkjørt i krysset på Majorstuen, da. Kina-floken skulle løses, og det var nå helt tydelig at han selv måtte engasjere seg.

November var Wildenveys favorittmåned nummer 12. I år nådde den sitt absolutte bunnivå. Nå kom også rapportene fra næringslivet om store problemer med eksporten til Kina. Verst gikk det utover laksen, som nå ble nektet adgang til Kinas fiskeelskende befolkning.

Kina-ekspertene Bertelsen hadde tilkalt hadde heller ikke vært til mye hjelp. De var mektig lei av å høre foredrag om kinesisk «tap av ansikt», nettverkskultur og forhandlingsteknikk. Selvsagtheter alt sammen, og enda verre når de ble pent og pyntelig presentert i akademisk innpakningspapir. De to siste hadde vært de merkeligste innslagene. Først en Singapore-kineser – en professor som kom sterkt anbefalt fra Norsk Kulturpolitisk Institutt. Professoren, som visstnok hadde fått kastet etter seg en haug av millioner i forskningsstøtte fra Utenriksdepartementet, hevdet hardnakket at alt gikk rett vei og at begge parter var kommet til fornuft. En løsning på konflikten var allerede rett rundt hjørnet. Større skivebom var det vanskelig å få til. Wildenvey minnet seg selv om å ta en prat med Asia-desken; de neste forskningsmillionene burde definitivt kastes et helt annet sted. Sistemann, UDs egen Kina-ekspert Ole Stenkvist, befant seg i den andre enden av skalaen. Han mente konflikten var dypere enn Sognefjorden, og at det egentlig var like greit at det fortsatte sånn, i alle fall inntil kineserne forsto sitt eget beste og begynte å oppføre seg som folk.

– Er du klar for neste? Bertelsen klarte ikke å unngå å gjespe.

– Er det enda flere? Kommer det én eneste «yin yang»-ekspert til, så sovner jeg. Oppgittheten sto skrevet i ansiktet til Wildenvey.

– Denne fyren har faktisk doktorgrad i feng shui, men han er i alle fall pen i tøyet, sa Bertelsen med et lattermildt uttrykk.

– Du tuller nå, ikke sant?

– Nei, faktisk ikke, han kommer spesielt anbefalt fra Strøken selv, men jeg kjøper gjerne en kaffe til deg så du holder ut. Cappuccino?

– Du er en engel, ja gjerne, en trippel om mulig. Og, i høflighetens navn, spør om Mr. Feng Shui vil ha også da før du slipper ham inn.

Wildenvey visste ikke helt hva hun hadde forventet, men i alle fall noe helt annet enn den mannen som nå kom inn døren. Hun betraktet ham mens han gikk over gulvet mot henne. Skarp i blikket, rank i ryggen, målte nok 185 på strømpelesten. Skjerfet i halsen var av den eksklusive typen, som resten av det diskret elegante antrekket. Norsk rett på-holdning, mer mot Paris i resten. Blond og blå. Det gjensto å se om det gjaldt mer enn utseendet. Han strakk ut armen:

– Anders Wergeland, hyggelig å hilse på deg. Wildenvey merket at hun hadde rettet seg opp, og håpet hun så bedre ut enn hun hadde følt seg for fem minutter siden. Våknet hadde hun i alle fall.

– Bettina her. Så flott at du kunne komme. Strøken har sagt mye pent om deg.

– Eller han har insistert på at du treffer meg. Regner med at dere er rimelig lei Kina-foredrag. Jeg kan i alle fall berolige deg med at jeg ikke har noe PowerPoint i vesken. Wildenvey følte seg avkledd, og ønsket et kort øyeblikk at hun faktisk var det, før tanken «skjerp deg» brått tok over.

– Så bra. Nei, det er vel ingen hemmelighet at vi har kjørt oss helt fast i forholdet til Kina. Har ingen forventning om magi, men veldig spent på å høre hva du tenker. Feng shui-spesialist er vel faktisk det eneste vi ikke har prøvd. Wildenvey smilte og sendte et blikk som hun håpet signaliserte «sett i gang og for all del ta den tiden du trenger». Wergeland startet med et spørsmål.

– Jeg går ut fra at vi holder oss til strategi, og holder eventuelle moralske tankespinn langt vekk…?

– Ja, for all del. Vi er tross alt i Utenriksdepartementet, her er det pragmatikk og taktikk som gjelder. Velferdsstaten skal reddes, og det skjer som kjent ikke med moral.

– Da er det i alle fall tre ting som må skje. For det første må utenriksministeren adressere saken i offentligheten, vise at han bryr seg, gjerne i en tale. For det andre må han holde seg borte fra fredsprisutdelingen i desember, og for det tredje må det ganske snart formuleres et notat som sendes Beijing, noe à la det danskene formulerte etter å ha sittet i den kinesiske fryseboksen et halvt års tid.

– Jeg følger deg, vi har delvis tenkt i de samme baner. Talen skal vi nok klare, ikke å møte opp på utdelingen er adskillig verre, og notatet er virkelig den store bøygen. Det er i alle fall ikke noe utenriksministeren kan bestemme alene, da må statsministeren og sikkert et korps av ymse byråkrater inn i bildet. Du kan jo også tenke deg hva slags kvesting det blir i pressen om de finner ut at vi skal ta en dansk «kowtow» for Beijing.

– Så vent litt med det. I tillegg ville jeg anbefale å finne en person som kan reise til Beijing på vegne av dere. En som ikke er direkte politisk, men der det likevel er åpenbart at personen kan snakke på vegne av dere. En slik profil vil sannsynligvis få både visum og møter i Beijing, om ikke annet, på lavere nivå. Da holder dere dialogen varm inntil ting bedrer seg. Det må selvsagt være noen dere stoler hundre prosent på.

– Det lyder smart, men jeg ser ikke helt hvem det skulle være…

– Du kan jo starte med å lete blant dine nærmeste. Ifølge utenriksministeren er du god venninne med lederen for Innovasjon Norge. Hun vil være perfekt. Hun har jo til og med noe til felles med Kinas ledelse, som jo også satser på drømming – den kinesiske drømmen, vel å merke. Med den siste setningen fulgte det en ironisk mine fra Wergeland.

– Tror neppe det er aktuelt. Du fikk vel med deg hennes Twitter-stunt mot Strøken…?

