Fredag om én uke offentliggjøres vinneren av Nobels fredspris 2016. I den anledning utgir DN «Eselet og dragen», en satirisk roman om intriger i Nobelkomiteen og diplomatisk krise. Boken er skrevet av Henning Kristoffersen, og kan leses på dn.no/eseletogdragen og i DNs app-utgaver.

Her finner du hele «Eselet og dragen».

22. Naiv-direktøren

Vegard Bekken var igjen på plass i sofaen i Inkognitogata. Hverken druer eller annen frukt var denne gangen satt frem for Utenriksdepartementets politiske direktør. Ikke engang tilbud om kaffe. PST-leder Martine Bensen Bokstrand satt i samme stol som sist med en betydelig strammere mine i ansiktet denne gangen.

– Det er tydelig at motstanderne våre er hakket hvassere enn vi hadde forventet. Dessverre er det også ting som tyder på at du ikke helt har forstått viktigheten av prosjektet vårt. Pedersen melder at du ikke er særlig samarbeidsvillig.

Sladrehank skal selv ha bank, tenkte Bekken, det han sa var:

– Hva mener du? Det er ikke noe jeg kunne ha gjort til nå. Om det er den tomme stolen du sikter til, så vet jo alle nå at utenriksministeren var på sykehus – i alle fall alle i Norge.

– Nettopp, alle i Norge vet det, ingen andre er interessert i den siden av saken. Boikotten går fortsatt sin seiersgang. Det er selvsagt Beijing særs fornøyd med. Det jeg lurer på er hvorfor ikke du – politisk direktør i UD, som sitter tett på utenriksministeren hver eneste dag, ikke klarte å lukte lunta…

– Lukte lunta…? Nå skjønner jeg ikke hva du mener. Antyder du at det har skjedd noe galt her?

– Jeg mer enn antyder. Hvordan tror du ellers at VGs artikkel kom nesten samtidig med at Grapland hadde startet talen sin? Tror du virkelig journalisten hadde snappet opp den tomme stolen, kommet på ideen, skrevet artikkelen og publisert den i løpet av sekunder? Da har du jammen stor tro på tabloidpressen.

– Tror du seriøst at både utenriksministerens uhell og VGs dekning var planlagt? Bekken snakket sakte mens han tenkte på muligheten.

– Enten har du tungt for det, eller du er meget naiv. Det siste kan vi fikse her og nå. Vet du hva utenriksministeren sa til ekspeditøren hos Fretex rett før han stormet ut i gaten og ble påkjørt?

Bekken måtte innrømme at det ante han ikke, og hvorfor i all verden skulle han vite noe om det?

– Jo, det skal jeg fortelle deg. I politirapporten står det at han sa; «pokker jeg skulle vært påkjørt for ett minutt siden…»

Dette ble verre og verre. Bekken håpet han ikke så like forfjamset ut som han følte seg.

– Men det er… skandale. Utenriksministeren er ferdig for godt!

– Om det kunne bevises ja, men politiet kommer ikke videre. Alt de har er en ekspeditør, som alle vil tro har hørt feil, i en butikk stappfull av kunder. Det er jo ikke akkurat verdens mest sannsynlige ting for en utenriksminister å si.

– Men hva med sjåføren? Vet vi hvem det er? Bekken kunne ikke huske å ha lest noe om hvem som hadde kjørt bilen.

– Javisst. Det var en pensjonist fra Vinderen på vei til Rotary-lunsj på Frogner. Han er avhørt flere ganger. Har ingen link til hverken Strøken eller noen i teamet hans. Mannen er helt fortvilet, og kona er omtrent i ferd med å gå fra ham etter 40 års ekteskap fordi han har kjørt på utenriksministeren. Hun er tydeligvis stor fan. Virker helt usannsynlig at pensjonisten har noe med dette å gjøre. Men at noe ikke stemmer, det er helt sikkert…

Bekken syntes fortsatt det hele luktet av konspirasjonsteori, samtidig måtte han gi Bokstrand rett i at flere ting var merkelig her. Hvorfor skulle Strøken velge å være på Majorstuen en halv time før seremonien, og tydeligvis alene, uten en eneste rådgiver? Og uttalelsen hans i butikken, dersom den stemte, var jo helt absurd. Bekken merket at motivasjonen til å bistå PST økte betraktelig. Han hadde ikke særlig tro på kinesisk invasjon av Norge, og han mislikte sterkt Pedersens utilslørte trusler, men dersom det faktisk var sant at landets politikere gikk til slike skritt for å unngå fredsprisen, da skulle han jaggu brette opp skjorteermene.

– Hva er det smarteste vi kan gjøre nå? spurte han og mente det.

– Som sagt, team Strøken har en plan. Det betyr at det kommer mer. Eseltalen og påkjøringen var bare oppvarming. Nå planlegges det garantert en eller annen variant av unnskyldning, eller regelrett kryping, overfor Beijing.

– Det tror jeg du har rett i, men for å få til det, må de få med seg statsministeren. Selv om Strøken og Berghøy er gode venner blir ikke det lett. Berghøy vil nok gjerne fikse Kina-floken, men heldigvis er han ikke mer enn en politiker han heller – som er opptatt av et godt ettermæle. Kryping for Beijing er ikke akkurat egnet til det…

– Nettopp, og et slikt initiativ kommer garantert til å passere pulten din. Bokstrand så rett på Bekken, og forventet at han skulle gi en eller annen anerkjennelse tilbake. Stolte tydeligvis ikke helt på at de var på samme banehalvdel.

– Jeg tror jeg vet hva de kommer til å prøve på, og det lar seg stoppe. Bekken var nå selvsikkerheten selv. Det gikk ikke Bokstrand forbi.

– Bra, da er vi enige…?

– Vi er enige.

23. Ambassadøren

Aina Coms Travel hadde aldri forventet så mye action som leder for Innovasjon Norge. At hun nå var i Kina og representerte kongeriket, føyet seg pent inn i rekken av ekstraordinære opplevelser det siste året. For kort tid siden var hun i bikini på alle forsider, og trodde karrieren var på vei hardt sørover. Nå var hun i stedet på vei til den norske ambassaden i Beijing i utenriksministerens sted. Det hadde sittet langt inne hos Jan Gem Strøken å godta henne som sendebud. Han hadde ikke på noen måte glemt den «sleivete tweeten», men som han så ridderlig hadde formulert det; «jeg er villig til å gå langt for å redde den norske velferdsstaten.» Travels teori var mer at dialoglinjen i utenrikspolitikken hadde fått et alvorlig skudd for baugen med Kina-konflikten, og at Strøken ikke kunne leve med at det skjedde i hans tid ved roret. Han var derfor desperat etter å løse floken. Uansett hva det var, så skulle i alle fall hun få maks ut av oppholdet i den kinesiske hovedstaden. Var det noe Travel hadde lyst til så var det å bidra til at Bettina kunne få i havn frihandelsavtalen. At den bidro til velferden var det vanskelig å være uenig i.

Travel hadde hørt mye om ambassadør Stein Sverdrup før hun dro fra Oslo. Han var en av landets mest erfarne diplomater, med lang fartstid i Midtøsten og Asia. Dette var hans siste utestasjon før han gikk av med pensjon. Sverdrup var mest kjent for evnen til å go local. Han var nå inne i sitt 16. år i Kina – uhørt lenge i UD-sammenheng. Ryktet sa at han om kveldene tok frem den elektriske mopeden sin og kjørte rundt i Beijings hutonger – de tradisjonelle boligområdene med smale gater og lave murhus. Uten hjelm, og med det som var igjen av det grå håret flagrende i vinden. Det var nok av dem i UD som hadde stilt spørsmål ved om dette ikke var altfor mye av det gode. Det passet seg rett og slett ikke for en ambassadør å rase rundt på den måten. Sverdrup derimot avfeide all mumlende kritikk. Skal vi få til noe må vi forstå noe, og skal vi forstå noe må vi ned fra vår høye hest, var hans mantra. Og tydeligvis opp på moped, tenkte Travel. Hun hadde fått stor sans for Sverdrup lenge før hun nå hilste på ham.

