Fredag om én uke offentliggjøres vinneren av Nobels fredspris 2016. I den anledning utgir DN «Eselet og dragen», en satirisk roman om intriger i Nobelkomiteen og diplomatisk krise. Boken er skrevet av Henning Kristoffersen, og kan leses på dn.no/eseletogdragen og i DNs app-utgaver.

Her finner du hele «Eselet og dragen».

30. Idrettspresidenten

Da Bettina Wildenvey fikk beskjeden om at Endre Back Eike var ny utenriksminister, ble det en aldri så liten gravøl med rådgiver Bertelsen. De var skjønt enige om at de nå begge kom til å få nye oppgaver. Det var vanskelig å se behovet for å ha to personer på heltid med en sak regjeringen så tydelig hadde gitt opp. Wildenvey var ikke typen til å deppe lenge av gangen, men nå følte hun seg tom innvendig. Det var trist å tenke på at alt arbeidet hun hadde brukt natt og dag på de siste par årene, ikke hadde noen fremtid.

De hadde knapt drukket opp gravølet, da den overraskende beskjeden fra Back Eike kom. Han ga klar beskjed om at han ikke på noen måte hadde gitt opp Kina-saken. Da Wildenvey bragte opp det fatale møtet hos statsministeren, som nå hele landet visste om, svarte Back Eike kort at selv strukturelle konflikter kunne løses. Back Eike minnet også om at han om kort tid skulle til Brunei på et møte der også den kinesiske utenriksministeren kom til å være. Da skulle han bruke anledningen godt, og etter det ville nok saken være fikset en gang for alle. Wildenvey kjente ikke den nye utenriksministeren godt nok til å kunne gi et fornuftig svar på Bertelsens høyst betimelige spørsmål; var Back Eike en slags naiv-super-deluxe, eller var han i besittelse av avgjørende informasjon som de selv var ulykkelig uvitende om? Det gjensto å se.

Det gikk ikke mange dagene før neste overraskelse. Hun kunne telle på én hånd de gangene hennes far hadde ringt henne på jobben. Denne mandags morgenen, den andre uken i mars, kunne han fortelle at han hadde vært på lofotfiske med den nye kinesiske fiskeattacheen. Ja, selvsagt, tenkte Bettina. Hun husket godt Travels beskrivelse av den kinesiske diplomaten. Hun smilte når hun tenkte på de to jevngamle mennene, fra hver sin ende av verden, i en sjark i Nord-Norge sammen med lokale fiskere. Faren kastet jammen ikke bort tiden. Det hadde han aldri gjort. Som eier av et av de største norske selskapene i Kina, visste han alt om betydningen av å pleie sine «guanxi». Jørgen Wildenvey ringte derimot ikke for å fortelle sin datter om skreifiske i Lofoten. Han kunne fortelle at Beijing etter all sannsynlighet kom til å søke om å få arrangere olympiske vinterleker i Beijing i 2022, og at for Kinas nye president, som var lidenskapelig sportsinteressert, hadde søknaden høy prioritet. Han ville ikke på noen måte fortelle Bettina hvordan hun skulle gjøre jobben sin, men anbefalte henne å ta kontakt med Gardar Hegdal om hun ønsket mer informasjon om Kina og OL.

Hegdal var på listen over personer hun lenge hadde ønsket å snakke med. Han var også på listen over verdens mektigste personer innen sport. Som nyvalgt president for Den internasjonale olympiske komité (IOC), hadde han alt å si for en eventuell Beijing-søknad om vinter-OL. Mens Bettina slo nummeret til Hegdal, tenkte hun på det siste faren hadde spurt henne om; kjente hun tilfeldigvis noe til hva PST holdt på med når det gjaldt Kina? En ikke navngitt person hadde ringt og spurt om å få en samtale for å høre mer om fisketuren. Faren hadde advart mot at det nok ble en veldig kjedelig samtale – om ikke det var slik at PST var spesielt opptatt av fisking, da.

Gardar Hegdal var vennligheten selv. Som forventet, var han forberedt på at hun kom til å ringe. Far Wildenvey, som aldri lot tilfeldighetene få råde, hadde beredt grunnen. Hegdal kunne fortelle at han absolutt forventet en søknad fra Kina, og at det nok kunne bli mer intenst enn de hadde godt av om Oslo og Beijing for alvor skulle barke sammen i konkurranse om OL – gitt at Norge enda ikke hadde kommet seg ut av den håpløse konflikten. Hegdal avrundet med å understreke at det var bare å ringe, om det var noe han kunne bidra med i så måte.

Bettina hadde ikke engang tenkt på at Oslo selvsagt også var en aktuell søker. Hun rakk ikke mer enn å taste inn søket «Oslo 2022» før Aina Coms Travels nummer lyste fra mobilen. Det var som om venninnen hadde en sjette sans stilt inn på å fange opp verdifull informasjon. Denne gangen passet det egentlig bra. Bettina trengte noen å diskutere med, men fikk ikke sagt en eneste stavelse før Travel var i full stim. Hun kunne oppglødd fortelle at det var overhengende sannsynlig at hele Norges Nordpettern hadde en romanse gående med datteren til Kinas president. Det var visstnok et rykte alle på WeChat hadde fått med seg, altså et knippe skiløpere, og selvsagt Travel. Det fantes vel knapt et sosialt medium Norges chattedronning ikke hadde befatning med, noe Bettina nå priste seg lykkelig over. Dette var nærmest i overkant. For få dager siden hadde hun drukket gravøl med Bertelsen. Nå var det opptil flere lysglimt i tunnelen.

Så fort Travel trakk pusten, fikk Bettina oppdatert henne på de siste hendelser. De ble fort enige om to ting: For det første at det måtte være mulig å få noe ut av den kinesiske presidentens OL-søknad og ikke minst Nordpetterns romanse med datteren hans. For det andre at Oslo aldri måtte finne på å søke i det hele tatt. Her var det nok å ta tak i. Det siste Travel rakk å fortelle, var at PST ville snakke med henne. De ville vite alt om hennes kontakt med den kinesiske fiskeattacheen. Travel hadde svart dem at det nok ble en kort samtale. Hennes eneste kontakt med attacheen hadde vært under en middag i Beijing der det kinesiske baijiu-brennevinet hadde tatt det meste av hukommelsen.

31. Knuteløseren

Tilfeldighetene ville det slik at statsminister Jim Berghøy og Norges nye helseminister Jan Gem Strøken hadde avtalt et tidlig morgenmøte samme dag som «Kina-pausen» brått ble avlyst. Fru Torp, som allerede hadde servert dem morgenkaffen og to wienerbrød, banket på døren og stakk hodet inn:

– Vil bare si at Aftenposten, NRK og Dagens Næringsliv har ringt flere ganger. Jeg har gitt beskjed om at du foreløpig ikke er tilgjengelig. Si ifra om du vil jeg skal si noe annet.

– Takk Turid. Nei, det er bra. De får bare vente, svarte Berghøy.

Ansiktet til landets nye utenriksminister lyste mot dem fra forsiden i Dagens Næringsliv. Endre Back Eike var sitert i fete bokstaver: «Kina-knuten straks løst opp». Videre kunne de lese at Back Eike så med stor optimisme på det fremtidige samarbeidet mellom Norge og Kina, og at han la vekt på de to stolte lands svært kompatible økonomier; «Norge har det Kina trenger; olje og gass, fisk og miljøteknologi.» Back Eike understreket at Kina nå endelig hadde innsett at de var helt avhengig av Norge, noe Kinas utenriksminister hadde gitt klart uttrykk for under et langt og oppklarende møte i forbindelse med ministerkonferansen i Brunei. Berghøy og Strøken så på hverandre i forbløffelse.

– Er dette noe du vet om? spurte Strøken.

– Overhodet ikke, svarte Berghøy. – Og det blir betraktelig verre – for oss begge, la han til.

I artikkelen, som gikk over fire sider, kunne de lese at pålitelige vitner, som også hadde vært i Brunei, mente å ha sett Back Eike gi et notat til den kinesiske utenriksministeren. Berghøy hadde nå reist seg, og gikk rundt på teppet foran skrivebordet. Strøken sveipet gjennom nettavisene. Der hadde rotteracet allerede startet. I denne runden var det Ove Toft i NRK som ledet an: «Knallhard kniving om tidenes knefall – blir det Strøken eller Back Eike som går av med seieren?» Halvard Hellestad i Aftenposten, som nå hadde fått konkurranse om posisjonen som landets mest moralsk indignerte journalist, fulgte knallhardt opp: «Arbeiderpartiet viser enestående evne til å finne feige utenriksministre.» Både Toft og Hellestad krevde at statsministeren snarest kom på banen og forklarte seg. Var det slik at Back Eike hadde fått med seg et notat fra Berghøy? Og hva slags ydmykelser var det snakk om som gjorde at Kina nå plutselig var «avhengig av Norge»?