– Det må han komme over. Jeg kan hjelpe til, om du vil. Strøken og jeg kjenner hverandre godt, og han hører på meg når det gjelder Kina. Dessuten har han jo ikke all verdens med gode alternativer om dagen, såvidt jeg forstår.

Wergeland rakk ikke å si mer før Bertelsen hadde gjort entré.

– Cappuccino til damen, og cortado til herren, forøvrig en mann etter min smak når det gjelder kaffe.

Og etter min smak når det gjelder alt annet, tenkte Wildenvey.

– Det blir to go for min del, men takk, med den servicen kommer jeg gjerne tilbake – om det er behov da.

– Det er det garantert, og det er vi som skal takke. Dette var veldig nyttig. Bertelsen følger deg ut. Wildenvey hadde mest lyst til å gjøre det selv, men beholdt fatningen. Bertelsen var kjapt tilbake.

– Feng Shui virket som en bra fyr. Hadde han noe å fare med?

– Det vil jeg absolutt si. Jeg tror vi kan ha god nytte av Wergeland fremover, sa Wildenvey så nøytralt som mulig, men Bertelsens sosiale antenner var for dagen skrudd på.

– Bare «vi», eller «du» også?

– Ut! Vi er ferdige her. Wildenvey gjorde dyttebevegelser med armene og håpet hun ikke var like rød i ansiktet som hun følte seg.

18. Filmentusiasten

Jan Gem Strøken var på sin tredje runde rundt huset. Normalt pleide gode ideer å dukke opp litt ut i andrerunden, men i dag var det ikke engang ansporing til noe som kunne brukes. Men så var da heller ingenting normalt lenger. Han var sikker på at Kina-konflikten, som nå bare gikk under navnet «saken» i UD, var den største utfordringen noen norsk utenriksminister hadde hatt siden krigen. Strøken tenkte at «saken» egentlig var en stor kompliment som bekreftet det Strøken i månedsvis hadde prøvd å forklare den norske befolkning, nemlig at Norge var et stort og viktig land i verden. Her var beviset. Hvorfor skulle ellers Kina med verdens største befolkning, tre hundre ganger så mange mennesker som Norge, i det hele tatt bry seg? Men nok er nok, nå måtte «saken» bort.

Både Wergeland og Wildenvey hadde vært klare på at han nå måtte gå ut i offentligheten med en beskjed til Kina. Første steg mente de burde være en tale i Norge der han forklarte, oppklarte og til og med formulerte noe som kunne tolkes som en beklagelse. Alt om «saken» ble uansett fanget opp av den kinesiske ambassaden og formidlet rett hjem til Beijing. Neste steg var ikke å møte opp på fredsprisutdelingen i Rådhuset som var om en drøy uke. Strøken så logikken i begge deler, men hva i all verden skulle han si? Og hvordan skulle han overleve i mediene om han valgte ikke å dukke opp på prisutdelingen? Det måtte da virkelig finnes andre måter enn å bli overkjørt? Godt inne i fjerderunden dukket det fortsatt bare opp nye spørsmål, og ikke et eneste svar. Han valgte å bryte racet rundt huset og i stedet gå inn til resten av familien som nå var benket foran tv-en. Det var tross alt fredag kveld. Strøken hadde aldri brydd seg mye om å se på tv. Her var han langt unna sin gode venn, statsminister Jim Berghøy, som kunne sitte oppe hele natten å se på alle slags tv-serier. Kveldens film var «Love Actually». Den hadde han faktisk sett bruddstykker av mange ganger.

– Hvordan går det med Hugh Grant denne gangen da? kastet han ut så likegyldig som han bare kunne, men klarte ikke å skjule stoltheten over at han faktisk kom på navnet.

Begge døtrene sendte blikk som talte sitt klare språk: «Ikke prøv deg, vi vet godt at du ikke er interessert.» Eldstedatteren på 14 fulgte opp med å kaste en ostepop på ham. Alle lo. Fra kona vanket det et glass rødvin. Strøken hadde alltid sett for seg at han skulle ende opp med en strålende familie, men da han så på de tre andre i rommet tenkte han likevel at forventningene til de grader var overgått. Heldigvis fikk man ikke alltid som fortjent her i livet. Han fortsatte å smile lenge etter at de andre hadde forsvunnet inn i filmen igjen. Der var Hugh Grant, som Storbritannias statsminister, i full gang med å målbinde den amerikanske presidenten. Han helte stolthet ned i ganene på det britiske folket som for lengst hadde glemt at de en gang var et høyreist folkeferd. Alt i en gnistrende tale. Strøken spratt opp og veltet vinglasset på veien.

– Der har vi det!

– Vær så snill da Jan, ta det litt med ro. Kan noen trykke på pause, kom det irritert, men som alltid behersket fra kona Solveig. Hun var allerede på vei for å hente en klut. Døtrene stønnet oppgitt og henga seg til ostepopen.

– Beklager altså, men dette er bare altfor bra, utbrøt Strøken mens han hentet notatblokken sin.

– Skal du ta notater fra filmen? Den yngste på 12 så like overrasket ut som om Justin Bieber skulle ha stått på døren.

– Javisst, denne filmen er jo fantastisk. Strøken var i ekstase.

– Ok, da fortsetter vi denne fantastiske filmen, kom det fra Solveig, som nå hadde både tørket opp og servert et nytt glass rødvin til sin nyblivne filmfantast av en mann.

Filmnotatene talte sitt klare språk. Her lå svaret. En slags underdogs reise til storhet. Det var akkurat det han skulle få til, bare enda smartere. Der Hugh Grant hadde fått Storbritannia til å føle seier og USA til å føle «tap av ansikt», skulle han få både Norge og Kina til å føle seier, likeverdighet og fremfor alt forståelse for hverandre. Der Hugh Grant brukte David Beckhams venstre- og høyrefot, skulle han bruke bilder fra dyrenes verden. Helt i kinesisk ånd. Presist nok for å formidle de rette signaler til Beijing, diffust nok til at Akersgata ikke kunne ta rotta på ham. Var det noe han hadde fått nok av i det siste, var det norske medier. Strøken visste akkurat hvilke dyr som passet for å illustrere nordmenn og kinesere. Han gledet seg allerede til den store talen. Den viktigste noensinne for ham selv, og uten tvil den viktigste en norsk utenriksminister hadde holdt i moderne tid. Det var tross alt Norges forhold til verdens snart største økonomi som sto på spill, for ikke å snakke om fem millioner nordmenns forhold til 1,4 milliarder kinesere. Kort sagt; to storheters forhold til hverandre.

