Fredag om én uke offentliggjøres vinneren av Nobels fredspris 2016. I den anledning utgir DN «Eselet og dragen», en satirisk roman om intriger i Nobelkomiteen og diplomatisk krise. Boken er skrevet av Henning Kristoffersen, og kan leses på dn.no/eseletogdragen og i DNs app-utgaver.

Her finner du hele «Eselet og dragen».

38. Superadvokaten

Kinas nasjonaldag skulle komme til å gå inn i historiebøkene for det norsk-kinesiske forholdet. Skieventyret i Beijing hadde knapt startet. Fortsettelsen skulle stå i regi av en ung mann ved navn Gent Villungen, også kalt «Superduper». Tross sin unge alder var han allerede partner i advokatfirmaet Borgvik Stein. Villungen landet for kort tid siden den prestisjetunge stillingen som leder for region Asia, og var nå stasjonert i Beijing. Mens alle andre hadde vært opptatt med langrennet, hadde Superduper forberedt tidenes fest. Han hadde leid det største karaokepalasset i byen, og lovet alt som kunne krype og gå av forretningsforbindelser at både presidentens datter og Nordpettern kom til å dukke opp. En viss gambling, men likevel ikke engang på topp-ti-listen over sjanser Superduper hadde tatt i sitt liv.

Dessuten hadde han gardert seg med sin gode venn, ambassadør Stein Sverdrup, som hadde gått med på å invitere med seg det norske laget. Riktignok hadde Villungen kalt det hele «en hyggelig mottagelse» da han presenterte det for Sverdrup, men skitt au, han regnet med tilgivelse. Ingen steder var ordtaket «vis meg dine venner, og jeg skal si deg hvem du er» sannere, enn i Kina. Det hadde Villungen skjønt fra første dag. Med denne gigantfesten ville han etablere seg i toppligaen på rekordtid. Nordpettern og presidentens datter på hans fest. Det kunne ikke bli bedre. Allerede kort tid etter premieutdelingen på Den kinesiske muren, hadde stedet begynt å fylles opp. Nå var det milelang kø utenfor. Alle spurte når det nye superparet kom til å dukke opp. Enn så lenge holdt Villungen unna med fri flyt av drikke og underholdning fra alle scener. Han ringte Sverdrup og fikk beskjed om at alle var på vei – inkludert Nordpettern og Meiling.

Ti minutter senere var det umulig ikke å høre at paret hadde ankommet. Det var fullstendig kaos i hele kvartalet utenfor. Meilings sikkerhetsvakter hadde mer enn nok med å brøyte vei for de to. Villungen sto klar til å ta imot:

– Velkommen skal dere være! Mitt navn er Gent Villungen, det er jeg som er kveldens vertskap sammen med ambassadøren.

– Vet ikke det akkurat, sa Sverdrup som fulgte rett bak sammen med Bertelsen og Tømte.

– Skulle ikke dette være en rolig mottagelse?

– Beklager oppstyret, men det var altså ikke mulig å holde dette hemmelig, og når ryktet først begynte å spre seg, gikk det helt over styr…

Sverdrup så på ham med et blikk som talte sitt klare språk; «dette tar vi senere, det lover jeg!» Villungens flåsete ansiktsuttrykk lyste skyldig mens øynene hans festet seg på ambassadørens turban. Han hadde lyst til å spørre, men tenkte at det nok også kunne vente til senere. Han flyttet raskt blikket over til Meiling:

– You are even more beautiful in real life, but what on earth are you doing with this guy? Villungen pekte på Nordpettern. Det var en sjanse å ta, i og med at han ikke kjente noen av dem fra før, men det var en kalkulert risiko. Han hadde ingen tid å miste. Han måtte så snart som mulig se ut som om han var bestevenner med disse to. Det gikk rett hjem.

– Very good question! I have asked myself the same, svarte Meiling og ga samtidig skihelten sin et lett bokseslag i siden.

– En mann etter min smak, sa Nordpettern, og la armen rundt skuldrene på Superduper. – Og jeg som hadde fryktet en dørgende kjedelig mottagelse.

Sverdrup himlet med øynene da han så Meiling og Nordpettern forsvinne inn i lokalet sammen med Villungen. Han tok den utsendte UD-rådgiver Bertelsen hardt i armen, og så ham rett inn i øynene:

– Nå får du ditt til livs viktigste oppdrag. Pass på denne gjengen. Meilings livvakter bryr seg garantert ikke om norske skiløpere, men det gjør vi. Sverdrup sendte et kjapt blikk bort mot de to bautaene som også beveget seg inn i karaokevrimmelen.

– Det siste vi trenger er en skandale, og du behøver ikke akkurat være Einstein for å skjønne at det er en viss fare for det i kveld…

– Greit, absolutt, svarte Bertelsen forfjamset. – Men hvor skal du?

– I alle fall ikke være del av dette spetakkelet. Jeg tar kvelden, vi ses. Og husk jobben din! Hva venter du på?

Bertelsen fikk raskt summet seg, og speidet etter de andre som allerede var forsvunnet inn i folkehavet. Etter noen minutters febrilsk leting i det enorme lokalet, fant han dem ved et eget bord nær den ene karaokescenen. Villungen fikk øye på ham og vinket ham over:

– Hei, vi rakk visst ikke å hilse. De tok hverandre i hånden og klarte såvidt å høre hverandres navn, overdøvet av en særdeles høy og falsk stemme fra scenen. Det var Tømte som stemte i av full hals med en sang han tydeligvis syntes var passende; «… å så svinger vi på seileren igjen, hei skål…!» Tømte var knapt kommet ned av scenen før Nordpettern fulgte opp med den svenske nasjonalsangen, som han sa; «… helan går, halvan går…!»

– Jeg skjønner at du jobber ved ambassaden, ropte Villungen. – En venn av Sverdrup er en venn av meg. Superduper ga ham et glass med tvilsom farge på innholdet. – Det er whisky og grønn te, kanondrink, bare å kjøre på, «ganbei»!