– Pokker ta! Det kan vel ikke være mulig at Endre kjører solo her? Han fikk jo jobben nettopp fordi han ikke finner på sånt tull! Berghøy kom på hvem han snakket til, og satte opp et fårete smil.

Det banket på døren, og igjen dukket fru Torps hode opp:

– Beklager å måtte avbryte, men det er Endre på telefonen. Jeg tenkte at du kanskje ville ta den.

– Absolutt! Sett ham over. Takk Turid.

Berghøy satte seg ved skrivebordet og løftet av røret, mens han vinket Strøken over.

– … Endre, jeg har Jan her, så jeg setter deg på høyttaler.

Det eneste de hørte fra høyttaleren var en voldsom støy, som om de befant seg midt i en storm.

– … Endre, er du der…? Berghøy nærmest ropte inn i telefonen.

– Ja, jeg er her, er på vei til å boarde flyet fra Brunei. Ville bare forklare meg så snart du var stått opp. Skjønner at jeg har skapt litt oppstandelse der hjemme…

– Litt!? Hva i all verden er det du holder på med? Berghøy fortsatte å rope.

Nå lå både Strøken og Berghøy lent over skrivebordet med ørene så nær høyttaleren at de stanget hodene i hverandre. Det var nærmest umulig å høre hva Back Eike sa, stemmen hans kom og gikk:

– Det jeg ga var ikke… men … papir… Forbindelsen ble brutt.

Etter en kort og alvorstynget tenkepause tok Strøken ordet:

– Sa han virkelig at han hadde gitt et ikke-papir?

– Det hørtes unektelig sånn ut, men jeg nekter å tro det, sa Berghøy.

Strøken rakk såvidt å tenke at han heldigvis var helseminister, før fru Torps hode dukket opp i dørsprekken igjen:

– Det er Endre som ringer tilbake. Jeg setter ham over.

Nå hadde Back Eike kommet seg inn i flyet i Brunei, og det gikk an å høre hva han sa:

– Jeg ga altså ikke noe notat. Det jeg ga ham var tørkepapir.

– Tørkepapir?! kom det tostemt fra Oslo.

– Ja, vi sto utenfor toalettene. De har veldig lekre toaletter i Brunei, sånne med vasken i rommet utenfor. Der sto vi begge to, og mens vi snakket sammen ga jeg utenriksministeren tørkepapiret som jeg egentlig hadde tatt til meg selv. Det angrer jeg på nå selvsagt, men der og da virket det som det riktige å gjøre.

– … javel … men hva med det «lange og oppklarende møtet» dere hadde? Stemmer ikke det heller?

Nå var det Strøken som hadde reist seg. Han klarte såvidt å kvele latteren, og måtte se bort fra Berghøy. Svaret fra Back Eike var nølende.

– … det var kanskje ikke så veldig langt møte…

– Men oppklarende da eller?! Berghøy hevet stemmen betraktelig selv om bakgrunnsstøyen fra Brunei var borte. Han ventet ikke på svaret, men slengte på røret. Han trakk kjapt pusten før han fortsatte med blikket mot Strøken:

– Denne forbanna Kina-saken forgifter alle! Makan til hybris. Hva skal kineserne tro?

– Nei, ingen tvil om at dette gjør vondt verre, men det var i alle fall en guds lykke at Endre ikke hadde mistet hodet fullstendig. Strøken gjorde et fattig forsøk på å finne noe positivt.

– Men hva sier jeg til media? Jeg kan vel for alvor ikke begynne å snakke om tørkepapir…! Det blir en farse.

Strøken måtte se bort igjen. Berghøy fortsatte:

– Jeg foreslår at vi går ut og tar denne sammen overfor media. Det er tross alt bare få uker siden du selv satt i stolen. Tror det er viktig at vi fremstår utvetydig og samlet her.

– Beklager, men jeg skal besøke sykehuset i Kalnes i dag. Der skal vi se på noe som virkelig betyr noe for velgerne; lokalhelsetilbudet i Østfold. Landets nye helseminister var ute av døren før Berghøy fikk summet seg.

32. Riksrevisoren

Alt tatt i betraktning ble det en god vår for team Wildenvey. Den eneste nedturen var Back Eikes tørkepapir-episode. En talskvinne i det kinesiske utenriksdepartementet uttalte at deres minister ikke kunne huske hverken samtaler eller tørkepapir fra Brunei. Back Eike, på sin side, insisterte først hardnakket på overleveringen av tørkepapiret, men foretok etterhvert delvis retrett da han innså at han muligens kunne ha gitt det til en annen kineser – «de var jo så like alle sammen». Disputten fikk utvilsomt opp konfliktnivået et hakk, og ordet «klovner» hadde for første gang siden fredspristildelingen dukket opp igjen i Beijing.

Heldigvis skjedde det like etterpå et lite mirakel. Den norske hovedstaden forsvant som rival til Beijing i kampen om å arrangere olympiske vinterleker i 2022. Det så lenge ut som om Oslo var klare til å sende inn søknaden, men så gikk alt i vasken i det som senere skulle bli referert til som den store «prosentdebatten». Det hele startet med at Statoil tilbød seg å betale for hele gildet. Oljegiganten la 20 milliarder på bordet, og folket jublet. Etter det gikk det raskt nedover. Helgrim Lunde, daværende leder i Statoil, tilbød seg å gå over til å bli president for et eventuelt Oslo-OL. En god idé, synes de aller fleste. Ingen var i tvil om at et slikt arrangement trengte en erfaren leder. Det eneste Lunde stilte som krav, var en bonusavtale med Oslo kommune. Lunde ville ha én prosent av kostnaden for et OL inkludert eventuelle overskridelser. En helt vanlig ordning, ifølge Lunde. Han fikk støtte fra en rekke norske næringslivsledere, som påpekte at en utenlandsk toppleder av dette kaliber ville forlangt minst ti prosent. I tillegg skulle Lunde motta sluttpakke fra Statoil. Han forlot jo faktisk selskapet nesten ufrivillig for å gjøre en stor innsats for nasjonen. Igjen var det kun én skarve prosent det var snakk om – denne gangen av inneværende års omsetning for Statoil. Ingen av delene virket urimelig, og avtalene ble skissert i en fei.

Alt så ut til å gå på skinner. Inntil riksrevisor Peder Kristen Fosse ba om å få se nærmere på de to prosentavtalene. Fosse gjorde umiddelbart oppmerksom på at den ene prosenten Lunde skulle få som OL-president alene ville utgjøre minst to hundre millioner kroner, og betraktelig mer om det ble kostnadsoverskridelser – noe som absolutt var å forvente. Oslos OL-søknad druknet med det i en endeløs debatt om lederlønninger. Helgrim Lundes avtale med Oslo kommune ble aldri noe av.

Statoil-avtalen, derimot, var allerede signert da OL-kollapsen var et faktum. Det ble fort enighet om at den like gjerne kunne opprettholdes. Det norske folk, som nå hadde fått med seg at de faktisk eide 67 prosent av oljeselskapet, syntes én prosent av årsomsetningen var en grei pris å betale for å slippe den griske Lunde. Det kunne uansett ikke dreie seg om mer enn noen få promille av Oljefondet. Det var de fleste sikre på, men det var såpass innfløkt å regne ut med alle nullene, at de færreste brød seg. Fosse fikk imidlertid én telefon angående saken – fra finansministerens høyre hånd, Jan Gudmund Paulsen. Paulsen, som aldri hadde hatt problemer med noen av regneartene, lurte på om det medførte riktighet at Statoil-utbetalingen til Lunde virkelig var på én hel prosent av ÅRSOMSETNINGEN? Fosse kunne bekrefte at slik var det. De to ble raskt enige om at det nok var enklest for alle parter i kongeriket å la akkurat denne ene prosenten få ligge i fred og ro.

Prosentdebatten fikk også sin politiske vinner. Straks støvet hadde lagt seg, annonserte SVs nyvalgte leder, Amund Glitrebakke, at prosentregning skulle bli eget fag ved landets videregående skoler. Glitrebakke strålte fra øre til øre da han kunngjorde at eksamenen i faget ble den foreløpig eneste som ikke skulle gis karakter. SV ville ha seg frabedt at prosentfaget skulle bidra ytterligere til utregninger rundt gode og dårlige skoler. Det var en etterlengtet seier for partiet, som nå heller ikke hadde mer enn én prosent på meningsmålingene.

Oslo-fadesen banet vei for å følge skisporet i Kina-saken. Team Wildenvey hadde planen klar for hvordan det skulle skje. Beijing hadde behov for raskt å vise verden, og ikke minst Den olympiske komité, at kineserne var istand til å arrangere vinteridrett i en by som knapt hadde snø. Hva var vel da bedre enn å invitere verdenseliten i langrenn til oppvisningsrenn? Og gjorde kineserne først det, var det umulig for dem å ekskludere det norske teamet. Kina-knuten trengte adskillig mer for å løses, men her ville i alle fall en forbrødring kunne få sin start. Helt i olympisk ånd. Nå gjaldt det bare å få Beijing til å tenne på ideen. Wildenvey fant frem nummeret til IOC-president Gardar Hegdal.