19. Napoleon

Det var igjen klart for åpningen av verdenscupen i langrenn. I år på Sjusjøen. Det skulle egentlig vært på Beitostølen, men der var det ikke hvitt nok til å lage en liten snømann en gang. Dennis Tømte og Nordpettern var i gang med en lett treningsøkt for å få følelsen av det altfor tynne snølaget. Tempoet var ikke verre enn at de kunne filosofere over verdensproblemene innimellom stavtakene.

– Hva er det som skjer da? Er vinteren i ferd med å forsvinne for godt eller…? Tømte så ikke lyst på en fremtid med grønne vintre i Norge.

– Du skal se at langrenn blir innesport til slutt, sa Nordpettern, som alltid så fremover.

– Innesport. Tragisk. Det går jo ikke an!

– Hvorfor ikke? De hopper jo i plastbakker og spiller fotball på kunstgress. Det finnes jo til og med skøytebaner i plast nå. Det siste hadde Nordpettern lest at de hadde fått seg i Bergen.

– Du kan vel ikke sammenligne fotball på kunstgress med innelangrenn!

– Hvorfor ikke? Vi har jo allerede skitunneler, og i Shanghai har de innendørs slalåmbakke…

– Shanghai ja, hvordan går det forresten med den kinesiske flammen? Tømte tok betimelig muligheten til å endre tema. Innelangrenn ble han bare deprimert av.

– Jo, takk som spør. Helt strålende. Som du vet, har vi sett hverandre én eneste gang og det var for ett år siden, men jeg får stadig nye kinesiske tegn å øve på, og hun følger med – påstår hun skal se rennet i morgen på tv.

– Remind me, hva var det presidentdatteren så i deg igjen? Tømte tok et solid stavtak og kom seg helt opp på siden av Nordpettern.

– Du mener vel hva jeg ser i henne? Hva var det Zlatan sa; «…hun får jo meg» … hva mer kan noen ønske seg? Nordpettern holdt pokerfjeset og trakk lett på skuldrene innimellom stavtakene.

– Nei bevares, hvilken presidentdatter kunne ønske seg mer enn en vaskeekte trønder med Napoleons selvtillit.

– … og uten Napoleons mindreverdighetskomplekser, ja du har helt rett; alle Meilings drømmer er innfridd i bøtter og spann.

Nå forsvant pokerfjeset. Nordpettern klarte ikke å la være å le. Hvem hadde trodd for ett år siden at han skulle forelske seg i datteren til den kinesiske presidenten? Og det var faktisk dét han hadde gjort. Det var ikke mange minuttene de hadde vært sammen, men WeChat hadde gjort nytten. Det gikk aldri mange dager mellom hver gang de hadde kontakt. Den selvsagte selvtilliten, og den deilige frekkheten hennes, var øverst på listen over ting han hadde falt for. Han kunne på en måte aldri imponere henne, og i alle fall ikke med bare å være verdens beste langrennsløper – som i Norge ble regnet som det ypperste i universet. Med Meiling var det mer som en festlig hobby å regne. At hun var uimotståelig vakker, sto på egen liste. Han forsto lite av at kinesere skulle være så like å se på. Meiling var ikke lik noen andre han hadde sett.

– Skal vi si oss fornøyd? Tømte prøvde å få kontakt – uten å lykkes. Han la seg i stedet foran i sporet og ropte høyt; «nå holder det for i dag, vi drar tilbake og sparer kreftene til i morra!»

Dagen for verdenscupåpningen startet med en voldsom medieinteresse rundt fjorårets sammenlagtvinner, svensken Johan Bolden. Et kobbel av journalister hadde flokket seg rundt Bolden idet han skulle ta på seg skiene for å varme opp.

– Hva i all verden dreier det seg om, da? spurte Tømte.

– Nei, si det, svarte Nordpettern med en mine som ikke levnet noen tvil. Han visste godt hva dette dreide seg om.

Så fort journalistene fikk øye på Nordpettern, kom et par av dem løpende over.

– Nordpettern, hva mener du med å si at «svenskenes høydeopphold er høyst tvilsomt?»

– Bare akkurat det, at det er etisk tvilsomt, og at de nok ikke tør å møte meg uten å jukse.

Journalisten fikk skikkelig blod på tann.

– Kan jeg sitere deg på det, «at svenskene ikke tør å møte Nordpettern uten å jukse».

– Det håper jeg da virkelig at du gjør.

Tømte så måpende på Nordpettern:

– Hva i all verden er det du holder på med?

– Psykologisk krigføring, det er vel åpenbart…

– Men det er jo bare tull, svenskene gjør jo ikke noe annet enn det vi gjør. Tømte så med skrekk på horden av journalister som nå var på vei rett mot dem.

– Selvfølgelig er det bare tull, kom nå stikker vi før vi må svare på flere spørsmål.

Nordpettern og Tømte forsvant ut i løypa, mens svenskene sto igjen, klødde seg i hodet og svarte på spørsmål. Da de var godt ute i skogen fortsatte Tømte utspørringen:

– Psykologisk krigføring! Hvor kommer det fra?

– «Kunsten å krige», den kinesiske boka onkelen din anbefalte, svarte Nordpettern.

– Dersom jeg husker riktig var den for å imponere presidentdatteren din?

– Joda, men den er mye bedre til å forvirre svensker. Du burde virkelig lese kapittelet om hvordan forlede fienden, sa Nordpettern entusiastisk.

– Ok, men det er vel langrenn og ikke krig vi driver med?

– Svenskens seier ifjor var en krigserklæring, og i krig og kjærlighet er alt lov – jeg har ikke tenkt å tape i noen av delene.

20. Erotikeren

Interessen for utenriksministerens tale hadde vært så stor at NRK P1 hadde valgt å sende talen direkte. Tenketanken Apropos hadde måttet skuffe svært mange som ikke hadde meldt seg på i tide. Journalistene ble selvsagt prioritert og satt på de to første radene. Leder Maren Grimheden var et eneste stort smil. Millionlønndebatten var nå for lengst et glemt kapittel, og Apropos var nå kongerikets ubestridte sentrum for de store politiske innlegg. Grimheden skulle like å se den leder som fikk til noe slikt på ett år. Snakk om å innfri sin viktigste KPI. Nei, hun kunne ikke se for seg noe annet enn at det måtte bli en real lønnsforhøyelse ved neste styremøte.