– Hei, hyggelig å treffe deg! Til å komme rett fra flyplassen ser du uforskammet godt ut. Sverdrup var selv uklanderlig antrukket i mørk stripet dress, og fremsto i det hele tatt svært så ambassadøraktig i hele sin væren og laden. Travel hadde problemer med å se for seg Sverdrup som lokal Batman på moped ved mørkets frembrudd.

– Det må være synet som bedrar. Jeg har absolutt følt meg freshere. Hyggelig å treffe deg også. Og jeg har virkelig hørt mye om deg.

– Ja takk, jeg kan tenke meg hva det dreier seg om. «Den eksentriske Kina-ambassadøren som vi gjør klokt i å få litt mer kontroll på…» Har jeg rett? Sverdrup smilte og viste vei mot residensen. Travel så seg diskret rundt og skimtet et basseng stort nok til å holde seg i god form.

– Du har kanskje ikke helt feil, men det finnes vel verre ting enn å bli kalt «Panda-lover». Klart vi må anstrenge oss for å forstå lokal kultur. Ikke minst gitt omstendighetene vi har rotet oss opp i.

Den siste setningen var en kjapp test på hvor landet lå hos ambassadøren. Hun fikk prompte svar.

– Kunne ikke sagt det bedre selv. Nå styres plutselig norsk utenrikspolitikk av fem mennesker i Nobelkomiteen. Det var vel aldri meningen. Har du forresten smakt baijiu? I kveld skal vi dra og møte en kineser som blir svært viktig for oss fremover. Han elsker å servere den kinesiske akevittvarianten.

Av en eller annen grunn så Travel for seg at hun skulle sitte bakpå mopeden til Sverdrup på bytur i Beijing.

– Men jeg vil ha på meg hjelm, datt det ut av henne.

– Ta det med ro, dog kan det gå hardt for seg med det kinesiske brennevinet, men hjelm tror jeg virkelig ikke du trenger. Sverdrup prøvde å se normal ut, men øynene røpet at han lo høyt inni seg.

– Beklager, vet ikke hva som går av meg. Skylder på jetlagen.

– Det kan du trygt gjøre. Vi tar en lynbriefing her før du drar tilbake til hotellet. Da får du et par timer hvile før jeg henter deg til middagen.

24. Fiskeattacheen

Mopedfrykten viste seg å være ubegrunnet. Sverdrup kom til stor lettelse i en sort, lekker ambassadebil. Ifølge gradestokken var januar i Beijing mildere enn i Oslo, men det føltes minst like kaldt. På veien til restauranten fikk Travel en kjapp innføring i kinesisk kutyme og etikette. Det var heller ingen hvem som helst de skulle møte. Beijing hadde nå bestemt å sende en egen fiskeattaché til Oslo. En diplomat som Sverdrup hadde møtt i mange sammenhenger, også da han var stasjonert i Midtøsten, der de begge hadde vært på samme tid. Så nær en venn man kommer i denne bransjen, som han sa. Travel noterte seg at ambassadøren snakket om sine kinesiske kontakter som «guanxi», noe det tydeligvis var helt umulig å klare seg uten i dette landet. Han forklarte også at «guanxi» var noe helt annet enn «Gutteklubben Grei», uten at Travel helt klarte å se den store forskjellen. Man kjente noen som om nødvendig kunne fikse noe for deg, og vise versa. At kineserne var mer sofistikerte og effektive i kunsten, skulle bare mangle. De øvde tross alt på sivilisert samfunn tusen år før vi hadde lært oss å være vikinger.

Sverdrup var overbevist om at grunnen til at Yu Guoming, som han het, fikk denne særegne stillingen som fiskeattaché i Norge, var det norske Utenriksdepartementets tydelige markeringer imot fredsprisen. Beijing så muligheten til raskt å kvitte seg med konflikten, og sendte Yu for å sørge for at det skjedde på den rette måten. Hva den rette måten var, skulle de prøve å finne ut i kveld.

Selv Travel med sine 173 centimetere måtte bøye hodet på vei inn i den høyst lokale «Beijing-and»-restauranten – som kun hadde seks bord. Alle med små trebenker uten rygg. Vegger og gulv var i grå murstein. De berømte Beijing-endene ble stekt i en stor åpen ovn, der flammene føk opp i et stort pipeløp med særdeles god trekk. Rommet opplevdes som en blanding av kjøkken og godt oppvarmet norsk fjellstue. Travel ga opp å skille alle de vidunderlige luktene fra hverandre. En av kokkene sto allerede klar ved bordet deres med en nystekt and og mente åpenbart alvor der han løftet en imponerende kniv med nesten kvadratisk blad. Det var tydelig at både fiskeattacheen og ambassadøren følte seg som hjemme her. Travel var så fascinert av alle inntrykkene at hun nesten glemte å hilse på fiskeattacheen, som nå sto foran dem.

– So this is the famous Miss Travel. Even more beautiful than my friend Stein described you.

Travel så bort på Sverdrup, som nå stilte med et fårete uttrykk i et lettere rødlig ansikt. Fiskeattacheen bød på både klem og et fast håndtrykk. Begge deler motsatt av hva Travel forventet. Det var nok som Sverdrup sa, at når man kom til Kina kunne man like godt oppleve motsatt av alt man hadde lært; «anything goes in this crazy country – until it absolutely doesn’t», var Sverdrups mindre diplomatiske måte å si det på. Travel syntes hun merket det allerede. Selv om det var uaktuelt i disse konflikttider å ha offisielle møter med høyt rangerte kinesere, fantes det alltid en vei. Som dette møtet på en nærmest bortgjemt «Beijing-and»-restaurant.

– An honour to meet you, too. I am so glad that we can have this chance to talk. Thank you so much for taking the time.

– Please sit, now let’s just enjoy. This is the best Peking duck restaurant in China, and I have taken the liberty of ordering some very good baijiu for us, sa Yu.

Nu börjar det, tenkte Travel.

Etter de første høflighetsfrasene var det rene ord for pengene fra fiskeattacheen. Yu la ikke fingrene imellom når han forklarte hvor misforstått det var å gi en pris til en person som ønsket ufred. For Yu var det kommunistpartiet som sørget for stabilitet og fred. Den norske fredsprisen var dermed det samme som en pris for det motsatte – kaos og ufred. Han la også til at Norge måtte forstå at de her kun var et verktøy for USA. Travel hadde hørt at kinesere ofte ble røde i ansiktet av alkohol, men rødfargen til Yu var nok vel så mye adrenalin. Hun prøvde seg frempå med at det tross alt var en uavhengig komité som hadde gitt prisen. Da foreslo Yu i stedet en skål, og lærte Travel at det het «ganbei» på kinesisk – bokstavelig talt «tørt glass», som vanskelig kunne tolkes som noe annet enn bånnski. Sverdrup prøvde seg med at både komiteen og norsk utenrikspolitikk sto helt uavhengig av USA. Ny «ganbei».

Neste tema ble fisking. Det viste seg at Yu var en lidenskapelig fisker, og at han gledet seg stort til å fiske i Norge. Da det nærmet seg slutten på både and og brennevin, fristet Travel seg utpå med spørsmål om hva som skulle til for å få slutt på konflikten. Her var svaret mer svevende, men det hun i alle fall forsto var at ingen land hadde noe med å blande seg inn i andre lands anliggender. I særdeleshet burde ikke politikere fra land med fem millioner innbyggere belære politikere i land med 1,4 milliarder innbyggere. For Yu var dette et grunnleggende demokratisk prinsipp. Det var ikke måte på hvor mye elendighet i verden som kom på grunn av utidig innblanding. Det holdt i massevis at USA rotet det til overalt. I en siste «ganbei» understreket fiskeattacheen at han skulle gjøre alt som sto i hans makt for å få normalisert forholdet mellom de to land igjen. Så lenge det ikke gikk på kompromiss med kinesiske verdier, selvsagt.