33. Laksetrioen

Ved Altaelvas mektige bredd sto Pedersen og kikket opp mot PST-kollega Johansen. Solen stekte. Nok en gang så han Johansens fluestang kutte vinden som et elegant sverd før snøret la seg pent over elva, og «flua» duppet ned under vannflaten. Han visste jo at kollegaen var glad i å fiske, men likevel var det fascinerende å se hvor oppslukt det gikk an å bli av å stå ute i elva med vann til lårene i time etter time. Pedersens siste kast nådde ikke vannet i det hele tatt, men holdt i stedet på å treffe en spurv i treet bak ham. «Flua» var nå godt festet høyt oppe i buskaset. Det var ikke første gang. Han var i ferd med å klippe snøret da mobilen ringte. Det var PST-sjef Bokstrand:

– Hvordan går det der oppe i nord? lød det fra Oslo.

– Jo, takk som spør. Trenger du «innsideinfo» om noe som helst innenfor fiske, så har du kommet rett, kom det fra Pedersen, som fortsatt var småirritert over det malplasserte treet.

– Ja, nå tenkte jeg mer på fiskeattacheen. Er det noe nytt?

– Javisst. Nå har kineseren kastet seg på laksefiske, til Johansens store fornøyelse. Vi står midt ut i Altaelva, uten fiskelykke så langt.

– Poenget var vel ikke at dere skulle fiske…? kom det fra Bokstrand.

– Noe må vi jo gjøre for å holde oss i nærheten. Her har vi full oversikt. Fiskekineseren og teamet hans står lenger nede i elva.

– Og kinesiske ambisjoner i Nord-Norge – hva har dere funnet ut?

– Absolutt ingenting. De siste månedene har ikke gitt annet enn fiskeskrøner fra lokale helter og en og annen ordfører. Vi orker snart ikke et ord mer om agn, dorg, not, teiner og garn…

– Ærlig talt. Det kan ikke stemme. Noe må han jo være ute etter.

Det var som om Pedersen kunne høre Bokstrand klø seg i hodet.

– Enig, men enten holder mannen oss for narr, eller så er han rett og slett fanatisk opptatt av fisking. Pedersen klasket til en mygg som prøvde å finne veien innenfor myggmasken. – Det virker i alle fall bortkasta å fortsette å følge i hælene hans.

– Dere fortsetter, kom det kontant fra Bokstrand. Samtidig så Pedersen fiskeattacheen pakke sammen lenger nede i elva. Fra den andre kanten lød et triumfbrøl fra Johansen:

– Jeg har’n!!

– Glem fiskinga. Vi må stikke! Kineserne drar.

– Aldri i livet! ropte Johansen, som nå var i fullt firsprang nedover elvebredden. – Ikke faen om jeg lar denne slippe unna!

Pedersen lot blikket følge lina til Johansen og fikk se noe han aldri hadde sett før. En gigantisk sølvblank laks skjøt opp av vannet og raste som en torpedo i vannskorpen nedover elva. Laksen holdt et voldsomt tempo der den kjempet for livet. Johansen hadde sitt svare strev med å holde følge der han kom stormende i lange, ville kliv rett mot Pedersen. Vannski hadde passet bedre enn vadestøvler. Det var neimen ikke godt å si hvem som var mest desperat – laksen eller Johansen.

– BARE PRØV DEG, HER SKAL DU MOTSTAND FINNE!! sang Johansen av full hals, før han plantet støvelen på en såpeglatt stein, og svevet den siste meteren ned til Pedersen. Stangen føyk til værs. Pedersens refleks slo til. Momentant slapp han alt han hadde og stupte ut i vannet. Fikk tak i stangen og kom seg på bena. Han rakk bare å løpe et par steg før lina ble slakk. – Den har sluppet taket, sa han og snudde seg mot Johansen.

– Det har’n ikke! Følg med på lina, ropte Johansen tilbake. Han var nå kommet seg opp på knærne og hørte en annen stemme fra Pedersens mobil; – Hallo, hallo … hva i himmelens land og rike skjer? Er dere blitt angrepet?

– Det er en kjempelaks, sa Johansen inn i mobilen. Han festet blikket på Pedersen mens han prøvde å reise seg igjen. Det verket i ryggen og blodet rant fra et stygt kutt rett over øyet. Der så han lina lynkjapt stramme seg igjen. – Er dere angrepet av en laks? kom det fra mobilen.

– Hakke tid, svarte Johansen, før han slapp mobilen og sjanglet etter Pedersen nedover elvebredden.

Da det røsket i lina, tenkte Pedersen at dette var det villeste han hadde vært med på. Han hadde aldri drømt om at en fisk kunne ha så mye krefter. Nå raste han nedover elva. Prøvde febrilsk å holde seg på bena, mens han sveivet inn snøret som best han kunne. Han var i ferd med å miste pusten helt da snøret endelig slakket av. Han fikk igjen balansen, og fant et sted å stå der underlaget var noenlunde jevnt. Trakk pusten dypt og fulgte nøye med på lina. Denne gangen skulle i alle fall ikke torpedolaksen overrumple ham.

– He’s getting tired. Just stand still and lift the pole. Then rein in the line. Keep the pressure and walk slowly backwards.

Pedersen skvatt til, men gjorde som stemmen fra elvebredden befalte. Var det noe han trengte så var det gode råd, og de fortsatte å komme:

– He will take breaks in shorter intervals now. When he does, release the line before you rein him in again. Try to pull him upstream.

Som ved et mirakel fikk Pedersen etterhvert kontroll på kjempelaksen. En halvtime senere satt han på en stein inne på land og kunne knapt tro det som hadde skjedd. Noen meter lenger borte sto Johansen sammen med en kineser og beundret byttet.

– Congratulations! I have never seen such a big salmon. Let me introduce myself. My name is Yu Guoming. Deres nye bekjentskap strålte over hele ansiktet. – We need a picture of this.

Før de visste ordet av det, hadde kineseren fisket frem både Iphone og selfiestang. «Standard equipment in China», som han sa.

Det var ikke en lyd i den fiskeluktende bilen da de to PST-kollegene svingte ut på veien og satte kursen mot Tromsø. Den stilltiende avtalen var ikke til å misforstå. Det som hadde skjedd i Alta, forble i Alta.

Vegard Bekken satt foran pc-en på kontoret sitt i UD og slurpet i seg morgenkaffen mens han leste artikkelen i Altaposten med stor interesse. Den spekulerte i om det nå muligens var satt ny norsk rekord. En lokal ekspert fastslo at laksen på bildet var den største han hadde sett i sitt liv. Han utelukket ikke at den kunne veie langt over 30 kilo. Samtidig understreket han at selv om han hadde sett tusenvis av villaks i sitt liv, så var det umulig å si noe sikkert uten å få veid fisken. Der startet problemet. Ingen ante hvem to av fiskerne på bildet var. De var forduftet sammen med den mulige rekordlaksen. Ut ifra bildet var det også umulig å identifisere dem. Den ene hadde nesten hele ansiktet dekket av blod, og den andre hadde caps med heldekkende myggnetting. Tredjemann derimot var den kinesiske diplomaten – fiskeattacheen – som raskt var blitt en gjenganger i lokalmiljøet. Allerede viden kjent for sitt joviale humør og ustoppelige fiskeinteresse.

Diplomaten gjenfortalte et dramatisk hendelsesforløp. Det hadde gått så hardt for seg at den første fiskeren falt stygt og mistet stangen. Andremann – som åpenbart ikke var noen fisker – hadde kastet seg ut i elva, fått tak i stangen og fortsatt kampen på hjelpeløst vis. Diplomaten, som etterhvert var blitt en relativt habil laksefisker, hadde hjulpet til så godt han kunne med å rope gode råd. Til slutt hadde de dratt kjempelaksen opp på land alle tre. Et skikkelig teamarbeid. Hadde det ikke vært for at han hadde tatt bildet, ville han ha trodd det hele var en drøm. Den kinesiske diplomaten hadde selv løftet laksen, og gjettet på at den veide minst 40 kilo. Artikkelen avsluttet med en bønn om at de to ukjente fiskerne måtte melde seg. Det var en enorm interesse for å få veid den forsvunne laksen.

Bekken slo nummeret til Bokstrand. Han hadde langt viktigere ting å fortelle enn fiskehistorier fra Nord-Norge. PST-sjefen var for dagen i godt humør:

– God dag, Bekken. Det var en sjeldenhet.

– Ja, beklager at jeg ringer deg, men fikk ikke tak i Pedersen.

– Nei, han har vært litt opptatt i det siste… Hva skjer på din kant?

– Det går rykter i UD om at neste fredspris kan gå til Edward Snowden. Jeg ville bare sjekke om det er noe hold i det. Dere er jo oppdatert på komiteens gjøren og laden, sa Bekken.

Det ble et øyeblikks stillhet i den andre enden.