«Kjære alle sammen.

Det er en stor glede for meg å kunne tale her i dag. Som dere vet, har jeg det siste året fokusert på alt som er stort ved landet vårt, og det er som kjent ikke lite. I dag skal vi bevege oss videre. Fra stort til storhet. Uten storhet hjelper det ikke stort å være stor. Det finnes uendelig mange storheter blant våre små kvinner og menn, og vi må også innrømme at det kan finnes litenhet hos store kvinner og menn. Jeg skal i dag snakke om to lands storhet og litenhet. Norge og Kina.»

Wildenvey så seg rundt i det stappfulle lokalet. Hun var temmelig sikker på at Wergeland hadde innfunnet seg. Hun hadde ikke sett ham siden møtet deres, men det var ingen tvil om at han hadde fulgt opp det han lovet. Strøken var nå på offensiven igjen. Starten på dagens tale derimot bekymret Wildenvey en smule. Det var ikke helt lett å se hvor Strøken skulle gå med de store, de små og storheten. Hun tenkte et øyeblikk at han hadde tatt boktipset hennes om «Kunsten å krige» av Sun Zi på alvor, og nå var i ferd med å forvirre publikum. I så fall var det dårlige nyheter. Tipset var ment for å villede journalistene, og ikke hele folket. Der møtte hun blikket til Wergeland. Han sto ikke mange meterne bak henne, inntil veggen. Hun synes å fornemme en viss uro også i hans uendelig blå øyne.

«Hva skaper storhet i et folk? Hvordan blir et land til? De to spørsmålene henger tett sammen. Er det hardt arbeid? Er det likhetsidealet? Er det respekten for hverandre? Kjære landsmenn, jeg har brukt mye tid på å tenke på disse helt sentrale spørsmålene for vårt eget Norge. Svaret jeg har kommet frem til, er enkelt: Eselet.»

Strøken så utover forsamlingen. I villrede alle sammen. Som forventet hadde han overrasket dem. Nå kunne de knapt vente på fortsettelsen. Derfor tok han selv en godt planlagt pause. Grep glasset med vann, tok en god slurk, sveipet over tilhørerne én gang til før han fortsatte.

«Nå når julen nærmer seg, er det er det lett å tenke på alle storheter eselet har båret på. Mitt poeng i dag er at vi nordmenn er esler, alle som én. Det har vi vært siden de første av våre forfedre satte sine ben på det vi i dag kaller norsk jord. Det var eselmentaliteten til disse våre første og største som gjorde at vi i det hele tatt finnes her i dag, i dette fantastiske landet vårt. Eselet sliter jevnt og trutt, krever ikke mye og går mer enn gjerne sine egne veier. Helt uten tanke på hva andre måtte mene. Eselet gir seg aldri og er kongen av idealtid, men den virkelige storheten ligger i staheten.»

Ny kunstpause. Kort denne gangen. Forsikret seg bare om at alle fortsatt var med. Det var de. Han gikk videre.

«Det er en grunn til at et av våre mest populære tv-programmer heter «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». For den norske mann og kvinne har det alltid vært et ideal å klare seg selv, helst så langt fra andre folk som mulig. Selv om verden endrer seg – og vi med den – lever fortsatt den selvhjulpne, stolte og ærgjerrige nordmannen i sjelen vår. Vi har vært rike i et kvarters tid og fattige i mange hundre år. Vi skal fint klare å være fattige igjen, om det skulle kreves av oss. For norske esler er det prinsippene som teller. Vi står last og brast på hver vår tue og lar oss aldri kue.»

Strøken trodde ikke et øyeblikk at det norske folk ville takle å bli mindre rike, langt mindre å bli fattige. Det kom til å bli et leven uten like den dagen norsk økonomi virkelig startet på nedturen. Men hvilken nordmann likte ikke å tro om seg selv at prinsippene gikk foran uansett kostnad? En god tale spilte nettopp på det folk likte å tenke om seg selv, og holdt seg langt unna realiteter. Strøken holdt bare gode taler. Nå nøt han applausen som nærmet seg trampeklapp. Han hadde fått dem akkurat dit han ønsket. Nå var det tid for vendepunktet, appellen om støtte for å løse Kina-floken. Alle visste jo innerst inne at vi ikke hadde råd til å legge oss ut med Kina, slik verden så ut i dag.

«Kjære esler. Staheten er vår styrke, men den kan også bli vår svakhet. I dag vil jeg be dere om å legge bort staheten for å løse en av vår tids største utfordringer. Som dere alle vet, har vi nå en isfront i forholdet vårt til den stolte Kina-dragen. Dialogen er borte. Dere som kjenner meg vet hvor mye det smerter når nære og kjære ikke lenger kan snakke sammen. Jeg er som dere, et esel i sjelen, men vi må heller ikke glemme et annet og viktig ideal for norske esler – dugnaden. Når det stormer som verst, står vi sammen på vår helt særegne måte. I dag vil jeg be dere om å bli med på en dugnad for å redde vårt forhold til dragen. Selv om vi er sta, er vi ikke dumme. Alle esler forstår at det ikke er smart å ligge i unåde hos dragen for lenge. Det kan bli for varmt selv for oss. Nå har vi lekt med ilden lenge nok. Skal vi sikre retten til å få gå rundt alene i fred og ro, må vi innynde oss hos dragen igjen.»

Wildenvey visste ikke hva hun skulle tro der hun satt. Aldri hadde hun hørt en lignende tale, det hadde garantert ingen andre heller. Det var virkelig helt umulig å forutse hvordan eselgrepet kom til å slå ut. Alt hang på Strøkens avslutning.

«I alle forhold som har skåret seg er det slik at én av partene må ta initiativet om sårene skal leges. Her er ikke esler og drager annerledes enn andre. Derfor ber jeg dere i dag om at jeg – som utenriksesel – kan få rom til å svelge en kamel eller to. Jeg ber dere for et øyeblikk legge bort staheten og ta frem storheten. Det er nemlig storheten eselet trenger for å få plass til kamelen, og kun kamelsvelging kan nå redde oss. Dette handler om å bevare vårt eget livsgrunnlag for kommende generasjoner av esler. Velferdsstaten slik vi kjenner den. Intet mindre.