For Sverdrup bød ikke middagen på noe ny informasjon. Han hadde hørt denne leksen mange ganger før. For Travel derimot ble det en øyeåpner. Hun hadde virkelig ikke tatt innover seg at konflikten var så fastlåst. Hun kunne ikke annet enn å tenke at de behøvde noe lignende et mirakel for å finne nøkkelen.

Resten av oppholdet bød på adskillig flere øyeåpnere. Travels snart 130.000 Twitter-følgere fikk lynkurs i alt fra bånnski til high-tech. I møte med Beijings kaotiske trafikkbilde begynte det å demre for Travel at Kina muligens hadde noen tøffere utfordringer enn Norge. Hun tillot seg å tenke at det å opprettholde verdens beste velferd for fem millioner nordmenn kanskje ikke var det viktigste i verden, men minnet fort seg selv om hvem som betalte lønnen hennes.

Da Travel endelig var tilbake på norsk jord, følte hun seg både tom og stappfull i hodet på én og samme tid. Hun bestemte seg for å dra rett hjem, og ikke så mye som sende én eneste tweet før neste dag på jobb. Det holdt i nøyaktig ett minutt til hun gikk rett på et avisstativ der forsiden på Dagens Næringsliv lyste mot henne. Der var Nobelkomiteen igjen i søkelyset. Nå var det Dorte Wenneland i konsulentselskapet Førsteplass som hadde «avsløringer» om fjorårets amerikanske pris. Wenneland var ingen hvem som helst, men tidligere ambassadør i Washington.

Wennelands poeng var at prisen til Obama var så vanvittig at det åpenbart var ugler i mosen. Hun ville i innlegget ikke gå inn på hva slags ugler det var snakk om, men understreket at hun hadde fra pålitelige, bekreftede og beskyttede kilder at det hadde foregått urent trav i forbindelse med den amerikanske prisen. Wenneland satte et stort spørsmålstegn ved komiteens uavhengighet og avsluttet med å stille spørsmålet; «er det ikke snart på tide at vi får en kineser inn i Nobelkomiteen?» Travel smilte for seg selv og tenkte at her blir det bråk. Hun ringte Wildenvey på vei til flytoget.

– Det var på tide. Må jeg følge med på Twitter for å høre fra deg eller…? sa Wildenvey.

– Jeg mente å ringe, men dagene bare fløy av sted. Har masse å fortelle, men det får vi ta etterhvert. Har du sett Wennelands innlegg?

– Akkurat lest det. Førsteplass benytter som vanlig anledningen. Det kommer garantert reaksjoner. Vanskelig å si hvordan det vil påvirke saken.

– Enig, du er der på avrapportering med Strøken på fredag ikke sant?

– Absolutt. Vegard Bekken, politisk direktør i UD, har også meldt sin ankomst.

– Så bra.

– Ja, vi får tro det, avsluttet Wildenvey. Fremover gjaldt det å holde tungen rett i munnen.

25. Folkets veileder

Torstein Grapland hadde sjelden følt seg så irritert, indignert, og ja – inspirert. Siste tids debatt om nobelprisen hadde tent en flamme i ham. Hva i all verden var det Dorte Wenneland innbilte seg? Ugler i mosen og hester som travet urent. Hva var forresten meningen med at alle skulle bruke dyr for å uttrykke seg om dagen? Det skulle i alle fall han holde seg for god til. Grapland hadde bestemt seg. Nå skulle kronikken over alle kronikker meisles ut. De store spørsmål skulle besvares, global utvikling skulle forklares, demokratiets ustoppelige seiersgang verden over skulle understrekes. Sist, men ikke minst, skulle Nobels fredspris og Graplands egen uvurderlige rolle i det hele naturlig fremgå. Ikke et øye skulle være tørt, og intet skulle være uoppklart. Han så allerede for seg hvordan kronikken ble oversatt i alle verdens viktigste aviser. Grapland hamret i vei på tastaturet.

Etterhvert som teksten skred frem, slo det ham nok en gang at han selv burde vurderes som vinner av Nobels fredspris. Han har tross alt ledet både Europarådet og Nobelkomiteen i mange år. Etter de grensesprengende prisene han har stått bak, og alt de har betydd for demokrati og fred i verden, ville det være en særdeles lite kontroversiell pris, rett og slett en pris alle og enhver ville kunne stille seg bak. Det eneste problemet Grapland kunne se var av praktisk art, nemlig at det nok ville se noe rart ut når han i Rådhusets aula skulle overrekke prisen til seg selv. På den annen side ville en slik detalj enkelt kunne la seg løse, ved at for eksempel statsministeren, eller kongen, delte ut prisen akkurat ved denne anledningen.

Det første han gjøv løs på, var Nobelkomiteens uavhengighet. Et tema som egentlig bød ham imot, simpelthen fordi komiteens iboende uavhengighet burde være innlysende for ethvert tenkende vesen. Grapland følte det i så måte nesten som nedverdigende i det hele tatt å bruke plass på det i en så viktig kronikk. Samtidig så han at han ikke hadde noe valg lenger. Han ble stadig oftere spurt om det ikke kunne skape en viss forvirring at Nobelkomiteen, som var uavhengig av regjering og storting, besto av tidligere politikere, og i tillegg hadde en leder som selv var tidligere både utenriks- og statsminister. Som om noe av dette skulle være et problem, tenkte Grapland, men tydeligvis måtte skapet settes på plass også her, og det var selvsagt han som måtte gjøre det. Hvem andre? Det var i slike stunder han takket skaperen for at han hadde fått en helt egen evne til å formulere seg klart, der andre ble hensatt til tvil og forvirring.

Når det gjaldt Nobelkomiteen, var det egentlig såre enkelt, tenkte han. Folk måtte forstå både tilknytning og uavhengighet på én og samme tid. Hvorfor det skulle være så vanskelig å ha to tanker i hodet samtidig, var i seg selv uforståelig for Grapland, men han hadde innsett at slik var det bare. Derfor hadde han laget den geniale koblingen som enhver kunne forstå, nemlig: «Nobelkomiteen som det sirkulære prosjekt utgått fra Stortinget, og som representant for norsk offentlighet.» Han var særdeles fornøyd med formuleringen «det sirkulære prosjekt», som han i det siste hadde brukt ved en rekke anledninger. Det slo aldri feil. Hver eneste gang han konstaterte «Nobelkomiteen som et sirkulært prosjekt», ble det stille i salen. Alle spørsmål om uavhengighet var overflødig etter det. Han innledet derfor kronikken med det sikre kortet «sirkulærprosjektet», før han meislet videre på hovedinnholdet – verdenshistorien og veien videre, intet mindre.

Utfordringen var den samme som med Nobelkomiteens uavhengighet, nemlig det at vanlige folk trengte hjelp til å forstå, til å se de store linjene. Også her hadde han, i rollen som folkets veileder, funnet nøkkelen. I stedet for å bruke en masse presise, men vanskelige begreper, hadde han valgt ut tre ord som teksten skulle sirkulere rundt. Ordene var mønster, makt og mur, og av disse var mur det største. Budskapet skulle sirkulere rundt riving av murer, noe alle kunne forstå seg på. Det var heller ikke tilfeldig at alle ordene startet på bokstaven «m». Grapland hadde bestemt seg for at så mange ord som mulig i teksten skulle starte på bokstaven «m», da det vil gi en helt spesiell rytme og flyt i teksten. Var det noe Grapland hadde lært i sin tid som leder av Nobelkomiteen, så var det at form og innhold uvegerlig hang sammen. I denne kronikken skulle de to henge sammen som i en fullendt symfoni, som en duo som spilte sammen i en stadig sterkere musikk.