39. Finnen

Bertelsen kunne dagen etter ikke gjøre rede for hvordan han i det øyeblikket hadde vurdert situasjonen, men det var utvilsomt der og da det hadde startet å gå i bratt nedoverbakke. Han satt nå på Sverdrups kontor på ambassaden og tviholdt på en colaboks med sine to skjelvende hender. Han hadde allerede tømt to bokser i desperat jakt på en eller annen form for balanse. Inni hodet var det som om trommeslageren fra karaoken hadde slått seg ned, og nå øvde som om det sto om livet. På veien inn til ambassaden hadde han møtt Tømte og Nordpettern. Tydelig alvorstynget. Tømte hadde gitt ham en klapp på skulderen med kommentaren «imponerende finsk». Bertelsen så på klokken. Den viste fire. Det var altså ettermiddag. Hvor var alle timene blitt av? og hva i all verden hadde Tømte ment? Finsk?? Mer rakk han ikke å tenke før ambassadøren sto i døren.

– Ante ikke at du kunne finsk? Du er jaggu en mann full av overraskelser, sa Sverdrup mens han så granskende på sin yngre kollega.

Bertelsen prøvde så hardt han kunne å finne den finske koblingen, men det var ikke mulig å tenke klart i kamp med trommeslageren som fortsatt holdt stimen oppe. Han var fullt klar over at han så ut som et spørsmålstegn da han sakte åpnet munnen for å si at han ikke kunne snakke finsk. Sverdrup, som ikke orket å vente, kom ham i forkjøpet:

– Dersom gårsdagen fortsatt er noe uklar, kan du jo ta en titt her.

Sverdrup viste frem mobilen sin, med en rekke bilder fra WeChat av en lang mann stående midt oppå et bord med en horde av dansende mennesker rundt seg. I den ene hånden en mikrofon, i den andre en drink. Discolys i alle farger omkranset «artisten». Over ett av bildene lød teksten: «Nordmann i Beijing – synger julen inn allerede i oktober – på finsk!»

– Det er vel ikke akkurat slik vi vanligvis løser oppdrag i UD? fortsatte Sverdrup. Bertelsen fokuserte på colaboksen sin, og ristet på hodet. Nå var det som om trommeslageren hadde flyttet seg til rett bak øynene. Der sto han nå med en hageslange klar til å skru på vannet. Bertelsen ba ham innstendig om å la være. Han hadde ikke lyst til å bryte ut i gråt på ambassadørens kontor. Han løftet blikket og så forsiktig på Sverdrup, som overraskende strålte fra øre til øre. Bertelsen prøvde nok en gang å åpne munnen, denne gangen for å beklage dypt. Igjen kom Sverdrup ham i forkjøpet:

–Igår tok du virkelig en støyt for kongeriket. Takket være din ustoppelige, og mildt sagt uortodokse, innsats på bordene, finnes det ikke et eneste kompromitterende bilde av hverken Nordpettern eller Meiling. Kun av deg. En lang nordmann ingen bryr seg om. No offense.

Trommeslageren tok et øyeblikks pause og la fra seg både hageslange og trommestikker. Bertelsen benyttet anledningen til febrilsk å lete i hukommelsen. En spesiell scene dukket opp; Villungen kastet bilnøklene sine til Nordpettern, som så forsvant ut sammen med Tømte og Meiling. Herregud, hvordan hadde det gått…? Så kom han på at han hadde møtt Tømte og Nordpettern på vei inn i ambassaden. De hadde i alle fall overlevd… Men hvorfor hadde de da vært på ambassaden i det hele tatt…? For tredje gang åpnet han munnen, og denne gangen fikk han i alle fall startet på setningen:

– Hva skjedde med Nordpettern og…

– Det er en lang historie som du skal få servert over en bedre middag – tilrettelagt tilstanden din, lo Sverdrup. – Vi har faktisk grunn til å feire, men først skal jeg vise deg noe du garantert ikke har sett før. Er du interessert i laksefiske?

Feiring, laksefiske. Det var ikke den utviklingen Bertelsen hadde sett for seg da han for noen timer siden hadde våknet opp på gulvet inne i et mørkt garderobeskap. Han hadde fortsatt vondt i ryggen fra soving i sittende stilling. Sverdrup geleidet ham forsiktig ut på gangen og åpnet døren til møterommet ved siden av. Bertelsen rygget momentant tilbake da han så rett inn i gapet på en enorm laks.

– 37 kilo, norgesrekord, sannsynligvis verdensrekord – i alle fall i moderne tid, sa Sverdrup, og gikk bort til den gigantiske sølvblanke fisken som lå midt på møtebordet.

En ukes tid etter at Bertelsen var tilbake på jobb i Oslo, kalte Wildenvey ham inn på kontoret for å fortelle den gode nyheten: Norge var i 12. time blitt tatt opp som medlem i den nye asiatiske investeringsbanken, noe som for få dager siden nærmest hadde vært avskrevet. Initiativtager Kina hadde lenge gitt Norge en kald skulder, og nervene i UD hadde vært på høykant da det nærmet seg fristen for å bli tatt opp som medlem. I flere måneder hadde et dedikert team av landets beste diplomater vært på saken – til ingen nytte. Beijing var ikke til å rikke. I den nye Asia-banken var det bare plass til «konstruktive venner» av Kina, og Norge var så visst ikke i den kategorien. Det var derimot 17 andre europeiske land. En elendig start for den nye utenriksministeren, som attpåtil var trukket frem som den store løsningen på Kina-konflikten. Bryne Bringen hadde fortvilt.

Igjen var det spinndoktor Børre Sol Pettersen som ble redningen, godt hjulpet av sin venn Bertelsen som nylig hadde vært i Kina. Sol Pettersen hadde kunnet fortelle at det absolutt ville være verdt det for utenriksministeren å ta en telefon til ambassadør Stein Sverdrup. Bringen hadde blåst av forslaget. Hvorfor i all verden skulle den eksentriske ambassadøren, som knapt fikk lov til å snakke med en eneste kineser, nå plutselig ha noe å bidra med? I denne saken hjalp det lite at Nordpettern hadde vunnet et skirenn i Beijing, heller ikke at Sverdrup hadde begynt å gå med turban. Men Sol Pettersen hadde stått på sitt, og overbevist Bringen om at det var fint lite å tape på en kjapp telefonsamtale. Bringen hadde fått sine bange anelser til fulle bekreftet etter fem minutters utveksling med ambassadøren. Sverdrup hadde kaldt og rolig gitt beskjed om at denne banksaken nok skulle ordne seg, bare utenriksministeren ga ham en times tid. Bringen angret umiddelbart på at han i det hele tatt hadde brydd seg med å ringe. Ambassadøren hadde tydeligvis mistet all bakkekontakt. Skulle han fikse på én time det UDs eliteteam ikke hadde klart på flere måneder? Det var på høy tid å få noe nytt blod ved ambassaden i Beijing. Bringen hadde minnet seg selv på at det skulle han ta tak i så snart han fikk hodet over vann.