Takk for meg.»

Aldri hadde så mange vært så stille hos venstresidens tenketank. Etter noen sekunder, som virket som en evighet, var det en ung mann rett i nærheten av Wildenvey som rakk hånden i været. Wildenvey gjorde stopptegnet med håndflaten til Strøken. Det var fortsatt umulig å tolke hva folk tenkte om Strøkens eselappell. For Wildenvey var nettopp usikkerheten grunn god nok til ikke å åpne for spørsmål. Dette kunne jo faktisk ha gått bra.

Strøken derimot så som vanlig ingen grunn til å stoppe dialogen. Den unge mannen takket først for en veldig interessant tale. Bra, tenkte Wildenvey lettet, dette lovet godt. Fortsettelsen ble alt annet enn god. Spørsmålet var om utenriksministeren hadde sett filmen «Shrek», der eselet og dragen til slutt fikk hverandre og hoppet til køys sammen. Det måtte utenriksministeren innrømme at han ikke hadde. Strøken fikk veldig lyst til å legge til at han derimot nylig hadde sett «Love Actually», slik at de forsto at han tross alt var en mann av folket, men avsto. Akkurat nå skulle han virkelig ønske at han hadde sett denne «Shrek»-filmen fordi det tydeligvis var noe fryktelig morsomt med den. Hele salen brøt ut i latter, og det ble ikke bedre av oppfølgingsspørsmålet. Nå var det en kvinne fra den andre siden av lokalet som lurte på om det var riktig strategi å tenke så erotisk rundt denne fastlåste situasjonen, og hva med kamelen? Selv i «Shrek» hadde de ikke hatt fantasi til å komme opp med en esel-, drage- og kameltrekant. Lattersalvene kom tett som hagl. En mann fra bakerste rad brølte: «Må vi svelge hele kamelen mens vi kryper rundt for kineserne, eller holder det at vi svelger de edle delene?» Strøken hadde ikke et øyeblikk forestilt seg at talen skulle ende opp i erotisk komedie, med dyrene hans i hovedrollene. Da han så utover den gapskrattende forsamlingen, som nå var helt i oppløsning, mistet han rett og slett munn og mæle. Det eneste han fikk seg til å gjøre var et kort nikk før han gikk ned fra talerstolen.

Ute øsregnet det. Wildenvey rakk knapt å tenke at hun kom til å bli dyvåt før en paraply dukket opp. Wergeland var den reddende engelen:

– Norges utenriksminister målbundet, det er det ikke ofte vi ser, sa han og fant blikket hennes. Wildenvey så på ham lenge nok til å tenke at han var altfor lett å like, før hun svarte:

– Nei, virkelig ikke, men så var det neimen ikke mye av det som skjedde der inne vi er vant til å se heller. Det var litt overraskende at du hadde tipset ham om alle disse dyrene, det var vel ikke det vi ble enige om sist, sa Wildenvey ertende.

– Akkurat ja, nei dyrene var ikke mitt tips, men erotikken derimot … det var meg. De lo begge to. Wildenvey kunne sverge på at hun så litt bluss i kinnene til Wergeland.

– Hvilken vei skal du? spurte Wildenvey med håp i stemmen.

– Motsatt vei av kontoret ditt dessverre, og nå må jeg faktisk løpe. Han så på klokken. – Men bare behold paraplyen. Vi ses! Wildenvey rakk ikke å protestere før han var halvveis ute i gaten. Hun lot blikket følge ham til han hadde forsvunnet rundt neste hjørne, garantert våt og kald allerede. Hun tenkte at hun hadde lyst til å stå i døren og ta ham imot når han kom frem. Få av ham den våte frakken, rufse ham i håret, dra ham til sofaen foran peisen, åpne en flaske rødvin… Mer rakk hun ikke å tenke før hun ble avbrutt av mobilen. Det var utenriksministeren:

– Greit, vi kjører på!

– Unnskyld, nå henger jeg ikke med, sa Wildenvey, og det kom fra hjertet.

– Dere kan kjøre på meg, for pokker! Kan det være så vanskelig å forstå? Aldri i livet om jeg dukker opp i Rådhuset om en uke. Nå er det nok.

– Jeg skjønner. Interessant tale forresten. Wildenvey bet seg i leppen, men kom ikke på noe annet å si.

– Vær så snill, spar deg. Vi snakkes.

Wildenvey hadde aldri hørt utenriksministeren så opprørt før. Her var det bare å reagere raskt. De hadde ikke mange dagene til rådighet. Hun fikk opp nummeret til Bertelsen som garantert var tilbake på kontoret allerede.

– Ring han kompisen din i Moss. Vi skal kjøre på utenriksministeren.

Vegard Bekken satt i bilen på vei hjem fra jobb da Pedersen ringte. Han koblet inn handsfree. Han hadde aldri forstått hvordan noen kunne finne på å snakke vanlig i mobilen mens de kjørte bil, eller enda verre sende sms. Dagens småbarnsfamilier brukte gladelig tusenvis av kroner på all verdens utstyr for at spedbarna skulle sitte trygt i baksetet, og så sendte de sms-er med én hånd på rattet. Makan til risikovurdering.

– Hallo ja, Bekken her.

– Du fikk med deg talen? Bekken lurte på om det bare var Pedersen som aldri sa navnet sitt når han ringte folk, eller om det var del av PST-mystikken. I så fall var det noe han syntes de kunne legge av seg.

– Selvsagt, hvem gjorde ikke det. Den har jo rullet og gått på Nyhetskanalen i hele dag. Har aldri hørt noe lignende fra en utenriksminister, ikke fra noen andre heller om sant skal sies. Hvordan skal vi tolke det?

– Aner ikke for å være helt ærlig. Det hele var spesielt nok i en norsk sammenheng. Hva de måtte tenke i Beijing er umulig å gjette, sa Pedersen.

– Enig, bortsett fra at de muligens er fornøyd med å være dragen da, når de nå først skulle være med på noe såpass kinkig, sa Bekken tørt.

– Ja, det kan du si, sa Pedersen. – Men det vi kan være sikre på, er at utenriksministeren og teamet hans nå har en plan. Hensikten med talen var åpenbar. Han ville berede grunnen for initiativ overfor Kina. Jeg vil at du skal henge tett på fremover og gi lyd så snart du vet noe. Her kommer det garantert mer.