Mens han skrev, kom ordene til ham i rasende tempo. Det var som om selve universet sendte ham varmestråler i form av ord som begynte på «m». Prosessen var mer som komposisjon enn skriving. Han tenkte et øyeblikk at han egentlig skrev en konsert for alle verdens folkeslag. Noe som gikk utenpå tid og rom, som var gyldig for alle; høy og lav, sort, hvit og gul, buddhist og kristen. Det hele var virkelig som musikk, og det var som om det ingen ende ville ta; mennesker, millioner, menneskerettigheter, middel og middelklasse, mål, markedskrefter, mobiltelefon, mellomkrigstiden, muslimer, myndigheter. Det var grenseløst hva som kunne sies med bokstaven «m». Han fikk lyst til å ta med det mest universelle av alt, «mamma», men slo det fra seg, uten at han helt visste hvorfor. Han avrundet i stedet med det som hadde vært gjennomgangstonen hele veien: Murene som skulle falle. Ikke minst murene som skulle falle i Kina. Det største landet med den lengste muren på jordkloden, men der muren mellom de som styrte og de som ble styrt var det virkelige problemet. Den var altfor høy. Murene, om de var lange eller høye, måtte rives over hele verden. Det var ingen annen farbar vei for menneskeheten.

26. Moralens vokter

Da Halvard Hellestad, redaktøren i Aftenposten, leste Graplands kronikk for tredje gang, var det ikke lenger snakk om et vått øye, det formelig fosset ut av begge øynene. Han hadde sjelden, kanskje aldri, lest noe så skjellsettende – frigjørende, rett og slett. Han forsto hvert ord, hver setning, ja hver strofe i Graplands kronikk. For det var virkelig like mye musikk som tekst. For Hellestad var det som om å se en kjær gammel venn i full blomst. Grapland var virkelig en mann i sin beste alder. Visdommen hadde nådd sitt ypperste stadium, en tilstand der handlingene ikke lenger kunne være umoralske – et slags jordlig nirvana, som det var svært få forunt å nå. Hellestad hadde nok selv tidvis vært innom, det måtte sies, og kanskje var det nettopp derfor han forsto den graplandske teksten så inderlig godt. Den kinesiske moralfilosofen Konfucius hadde skrevet at visdommens endestasjon, der handlinger og moral for individet var blitt ett og samme, kunne inntreffe etter 70 år med livsvandring. Dermed var det ikke unaturlig at kapasiteter som Grapland og han selv nådde frem allerede rundt de 60.

At andre ikke var kommet fullt så langt, ble tydelig da en av Hellestads yngre kvinnelige kolleger leste gjennom Graplands kronikk. Hun slo fast at den ikke egnet seg til publisering, i alle fall ikke i en avis, og absolutt ikke i Aftenposten. Den unge uerfarne kollegaen, på knapt 40 år, forsto i det hele tatt ikke hva Grapland ville frem til. I tillegg mente hun at den overdrevne bruken av ord på «m» var såpass spesiell at forfatteren kunne trenge beskyttelse mot seg selv. Hellestad hadde ikke hørt på maken til vrøvl, men det betydde ingenting. Det var han som bestemte. Plass var allerede ryddet i morgendagens avis. Det var tross alt ingen hvem som helst, men lederen for Nobelkomiteen, som hadde sendt inn en kronikk av et format verden aldri hadde sett før. Han gledet seg allerede til debatten som kom til å følge, og hadde forberedt formuleringer til både radio og fjernsyn, i tillegg til i avisen, selvsagt.

Av uforklarlige grunner ble det stille som i graven etter Graplands «sirkulære mur-kronikk». Hverken radio eller fjernsynskanaler fant det for godt å dra i gang noen debatt om temaet. Hellestad kunne ikke la være å tenke på om kollegaen hadde hatt rett likevel, og at det muligens hadde vært vanskelig for de andre mediene å forstå hva temaet faktisk var. Men han slo den tanken fort fra seg, i alle fall inntil det etter noen dager faktisk kom et tilsvar. Det var fra en meget forbannet murer i firmaet «Andersen mur og betong» i Stavanger. Han mente at det var rasistisk å rakke ned på ærlig arbeidende murere i andre land på den måten, også på kineserne da, som hadde murt et av de mest fantastiske byggverkene i historien – Den kinesiske muren. Nei, det fikk jaggu være måte på, skrev han med fynd og klem.

Grapland svarte umiddelbart, og denne gangen uten ord på «m», men derimot så presist han bare kunne. Han hadde ikke i sine villeste fantasier trodd kronikken kunne ende med at han skulle bli beskyldt for å rakke ned på arbeiderklassen i andre land. Nå var det tid for klar tale. Han skrev at han hadde vært medlem av Arbeiderpartiet nesten hele sitt liv, og regnet seg selv så absolutt som en del av arbeiderbevegelsen. Det at han nå tilfeldigvis var generalsekretær for Europarådet, og der var tvunget til å motta mange millioner kroner i lønn, gratis leilighet, bil og sjåfør, var forbigående. Han skrev også at han på ingen måte hadde ment at det var noe galt i å mure murer. Tvert imot var murer noe vi i hele verden faktisk var helt avhengige av. Han hadde selv en lang flott mur hjemme, som mureren i «Andersen mur og betong» gjerne måtte komme og se på.

Det kom ingen flere innlegg etter Graplands endelige redegjørelse om viktigheten av murer i inn- og utland. «Sirkulære mur-kronikken» fikk Gelias Lydersen til å tenke at kravet om språkkunnskaper for fremtidige medlemmer i Nobelkomiteen burde hete «engelsk, i tillegg til norsk».

Halvard Hellestad fant det også klokest ikke å gå videre med temaet i Graplands kronikk, som han nå måtte innrømme var blitt litt uklart for ham selv også. Han valgte i stedet å bruke ukens moralske forargelse på Dorthe Wennelands forslag om å slippe kinesere inn i Nobelkomiteen. Han kunne knapt tro han leste riktig. Insinuerte virkelig Wenneland at en kineser kunne gjøre en like god jobb som en vaskeekte nordmann når det gjaldt å forstå fredsarbeid i verden? Hvilken absurd tanke. Og så denne latterlige kritikken av den amerikanske prisen, dekket bak såkalte «beskyttede kilder». Det fantes tydeligvis ikke grenser for hvor lavt Førsteplass kunne synke. Overskriften hadde han allerede klar; «Intet oppdrag for lavt, ingen pris for høy». Han humret godt for seg selv, og tenkte at det egentlig også var et perfekt slagord for konsulentselskapet som åpenbart var totalt blottet for moral.

27. Løypemannskapet

Fredagens møte startet med at Wildenvey, Travel og Vegard Bekken satt utenfor utenriksministerens kontor og bladde i avisene mens de ventet på tur. Det var ikke mulig å unngå Hellestads flammende innlegg i Aftenposten.

– Det var da voldsomt så hardt han gikk ut, sa Travel tilforlatelig. – Skulle vel tro at han ville ta det litt roligere etter at han måtte krype til korset sist gang, fortsatte hun.

– Hva mener du?! spurte Bekken, og skjønte med en gang at han hadde vært for brysk i stemmen. Han kom plutselig på at han egentlig ikke skulle vite at Hellestads innlegg for et par måneder siden faktisk var helt på sin plass. Det skulle ikke forundre ham om minst én av disse to damene var involvert i «den tomme stolen»-komplottet.

– Det er vel åpenbart, sa Travel. – Hellestad måtte jo offentlig beklage sin korsfestelse av utenriksministeren, som jo hadde verdens beste grunn for ikke å komme på utdelingen av fredsprisen i Rådhuset.