– Nei, det har i alle fall ikke jeg hørt noe om. Pedersen har vært opptatt med å følge fiskeattacheen de siste månedene. Forræderen Snowden… Er det virkelig mulig..? Det er i så fall elendige nyheter på mer enn én måte.

– Utvilsomt. Skjer det, kan vi like godt legge ned hele UD. Fiskeattacheen sier du… Han fikk visst en kjempelaks i Alta igår, sa Bekken.

– Hvordan vet du det? spurte Bokstrand.

– Står en svær artikkel om det i Altaposten. Jeg sender deg linken nå.

Igjen ble det stille i den andre enden.

– Har du fått den? spurte Bekken.

– Ja, ja, ser på den nå… Makan til idioter! utbrøt Bokstrand, som nå gjenopplevde gårsdagens absurde telefonsamtale.

– Unnskyld? sa Bekken forfjamset.

– Glem det. Jeg kommer tilbake angående Snowden. Vi snakkes.

Straks hun hadde koblet ut Bekken, ringte Bokstrand til Pedersen. Hun kunne ikke huske at hun noen gang hadde vært så sint på jobb før. Normalt tenkte hun at det rett og slett ikke var verdt det. I dag var det annerledes. De to kollegene var midt i frokosten på hotellet, da de fikk sjefens telefon.

– Beklager å forstyrre. Jeg skjønner jo at dere er fryktelig opptatte om dagen. Det leser jeg faktisk i avisen!

Johansen, som satt nesten en meter bortenfor Pedersen, hørte likevel tydelig sjefens stemme. Det lovet ikke godt.

– I avisen… Hva mener du? Pedersen sendte et spørrende blikk mot Johansen, som så like overrasket ut.

– Få han fiskekollegaen ved siden av deg til å få opp Altaposten – om han fortsatt er i live da. Der har du to interessante saker. Den ene debatterer om det faktisk er mulig å få en 40 kilos laks i Altaelva. Den andre har bilde av en fisketrio verden sjelden har sett maken til!!

Bokstrands stemmeleie hadde kommet ned et hakk, men ikke mer enn at Johansen fortsatt hørte henne. Han fikk kjapt Altaposten opp på mobilen.

– Herregud. Beklager… Hva annet kan jeg si…? Pedersen så på Johansen og viftet bort mobilen. Han hadde allerede fått nok av bildet.

– Nei, si minst mulig. Prosjekt Nord-Norge tar pause. Nå blir det kontorarbeid fremover. Og hils for all del fiskeattacheen som dere nå er blitt så gode venner med!

Hverken Pedersen eller Johansen hadde noen gang hørt sjefen sin så opprørt. De pakket sammen sakene og gikk mot bilen. De måtte bestemme seg. Hva skulle de gjøre med kjempelaksen som fortsatt lå bak i leiebilen? Etter å ha veid en rekke alternativer, inkludert søppelbøtten, tok de en avgjørelse som overrasket dem begge. Rekordfisken fortjente bedre. Siden de selv aldri ville kunne tilkjennegi seg som innehavere, sto det bare ett alternativ igjen: Laksen måtte gis til den tredje fiskeren. De spente sikkerhetsbeltene, og åpnet alle vinduer. Den kinesiske ambassaden var 24 timers biltur unna. Der skulle de legge fisken på trappen, og så ta en «ring-på-spring».

34. Inderen

IOC-president Gardar Hegdal var selv en erfaren fisker, og hadde hørt mang en fiskeskrøne i sitt liv, men historien som dominerte mediene denne morgenen slo alle rekorder. Hegdals gode venn Yu Guoming – fiskeattacheen – figurerte i landets aviser ved siden av en laks som var nesten like lang som attacheen selv. Bildet var tatt foran den kinesiske ambassaden på Vinderen i Oslo. Fiskeattacheen var én av tre fiskere, den minst viktige påsto han beskjedent. Attacheen hadde vært sikker på at fisken var tapt for alltid. To dager etter den dramatiske fangsten hadde han derimot fått en telefon fra sin gode kollega ved ambassaden i Oslo – kulturattacheen – som kunne fortelle at det lå en gigantisk fisk på trappen. Eksperter fra Veterinærinstituttet hadde umiddelbart blitt tilkalt, og ja, de kunne fastslå at det her dreide seg om en rekordstor atlanterhavslaks. Hvilken elv den kom fra kunne de ikke si noe sikkert om, men det var heller ikke nødvendig. Altapostens bilde med de tre; myggmannen, den blodige og kineseren, fylte ut det som manglet. Fisken veide 37,5 kilo. Ekspertene opplyste at siden fisken først var veid et par dager etter at den ble fanget, var det sannsynlig at den kunne ha veid oppimot én kilo mer da den beit på kroken. Ikke siden 1928 hadde det vært dratt opp en lignende rugg av en laks i Norge. Den gang ble det tatt en fisk på 36 kilo i Tanaelva. Ny norsk rekord for laksefangst med flue var et faktum. På spørsmål om hva han hadde tenkt å gjøre med fisken, svarte den ferske rekordholderen at han vurderte å stoppe den ut. I så fall var de to forsvunne fiskerne hjertelig velkomne når som helst til å komme og se fisken sin.

Hegdal smilte og ristet lett på hodet da han la fra seg avisen. Han skulle absolutt ringe rekordholderen å gratulere. En kineser med norsk rekord i nasjonalsporten laksefiske. Kanskje det var slike ting som skulle til for å bringe de to landene nærmere hverandre. I så fall var Bettina Wildenveys idé kjærkommen. Han hadde ikke trengt betenkningstid da hun ringte og foreslo langrennsløp for verdenseliten i Kina. Han hadde umiddelbart ringt Beijing – som vanlig til presidentens høyre hånd, Mr. Wang. De to kjente hverandre etterhvert godt. Hegdals forespørsler ble alltid godt ivaretatt av Mr. Wang, og vise versa. Denne gangen skjedde det som iblant skjer. Hegdal fikk etter kort tid presidenten selv på telefonen.

Sportsinteressen til Kinas store leder var viden kjent, og nå ville han ha vinter-OL. Da var det ikke tiden for å skuffe IOC-presidenten. Hegdal hadde foreslått rulleski, i og med at de gjerne ville ha rennet allerede før verdenscupen startet i slutten av november. Da var det som kjent ikke mye snø i Beijing. Det hadde presidenten blåst av. Rennet skulle arrangeres på nasjonaldagen, første oktober, og det skulle selvsagt konkurreres på snø – om den så skulle hentes i indre Mongolia, eller i Sibir for den del. Presidenten forsikret at det ville ikke Russlands president ha noe imot. Snø i oktober var uansett et av de mindre problemene han slet med om dagen. Dermed var det avgjort. Det ble sprintløp i Beijing. Hegdal gledet seg allerede.

Wildenvey spurte aldri Hegdal hvem han hadde kontaktet i Beijing, men det var tydeligvis rett adresse. Hun hadde selv informert ambassadør Stein Sverdrup i Beijing, som heller ikke var tung å be. Han kunne forsikre at ambassaden sto til tjeneste døgnet rundt. Sverdrup var overbevist om at det var akkurat noe slikt som trengtes. Jo før jo heller. Etter Back Eikes tørkepapirinitiativ var ambassadørens kontaktflate i Beijing skrumpet ytterligere inn, og besto nå i all hovedsak av hans private kalligrafilærer.

Sverdrup fortalte at selv favorittnudelselgeren hans ikke lenger turte å risikere businessen ved å ha for mange norske kunder, og han skulle i alle fall ikke bli sett med den høyest rangerte nordmannen i Kina. Nudeltrallen var nå flyttet fra fortauskanten ved den norske ambassaden og bort til den indiske ambassaden. Dette kunne ikke Sverdrup leve med. Savnet ville bli for stort. Helt siden hans første arbeidsdag i Kina, hadde han startet hver morgen med nudelfrokost. Han tok derfor et grep som nok hadde føltes altfor drastisk for mange. Han begynte å gå med turban hver morgen. Litt uvant til å begynne med, og det hadde tatt tid å lære seg å knyte den skikkelig, ikke minst fordi han hadde valgt silkestoff – han var tross alt ambassadør. Men for akkurat disse nudlene hadde Sverdrup gjort hva som helst. Nudelselgeren gjenkjente selvsagt mannen under turbanen, men så lenge ingen andre tok det for å være den norske ambassadøren, var det greit. Han var meget stolt over at noen gikk til så mye møye for å få kjøpt nudlene hans.

Sverdrup hadde etterhvert følt seg mer og mer hjemme i turbanen, og opplevde også at han ble mer interessert i indisk kultur og tradisjon. Det hadde ikke tatt lang tid før han hadde begynt å gå med turban hver eneste dag fra morgen til kveld. Sverdrup så nå på seg selv som en brobygger mellom tre store og stolte nasjoner – Kina, India og Norge.

Wildenvey visste ikke helt hva hun skulle tro etter samtalen med Sverdrup. Som vanlig i slike tilfeller, kalte hun på Bertelsen, og som vanlig var han raskt på pletten.