– Jeg må få minne om at du faktisk ikke er sjefen min, sa Bekken, selv om han visste hva som kom.

– Nei, det er riktig, men jeg behøver vel heller ikke minne deg på hva du har valgt å være del av, eller at vi kan gjøre livet adskillig mindre behagelig for deg om nødvendig.

– Takk for påminnelsen. Som om jeg kunne glemme det. Bekken koblet ut Pedersen uten videre avskjedsfraser, og bråstoppet rett foran en gjeng tenåringer midt i fotgjengerfeltet. «Rolig nå, dette ordner seg», utbrøt han.

Gelias Lydersen satt for seg selv på kontoret i Nobelinstituttet og ristet på hodet. Han var som vanlig tidlig på jobb. Opptakten til dagens seremoni og nobelmiddag hadde stått i grell kontrast til fjorårets spetakkel. I år hadde han blitt nedringt av norske politikere som ønsket å av-inviteres til alt som hadde med Liu Xiaobos fredspris å gjøre. «Av-invitering» var forøvrig blitt et nytt begrep etter den politiske isfronten mellom Norge og Kina. En av-invitasjon skulle sørge for at man unngikk tap av ansikt om en invitasjon skulle vise seg problematisk for den ene eller andre parten.

Lydersen av-inviterte ingen. Det skulle bare mangle. Dersom norske politikere hadde vansker med å støtte årets fredspris, fikk de jaggu heise flagg. Dobbeltmoral skulle han ha seg frabedt. Han inviterte i stedet noen ekstra, deriblant næringsminister Truls Grinske, som var så ivrig på å komme på Obama-middagen sist år. Lydersen hadde allerede i morgentimene mottatt melding fra Grinskes kontor. Næringsministeren hadde innkjøring for datteren i barnehagen, og beklaget så mye at han ikke kunne komme hverken på seremoni eller middag. Å starte i barnehagen var en stor ting som trengte oppfølging fra begge foreldre hele dagen og kvelden. For Lydersen spilte det ingen rolle. Ingen ville bry seg om næringsministeren var i Rådhuset eller i barnehagen. Viktigst var det at både statsministeren og utenriksministeren var tilstede. Selv om Lydersen hadde store problemer med utenriksministerens høyst utidige innblanding i komiteens arbeid, hadde han ingen problemer med at Strøken gjorde det han kunne for å rette opp det politiske forholdet til stormakten. Det var tross alt en utenriksministers jobb. Metodene skjønte han derimot fint lite av. Den erotiske eseltalen sto i så måte helt i særklasse. Lydersen håpet ikke det kom flere overraskelser fra landets tilsynelatende stadig mer uforutsigbare utenriksminister.

21. Rallykjøreren

På et gårdstun i Moss sto Johnny Moan og bannet høyt, mens han sparket hardt i bakdekket på en Honda Civic, modell 1989. Selvfølgelig skulle han dumpet denne bilen for lenge siden, men hvorfor skulle den konke ut akkurat i dag? Nå hadde den jo gått som en kule i flere uker. Heldigvis var Benny på vei. Det fantes ikke den 80-tallsbil i verden som ikke Benny kunne fikse, og Johnnys Honda kjente han, ut og inn. Endelig fikk han øye på den gjenkjennelige støvskyen fra Bennys Golf GTI, også den fra 80-tallet en gang, men adskillig høyere opp i hierarkiet enn Civic-en. Civic-en hadde aldri vært noe annet enn A til B, mens GTI-en regjerte i hockeysveistiåret.

– Her skjer det jo ikke all verdens? Hva var det som hasta så voldsomt, da? Benny sto allerede med hodet langt nedi motoren.

– Nei, ikke annet enn at Norges framtid henger på om du får start på vraket.

– Ja, det skal du få meg til å tro. Prøv nå, lød det fra under panseret. Johnny satte seg inn og vred om nøkkelen. Velkjent brumming ispedd en og annen like kjent ulyd.

– Hvordan fiksa du det? Nei, forresten glem det. Hakke tid. Holder vraket inn til Oslo?

– Ja, det skulle vel gå bra. Om du vil, kan jeg henge med. Hakke noe annet å gjøre, så kan jeg fikse’n igjen om noe skulle skjære seg. Eller vi kan ta min bil. Benny hadde tydeligvis lyst på en Oslo-tur.

Johnny tenkte seg hardt om. Han hadde ikke lyst til å blande inn kompisens bil. Samtidig var tilbudet om hjelp fristende. Hvem visste hva som kunne skje med denne håpløse bilen? Hans gamle kompis Bent, som nå var høyt på strå Oslo, hadde vært krystallklar på at dagens oppdrag skulle forbli mellom de to. Men nå var det oppstått en krisesituasjon. Han hadde ikke tid til å tenke lenger.

– Ok, hopp inn. Benny lot seg ikke be to ganger. Han kastet verktøykassen inn i baksetet og hev seg inn foran. Honda Civic-en forsvant ut av tunet i retning Majorstuen.

Wildenvey måtte innrømme at Bertelsens plan var smått genial. Ideen om den tomme stolen til utenriksministeren var høydepunktet. Med den skulle de sende et sterkt symbolsk bilde til Kina og resten av verden. Beskjeden var enkel; norsk utenrikspolitikk hadde ingenting med den kinesiske dissidentprisen å gjøre. Wildenvey kunne ikke huske å ha vært så nervøs noen gang. Det var én time til seremonien startet i Rådhuset. Om en halv time skulle hun ringe statsminister Berghøy for å si at utenriksministeren var på vei, men muligens ikke rakk å innta plassen sin før et par minutter før seremonien startet. Derfor var det viktig at Berghøy holdt av Strøkens stol ved siden av seg.

En annen av Bertelsens bestevenner fra gamle dager var nå blitt VG-journalist og var godt plassert blant de andre pressekollegene på balkongen i Rådhuset. Han hadde allerede gjort klar en kort og kraftfull sak med overskriften «Utenriksministerens stol er tom – boikotter han fredsprisen?». Så snart seremonien var i gang skulle han ta bilde av den tomme stolen ved siden av statsministeren, og vips hadde han publisert et skup før noen andre fikk summet seg. De andre journalistene ville garantert følge opp i løpet av få minutter, og da var det ikke lang vei til den kinesiske ambassaden og videre til kinesiske medier. Når journalistene etterhvert fant ut at Strøken lå på sykehuset, spilte det ingen rolle lenger. Den tomme stolen ville allerede ha gjort nytten. Det de var helt sikre på var at Beijing ville holde seg til boikottforklaringen, og at den norske pressen skuffende ville måtte reversere konspirasjonsteoriene sine.