– Ja, ja, selvsagt. Bekken hadde kjapt hentet seg inn. Han la på litt Hellestad-kritikk også, for å være på den sikre siden, og følte seg som reneste Robert Redford: – Og nå kliner han til med «grenseløs feighet» av Førsteplass, når de ikke gjør annet enn å beskytte sine kilder, som vel nettopp er noe en journalist burde forstå bedre enn noen andre.

– Ikke sant, og i stedet raljerer han over Wennelands beskyttede kilder og kaller det «intet mer enn ubekreftede rykter». Skal se han må ta en tur til korset igjen, sa Travel.

Nå meldte Wildenvey seg på også:

– Nå har jo ikke du monopol på «ubekreftede rykter» da, men det er kanskje annerledes å angripe utenriksministeren på Twitter. Wildenvey tok opp vannglasset foran seg, knipset på det med sin perfekte negl, og koste seg da hun sa «ding». Selv om det for lengst var et skværet opp kapittel, var det altfor opportunt å gjøre oppmerksom på Travels «sleivete tweet».

Bekken ga opp de to damene, som han trodde var både venner og medsammensvorne, men det var neimen ikke lett å si hvem som var på lag med hvem lenger.

– Da er utenriksministerens telefonkonferanse ferdig, dere kan bare gå inn. Sekretæren åpnet døren for dem.

Strøken reiste seg, hilste på alle tre og ga tegn til at de skulle slå seg ned i sofagruppen i hjørnet av kontoret.

– Takk for at dere alle kunne komme. En spesiell takk til deg Aina for at du kunne prioritere å dra til Beijing. Det var spesielt viktig i den vanskelige situasjonen vi har havnet i, og som vi raskest mulig må ut av.

– For all del, ingen årsak. Det var virkelig en glede. Travel nølte som vanlig ikke, og gikk rett på sak: – Som jeg såvidt nevnte for deg på telefonen, er det viktig at vi reagerer raskt før konflikten rekker å etablere seg som den nye normalen.

Bekken, som hverken forsto eller godtok Travels nyvunne posisjon i den innerste sirkel i UD, kastet seg på:

– Og hvordan ser du for deg at vi skal «reagere» for å komme oss ut av konflikten? Og hvem er forøvrig «vi» i denne situasjonen?

Travel var i ferd med å svare Bekken, men Wildenvey kom henne i forkjøpet:

– Såvidt Beijing angår, så har de registrert utenriksministerens tydelige avstand til den kinesiske fredsprisen. Travel nikket. Wildenvey fortsatte. – Det vi trenger nå, er at Norge også distanserer seg fra fredsprisen. Det betyr en beskjed fra statsministeren.

Det var som Bekken forventet. Han gledet seg til å høre hvordan de hadde sett for seg at statsministeren skulle ydmykes – eller hvor mange kameler han måtte svelge for å redde velferdsstaten – som utenriksministeren ville ha sagt det.

– Jeg håper ikke du mener at statsministeren vår skal be om unnskyldning for en pris han ikke har noe med…? sa Bekken.

Strøken ga ikke det minste tegn på at han engang hørte Bekkens spørsmål.

– Travel, du har nylig møtt den nye kinesiske utsendingen til Norge. Ga han noen signaler om hva som kreves? Strøken satt nå fremoverlent i stolen og så på dem alle tre etter tur, som om han måtte sjekke hvor han hadde dem. Travel svarte:

– Som dere alle vet, er det en kinesisk fiskeattaché på vei til Norge. Det er ingen hvem som helst. Jeg tror faktisk han har mandat til å klikke ut saken. Så lenge det ikke skjer på bekostning av kinesiske verdier, som han sa. Travel rakk ikke å si mer før det sprakk for Bekken.

– «Kinesiske verdier»! Ærlig talt. For en vits! Er det noe som er viktig her i verden, så er det vel våre norske verdier. Bekken overrasket seg selv med å slå hardt i bordet. Strøken gjorde nå «ta det rolig»-bevegelser med begge hendene, tok en overbærende statsmannstone, og holdt et aldri så lite foredrag:

– Jeg tror ikke vi er tjent med en diskusjon rundt viktigheten av kinesiske versus norske verdier. Dersom vi tenker oss godt om, tror jeg vi alle forstår at godt og ondt her i verden ikke er fordelt i forhold til nasjonale grenser. Det er altså umulig å argumentere for at det prosentvis skulle være flere slemme kinesere enn nordmenn på jordkloden. Når det er sagt, så er det like opplagt at det til enhver tid vil finnes flere slemme kinesere enn det faktisk finnes nordmenn i det hele tatt, men det er altså bare en konsekvens av at det totalt finnes 1,4 milliarder kinesere. Dermed vil kinesere alltid skape mer ondskap i verden enn nordmenn, men de vil også skape mer godskap – det er et enkelt numbers game. Men rent filosofisk er det altså prosenten som teller. Nå gjelder det å se fremover. Fint om du kan fortsette, Travel…

Bekken, som nå holdt på å eksplodere, brukte all sin energi på å holde munnen lukket. Han var sikker på at det var rett før det kom røyk ut av nesen. Men nå skulle han holde seg rolig. Det ble tidsnok tid til å stoppe denne latterlige trioen.

Travel fortsatte:

– Altså, fiskeattacheen var ikke konkret på hva som krevdes, men både ambassadør Sverdrup og jeg tolket det slik at Norge må formidle forståelse for at denne prisen var å blande seg inn i Kinas egne anliggender – og ikke minst at noe slikt skal Norge aldri finne på igjen. Det er også liten tvil om at Beijing mener vi er noe lignende en logrende hund for Washington.

– At han rett i det siste, vet vi jo alle, så det behøver vi ikke bruke tid på. Det andre er ille nok, nærmest en umulighet, sa Strøken og klødde seg under haken før han fortsatte. – Det er selvsagt håpløst for statsministeren å love noe som helst på vegne av Nobelkomiteen. Beijing skulle bare visst hvor håpløst det er blitt i det hele tatt å snakke med den gjengen.

Wildenvey tok ordet:

– Mitt forslag er at vi hver for oss prøver å tenke ut formuleringer som det er mulig for statsministeren å stå bak, samtidig som de går langt nok overfor Beijing. Her gjelder det å være kreative. Jeg har kopiert opp den danske verbalnoten til dere. Wildenvey delte ute et ark til alle. – Denne teksten fikk danskene ut av fryseboksen etter at statsministeren hadde tatt imot Dalai Lama. Den kan det være greit å ha som et utgangspunkt.

– Og husk, vi sitter betraktelig verre i det enn danskene gjorde. Takk Bettina. Jeg tror ikke vi kommer lenger i dag. Takk for at dere kom alle sammen. Jeg innkaller til et nytt møte om ikke lenge. Utenriksministeren slo seg på lårene med begge hendene og reiste seg.

– Bare én ting før vi går, sa Wildenvey på vei ut av døren. – Hva sier vi til pressen? De maser voldsomt om kommentarer fra utenriksministeren, for ikke å snakke om Ainas tur til Beijing – som de veldig gjerne vil vite hva gikk ut på.

Svaret kom kjapt fra Travel:

– Vi klarer oss en stund enda med klassikeren «vi jobber langs mange spor». Ingen behøver å vite at løypemaskinen knapt har vært i bruk.

– Så da regner vi med at tiden for «sleivete tweets» er over, sa Strøken og tok Travel i hånden. Han klemte litt ekstra for å understreke at det fortsatt ikke var et helt glemt kapittel.

– Definitivt over, svarte Travel mens hun returnerte utenriksministerens i overkant faste håndtrykk.