– Godeste Bertelsen, har du hørt at vår ambassadør i Beijing går rundt med turban?

– Javisst, det er en kjent sak. Litt vanskelig å holde noe sånt hemmelig. Det er jo en viss interesse for kulturelle og religiøse hodeplagg her i landet, for å si det sånn, svarte Bertelsen.

– Ja, det har i alle fall gått meg hus forbi. Hva mener egentlig UD om sånt…? Wildenvey så på rådgiveren sin, men spørsmålet var egentlig mer høyttenkning.

– Jeg tror ikke vi mener noe som helst, og vi gjør i alle fall ikke noe. Tenk deg debatten; «UD nekter norsk ambassadør i Kina å gå med turban.» Litt for mange feil på én gang. Det siste utenriksministeren trenger etter fadesen med dopapiret.

– Tørkepapiret, mener du. Nei, det er jo forståelig. Til noe helt annet som ambassadøren nevnte for meg: Det går visst et rykte om at Edward Snowden kommer til å få fredsprisen i år. Vet vi noe om det? Wildenvey så nok en gang spørrende på Bertelsen.

– Selvsagt. Det vet alle.

– Det vet alle! Really…!? Nei, nå flytter jeg snart ut i det åpne landskapet og setter meg ved siden av deg. Her får jeg jo ikke med meg noe om noe som helst. Wildenvey fikk med seg frykten i Bertelsens øyne. – Neida, slapp av, du skal få være i fred, sa hun beroligende. Bertelsen pustet lettet ut. Han ville ikke hatt noen annen sjef, men det betydde ikke at han var klar til å dele matpakke med henne fra mandag til fredag. Wildenvey reiste seg som tegn på at samtalen nærmet seg slutten.

– Hva er forresten det lunsjmøtet du har satt opp for oss i dag? – «Viktig oppfølging», noe kryptisk…? Wildenvey så mistenksomt på rådgiveren sin, noe det skulle vise seg å være all grunn til.

– Å det ja… sa Bertelsen og satte opp tidenes engleansikt. Det er ikke med meg, men med Mr. Feng Shui – på Theatercaféen, ikke kom for sent.

– Hvafornoe! Har ikke vi snakket om dette før. Det holder i massevis at du tar deg av kalenderen min i arbeidstiden…

– Nettopp, dette er jo midt i arbeidstiden, VELDIG viktig at vi vår en feng shui-vinkling på strategien vår nå, ta notater! Wildenvey rakk ikke å si mer før rådgiveren var ute av kontoret.

Wildenvey så bort på paraplyen til Wergeland, som fortsatt sto lent inntil veggen i hjørnet. Hun gjenkjente med én gang følelsen hun hadde hatt i kroppen sist de traff hverandre. Det var på grensen til pinlig å innrømme det, men det hadde knapt gått en eneste dag uten at hun hadde kastet et blikk på paraplyen, og lurt på om hun skulle ringe ham.

Hun lot paraplyen stå og gikk til lunsj.

Wildenvey ankom Theatercaféen to minutter på 12. Da satt Wergeland allerede ved bordet. Han spratt opp med en gang og dro stolen ut for henne. Selvsagt gjorde han det. Wildenvey lurte på om han i det hele tatt var istand til å gjøre ting hun ikke syntes var perfekt. Hadde hun sagt noe sånt til Aina, så hadde venninnen garantert svart at det var bare å være sammen med mannen en ukes tid, så ville det ordne seg. Hun behøvde ikke vente så lenge. På veien tilbake til sin egen stol klarte Wergeland på mirakuløst vis å velte glasset hennes så hun fikk vannspruten rett i fanget.

– Det var jo synd at jeg glemte paraplyen din, lo hun. Wergeland ble brått så opptatt med å ordne opp igjen, at det var lett å servere den hvite løgnen.

– Har du sett på makan! Beklager virkelig… Han var allerede tilbake igjen og la en tøyserviett i fanget hennes. Hun klarte ikke å dy seg:

– Det var da veldig så frempå…

– Himmel og hav, dette blir jo bare verre og verre, æresord – jeg pleier ikke å være så…

– Pågående…?

Wergeland satte seg på stolen sin og tok begge hendene avvæpnende opp i luften, som for å signalisere at han ga opp. De betraktet hverandre i flere sekunder uten å gjøre noe annet enn å le.

– Før jeg klarer å velte bordet, eller finne på noe annet som gjør at vi blir kastet ut herfra, så må jeg bare si at jeg har kun en halvtime. Må steppe inn og ta en undervisningstime for en kollega.

Den halvtimen føltes som to minutter. De rakk innom det meste av siste tids hendelser; fra kinesiske fiskerekorder til mulig Snowden-pris, OL-søknad fra Kina og gjetting på ny utenriksminister – før Wergeland så på klokken.

– Er klar over at dette er i ferd med å bli en gjenganger, men nå må jeg dessverre løpe.

– Go, go! Kongeriket tar regningen, sa Wildenvey.

35. Kaffe- og kakelaget

Med høsten raskt i anmarsj, var det klart for ny samling i Nobelkomiteen. Medlemmene hadde som vanlig møtt opp nesten en halv time før møtet skulle starte. Det var etterhvert blitt en kjærkommen vane for alle. Nå var det nesten slik at de ba om unnskyldning for at de var sene dersom de ankom Nobelinstituttet mindre enn 30 minutter før Torstein Grapland satte dagsorden. Hultmann kunne ikke forklare hvorfor det var blitt sånn, og heller ikke når det hadde startet. Det hun derimot var sikker på, var at ingen Nobelkomité noen gang hadde opplevd så mye spesielt sammen som denne. Selv om det til tider beviselig hadde gått på relasjonene løs, var det likevel ingen tvil om at de satte stor pris på tiden sammen. I og med at det var valg om få uker, var temaet for kaffepraten gitt på forhånd. Du får ikke gamle landslagsspillere til å møtes uten å snakke om den forestående landskampen. Meningsmålingene lovet ikke godt for det rødgrønne laget og deres kaptein Jim Berghøy.

– Du er vel fornøyd nå? Grapland så på Hultmann, mens han rørte rundt i kaffen og hostet et par ganger. Deler av den tørre kjeksen hadde satt seg i halsen. Han hadde foreslått at de skulle oppgradere til wienerbrød, det fikk de tross alt på Statsministerens kontor, men ble nedstemt. Nobelkomiteen skulle stå for måtehold, det fikk ikke hjelpe hva statsministeren bød på. Grapland hostet ekstra høyt for å understreke at wienerbrød ikke handlet om å flotte seg, men simpelthen om å overleve. Hultmann viet ikke hostingen et sekunds oppmerksomhet.

– Det er klart jeg er fornøyd. Nå er det på høy tid med endring. Det mener tydeligvis befolkningen også, og vi er jo så heldige å bo i et demokrati, sa Hultmann.

– At demokrati er det beste for folket, betyr jo ikke at folket vet sitt eget beste, sa Grapland og laget et ansiktsuttrykk som tydet på at han sa noe for første gang som han var ganske fornøyd med.

Gelias Lydersen dyppet kjeksen i kaffen, svelget den enkelt og blunket til Grapland. – Det som er helt sikkert, er at folket til enhver tid får de politikerne de fortjener. Og nå fortjener vi tydeligvis Ella Fjellsol som statsminister. Hvem tror dere blir utenriksminister?

– Uansett hvem det blir, så kan jeg nesten garantere at vi slipper det spetakkelet vi har hatt med Strøken og Back Eike, svarte Hultmann kjapt. Grapland sendte henne et furtent blikk, før han fulgte Lydersens eksempel og dyppet kjeksen i kaffen. Han innså at wienerbrødene var et tapt slag. Lydersen så på klokken og slo på kaffekoppen med teskjeen. På nobelspråket betydde det «finn deres faste plasser».

Hultmann hadde bestemt seg. I år skulle fredsprisen gå til amerikaneren Edward Snowden. Det var helt nødvendig. Lydersens pris til Obama hadde gjort det altfor lett å peke på Nobelkomiteen som et nyttig verktøy for Washington. At prisen var så merkelig at Obama selv hadde begynt å vitse om den, hjalp ikke på noen måte. En pris til Snowden ville én gang for alle drepe mumlingen om at komiteen ikke var uavhengig nok. Hultmann var ikke i tvil om at hun ville møte sterk motstand, men hun var klar til å gå så langt som nødvendig for å lykkes med Snowden-prisen, og hun hadde jaggu skyts nok om det skulle vise seg at hun måtte øve press overfor de andre medlemmene. I dag var strategien simpelthen å sørge for at navnet forble på listen inn mot oppløpet, og samtidig fritte ut hvor sterk lut som måtte til i de kommende møtene. Hultmann behøvde ikke vente lenge for å få et hint i den retning. Lydersen tok ordet som førstemann:

– Har dere hørt det ville ryktet om at årets fredspris kommer til å gå til den amerikanske forræderen Snowden…? Opplagt en absurd tanke, men hvor får folk i det hele tatt slike rykter fra? Han så på resten av komiteen med et ansikt som lyste «jeg er målløs».