Wildenvey fulgte seremonien fra kontoret. Bertelsen hadde de fått lurt inn på Rådhuset. Begge var de på alerten i tilfelle uforutsette hendelser, noe de siste ukene hadde gitt dem all grunn til å forvente. Utenriksminister Strøken var vel installert hos Fretex på Majorstua. Der skulle han om nøyaktig 35 minutter bli påkjørt i fotgjengerfeltet rett utenfor, på vei til sin ventende limousin.

I busslommen rett ovenfor Ulvøya-broen på vei inn til Oslo sto en Honda Civic med panseret åpent. En rumpe i størrelse XL lyste mot bilene som var på vei ut fra hovedstaden. Et tynnhåret hode hang ut av vinduet. Tungtransporten suste forbi bare centimetere fra ørene til Johnny.

– Selvfølgelig måtte den stoppe akkurat her. Finnes vel ikke noe trangere sted mellom Moss og Oslo. Skjer det noe foran der?

– Jada, dette skal ikke ta lang tid. Bare hold an litt.

– Holde an litt! Om 16 minutter kan vi se adjøss til velferdsstaten om ikke vi kommer oss videre.

– Prøv nå.

Motoren harket i gang igjen, nå med en haug nye, ukjente lyder.

– Kom deg inn, vi har bare et kvarter igjen, brølte Johnny. Benny smelte panseret igjen og hoppet inn.

– Et kvarter før velferden forsvinner, mener du. Si meg, har du røyka eller starta med hardere saker? Såvidt jeg husker ble vel hverken du eller jeg helt ferdig med ungdomsskolen, og nå skal vi redde velferdsstaten … i dette vraket…?

– Jeg orker ikke å forklare, men det er omtrent sånn, ja. Heldigvis er alt vi skal gjøre å kjøre på en fyr.

– Kjøre på en fyr?? Hvem da?

– Utenriksministeren.

– Ja, det er klart! Her har vi tydeligvis begynt med hardere saker. Du kunne jo snakka med meg, da, om det var så ille stelt med deg. Vi er jo tross alt kompiser.

– Om du vil beholde trygda di i framtida, Benny, foreslår jeg at du holder kjeft, og holder deg klar til å hoppe ut om drittbilen stopper igjen. 12 minutter til, så skal vi VÆRE på Majorstua.

Fretex-butikken hadde aldri hatt så mange kunder. Det var kø langt nedover fortauet for å komme inn og få hilse på utenriksministeren. Strøken hadde virkelig storkost seg den siste timen. Det hadde vært så deilig å tenke på helt andre ting enn kinesiske misforståelser at han helt hadde glemt tiden. Han sto og signerte afrikanske postkort for harde livet da han endelig sjekket klokken. Han gispet:

– Pokker ta! Ett minutt siden jeg skulle blitt påkjørt, utbrøt han, før han brøytet seg forbi mengden av kunder og styrtet ut av butikken.

– Vent! Du har glemt vesken din, hylte den unge ekspeditøren, mens hun fulgte den ferdig oppbrøytede stien ut på fortauet. Der hørte hun et brøl av smerte, før hun fikk øye på skyen av postkort fra Sierra Leone som fløy i vinden som en flokk med fredsduer.

Det var allerede fullt kaos i krysset utenfor butikken. Trafikken stoppet opp, folk ropte og skrek, «det er utenriksministeren», «noen som kan førstehjelp?», «ring ambulanse». Det slo ekspeditøren at hun kunne jo førstehjelp. Hun løp bort og bøyde seg ned ved siden av utenriksministeren som lå i gaten og vred seg i smerte.

– Hvor har du vondt?

– Overalt, jeg må på sykehus nå, det er viktig, mumlet utenriksministeren. Ekspeditøren måtte legge øret helt inntil munnen hans for å få med seg ordene. Allerede hørte hun både ambulanse og politi. Hun rakk ikke annet enn å holde utenriksministeren i hånden før han var på vei opp på båren og inn i sykebilen.

Politiet fikk raskt flyttet bilen som hadde forårsaket ulykken inn til siden. En nyere Toyota Corolla. Sjåføren viste seg å være en eldre mann fra Vinderen på vei til lunsjtreff i Frogner Rotary klubb. Den stakkars mannen visste ikke hvor han skulle gjøre av seg da det gikk opp for ham hva som hadde skjedd. Han var helt på gråten og spesielt fortvilet over å måtte fortelle kona hvem han hadde kjørt på. Hun var en stor fan av den veltalende utenriksministeren. Pensjonisten forklarte at mannen han hadde kjørt på, som han nå forsto var utenriksministeren, hadde kommet løpende ut i fotgjengerfeltet i en fryktelig fart. Han hadde ikke hatt sjans til å stoppe i tide. Det manglet ikke på vitner som kunne fortelle den samme historien. Alt hadde gått forferdelig fort. Etter å ha fått oversikt over hendelsene, ga politiet den eldre sjåføren lov til å forlate åstedet. Nå var det ekspeditørens tur til å forklare seg. Hun holdt fortsatt i utenriksministerens veske.

– Kan du kort forklare hva som skjedde? Vi forstår at utenriksministeren var på et arrangement hos dere i Fretex butikken her?

– Ja, det stemmer, et svært vellykket event. Vi har aldri hatt så mange mennesker innom butikken.

– Var det noe spesielt som skjedde som gjorde at utenriksministeren fikk det så fryktelig travelt?

– Nei, egentlig ikke, han sto og signerte postkortene vi har fra Sierra Leone, men han sa noe veldig rart før han plutselig løp ut av butikken…

– Ja, og hva var det?

– Han så på klokken, ble stresset, og sa noe sånt som at «pokker, jeg skulle vært påkjørt for ett minutt siden».