Bekken boblet fortsatt av sinne på vei tilbake til kontoret. Utenriksministeren hadde belært ham som om han var et lite barn. Makan til frekkhet. Det verste var at han hadde lagt opp til det selv. Skulle han lykkes fremover, måtte han beholde kontrollen, og det gjorde han ikke når han mistet beherskelsen. Hans danske kone hadde mang en gang bedt ham finne sin «indre zen». Det førte som regel til at han ble enda mer forbannet, men når han tenkte på møtene han skulle gjennom de neste dagene, kunne han virkelig ønske seg en snarvei til indre ro. Hva om utenriksministeren plutselig begynte å snakke i erotiske dyrevendinger igjen? Da visste han virkelig ikke om han kom til å klare å telle til ti. Hvor i all verden var egentlig landet vårt på vei? Kinesisk invasjon var det minste problemet. Å få noenlunde normale politikere var et bedre sted å starte. Han var helt enig med Hellestad i Aftenposten. Moralen hos den politiske ledelsen var i fritt fall. Mens han tenkte på Hellestad, begynte en plan å utforme seg. Men for å gjennomføre den trengte han hjelp. Han tok mobilen og slo nummeret til Pedersen, som svarte på andre ring:

– Gratulerer!

– Gratulerer…? Hva mener du? Bekken tenkte etter for å sjekke om han hadde glemt sin egen bursdag. Det ville ikke vært første gangen. Men i dag var det ingenting å feire.

– Det er første gangen du ringer meg. Det tar jeg som et godt tegn. Hva skjer i de lukkede rom på toppen av kongeriket?

– Hvordan kan jeg vite at du ikke allerede har mer informasjon enn meg? Det ville ikke overraske Bekken det minste om Pedersen for lengst visste hva møtet på utenriksministerens kontor hadde dreid seg om.

– Nå må jeg si at du virkelig skuffer meg, Bekken. Selv om amerikanerne avlytter både venner og fiender, har vi tross alt visse moralske grenser i PST.

Det var umulig å tolke på stemmen til Pedersen om han var ironisk eller faktisk mente alvor. Bekken valgte å tro det første. Han hadde all grunn til å tro at PSTs «kinesiske spesialbataljon» tok seg godt til rette.

– Avlytting av Nobelkomiteen er altså innenfor PSTs moralske grenser?

– Nobelkomiteen er unntaket som bekrefter regelen. Som du nå vet, ville det være ren gambling med rikets vel og ve ikke å ha en viss oversikt over hva de holder på med. Men jeg håper ikke du ringte for å diskutere PSTs moral?

– Nei, for all del, det har jeg for lengst ansett som en tapt sak. En sak vi skal stoppe er derimot våre politikeres pinlige kryping for Beijing. Nå er målet at statsministeren skal komme med en gigantisk «kowtow». «Se til Danmark» er mantraet. København tok jo sin kanossagang med den berømte verbalnoten.

– Her får du unnskylde min uvitenhet, men hva er en verbalnote? kom det fra Pedersen.

– Såkalte «noter» er en vanlig måte for utenriksdepartementer og ambassader å kommunisere med hverandre på. En verbalnote er skrevet i tredjeperson, altså ikke sendt direkte fra noen, men uttrykker like fullt et lands ståsted.

Bekken drømte seg et øyeblikk tilbake til tiden han var foreleser på aspirantkurset. Da var poenget å lære bort hvordan man skrev noter, ikke hvordan man unngikk å skrive dem. Selv om det var mindre enn et år siden han sist sto foran aspirantene, virket det nå som en evighet siden – både i tid og rom.

– Og hva var så spesielt med den danske verbalnoten?

– Den fikk et skakkjørt dansk-kinesisk forhold på fote igjen. Beijing storfurtet etter at den danske regjeringen tok imot Dalai Lama.

– Ok, hvilke mirakuløse formuleringer var det snakk om da…?

– Verbalnoten sa klart og tydelig ifra at alle dansker, nålevende og fremtidige, er helt enige med Beijing i alt, alltid – i vår tid og inn i evigheten.

– Såpass ja, da kan vi jo bare gjette på hva slags ydmykelse Norge må gjennom… Dette tullet må vi stoppe – koste hva det koste vil. Pedersens engasjement hadde løftet seg flere hakk.

– Selvfølgelig. Hvorfor tror du jeg ringer? Møtet der det norske kanossanotatet skal formuleres kommer jeg selv til å være med på, og jeg vet akkurat hvordan saken skal treneres. Men vi trenger medienes hjelp. Det er her du kommer inn.

– Jeg er lutter øre, kom det kjapt fra Pedersen.

– Du skal gi Hellestad i Aftenposten tidspunktet for statsministerens kanossamøte. Det gir ham mulighet til å forberede en sak som han så kan publisere midt under møtet. Jeg går ut ifra at du ikke kjenner Hellestad, så du må finne ut hvordan du kan få ham til å lytte til deg.

– Nå begynner det å ligne noe. Og ta det helt med ro. En journalist som blir kontaktet av PST, så klart han lytter. Hva vil du jeg skal si til Hellestad?

– Si det som det er; et møte på Statsministerens kontor med «kryping for Beijing» på agendaen. Hellestad kommer til å fråtse i en ny mulighet til å påpeke nasjonens moralske forfall. Med statsministeren også stampende til knes i det moralske sumplandet blir det umulig for denne regjeringen å komme videre i Kina-saken.

– En plan helt etter min smak. Godt å merke at du endelig har våknet! Pedersen var tydelig fornøyd.

– Du hører fra meg så snart jeg vet tidspunktet for møtet, avsluttet Bekken.

– Jeg kan knapt vente, sa Pedersen.

28. Taktikeren

En uke senere var det klart for det som skulle bli et av de mer berømte møtene i Berghøys tid som statsminister. Det var det dog ingenting i innkallingen som tydet på; «møte i sakens anledning». Mer generisk var det vanskelig å få det. Likevel var det umulig å ta feil av. I disse tider var det bare én ting det kunne være når det ble snakket om «saken». Målet for møtet var å produsere et såkalt ikke-papir, en norsk variant av den danske verbalnoten, men unntatt offentligheten. Det kunne med andre ord forventes enda verre ydmykelser enn det danskene hadde kokt opp. Bekken følte seg godt forberedt der han satte seg til rette ved møtebordet. Var det noe offentligheten i dag kom til å få vite om, så var det ikke-papiret. Hellestad hadde som forventet frydet seg over informasjonen fra PST. Om en halv time kom han til å «avsløre» møtet.

Før den tid skulle Bekken gi statsministeren løsningen for å kommunisere seg ut av uføret. Det var mer enn han fortjente etter å ha valgt å innkalle til dette møtet, men Bekken innså at det tross alt var det smarteste om konflikten skulle ha mulighet til å vare evig. Han hadde funnet en vei som var vesentlig mer intelligent enn det patetiske «jobber langs mange spor», eller enda verre – tåkeprat om esler og kameler. Fremover måtte konflikten kalles ved det rette navn.

Han lot blikket vandre rundt bordet. Til sin tilfredshet så han at de allerede var åtte personer, og utenriksministeren var på vei inn døren. I tillegg til de fire fra siste møte var det statsministeren, Kina-ekspert Ole Stenkvist, og et par uvesentlige rådgivere fra Statsministerens kontor. Lekkasjen til Aftenposten kom ikke til å bli helt åpenbar. Statsminister Berghøy satte seg ved enden av bordet, og tok ordet så snart den mest ubetydelige rådgiveren hadde gitt ham en kopp kaffe.

– Velkommen alle sammen. Jeg setter stor pris på at dere kunne komme på så kort varsel. «Saken» er åpenbart viktig for oss alle. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at den politiske konflikten vi har med Kina er den mest krevende bilaterale utfordringen vi har opplevd siden annen verdenskrig.