– Hvorfor er det en så absurd tanke? spurte Hultmann. Hun holdt stemmen i kaffepratmodus, men skjønte at dette nok kom til å ende med at sekretæren måtte settes på plass – for ente gang.

– Det er da åpenbart. Vi kan vel ikke først gi prisen til den amerikanske presidenten, og så til en person som gjør alt han kan for å ødelegge USA. Lydersen var gått fra målløs til amper.

– For det første, «vi» har ikke gitt noen pris til den amerikanske presidenten, for det andre, det er nettopp derfor det er helt nødvendig å gi prisen til Snowden. For det tredje, foreslår jeg at du konsentrerer deg om referatet fremover.

Den siste kommentaren ga bifallende nikk fra resten av komiteen, som nå gjenopplevde den grufulle opplevelsen fra Obama-prisen. Grapland så nå sitt snitt til å komme med sitt faste forslag:

– Dette er ikke tidspunktet for bastant å utelukke noen. Selv vil jeg faktisk fremme EU som en spennende kandidat i år.

– Hear, hear! kom det spontant fra Lydersen. Hultmann sendte ham et strengt blikk, hvorpå Lydersen umiddelbart kastet seg over referatskrivingen. Hun gikk rett videre og svarte ut Graplands never ending EU-kamp.

– Men kjære deg, Torstein, nå har du foreslått EU hvert eneste år, og alle ganger har vi konkludert med feil timing. Nå er det enda verre. Hvordan i all verden vil det se ut med USAs president, kinesisk dissident og EU rett etter hverandre. Da vil det vestlige tunnelsynet etableres én gang for alle, og fredsprisen vil aldri bli sett på som en uavhengig og global pris.

Det ble et øyeblikks stillhet rundt bordet. Grapland krummet øyenbrynene og sendte sitt sinteste blikk bort på Lydersen, som nå plutselig var helt oppslukt av referatjobben sin. Det var mulig å se Hultmanns poeng, men Grapland nektet å gi seg så lett:

– Vi kan vel ikke bare gi en pris fordi den gavner komiteen? Dessuten overdriver du når det gjelder uavhengigheten, alle vet jo nå at Nobelkomiteen er et sirkulært prosjekt utgått fra Stortinget som representant for…

– Jo takk, og med all respekt for det sirkulære prosjektet…

Hultmann kunne ikke annet enn å avbryte. Resten av komiteen så ut som om de nå skrev iherdig på referatet alle sammen. Hultmann fortsatte:

– En pris til Snowden står uansett fjellstøtt på egne ben. Avsløringene om hvordan USA spionerer på alt som kan krype og gå, inkludert allierte, har gjort en hel verden oppmerksom på hvor viktig tillit er i en tid med uendelige teknologiske muligheter. Hvordan skal troverdige fredsavtaler i det hele tatt kunne inngås, om de ikke hviler på en grunnleggende tillit statsledere imellom? Det er jo nå allment anerkjent at Snowden gjorde verden en stor tjeneste.

Lydersen slo på koppen igjen. Det var tid for pause med kaffe og kjeks.

Hos PST var både Pedersen og Johansen glade for å være tilbake på kontorvakt. De tenkte begge da de hørte på Nobelkomiteen igjen at de faktisk hadde savnet denne gjengen. Det var vanskelig å tenke seg en mer underholdende avlyttingsjobb. Det slo Pedersen at han faktisk var blitt litt glad i komiteens medlemmer. Et slags omvendt Stockholm-syndrom for spioner.

– Det der kan godt gå rette veien for Hultmann, sa Johansen.

– … og rett i grøfta for oss, sa Pedersen. – Beijing vil elske en Snowden-pris.

36. Transvestittene

Det var en duggfrisk og vakker høstdag i Oslo da Ella Fjellsol fra Høyre ble utropt til landets nye statsminister. Det aller første hun gjorde, var å utnevne Bryne Bringen til utenriksminister. Bringen fikk klar marsjordre; fiks Kina-konflikten. I næringslivet var det optimisme å spore. Kanskje kunne det igjen bli både lakseeksport og nye muligheter i Kina. Bringen var den eneste nordmannen – bortsett fra IOC-president Gardar Hegdal – som kunne hevde å ha mer enn høflighetskontakt, eller toalettprat, med høytstående kinesere. Da han var superdirektør i World Economic Forum, ble han som eneste utlending invitert til Beijing for å delta i et slags «undercover»-prosjekt kalt «stille og større». Målet hadde vært å klekke ut en plan for hvordan Kina skulle få verdensherredømme uten at det ble lagt merke til, før det var for sent. I etterpåklokskapens lys var det lett å hevde at det nok var et overambisiøst prosjekt. Uansett, så ledet det til at Bringen ble godt kjent med den kinesiske statsministeren, som ledet det hele. I sitt første intervju som ny utenriksminister viste Bringen stolt frem mobilen sin, der nummeret til Kinas statsminister var lagret. Da var det selvsagt ikke til å unngå at han ble bedt om å ringe opp sin gode venn, noe han sporenstreks gjorde. Der var det ingen som svarte lenger.

I den nye utenriksministerens hoff inngikk spinndoktor Børre Sol Pettersen, også kalt «Edderkoppen». Informasjonen som kom ut av Sol Pettersens nettverk var ikke av typen du får gratis fra Facebook. Spinndoktoren var gode nyheter for team Wildenvey. Sol Pettersen var en god venn av Bertelsen, hvilket betydde at de nå i alle fall kunne håpe på et forvarsel når det var Kina-initiativ i anmarsj. I så fall, en kjærkommen forandring fra månedene med Back Eike. Wildenvey unnlot å spørre Bertelsen om Sol Pettersen var en av hans gamle venner fra Moss, eller om det dreide seg om etter-cv-tid. Hun var ærlig talt usikker på hva hun håpet på. Kina-saken hadde hittil vist til gagns at det var behov for allslags erfaring, og alle Bertelsens venner – nye og gamle – hadde kommet godt med. Det tok heller ikke mange dagene før den nye utenriksministeren fikk sin første utfordring, og det var ikke småtteri. Bertelsen satt i møte med Wildenvey da mobilen ringte:

– Det er Sol Pettersen, jeg tar den, sa han til Wildenvey, og fikk et godkjennende nikk tilbake.

Det ble ikke en samtale, men mer et rop om hjelp. Sol Pettersen forklarte i lyntempo at Dalai Lama kom til å bli invitert til Oslo midt i november. Kunne Bertelsen hjelpe ham med å tenke ut et plausibelt reisemål for utenriksministeren på det tidspunktet? Og ja, det hastet. Om én time ville pressen få vite om invitasjonen, og innen da måtte reisen være på plass.

– Dette minner altfor mye om noe vi har vært med på før, sa Wildenvey. – Og han har rett, kompisen din. Det smarteste er å få utenriksministeren så langt fra Norge som mulig under besøket.

– Du mener altså at vi ikke skal kjøre på denne utenriksministeren da, eller…?

– Festlig. Kom deg ut i landskapet ditt og finn en reise, eller enda bedre, bli sittende her og jobb i fred og ro. Jeg blir borte resten av dagen, men ringer deg om jeg kommer på noe.

Samtidig satt utenriksminister Bringen på kontoret sitt og skulle ønske seg en helt annen start på den nye jobben. Var det virkelig ingen annen utvei enn å flykte landet når Lamaen dukket opp? Han hadde jo til og med ledet Stortingets Tibet-komité i sin tid. Det måtte da finnes en annen utvei. Han ba sekretæren ringe opp Kina-ekspert Torben Færfløyte, som han hadde hatt endel kontakt med i tiden med Tibet-komiteen. Var det noen som visste råd, så måtte det være han. Der satte sekretæren ham over.

– Jasså, dere har fortsatt ikke skaffet dere noe Kina-kompetanse der nede i UD? Kanskje på tide, slik verden ser ut i dag. Færfløyte klarte ikke helt å skjule irritasjonen over å ha blitt avbrutt i skrivingen. Han var godt i gang med sin nye bok om byggingen av Den kinesiske mur. Visstnok inspirert av folkets nyvunne interesse for murer.

– Joda, vi har masse Kina-kunnskap, men nå har vi fått en helt spesiell situasjon i fanget. Bringen forklarte saken, og spurte hva Færfløyte trodde ble konsekvensene dersom han, eller andre i regjeringen, skulle velge å møte Dalai Lama.

– Da blir det skammekroken lenge på Norge, svarte Færfløye kontant. – Bare tenk på ydmykelsen Danmark måtte gjennom, og det var uten fredspris på forhånd. Bringen ba Færfløyte spesifisere hva han mente med lenge.

– Det kan nok være greit å tenke i et hundreårsperspektiv, sa Færfløyte tørt, før han spurte Bringen om det ikke var slik at han ledet Stortingets Tibet-komité i sin tid? Og om ikke det skulle bety at nettopp han ville ha stor glede av å møte Dalai Lama? Var det ikke også noe prinsipielt å tenke på her?