Ambassadør Stein Sverdrup hadde ringt tilbake etter en halvtime og meldt at alt nå var i orden med banken. Det var bare for Bringens fotsoldater å ta kontakt med Beijing for å få på plass detaljene. Bringen hadde ikke visst hva han skulle tro, men hadde raskt fått bekreftet fra eliteteamet sitt at alt var i orden. I Beijing hadde de snudd 180 grader, var fulle av godvilje, og hadde understreket at det var en stor ære å få ha Norge med på laget i den nye banken. Bringen hadde såvidt rukket å tenke at gammelt blod muligens ikke var det verste, før han hadde hastet videre til planleggingsmøte om den kommende transvestittkonferansen på Samoa.

Wildenvey betraktet rådgiveren sin både nøye og lenge der han satt i sofaen hennes. Bertelsen ble urolig, og begynte å lure på om sjefen ikke snart skulle si noe. Det gjorde hun omsider:

– Bertelsen, du er jammen meg litt av et mysterium…

– Hva mener du…?

– Du har ikke sagt et ord om Kina-turen. Og nå har jeg fått høre både fra ambassadøren og utenriksministeren selv, at din innsats i Beijing var høyt verdsatt. Til og med et viktig bidrag til at vi nå er medlem i Asia-banken. Sverdrup var også mektig imponert over at du kunne finsk – noe som også er helt nytt for meg…

– Ja, nå skal vi ikke overdrive… Bertelsen vred seg i sofaen, som om han lette etter en eller annen forløsende sittestilling.

– Hvem snakker om å overdrive… Hva med å starte med å fortelle hva som faktisk skjedde i Beijing. Det må jo ha vært noe lignende et mirakel…?

Bertelsen jobbet fortsatt med å finne seg til rette i sofaen som han hadde sittet i så mange ganger før. Nå slet han også med å finne ut hvordan i all verden han skulle klare å oppsummere alt som hadde skjedd. Det enkleste var i og for seg hans egen innsats, som han jo husket fint lite av. Det som ambassadøren hadde fortalt ham derimot, holdt han selv fortsatt på å fordøye. Det var som om Wildenvey nok en gang leste tankene hans:

– Ok, siden vi har visse startvansker her, la oss starte med et enkelt spørsmål: Hvor har du lært deg finsk? Bertelsen sukket tungt, trakk pusten og satte i gang:

– Altså, jeg kan ikke et ord finsk. Husker du den gangen du ansatte meg?

– Selvsagt, hva har det med saken å gjøre?

– Den gangen sa du at vi muligens kunne få bruk for min karaokekompetanse. La oss bare si det sånn at det slo til for fullt…

Bertelsen trakk pusten, og bestemte seg for å innlemme Wildenvey i den dramatiske historien fra Beijing. Hendelsene som ble vendepunktet i Norge-Kina-konflikten, og som for fremtiden skulle gå under navnet «Den norske melonrevolusjonen i Beijing» – for de få innviede som kjente fortellingen.

40. James Bond

Bertelsen fortalte så godt han bare kunne, slik han selv hadde hørt det fra ambassadøren. Det hele hadde startet med at Sverdrup midt på natten ble vekket av en telefon fra sin gode venn fiskeattacheen. Attacheen, som ringte fra den kinesiske ambassaden i Oslo, hadde vært helt ute av seg av fortvilelse. Det hele hadde dreid seg om en laks fra Norge som satt fast hos tollmyndighetene i Beijing – og ikke hvilken som helst laks. Sverdrup hadde måttet beklage at han ikke hadde fått med seg at fiskeattacheen nå hadde norgesrekorden for laksefiske med flue. Rekordfisken, som veide 37 kilo, hadde attacheen fått stoppet ut på aller beste vis. Så langt vel og bra. Marerittet hadde startet da fiskeattacheen hadde bestemt seg for å sende laksen hjem til Beijing.

Fiskeattacheen var selvsagt mer enn klar over at ingen laks fra Norge ble sluppet inn i Kina så lenge det fortsatt var konflikt. Han hadde likevel ikke kunnet forestille seg at det skulle gjelde for en utstoppet laks, som vitterlig ikke skulle spises, og som i tillegg var fisket av en kineser – til overmål av en kinesisk diplomat. Tollmyndighetene hadde imidlertid stått på sitt. Laksen var norsk og måtte forholde seg til reglene akkurat som alle andre norske lakser. Nå hadde den i tillegg ligget på lageret i over to måneder og skulle makuleres sammen med all den andre gamle fisken som lå der og stinket. Argumentet med at en utstoppet laks ikke stinket hadde ingen effekt. Laks var laks. Den tok dessuten altfor mye plass. Reeksport til Oslo uten at fisken på noen måte var bearbeidet, var utenfor ethvert reglement, og ikke aktuelt. Makuleringen skulle starte neste dag, og nå var fiskeattacheen desperat.

Hadde det ikke vært for den voldsomme korrupsjonskampanjen presidenten kjørte om dagen så hadde han fått noen i systemet til å hjelpe seg. I den rådende situasjonen var han derimot, som alle andre partimedlemmer, livredd for å bruke sin posisjon til noe som helst. Da det hadde sett som aller mørkest ut, og han var sikker på at alt håp var ute, hadde han plutselig kommet på en mulig løsning, et halmstrå. Om den norske laksen hverken kunne importeres eller reeksporteres, så måtte den da i alle fall få lov til å oppholde seg et sted midt imellom, mer presist på den norske ambassaden – som jo tross alt var et lite stykke Norge i Kina. Kunne ambassadør Sverdrup være så snill å komme seg til tollkontoret så snart som overhodet mulig for å forhandle ut fisken? Fiskeattacheen ville være evig takknemlig, og det mente han kongeriket Norge også burde være. Det var tross alt snakk om en norsk rekordlaks.