I Rådhuset sto Bertelsen og studerte bildet han akkurat hadde mottatt fra sin venn, VG-journalisten. Det var helt perfekt. En enslig tom stol ved siden av statsministeren i en ellers stappfull sal. Ingen tvil om at det kom til å gjøre susen. Han rakk såvidt å sende beskjeden «kjør på» før mobilen ringte. Det var Johnny.

– Dette bør være viktig, vi var enige om ingen kontakt.

– Vet det, sorry, men vi kom for seint…

– For seint, det er ikke mulig? Betyr det at han ikke er påkjørt? Bertelsen bannet høyt inni seg. Katastrofe.

– Neida, men han var ferdig påkjørt da vi kom. Vi var bare et par minutter over tida. Civic-en hadde plutselig fått nok, nekta å starte.

– «Ferdig påkjørt», hva er det du snakker om? Og hva mener du med «vi»? Var du ikke aleine?

– Jeg trengte hjelp med bilen, så Benny ble med. Slapp av, han er til å stole på. Nå har vi jo heller ikke gjort noe annet enn å kjøre en tur til Oslo.

– Men hva med utenriksministeren? Hvor er han? Hvem kjørte på ham, om ikke dere gjorde det? Bertelsen kunne ikke tro det han hørte.

– Aner ikke, jeg! Han blei henta av ambulansen. Det var et voldsomt styr i gata der, folk overalt, politi og greier. Vi bare rulla rolig videre og lata som ingenting.

– Herregud, for et kaos. Jeg må gå, og ikke et pip mer fra hverken deg eller denne Benny-fyren. Og så at du har Civic-en enda. Ufattelig. Hadde jeg visst du skulle kjøre veteranbil så hadde jeg spurt noen andre!

– Ja, for du har vel en kø av gamle kompiser som kan brukes til å kjøre på utenriksministeren, kom det fornærmet fra Johnny før samtalen brått var over.

Wildenvey satt på kontoret, fulgte med på VG Nett og hørte på Grapland som akkurat hadde startet talen fra Rådhuset. Artikkelen var allerede ute, og det var ikke spart på noe. Bildet av den tomme stolen tok halve skjermbildet. Nå skjer det faktisk, tenkte hun, og kostet på seg et aldri så lite smil, da telefonen fra Bertelsen kom.

– Vi har en krise. Strøken er på sykehuset, men det er ikke vi som har kjørt på ham.

– Hva er det du sier? Hvordan er det mulig? Det gikk iskaldt nedover ryggen på Wildenvey. En mengde ubehagelige bilder flimret på netthinnen. Hun grep kåpen og Ipaden og løp mot døren.

– Du må komme deg til Ullevål sykehus og finne ut hvor alvorlig det er, ropte Bertelsen inn i mobilen.

– Det har jeg skjønt. Vi snakkes. Faen, faen, faen runget det i hodet hennes i takt med at de høye hælene traff trappetrinnene på vei ut.

Idet taxien svingte inn på Ullevål fikk Wildenvey sms fra Anders Wergeland med flere linker til kinesiske nettsteder. Han hadde oversatt et par av overskriftene. Der var det allerede konkludert med at Norges utenriksminister hadde boikottet årets fredspris. Interessant nok refererte de til Aftenposten, og ikke til VG. Det måtte bety at Aftenposten også hadde nappet, helt etter planen, men Wildenvey orket ikke åpne Ipaden for å sjekke. Hun klarte ikke å glede seg så lenge bare halvparten av planen funket. Dersom noe alvorlig hadde skjedd med utenriksministeren, kom hun aldri til å tilgi seg selv.

Wildenvey merket at pulsen gikk betraktelig ned da hun endelig kom til rett sted på sykehuset. Her var det hverken intensivavdeling eller operasjonsstue. Hun fikk raskt snakke med Strøkens lege, som kunne berolige henne med at det kom til å gå helt fint med utenriksministeren. Bortsett fra generell mørbanking hadde han brist i et par ribben. Han lå til sengs, men det var mest for å prøve å få ham til å hvile litt, hvilket hadde vært helt umulig. Legen ristet på hodet og sa at utenriksministeren hadde insistert på å få ta et par telefoner. Det gjaldt visst både rikets sikkerhet og landets fremtidige velferd.

– Hei, dette gikk jo helt etter planen, sa Strøken fornøyd da han så Wildenvey. – Men han kunne vel tatt det litt roligere, han sjåføren deres?

– Det var ikke vår sjåfør som kjørte på deg, sa Wildenvey skamfullt. – Vi er veldig lei for det … og utrolig lettet over at det ikke gikk verre.

– Det er ikke deres skyld, det var jeg som kom for sent, sa Strøken. – Men hvem var det da som kjørte på meg?

– Aner ikke, og det er heller ikke noe i nyhetene enda om saken, alt dreier seg om din «boikott» av fredsprisen. Hun viste ham Ipaden. – men avisene har nok fått nyss om ulykken nå, og da er det ikke lenge til journalistene dukker opp her…

– Jo lenger de må vente på min forklaring, jo lenger lever boikotthistorien. Vi får med oss en streng ordre fra legen om at jeg må hvile ut resten av dagen og kvelden, og så sjekker vi ut.

– Da kjøper vi oss tid, men er du istand til å sjekke ut da? Det ser ikke sånn ut, sa Wildenvey bekymret.

– I krig og kjærlighet – og for berging av velferdsstaten må vi bare gi alt, gliste utenriksministeren, før han utstøtte et ekte smertebrøl da han prøvde å reise seg i sengen. Han tok seg til siden av brystkassen. – Pokker, det gjør vondt, stønnet han.

Da de endelig var på plass i bilen fikk de tid til å studere nyhetene nærmere. Utenriksministerens tomme stol var del av hver eneste artikkel om årets fredspris, ikke bare i Norge, men i alle verdens store medier. Det var likevel Aftenposten som tok det lengst. Redaktør Halvard Hellestad hadde tatt VGs spørsmål om mulig boikott for god fisk, og hadde klint til med nok en runde med kraftsalver mot utenriksministeren; «tragisk knefall for Beijing», «prinsippløshet som prinsipp». Den aller beste synes Strøken var; «rart han klarer å stå oppreist uten ryggrad». Han skulle jammen legge på litt ryggsmerter når det ble tid for å forklare seg for det norske pressekorpset.

Les forrige den av «Eselet og dragen»: «Spill & kjærlighet»

Her finner du hele «Eselet og dragen».

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.