Bringen innrømmet at det var gode poenger, som han absolutt hadde tenkt på, men forklarte at nå gjaldt det tross alt Norges plass i solen blant verdens viktigste land. Skulle Norge være med der de store avgjørelsene ble tatt, var det nok helt nødvendig å bøye ryggraden nå. At det var slikt et sterkt bånd mellom store avgjørelser og bøyd ryggrad, var nytt for Færfløyte. Han kunne heller ikke erindre at norske politikere noen gang hadde sittet sammen med verdens viktigste ledere og bestemt noe som helst av betydning. Men nå skulle det altså skje fordi vi lot være å møte Dalai Lama…?

– Hva om vi valgte å møte ham på et konditori i sentrum? Eller smuglet ham inn kjøkkeninngangen på Stortinget? Ville Beijing fortsatt oppfatte det som et offisielt besøk? Bringen ga seg ikke.

– Kjøkkeninngangen for Dalai Lama? Hvorfor ikke like godt la ham hjelpe til med oppvasken, ta et bilde og sende det til Beijing? Det vil nok oppfattes svært så positivt det i gården. Færfløyte var gått fra irritert til forbannet. Han trodde ikke sine egner ører. De var tydeligvis gått fra vettet alle som én i Utenriksdepartementet.

– Pass på så ikke ryggraden brekker da, var Færfløytes siste kommentar før han satte inn summetonen for godt når det gjaldt Kina-rådgivning til UD.

Sol Pettersen hadde enda ikke funnet noen løsning da Bertelsen ringte. Tiden begynte å renne ut.

– Om noen få minutter får du en telefon fra aspiranten Liselotte Ludvigsen. Hun har et noe spesielt prosjekt, men det er nok det beste vi finner på så kort varsel, sa Bertelsen.

– Akkurat nå tror jeg vi tar det vi kan få, svarte Sol Pettersen.

Aspirant Ludvigsen skulle vise seg å ha den etterlengtede løsningen. Hun fortalte at da hun tok sin antropologiutdannelse ved Universitetet i Oslo, hadde hun gjort feltarbeid på Samoa, og skrevet oppgave om øyas utbredte transvestittkultur. Da de på aspirantkurset skulle i gang med egne prosjekter, hadde Ludvigsen valgt å gå videre med Samoa. Nå konsentrerte hun seg om transvestittenes integrasjon i eget samfunn. Ludvigsen hadde søkt UD om finansiering til å delta på den store transvestittkonferansen på Samoa den 14. til 16. november, men det lovet ikke godt. Det var få, om noen i det hele tatt, som viste interesse for prosjektet.

Sol Pettersen forsikret henne om at minoriteters integrering i samfunnet var et meget interessant og viktig tema, men hva om hun gjorde en aldri så liten endring og la til noe om hva Norge kunne lære? Et slikt «sør til nord»-fokus var veldig i tiden, og da kom det garantert ikke til å mangle på hverken interesse eller finansiering. Det hadde Ludvigsen absolutt ikke noe imot. Hun hadde faktisk vært inne på tanken selv. Sol Pettersen roste henne for stor fremsynthet. Det var nemlig slik at ledelsen i partiet nylig hadde bestemt at nytenkning i integreringspolitikken skulle være blant denne periodens fanesaker. Hun kunne faktisk regne med at Bryne Bringen selv kom til å være med henne på konferansen. Hva kunne vel være viktigere for utenriksministeren enn å få frem den internasjonale dimensjonen i integreringssaken?

Ludvigsen var nærmest i sjokk etter møtet med Sol Pettersen. Dette var virkelig mer enn hun noensinne hadde drømt om. Ikke bare fikk hun finansiert Samoa-prosjektet, men utenriksministeren skulle være med. Det var for godt til å være sant. Hun turte ikke annet enn å forvente at utenriksministeren kom til å avlyse når det nærmet seg. Sol Pettersen forsikret henne om at var det én reise Bringen ikke kom til å avlyse denne høsten, så var transvestitt- og integreringsreisen til Samoa. Prosjektet var klart:

«Samoa-transvestittenes integrasjonsprosess og hva Norge kan lære: Muligheter og utfordringer i en kompleks verden.» Hvem ville våge å kritisere noe sånt…?

Nå kunne Lamaen bare komme.

37. Robin Hood

Det norske langrennslandslaget ankom Beijing noen dager før oppvisningsrennet med fullt lag. Ingen ville gå glipp av et lite Kina-eventyr før sesongstart. Og når hele det norske laget kom, var det ingen andre som sa nei heller, i alle fall ingen av betydning. Verdenseliten var samlet. Selv om det ikke sto om verdenscuppoeng, jaktet alle skalpen til Nordpettern – siste sesongs overlegne vinner. Svenskene var fortsatt ikke blide etter Nordpetterns forvirringsstrategi. De svenske løperne hadde knapt fått tid til å konsentrere seg om annet enn Nordpetterns ustoppelige medieutspill. Nå var de mektig lei alt fra beskyldninger om suspekte treningsmetoder til harselas med omtrent alt som var svensk. Det toppet seg da Nordpettern, under sesongavslutningen i Falun, påsto at Ikea kom til å bli kjøpt opp av kineserne akkurat som Volvo, og at det i grunn sa alt om at Sveriges dager som egen nasjon var talte. Nordpettern mente at dersom Sverige visste sitt eget beste, ville de bare underkaste seg Norge så raskt som mulig. For å være på den sikre siden la han til at det svenske kongehuset godt kunne dra på evig ferie til varmere strøk – Spania for eksempel. Mediesirkuset som fulgte, varte i ukevis. Kong Harald så seg til slutt tvunget til å gå ut med forsikringer om at hverken han, eller dronning Sonja, hadde ambisjoner om å starte noen skandinavisk versjon av «Game of Thrones».

Svenskene kom uten tvil til å bite fra seg i Beijing. En annen å se opp for var japaneren Hiroto Sasaki, kometen fra sist sesong. Få trodde på japaneren da han begynte å klatre på resultatlistene for et par år siden. Da vanket det for det meste godmodige smil fra den etablerte garden. Sist sesong kom han på fjerdeplass sammenlagt i verdenscupen, noen få poeng foran Dennis Tømte. Ingen flere godmodige smil. Japaneren var eksplosiv, og hadde vunnet flere sprintøvelser.

Enn så lenge hadde ikke Kina produsert langrennsløpere som kunne måle seg med verdenseliten. Nå skulle kineserne først demonstrere for verden at de var istand til å arrangere olympiske vinterleker. Da Nordpettern og Tømte gikk rundt i Den forbudte by og så de uendelige byggverkene, hadde de vansker med å forestille seg at kineserne skulle ha problemer med å arrangere noe som helst.

– Med litt flaks legger de ikke inn hopp på lørdag, da har jo du også en sjanse, lo Nordpettern og dultet borti Tømte.

– Vær så snill, nå som jeg endelig hadde fortrengt det forferdelige rennet i Boulder, sa Tømte.

– Det gikk jo ikke stort bedre for meg, slått av en amerikaner i langrenn. Absurd. Nordpettern ristet på hodet.

– Ja, ja, du fikk jo prinsessa da, om ikke annet. Vil jo si at det var ganske bra uttelling, sa Tømte mens han fortsatte å skue utover keiserpalasset. Nordpettern, som ventet på Meiling, så over sikkert tusen kinesiske hoder, og festet til slutt blikket på de enorme inngangsportene. Sjelden hadde han satt større pris på alle centimeterne sine:

– Snakker om sola, der har vi henne!

Meiling satte opp farten og vinket ivrig. «Ni hao» kom det i kor fra skiløperne da hun hadde buksert seg gjennom folkemengden og endelig sto foran dem. Hun ga Tømte en klem, og Nordpettern et kjapt kyss på siden av munnen. Skulle ikke kinesiske damer liksom være litt reserverte? rakk Tømte å tenke før Meiling slo til på klingende norsk:

– Velkommen til Beijing, så hyggelig å se dere her!

– Wow, that was impressive! kom det momentant fra Tømte. Nordpettern gledet seg ikke til sin egen stotring på kinesisk.

– Oh, it’s just a sentence. But I have actually tried to learn some Norwegian. I have followed this internet course, which by the way also is available for learning Chinese… Meiling så på Nordpettern, som igjen så på Tømte:

– Didn’t you have somewhere important to be?

– Oh yes indeed, absolutely, very important. I will join the rest of the team and see you later. Tømte bukket dypt til de to, snudde på hælen og forsvant inn i folkemassene. Meiling lo:

– Does he have any idea where he is going?

– Wrong focus. Here is where you should concentrate. Nordpettern pekte på sitt eget ansikt. Kysset han nå fikk var hverken kjapt eller på siden av munnen.