Sverdrup hadde stått opp i en fei og kommet seg avgårde. Han hadde ikke brydd seg om å vente på sjåføren, men i stedet kastet seg på den elektriske mopeden – som heldigvis var fulladet. Da han passerte over Den himmelske freds plass hadde det slått ham at trafikken virkelig aldri stoppet i Beijing, den roet seg bare ned litt om natten, før den klinket til for fullt igjen mot morgenkvisten. På det tidspunktet ennå en liten stund til. Sverdrup hadde priset seg lykkelig for at han hadde kjøpt den sterkeste elmopeden på markedet. Han nærmet seg 80 kilometer i timen da han passerte inngangen til Den forbudte by og det enorme portrettet av formann Mao.

Forhandlingen hos tollmyndighetene gikk alt annet enn rett frem. Det som faktisk hadde tatt lengst tid for Sverdrup, hadde vært å overbevise dem om at han faktisk var den norske ambassadøren, der han hadde ankommet på elmoped med turban på hodet. Da det først var overstått, etter fremvisning av alle mulige offisielle dokumenter, fikk han relativt raskt tillatelse til å ta med seg fisken – på betingelse av at den kun skulle oppholde seg på den norske ambassaden. Det måtte Sverdrup både sverge og signere på. Først da det endelig var tid for overlevering, gikk det opp for Sverdrup hvor stor en 37 kilos laks egentlig var. Tollerne hadde smilt og sagt at den var nesten 150 centimeter lang. Det endte med at Sverdrup fikk tollerne til å binde fisken på ryggen hans. I og med at den ikke lenger veide stort, hadde det gått greit.

Wildenvey, som hadde lyttet til det meste av historien med åpen munn, hadde åpenbart litt vanskelig for å ta inn det hele:

– Så vår ambassadør i Beijing kjørte altså fra de kinesiske tollmyndighetene midt på natten med en gigantisk laks på ryggen og turban på hodet – på elektrisk moped…?

– … og kvelden har såvidt begynt. Det er nå det virkelig tar av, sa Bertelsen. – Det som skjedde videre, har jeg skrevet under på at jeg aldri, under noen omstendigheter, skal fortelle videre. Det er en såkalt «ikke-fortelling»…

– En «ikke-fortelling»?? Wildenvey så virkelig ut som et stort spørsmålstegn.

– Jeg ante heller ikke at det fantes et sånt begrep i UD, men det gjør det altså. En «ikke-fortelling» er en hemmelighet du sverger på å ta med deg i graven.

– … som du nå likevel skal fortelle meg…?

– … og som du aldri skal fortelle din gode venninne med 150.000 Twitter-følgere…

– … goes without saying, men jeg trenger noe å styrke meg på om jeg skal høre noe jeg må ta med meg i graven.

Wildenvey reiste seg, og ble borte i to minutter, før hun var tilbake med to pappkrus.

– Det får klare seg med lokalkaffen i dag, har ikke tålmodighet til å vente lenger. For all del, fortsett…

Bertelsen fortsatte der han slapp. Det vil si da ambassadør Sverdrup nesten hadde rukket tilbake til Den himmelske freds plass, og da mobilen hans hadde ringt. Det var en telefon han nettopp hadde fryktet den natten – fra Superduper. Altså kunne det ikke være snakk om gode nyheter. Det var det heller ikke.

– … Superduper? Wildenvey så forvirret ut der hun nå satt og holdt kaffekruset med begge hender, som om hun trengte å varme seg på det, selv om det ikke var det spor kaldt i rommet.

– Ja, altså, han heter egentlig Gent Villungen. En norsk superadvokat i Beijing. Det var han som arrangerte den gigantiske karaokefesten.

– Karaokefesten?

– Ja, dit alle dro etter skiløpet. Det var Villungen som lånte bort Ferrari-en sin til Nordpettern. Jeg så selv Villungen kaste bilnøklene til Nordpettern, som så forsvant fra festen sammen med Meiling og kompisen Dennis Tømte. Jeg skulle passe på dem…

– … datteren til presidenten? Herregud! Var de edru? Og du ble med for å passe på dem?

– Eh… Jeg tror ikke det hadde hjulpet mye om jeg hadde blitt med dem, de var nok mer edru enn meg for å si det sånn, selv om det ikke var rare målestokken på det tidspunktet. Det var da jeg visstnok fokuserte mer på finsk karaoke… Resten av natten er i det hele tatt litt uklar for min del…

– Skjønner. Og telefonen fra denne Superduper til Sverdrup dreide seg om Ferrari-en og de tre da kan jeg tenke meg…?

– Gjett om den gjorde … og da er vi tilbake til Sverdrup som nå har kommet seg til Den himmelske freds plass for andre gang den natten. Denne gangen blir han møtt av et hav av meloner som ruller rundt.

– Meloner? spurte Wildenvey, nå ganske rolig. Hun hadde tydeligvis nådd et nivå der det var umulig for henne å bli overrasket. Hun bare ventet på at Bertelsen skulle fortelle videre.

Bertelsen fortsatte så presist han bare kunne fra versjonen han hadde fått direkte fra Sverdrup den forferdelige dagen derpå. Selv for Sverdrup var det han nå opplevde uvanlig kost. Mens han hørte Villungen stotre i mobilen at noe forferdelig hadde skjedd, nemlig at de tre har krasjet med Ferrari-en i et vogntog med meloner, var det nettopp det han så fremfor seg. På veien rett foran gigantbildet av Mao lå et blått vogntog veltet og sperret begge kjøreretninger. Noen meter bortenfor kom det kraftig røyk fra panseret på en knallrød Ferrari, som ikke lenger var i nærheten av kjørbar tilstand. Det var i ferd med å bli lange køer, ingen kom noen veier. Tutingen hadde vært overdøvende, og det hadde vært nesten umulig for Sverdrup å høre stemmen til Villungen – som i sin ende slet med heftig karaoke i bakgrunnen. Sverdrup hadde klart å få med seg Villungen si at Nordpettern akkurat hadde ringt, og at ulykken hadde skjedd på Den himmelske freds plass. Sverdrup, som på det tidspunktet fikk øye på de tre, hadde klikket ut Villungen med et enkelt «er allerede på saken».