Perfekt inngang, tenkte Bekken. Her gjaldt det å ta ordet umiddelbart. Han rakk hånden i været, men for sent. Utenriksministeren kom ham i forkjøpet:

– Takk for det, statsminister. Jeg er glad for å høre at du ser dette på samme måte som oss. Vi har rett og slett ikke råd til å ha en politisk konflikt gående med Kina, som snart har verdens største økonomi og marked. Vi må derfor så snart som mulig ta et initiativ overfor Beijing, og for at det skal lykkes, trenger vi noen formuleringer som…

Bekken blåste i rang og god kutyme. Nå gjaldt det å hoppe inn før diskusjonen om formuleringer og kanossanotater i det hele tatt kom i gang, og ikke minst før Strøken begynte å raljere om hvordan den fremtidige velferdsstaten hang på disse formuleringene.

– … Det er bare det at det ikke er en politisk konflikt vi har gående, sa Bekken høyt og tydelig, nå uten å rekke opp hånden.

Strategien Bekken hadde pønsket ut, var klassisk distraksjon. Han skulle dreie diskusjonen mot hva konflikten skulle hete, og bort fra ydmykende formuleringer til Beijing. Nå var det bare å kjøre på:

– Alle, inkludert politikerne våre, tar for gitt at dette er en politisk konflikt…

Strøken og Berghøy så på hverandre med et blikk som lyste «hva annet kan det være snakk om?» Wildenvey rynket øyenbrynene og så bort på Travel. Hun hadde lenge hatt sine bange anelser om Bekken og tenkte at det som nå kom umulig kunne være positivt. Bekken fortsatte:

– Det finnes et uendelig antall forskjellige typer konflikter; prinsipiell konflikt, kulturell konflikt, industriell konflikt, virtuell konflikt, reell konflikt, parallell konflikt – bare for å starte med noen av dem som slutter på «ell». Så har vi den kinesiske varianten, der de jo i vårt tilfelle har valgt å snakke om en «knutekonflikt», og understreket at de som har laget knuten har ansvaret for å løse opp knuten. I tillegg har vi den språklige konflikten, den akademiske konflikten, den protokollære konflikten, den personlige konflikten, den systemiske konflikten…

Lenger kom ikke Bekken i denne omgang før utenriksministeren tok ordet:

– Beklager å avbryte denne fascinerende oppramsingen, men er det et poeng i enden her?

Avbrytelsen irriterte Bekken. Han var knapt halvveis i konfliktrekken, men klok av skade holdt han seg helt rolig mens han svarte utenriksministeren:

– Poenget er at navnet på en konflikt sier alt om hvem som forventes å løse den. Så da spør jeg dere: Hvem forventes å løse en politisk konflikt? Bekken så på utenriksministeren – som gikk rett i baret:

– Politikerne selvsagt, det er jo derfor vi er her! Strøken, som ikke hadde tatt sin «zen-medisin», var nå tydelig irritert. Statsministeren derimot så ut som om han hadde fått en eureka-opplevelse:

– Selvsagt! Hvorfor har vi ikke tenkt på det før? Barnet har feil navn. Bekken; hva foreslår du vi kaller konflikten?

Bekken beholdt den for dagen fattede og seriøse minen selv om han smilte fra topp til tå innvendig. Dette gikk langt bedre enn han kunne håpe på. Hvem var det som belærte hvem nå? Bekken nøt sin lille hevn over utenriksministeren. Statsministeren var som forventet ikke nevneverdig opptatt av Kina-konflikten, men hadde følt seg presset til å gjøre noe. Det viktigste for ham var som vanlig å komme seg videre med flagget til topps, og denne gangen betydde det uten å brenne broer hverken til velgere eller kinesere. Nå skulle Bekken gi ham planken:

– Mitt forslag er at vi går til toppen av konflikthierarkiet, og der finner vi den strukturelle konflikten. Den ultimate konflikt fordi den styres av en rekke ukontrollerbare faktorer. Den strukturelle konflikten er så mangefasettert og kompleks av natur at den ligger langt utenfor hva de stridende parters politikere kan løse.

Nå hadde Strøken fått nok:

– Ærlig talt og med respekt å melde! Dette er for det første vås, og for det andre ikke det vi skal snakke om i dag i det hele tatt. Det vi skal diskutere er mulige formuleringer som Beijing kan…

– Hold an litt, Jan… Nå var det statsminister Berghøys tur til å avbryte. – Jeg tror Bekken er inne på noe viktig her. Jeg synes absolutt vi skal tenke nærmere på omdøping av konflikten. Dersom det kan gi oss et pusterom så hvorfor ikke?

– Fordi det ikke bringer oss videre i det hele tatt. Det vil kun bidra til å sementere konflikten! Det er vel ikke det du ønsker? Strøkens opphetede ansikt talte sitt tydelige språk, han var nå gått fra irritert til forbannet. Resten av møtedeltagerne fikk plutselig et eller annet viktig å notere. Ingen hadde den minste lyst til å blande seg inn i disputten mellom landets statsminister og utenriksminister. Bekken kunne ikke huske at han noen gang hadde hatt det morsommere på jobb.

Mens Strøken var opptatt med å koke over, fikk Berghøy overlevert Ipaden fra den ene rådgiveren – han som ikke serverte kaffe. Berghøy tok en rask titt og erklærte umiddelbart møtet for hevet:

– Vi må avslutte. Aftenposten, vår nye tabloidavis, skriver i fete bokstaver at vi alle her og nå sitter og diskuterer hvordan Norge skal ydmykes for å tekkes Kina. Hvordan Hellestad har fått den informasjonen lover jeg vi skal komme tilbake til. Vi kan jo like gjerne ha møtene våre på Twitter om dagen! Ikke vondt ment, Travel, la Berghøy til.

– Helt greit, kom det kjapt fra Travel, som for første og siste gangen åpnet munnen i møtet.

Berghøys til vanlig lyseblå øyne virket nå svært mørke der de så utover forsamlingen mens han reiste seg fra stolen. Wildenvey, som enda ikke hadde åpnet munnen, stilte spørsmålet alle lurte på:

– Hva sier vi til pressen? De står garantert nede og venter på oss allerede.

Berghøy, som allerede var på vei mot døren, snudde seg:

– Prøv sannheten! JA, vi har hatt møte for å diskutere den vanskelige STRUKTURELLE konflikten. Ansvarlige politikere prøver å finne løsninger, selv i krevende situasjoner. Og NEI, vi har ikke diskutert hvordan Norge på noen som helst måte skal ydmykes. Takk for i dag!

Statsministeren forsvant med utenriksministeren hakk i hæl. Én etter én gikk de andre ut på gangen, der de fikk utdelt mobilene sine igjen. Bekken var knapt på et eneste møte lenger der de fikk beholde mobilene. Egentlig ganske deilig, én distraksjon mindre for alle. At avlytting forekom, behøvde i alle fall ikke han overbevises om. Mer rakk han ikke å tenke før Wildenvey hadde stilt seg opp rett foran ham:

– Fornøyd nå? Hva er det du ønsker å oppnå? Hun prøvde ikke engang å skjule sinnet sitt.

– Du burde vel heller spørre deg selv hva det er dere prøver å få til, svarte Bekken.

– Ok, så du mener virkelig at det å jobbe for et godt forhold til Kina er av det onde, og hva du nå enn holder på med er av det gode? Vær så snill, spar meg.

Bekken kjente en gryende småkoking i kroppen, men denne gangen skulle han ikke sprekke. I dag var det han som hadde vunnet en knusende seier. Ingen grunn til å hisse seg opp. Han svarte så behersket han bare kunne:

– Hva som er godt og ondt er vel opp til folket å avgjøre. Du kan jo begynne å lese dagens aviser, så ser du hvor den vinden blåser.

– Bevares, en UD-byråkrat med folket i fokus. Det skal du få meg til å tro. Og når det gjelder avisene, så vet vi alle hvem den pålitelige kilden er denne gangen.

– Kom Bettina, det er ikke verdt det. Det var Travel som tok henne i armen.