Dagen etter var det tid for løypetest. Etter en to timers lang kjøretur fra hotellet sto det norske landslaget på Den kinesiske muren og trodde knapt sine egne øyne. Det var ikke lagt inn hopp, men sprintløypa i Beijing var likevel av den spektakulære sorten. Halvparten av runden gikk midt oppå muren, og resten av løypa buktet seg rundt i terrenget langt nedenfor. Det betydde to durabelige bakker, ikke så lange, men desto brattere – ned fra muren og opp igjen. Nordpettern tenkte at denne løypa var som skreddersydd for det japanske hurtigtoget Sasaki, og han kunne garantert ikke fintes ut med kinesisk krigerkunst. På bakkenivå var det laget et enormt tribuneanlegg. Der var det allerede flere tusen mennesker å se, selv om rennet ikke var før om to dager. På hver side av tribunen var det to ti meter høye fjell av ekstra snø. Det trengtes i de nærmere ti varmegradene. Påskeføre, tenkte Nordpettern.

– Hva tror du de stakkarene som bygget muren hadde sagt om det sirkuset her? Tømte hadde fått på seg skiene og gjorde seg klar til første testrunde.

– Nei si det, men litt sirkus hadde de i alle fall fortjent. For et blodslit. Nordpettern ristet på hodet. – Det racet her blir jo peanuts i forhold. Nordpettern slo knyttneven mot murveggen, som om han sjekket at den fortsatt holdt.

– Si ikke det, det må i alle fall blodsmak til for å slå Sasaki, han ser farlig tent ut. Han vil bli evig folkehelt hjemme i Japan om han viser kineserne vinterveien. Tømte staket seg ut på det som godt kan ha vært tidenes første langrennstur på Den kinesiske mur.

Sprinten i Beijing kom til å bli husket for langt mer enn den overlegne vinneren. Skiløpet i seg selv ble en ren maktdemonstrasjon fra Nordpettern, som var råheten selv fra første stavtak. Denne gangen hadde han bestemt seg. Ikke noe nytt barneskirenn. Voksenrenn. Kampen om annenplassen ble derimot et bikkjeslagsmål mellom japaneren og to svensker. Sasaki klinte til midt i den kinesiske monsterbakken opp mot muren og kastet seg til slutt foran beste svenske. Tømte var sjanseløs, men kom i alle fall til finalen. Hederlig femteplass.

Kinas første langrennsløp, med hele verdenseliten tilstede, skapte enorm interesse. Presidenten hadde for første gang droppet militærparade på nasjonaldagen, til fordel for vennskapelig idrettskonkurranse – og det til alt overmål på Den kinesiske mur. Befolkningen, som for lengst var gått lei av å se på tanks og soldater, applauderte beslutningen. For å understreke den globale harmonien var også alle lands ambassadører invitert, og selvsagt hele Den internasjonale olympiske komité, med Gardar Hegdal i spissen. Hvem kunne vel tvile på Kinas fredelige hensikter nå? Selv den russiske presidenten, som var hovedgjesten på ærestribunen, lot seg imponere. Billig sirkus, som han kalte det, vel vitende om at det var han som hadde forært snøen. En god investering for å sikre et godt forhold til verdens nye supermakt. Kineserne hadde tross alt hentet snøen selv. Det var gjort på en kort uke. Den kinesiske presidenten hadde rett og slett rekvirert alle iskrembiler i Beijing, og sendt dem til Sibir. Det trekket imponerte Russland-presidenten mest av alt. Her var det noe å lære om styring.

Hegdal hadde fått plass ved siden av presidenten. Det var ingen tvil om hvem som skulle imponeres. Ambassadør Stein Sverdrup var plassert noen rader lenger fremme, godt inne på ærestribunen sammen med de andre ambassadørene. Hegdal, som hadde benyttet anledningen til å introdusere Sverdrup for presidenten da de ankom tribunen, hadde ikke hatt noe godt svar da han ble spurt hvordan det hadde seg at en norsk ambassadør gikk med turban. Heldigvis fortrakk ikke presidenten et øyenbryn. Han var tydeligvis vant til litt av hvert, eller det var bare et tegn på kinesernes enestående evne til å holde masken. Hegdal selv synes det var noe merkelig, og var ikke overbevist om at det gavnet norske interesser. Hadde ikke UD et reglement for slikt?

Det var nærmest umulig å føre en samtale på tribunen. Kineserne nøyde seg ikke med skirenn. Det var satt i gang et imponerende show oppå muren og nede foran tribunen. Enorme drager, trommer, fyrverkeri og kinaputter i skjønn forening. Det var også varslet en Beijing-operaforestilling i pausen mellom semifinalen og finalen. Allerede timevis før en eneste skiløper var å se i løypa, hadde de mange titusener av tilskuere begynt å heie av full hals. Sverdrup brølte til sine mindre bevandrede ambassadørkolleger og forklarte, at det som da ropes er «jia you! jia you!» – som betyr «mer olje! mer olje!» – og at det var akkurat det samme som å rope «heia Norge», noe som var helt naturlig. Konflikten som Norge hadde gående med Kina, var tross alt mellom politikerne. Forøvrig var ikke kinesere annerledes enn andre. De elsket Norge og nordmenn. Sverdrup fikk tvilsomme nikk tilbake fra de få som hadde hørt hva han sa i all larmen.

Sverdrups evige optimisme skjulte ikke det faktum at ingen høytstående politikere eller diplomater fra Norge hadde vært i Kina på over et år. Til det historiske langrennsløpet i Beijing hadde imidlertid den lovende rådgiveren i UD, Bent Bertelsen, blitt sendt over for å observere. Sverdrup hadde plassert ham blant de lokale norske næringslivslederne på den kommersielle vip-tribunen. Med litt flaks øste de sin frustrasjon over den unge diplomaten, så fikk kanskje Sverdrup selv fred noen dager. I det siste var det blitt så mye klager fra næringslivet at han hadde begynt å dra turbanen godt nedover ørene.

Heller ikke rennet i Kina hadde sluppet unna en heftig krangel mellom det norske og svenske landslaget, men denne gangen var Nordpettern uskyldig. Det hadde lenge irritert svenskene grenseløst at Norge nå brukte fire prosent av Oljefondet på langrennslandslaget. I Beijing var det norske støtteapparatet langt større enn det lovlige antallet, og her startet bråket. Nordmennene hadde nemlig funnet et smutthull. Det kinesiske laget hadde bare én utøver og knapt noe støtteapparat i det hele tatt. Dermed startet de to lagene et vinn-vinn-samarbeid. Det kinesiske landslagets kvote ble fylt til randen med norske trenere, smørere, leger, psykologer og massører. Til gjengjeld fikk den enslige kinesiske løperen all tenkelig støtte. Det var dråpen for svenskene, som sammenlignet nordmennenes metoder med doping av verste sort. «Bedre lur enn sur», var det korte svaret fra den norske landslagssjefen. Det kinesiske hjemmehåpet sjokkerte alle med å komme helt til semifinalen.

Før premieutdelingen holdt den kinesiske presidenten en kort, men fra norsk ståsted, oppsiktsvekkende tale. Han fremhevet viktigheten av globalt samarbeid i en kompleks og turbulent verden, og trakk frem hvordan det norske landslaget hadde løftet frem det kinesiske talentet. Forbilledlig innblanding kalte han det, og så frem til at norske politikere også en vakker dag kunne forstå hva slags innblanding som bragte verden videre. Presidenten var i det rause hjørnet, og roste også japaneren Hiroto Sasaki som et levende bevis på de mirakler som kunne skje dersom de asiatiske landene fikk være i fred, og få ha en stabil utvikling uten interne splittelser. Til slutt rettet han blikket mot Gardar Hegdal, og understreket at det var dette verden kom til å få se mer av dersom Kina fikk æren av å arrangere OL i 2022 – harmoni mellom mennesker og nasjoner, vinn-vinn over hele linjen. Sverdrup så bort på Hegdal. De tenkte begge det samme. Presidenten hadde kastet ut en line til norske politikere. Nå gjaldt det å få tak i den.

Det var presidentens egen datter, slående vakker i kinesisk nasjonaldrakt, som hengte medaljene rundt halsen på dagens vinnere. Til japaneren og svensken, som vant sølv og bronse, vanket det et fast håndtrykk og elegant neing. Vinneren derimot fikk en skikkelig klem og kyss på kinnet. Publikum kunne ikke annet enn å tenke at det var langt utenfor protokoll. Om noen var i tvil fra før, så var de i alle fall sikre nå. Den norske skikongen og den kinesiske prinsessen hadde mer enn et godt øye for hverandre.

NRKs korrespondent i Beijing, Ove Toft, startet sin reportasje med bildene fra medaljeoverrekkelsen, og gikk videre til å intervjue dagens nest beste nordmann, Dennis Tømte. Han ville ikke bekrefte noen romanse, men innrømmet at det hele lignet vel mye på Robin Hood – tegneserievarianten altså, der Robin vinner pil og bue-konkurransen for å få prinsessekysset.

Les forrige del av «Eselet og dragen»: «Moral og avmakt»

Les neste del av «Eselet og dragen»: «Den nye normalen»

Her finner du hele «Eselet og dragen».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.