Hva Villungen tenkte akkurat da er neimen ikke godt å si, men for Sverdrup gjaldt det å konsentrere seg. Han bukserte mopeden innimellom meloner og tutende biler, frem til de tre som nå hadde krøket seg ut av den smadrede Ferrari-en. Flere nysgjerrige var allerede på god vei bort mot ulykkesbilen. Nå måtte ting skje fort før noen kjente igjen Meiling og Nordpettern – som jo hadde vært overalt i mediene samme dag. Katastrofen var sekunder unna. Sverdrup hadde skrenset opp på siden av dem og brølt det han var god for; «hopp på!» De tre var mørbanket, men heldigvis ikke verre enn at de alle klarte å bevege seg for egen maskin. Ambassadøren med turban kjente de umiddelbart igjen. Selv med betydelig nedsatt fatteevne, skjønte de fort hva som sto på spill, og var ikke sene å be. Tømte satte seg bak laksen, Nordpettern og Meiling krøllet seg inn foran Sverdrup. Så bar det avgårde før noen fikk sukk for seg. En halvtime senere hadde de svingt inn på den norske ambassaden.

– Og hva skjedde så? Wildenvey så ut som et barn som hørte bestefar lese eventyr, og nå kunne hun ikke vente på å få bla videre i den store eventyrboken.

Bertelsen bladde om, og fortalte videre om det Sverdrup hadde kalt en «særdeles selsom scene», som hadde utspilt seg inne på ambassaden. Nordpettern og Tømte hadde begynt å krangle så busta føyk om hvem som faktisk hadde kjørt bilen. De var begge fortsatt så påseilet at det visstnok hadde vært litt vanskelig for Sverdrup å følge diskusjonen. Det han fikk med seg var at Nordpettern var overbevist om at han hadde kjørt, mens Tømte – som var mektig stolt av at de hadde parkert de kinesiske livvaktene allerede i første sving – insisterte på at det var han som var sjåføren. Ambassadøren hadde prøvd å roe ned kamphanene med å si at de muligens hadde kjørt litt hver, men det hjalp lite. Krangelen stoppet derimot brått da Meiling kom tilbake fra toalettet, og ga klar beskjed om at det var hun som hadde kjørt bilen. I og med at hun var adskillig klarere i talen enn de to andre, var den saken grei. Mer rakk de ikke, før det ble meldt fra vakten at en bil var sluppet inn porten. Sverdrup hadde da blitt mektig irritert. Vaktene visste meget godt at ingen skulle slippe inn uten godkjennelse, og i alle fall ikke midt på natten. Men akkurat denne gjesten fantes det nok ikke en vakt i hele Kina som hadde ventet på godkjennelse for å slippe inn.

– Du tuller! Du mener ikke å si at det var…?? Wildenvey merket at hun holdt pusten.

– Som sagt, dette er en «ikke-fortelling». Men svaret er ja. Den kinesiske presidenten var for få dager siden på besøk i den norske ambassaden i Beijing. Han hadde også blitt vekket denne natten – for å se på en film fra Den himmelske freds plass. Der mangler det jo ikke på kameraer, for å si det sånn. Da Sverdrup åpnet døren for å sjekke hva som var på ferde, fikk han se ikke én, men tre biler. Sjåføren hadde åpnet døren på bil nummer to og ut steg presidenten. Han hadde gått rolig bort til Sverdrup. Det hadde ikke vært et langt møte, men presidenten hadde holdt Sverdrup i hånden nesten hele tiden mens de snakket sammen. Han var fullt klar over hvilken skandale ambassadøren hadde avverget – ikke bare for Meiling og presidentens familie, men for hele det kinesiske lederskapet. Presidenten hadde umiddelbart kjent igjen mannen med turban fra skirennet samme dag, og hadde sagt seg mektig imponert over ambassadørens «James Bond-kompetanse». Presidenten hadde avsluttet med å understreke at om det var noe han kunne hjelpe ambassadøren med, så var det bare å si ifra. Så hadde han tatt med seg datteren, og borte var de. Case closed.

– … og skiløperne? spurte Wildenvey mens hun fortsatt så for seg scenen inni hodet. Ambassadøren og presidenten i all fortrolighet i tussmørket. En sensasjon i fredstid, utenkelig i konflikttid.

– De holdt seg klokelig innendørs og ute av syne, svarte Bertelsen.

– Men hva med Ferrari-en, den var vel lett å spore tilbake til festadvokaten?

– Javisst, og det ble den, men da hadde allerede Villungen meldt dressjakken sin stjålet, han kalles jo ikke Superduper for ingenting, sa Bertelsen.

– Med nøklene til bilen i lommen? kom det kjapt fra Wildenvey.

– But of course, og det var flere hundre vitner på at Villungen var på festen da krasjen inntraff, og kun ett vitne på at han hadde kastet bilnøklene til Nordpettern, sa Bertelsen.

– … en påseilet nordmann, som ikke snakker finsk, og som i ettertid er såpass usikker på hva han har sett, at han ikke finner det for godt å snakke om saken i det hele tatt…?

Wildenvey ristet på hodet og kunne ikke la være å le. – Så det eneste som står igjen er en stjålet og smadret Ferrari, og en forduftet tyv og sjåfør?

– Indeed Sherlock, og ikke glem det viktigste – en svært takknemlig kinesisk president.

– … og vips, Norge er med i Asia-banken. Wildenvey smilte fortsatt. – Nå er tiden inne.

– Hva er tiden inne for? Nå var det Bertelsens tur til å se ut som et spørsmålstegn.

– Det er på tide å ringe statsministeren. Jeg har nemlig også noen hemmeligheter – som jeg ikke har tenkt å gå i graven med. Jeg kan nesten garantere at vi går mot lysere tider.

Bertelsen reiste seg fra sofaen, tydelig lettet over å ha delt «ikke-fortellingen». Han visste han kunne stole på sjefen sin. Wildenvey ga ham en skikkelig bamseklem før hun sendte ham ut i takknemlighet.

41. Vindmølleforskeren

Vegard Bekken var igjen på plass i Inkognitogata. Stemningen var på absolutt lavnivå, hvilket i seg selv sa mye. Bekken kunne i alle fall ikke erindre noen særlig lystige øyeblikk fra de tidligere møtene i denne leiligheten. Krisen de var inne i ble ytterligere understreket av at både Pedersen og Bokstrand var på plass. Gårsdagens fredspristildeling var et alvorlig tilbakeslag for Bokstrands Kina-bataljon. Vinneren, Edward Snowden, ble av PST-kollegene utelukkende referert til som «forræderen».