Bekken følte seiersrus da han så de høye hælene forsvinne bortover gangen. Han gledet seg for første gang til å ringe Pedersen. Før han slo nummeret skumleste han Hellestads artikkel. Der var det som vanlig ikke spart på kruttet: «Det moralske forfallet sprer seg som en epidemi, og nå er statsministeren også smittet», «skal utenriksministeren legge lista lavere nå, må han grave et hull i bakken.» Travel fikk også passet påskrevet: «Bikinimodellen bør snarest bruke sin innovative kraft på næringslivet i Norge, og hverken på våte eller kinesiske drømmer.» Suverent. Bekken blåste en lang marsj i om han var hovedmistenkt som kilde til lekkasjen. De kunne likevel aldri bevise noe. Og Hellestad hadde for lengst gjort det klart at han aldri oppga sine kilder – det være seg om de var pålitelige, upålitelige, bekreftede eller ubekreftede.

Pedersen svarte som vanlig kjapt når Bekken ringte.

– Nå er jeg spent. Som du ser har jeg gjort jobben med Aftenposten. Hvordan gikk det på din kant? Skjønner jo at møtet fikk en brå slutt, Pedersen lo godt.

– Strålende, helt strålende, svarte Bekken, før han ga en kort oppsummering av hendelsenes gang og avledningstaktikken med konfliktene.

– Det må jeg si. Lyder jo som rene seiersdansen. Jeg ante ikke at det fantes så mange typer konflikter. Pedersen klarte ikke å skjule at han var imponert.

– Du skulle sett utenriksministeren. Trodde han skulle gå i taket. Team Strøken kan nå se langt etter et norsk «kamelåså-notat», sa Bekken.

– Beklager, men jeg klarer virkelig ikke å følge med på alle disse UD-notatene. «Kamelåså?»

– Nei, glem det. Dårlig forsøk på humor. Det er fra en sketsj min danske kone og jeg har sett tusen ganger. Fra gamle dager da NRK tok tv på alvor. Poenget er at konflikten – den strukturelle – nå er satt i hvilemodus på ubestemt tid. Statsministeren blir i alle fall ikke med på noe initiativ fremover. Det kan jeg garantere.

– Jeg husker «Kamelåså»-sketsjen, kom det fornærmet fra Pedersen. – Men så bare ikke hva den hadde med dette å gjøre. Nå er det jo heller ikke sånn at alt var bedre før. NRK har laget en masse bra saker i nyere tid; «Himmelblå», «Jul i Blåfjell», «Koselig med peis», bare for å nevne noe…

Bekken hadde glemt PSTs totale tv-besettelse. Han lurte virkelig på hva det kunne komme av. Mulig de rett og slett hadde for mye tid til rådighet. Det måtte jo bli mye venting med all den spioneringen. Bekken skjønte at her var det bare å avslutte. Han hadde i alle fall ikke tenkt å starte en diskusjon om gode og dårlige NRK-serier. Selv hadde han mest sans for «Dag» på TV 2. «Jul i Blåfjell» – ærlig talt, Pedersen kunne vel ikke mene alvor…?

– Greit, vi får ikke gjort mer i dag. Vi snakkes senere, sa Bekken før Pedersen rakk å komme med flere tv-innspill.

29. Helseministeren

Berghøy og Strøken hadde rykket fra de to langt yngre rådgiverne lenge før de nådde Statsministerens kontor. De trengte ikke bruke ord – begge var godt klar over at de nå skulle ha sitt eget møte. Det som akkurat hadde skjedd var ikke bra. Landets statsminister og utenriksminister, som alle til og med visste var gode venner, hadde for åpen scene gått i tottene på hverandre. De hadde knapt kommet innenfor før det banket på døren. Berghøys sekretær gjennom mange år, den alltid pålitelige fru Torp, stakk hodet inn og lurte på om herrene trengte noe; kaffe, te, vann. – Nei, svarte de i kor og altfor kontant. Berghøy sukket, han fikk beklage etterpå. Så snart fru Torp sindig hadde rygget ut igjen, tok han ordet:

– Hva er det du tror vi prøver å få til her, Jan?

– Inntil nylig kunne jeg sverget på at vi prøvde å rette opp forholdet til Kina, men nå er jeg mer usikker. Det virker i alle fall ikke som om det er noe vi prøver å få til. Strøken la ikke skjul på at han følte seg forrådt av sin venn.

– Vær så snill, tenk større. Kina er viktig, men vi snakker fortsatt bare om Norges forhold til ett land. Et land som ikke engang er blant våre allierte, og som i tillegg hverken velgerne eller mediene – muligens i omvendt rekkefølge – er spesielt positive til, for å si det mildt. Hva vil du si om din egen popularitet etter at du startet å engasjere deg i Kina-konflikten? Det var tydelig at Berghøy mente det retorisk.

– Ok, jeg skjønner hvor du vil hen. Men du kan vel ikke for alvor mene at det er greit å ha denne POLITISKE konflikten gående…? Kina har snart en finger med i alt som skjer av betydning her i verden. «Våre allierte?» Vi skal altså dilte etter USA for all fremtid? Er ikke det en foreldet utenrikspolitikk?

Berghøy snudde seg og så ut av vinduet. Det var som om han speidet etter en brevdue som skulle komme seilende med svar. Ingen duer dukket opp. Det var heller ikke nødvendig. Berghøy hadde for lengst bestemt seg for hva som måtte skje. Han ignorerte Strøkens kveruleringer, og gikk rett på sak. Det var på høy tid å få utenriksministeren ned på bakken:

– Vil du at Truls Grinske skal bli Arbeiderpartiets neste statsminister?

– Ærlig talt Jim, det vil ikke du heller. Hva har det med saken å gjøre?

Først nå snudde Berghøy seg og så rett på Strøken:

– Det har alt med saken å gjøre. Du ser det bare ikke, fordi Kina-saken har blendet deg fullstendig. Det har vi ikke råd til lenger. Jeg tar ut Endre Back Eike fra forsvar, og gir ham utenriks. Du tar helse.

– Back Eike…? Men han kan jo ikke noe om Kina, sa Strøken.

– Nei, men det er det tross alt ingen i regjeringen som kan, bortsett fra utviklingsministeren din da, Eilert. Fikk han bestemme, hadde hele regjeringen stått på rad og rekke midt på Slottsplassen og gjort «kowtow». Eilert er åpenbart mer imponert over at Kina har fått 600 millioner mennesker ut av fattigdom, enn all den fred og bistand Norge har fått til. Med den siste setningen fulgte et slags ironisk smil fra Berghøy.

– Med Back Eike får vi en flink gutt som garantert ikke våger å ta i denne saken. Det er det vi trenger nå – Kina-pause. Og vi må markere deg på noe hjemlig før valget til høsten.

Strøken pustet tungt. Nederlaget var et faktum. Han måtte bare innse at i Kina-konflikten hadde dialogsporet kommet til kort. For første gang i sitt politiske liv hadde han opplevd at det ikke gikk an å prate seg videre. Han hadde møtt den kinesiske muren. Samtidig følte han en viss lettelse.

– Men helseminister, er du virkelig sikker på at det er det smarteste? Det finnes jo knapt et tyngre departement å styre. Her er det faktisk mulig å mislykkes, og hvor står vi da?

– Da har du gjort et ærlig forsøk på noe som alle visste var en nærmest håpløs oppgave, og du har vist engasjement for noe som virkelig betyr noe for velgerne.

– I motsetning til Kina…

– Helt riktig!

Strøken hadde ingen vansker med å forstå poenget, men synes likevel det var forsmedelig å måtte innse at Norge var og ble en Flåklypa-nasjon, der knapt noen brydde seg om de store ting i verden. Helseminister hadde likevel sine klare oppsider. Han slapp garantert å bli påkjørt igjen.

Les forrige del av «Eselet og dragen»: «Kina-syndromet»

Les neste del av «Eselet og dragen»: «Sport og spetakkel»

Her finner du hele «Eselet og dragen».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.