Kuriøst nok lot ikke reaksjonene fra Washington vente på seg denne gangen. I motsetning til da Obama vant prisen, var ikke amerikanerne det minste i tvil om hvordan de nå skulle respondere. Komiteen ble beskrevet i harde ordelag; uansvarlige, løse kanoner, og nok en gang dukket klovnebegrepet opp. Det toppet seg da den republikanske presidentkandidaten – med det kledelige kallenavnet Donald Duck – kalte komiteen for noen jævla kommunister, hele gjengen. Donald Duck sverget på at dersom han ble president, skulle han stenge det amerikanske internettet for alle nordmenn – om de så bodde i Norge eller i USA. Beijing var derimot tidlig ute med gratulasjoner til Norge for prisen til Snowden, som de mente klart viste at det var Washington og ikke Beijing som var den store, stygge ulven her i verden. Norges nye statsminister, Ella Fjellsol, hadde i denne runden ikke påpekt overfor Beijing at det var en uavhengig komité og ikke Norge som delte ut fredsprisen.

Som om ikke Snowden-prisen var nok, hadde det skjedd urovekkende ting i Beijing i det siste, som Kina-bataljonen til PST ikke hadde full oversikt over. Men det hadde i alle fall resultert i at Kina nylig hadde akseptert Norge som medlem i prestisjeprosjektet Asia-banken – et stort skritt i feil retning. Konfliktnivået var utvilsomt på vei nedover.

PST-sjef Bokstrand tok ordet:

– Vel, Snowden-skandalen var jo ikke noen overraskelse. Pedersen nikket. Bokstrand fortsatte:

– Planen nå er såre enkel. Vi utviser en kineser så raskt som overhodet mulig.

Bekken prøvde ikke engang å skjule at han sterkt mislikte det han hørte:

– Ærlig talt, dere kan da vel ikke bare utvise en kineser sånn uten videre?

Pedersen var tydelig lei av Bekkens manglende forståelse for hva PST kunne og ikke kunne:

– Selvfølgelig kan vi det. Våre kolleger i Washington har allerede foreslått en forsker som holder på med noe farlig teknologi. Johansen sjekker det nå.

Pedersens mobil dirret på glassbordet. – Der har vi’n allerede.

Pedersen tok mobilen, reiste seg og gikk ut av rommet. Bekken begynte å føle et sterkt ubehag. Bokstrand la merke til Bekkens stadig blekere ansikt:

– Og jeg som trodde vi var kvitt naiviteten din for lenge siden. Hva betyr vel karrieren til en skarve forsker i forhold til å bevare rikets sikkerhet? Hvordan tror du det hadde gått om vi skulle slutte å spionere på våre såkalt «egne», som Nobelkomiteen for eksempel? Da kunne jo like godt hele PST sett på tv fulltid, mens kongeriket gikk til hundene.

Pedersen var tilbake i stolen igjen. Han lente seg fremover, tydelig på offensiven:

– Johansen har sjekket ut Washington-tipset, og det funker. Vi har en kinesisk doktorgradsstipendiat ved universitetet som holder på med vindmøller. Wang Wei heter han visst.

– Vindmøller! Skal dere utvise en forsker som holder på med vindmøller?? Bekkens ansiktsfarge var nå for fullt på vei tilbake. – Hvordan i himmelens land og rike er det en fare for rikets sikkerhet?

Bokstrand ristet oppgitt på hodet:

– Det er det selvfølgelig ikke, men du glemmer formålet her. Poenget er jo å provosere Beijing så vi holder konfliktnivået oppe. Nå har vi klart å bli uvenner med USA, mens vi er i ferd med å bli venner med Kina igjen. Uholdbart på alle måter. Et minimumsnivå er i alle fall å være uvenner med begge supermaktene.

Pedersen fulgte opp:

– Jeg foreslår at vi til mediene linker vindkraftforskningen til utvikling av kinesiske rakettvåpen. Veldig farlig for rikets sikkerhet. Forøvrig er alt annet hemmeligstemplet. Folk flest vil ikke skjønne noe av det, eller bry seg i det hele tatt, mens Beijing vil gå i taket.

– Vedtatt. Sett i gang. Jeg vil se dette i mediene før uken er omme. Bokstrand reiste seg. Det gjorde Bekken også. Han ville være den første til å forlate rommet. Han hadde bestemt seg. Her gikk grensen:

– Jeg er ikke med lenger. Her snakker vi om individets rettigheter, og en helt uskyldig forsker. Dette er prinsipielt. Hva i all verden betyr rikets sikkerhet om det er denne sikkerheten vi tilbyr dem vi inviterer til landet vårt?

– Så prinsipper er plutselig viktig nå? Har du glemt druene? Bokstrand så på ham med et truende blikk. Bekken gjengjeldte blikket:

– Jeg driter i druene! Han smelte døren igjen etter seg.

Bokstrand snudde seg mot Pedersen og trakk på skuldrene:

– Spiller ingen rolle. Han får bare late som om han står over denne runden om det får ham til å føle seg bedre. Vi skal tidsnok få ham på banen igjen.

Pedersen nikket. Han var allerede på vei ut. Her var det ingen tid å miste.

I mediene tok Snowden-prisen all plass. Statsminister Fjellsol ble presset fra alle kanter. Hun fikk sterk kritikk for at hun enda ikke hadde gratulert vinneren. Så langt hadde hun nøyd seg med å gratulere med at det faktisk også i år var delt ut en pris. Ove Toft i NRK kjørte hardt på og forlangte svar på om hun kom til å hilse på vinneren når han kom til Oslo for å motta prisen. På det svarte statsministeren at hun neppe trodde det ville bli noen relevant problemstilling, da amerikanske myndigheter allerede hadde fratatt prisvinneren passet. Snowden ville derfor aldri kunne reise til Oslo for å motta noen pris. På generelt grunnlag understreket Fjellsol at hun hadde liten sans for å gratulere og hilse på folk i hytt og vær. Hun fikk umiddelbart støtte fra tidligere statsminister Jim Berghøy, som mente Fjellsol her tok opp et viktig tema, nemlig grenseoppgangen for hilsing. Berghøy hadde selv nylig skapt stor debatt da han nektet å klemme sin kollega Truls Grinske, men understreket at han gjerne hilste på ham.

42. Moderniseringsministeren

Norges ferske moderniseringsminister, Jo Terje Sanning, begynte å tvile der han satt på første rad hos tenketanken Apropos. Nå skulle han holde sin del av avtalen med statsministeren; han fikk regjeringens viktigste post – moderniseringsminister – bare han gikk med på å ta «kowtow»-ansvaret overfor Kina, den dagen det eventuelt krevdes. Det hadde virket så greit der og da for noen måneder siden, i valgseiersrusen. Hvilken politiker ville ikke bli minister?

Han hadde aldri trodd det skulle gå så kort tid før han måtte til pers. Egentlig hadde han håpet å kunne ta pause fra Kina og menneskerettigheter nå som han var blitt minister. Men statsministeren hadde insistert på at det måtte være han som tok støyten. Sanning var den i regjeringen som hadde gått høyest på banen til støtte for prisen til dissidenten Liu Xiaobo, og derfor ville det ha størst virkning om nettopp han tok krypejobben overfor Beijing. Og nå var altså tiden inne. Det hadde visstnok skjedd såpass mange «positive» bilaterale hendelser i det siste at det kun manglet en ørliten bøying av ryggen, så skulle det være grei skuring igjen for Norge-Kina-forholdet. Sanning hadde vurdert å ta det på høyresidens tenketank, men hadde til slutt følt at det ble dobbeltsvik å krype på hjemmebane. Dessuten hadde det vært så mange merkelig taler hos Apropos den siste tiden, at det spilte på en måte ikke så stor rolle her. Om få minutter skulle leder for tenketanken, Maren Grimheden, introdusere dagens innlegg: «Den nye normalen: Moderne land blander seg ikke inn i andre lands indre anliggender.»

Hele kongeriket været at noe var på gang i den til nå helt fastlåste Kina-konflikten. Nok en gang hadde Grimheden for få stoler i lokalet, og aldri hadde publikum vært så topptungt. Den kinesiske fiskeattacheen og hans lille hoff var på plass. Flere medlemmer av Nobelkomiteen hadde innfunnet seg, og fra det politiske Norge var nær sagt alt som kunne krype og gå av notabiliteter tilstede, blant annet både eks- og nåværende statsminister, samt eks-, eks- og nåværende utenriksminister. Journalisteliten var selvskreven, med NRKs Ove Toft og Aftenpostens Halvard Hellestad i spissen. De hadde for lengst luktet at det endelige knefallet var nært forestående. Sanning var sikker på at de gledet seg.

Selv hadde han aldri i sitt femtiårige liv gruet seg mer. Med ett mulig unntak; da han på ungdomsskolen skulle holde presentasjon for klassen om forplantningslæren. Med Guri, som han var hodestups forelsket i, sittende på første rad. Den gangen hadde resten av klassen fnist og gledet seg stort da han var på vei oppover gjennom benkeradene på vei til tavlen. Mest var de lettet over at de selv hadde trukket et annet tema. Han hadde fått det aller verste – da også. I tillegg hatet han som ung å holde foredrag. Det hadde heldigvis forandret seg. Nå var han en sikker taler som kunne grepene, men den dagen for 37 år siden hadde det rett og slett blitt for mye. Han hadde sett på Guri og umiddelbart skjønt at det aldri kom til å gå bra, så hadde han trukket pusten og latt som han besvimte. Falt rett om og slo hodet i gulvet. Det ble aldri noe foredrag om forplantning i klasse 7A den høsten.

Det ble stille i lokalet, og Grimheden gjorde seg klar til å entre talerstolen. Da hun var på vei over gulvet, startet plutselig en høylytt mumling som fylte hele rommet. Sannings rådgiver ga ham Ipaden sin. Der lyste overskriften: «PST har utvist den kinesiske dissidenten Wang Wei». Sanning måtte lese overskriften tre ganger. Fortsatt var den vanskelig å ta inn. PST hadde deportert den kjente demokratiforkjemperen Wang Wei fra Norge og tilbake til Kina. Har de gått fullstendig fra sans og samling? tenkte Sanning. Hva er det som skjer? Bak ham var journalistene i full aktivitet. De snakket med hverandre eller i mobilen. Stemningen var amper. Flere i publikum hadde begynt å bue. Himmel! De trodde det var en planlagt sammenheng mellom PSTs utvisning og Sannings innlegg. Et slags superknefall. Hadde de visst noe som helst om evnen til koordinering mellom etater og departementer, ville ikke den tanken slått dem i deres villeste fantasier. Men det slo Sanning at da trodde helt sikkert Beijing også på superkomplottet – den ultimate «kowtow». Han snudde seg og så bort på fiskeattacheen, og riktignok – han smilte fra øre til øre.

Grimheden hadde nå mirakuløst nok klart å introdusere dagens taler innimellom all buingen. Sanning hadde ikke noe annet valg enn å sette i gang. Eller hadde han…? Da han endelig sto klar bak talerstolen og så utover forsamlingen – som nå var i harnisk – bestemte han seg. Han trakk pusten, lukket øynene, og lot seg falle bakover.

Wildenvey satt på kontoret da mobilen ringte. Hun visste godt hva som kom til å skje og hadde valgt å stå over frokostmøtet hos Apropos. Sannings tale hadde hun selv skrevet sammen med statsministeren. Ingen store planleggingsmøter denne gangen. Null feilmargin. Bertelsen derimot var på plass for å høre på landets nye moderniseringsminister. Derfor var det rart at han ringte nå. Møtet kunne knapt ha startet der nede. Hun hørte med en gang på pusten til Bertelsen at noe hadde skjedd:

– Vær så snill, ikke si at noe har gått galt nå igjen… nærmest tryglet Wildenvey.

– Ingenting har gått som planlagt her nede, men ta det med ro, alt har likevel gått som det skal – og vel så det!

– Bertelsen, du snakker i gåter, kom deg over på klar tale!

– Sanning besvimte…

– Hva er det du sier! Holdt han ikke talen?? Wildenvey tenkte at nå var det nok. Så snart denne samtalen var over skulle hun ringe sin far og si at hun startet i familiebedriften – på mandag den dag.

– Har du ikke sett nyhetene? Hva er det du holder på med egentlig…?

– Jeg sitter og forbereder frihandelsforhandlingene, som jeg frem til nå hadde regnet med vi skulle ta opp igjen ganske snart, men det kan jeg vel bare legge bort, sa Wildenvey som nå hadde fått opp nyhetene. PST-saken dominerte fullstendig. – Er det mulig?? utbrøt hun.

– Nei, egentlig ikke, svarte Bertelsen. – Ingen vet hva som har skjedd, bortsett fra mediene da, som er overbeviste om at dette er tidenes ultraknefall fra regjeringen. Du kan i alle fall trygt fortsette planleggingen din. Fiskeattacheen strålte som en sol da han forlot lokalet.

Wildenvey trengte frisk luft. Hun tok kåpen og gikk ut. På veien gjennom landskapet var det umulig ikke å få med seg summingen. Alle lurte de på hva som var på ferde. På veien passerte hun også Vegard Bekkens kontor. Mon tro hva han tenkte? Hun holdt seg for god til å stikke hodet inn for å spørre. Skadefryd var ikke Wildenveys stil.

Vegard Bekken klarte ikke å la være. Selv om han hadde skiltes med PST i unåde, måtte han få vite hva dette dreide seg om. Han ringte Pedersen, som for første gang ikke tok telefonen på andre ring. Det varte og rakk før Pedersen endelig svarte:

– Jasså, det er deg ja … du får unnskylde, men jeg har egentlig ikke tid. Har du noe viktig å komme med? Pedersen var mutt i stemmen.

– Om JEG har noe viktig å komme med. Den var god. Kan DU være så snill å fortelle hva som skjer? Er Bokstrand blitt overkjørt av statsministeren? I UD er det full forvirring.

– Om det er noen trøst, så kan jeg love deg at det er minst like ille her. Vi tok feil mann…

– Feil mann?? Hvordan er det mulig? Bekken trodde ikke sine egne ører.

– Vet du hvor mange kinesere som heter Wang Wei? Jo, det skal jeg fortelle deg – tre hundre tusen. TRE HUNDRE TUSEN! Faen! Det er jo flere som heter Wang Wei enn det er bergensere. Pedersen lød som om han var i ferd med å miste forstanden.

– Men det var vel ikke tre hundre tusen på universitetet…?

– Nei, men det var fire. To av dem til og med født i samme året. Vi tok den første og beste. Det slo oss ikke engang at det skulle være flere, men det burde det selvfølgelig gjort – det er jo dette som er hele problemet. Kineserne er overalt, og det stopper ikke. Invasjonen er i full gang, og folk sitter fortsatt bare og glor på tv-skjerm…

Bekken la på. Han orket ikke et ord mer fra PST – hverken om nordmenns tv-vaner eller kinesisk invasjon. Han sveipet nyhetene igjen. For et spetakkel. Ove Toft i NRK og Halvard Hellestad i Aftenposten hadde startet tidenes journalistiske kappløp. De overgikk hverandre i å sable ned regjeringen. Toft ledet hårfint med sin siste overskrift: «Regjeringen koser seg med kamelkjøtt, mens vi andre spyr!»

Dagen skulle for all fremtid bli husket som det store veiskillet – da kongeriket Norge valgte mellom moral og velferd. Velferden vant en knusende seier.

43. Julenissen

Wildenvey stoppet opp midt på Slottsplassen, snudde seg og så nedover Karl Johans gate og videre opp mot Stortinget. Hun hadde nesten like god utsikt som Karl Johan selv der han satt høyt oppe på hesten sin. Han måtte ha lagt merke til det samme som henne – at folk gikk raskere og raskere jo nærmere jul det led. Når vi kom til lillejulaften hadde løpingen startet. Vi var ikke der helt ennå. Wildenvey snudde seg én gang til, sa adjø til Karl Johan, og festet blikket på vaktene som patruljerte foran Slottet. Det er det jeg trenger nå, sa hun til seg selv; ett år der jeg bare marsjerer att og fram. Ingenting tydet på at hun skulle få det. Men noe roligere enn de siste par årene måtte være mulig. De siste månedene hadde lovet godt i så måte.

Etter PSTs utvisning hadde det ikke tatt lang tid før den første norske ministeren siden den kinesiske fredsprisen, ble invitert til Beijing. Det var moderniseringsminister Jo Terje Sanning som fikk æren. Han ble invitert til partiskolen i Beijing for å holde foredraget: «Norge – et forbilde for verden: Innovasjon og bærekraft i den moderne velferdsstaten.» I Beijing var de fulle av beundring for at Sanning hadde gitt alt han kunne for å holde den veldig viktige talen om ikke-innblanding, på tross av at han hadde vært så syk at han faktisk hadde besvimt. Frihandelsforhandlingene var igjen i rute. Norge ble slått av Island når det gjaldt å bli Europas første land til å signere frihandelsavtale med Kina, men lå fortsatt godt an til å bli en god nummer to. Et lite mirakel.

Wildenvey forserte Litteraturhuset og Lorry og fortsatte oppover Bogstadveien. Her hadde flere tyvstartet på småjoggingen. Med nedtrukne luer og oppbrettede kraver føk de mellom butikker og trafikklys. Tung, våt snø lavet ned og ble liggende som hvite epåletter på frakker og jakker. Hun tok av videre hjemover mot Vestkanttorget. Det gikk ikke lenge før hun skimtet lyktene til torgets trofaste juletreselger. I år hadde hun vært tidlig ute. Treet var allerede på plass i stuen. Det fikk ikke hjelpe at Aina klarte seg uten. Single eller ikke, julestemningen nektet hun å hoppe over.

– Gløgg? Juletreselgeren minnet om julenissen selv med et stort og godslig grått skjegg som snøen hadde festet seg i. Wildenvey kunne ha kjøpt hva som helst av denne karen. Han øste i et krus og ga det til henne. – Har du fått pynta treet ditt da, smilte han.

– Javisst, stjerne i toppen og alt, lo Wildenvey tilbake.

– Ikke verst, jeg ser jo at du er en travel dame, der du raser forbi her tidlig morgen og sen kveld. Juletreselgeren nikket anerkjennende, før han forsvant for å hjelpe en familie som hadde blinket ut en tometers edelgran av ypperste sort.

Wildenvey skulle til å ta siste slurk av gløggen da hun kjente en hånd på skulderen. Hun snudde seg og så inn i to velkjente uendelig blå øyne.

– Feng Shui, er du her! datt det ut av henne. – Sorry, jeg mener Wergeland … nei altså Anders, hei på deg… Herregud, er det rart jeg er single? tenkte Wildenvey, jeg klarer jo ikke engang å si hei. Hun kjente varmen i kinnene og følte seg som om hun var åtte år gammel.

– Hei på deg også Bettina, veldig hyggelig å se deg igjen, og gratulerer! Skjønner at det løste seg til slutt med kineserne.

– Jada, til slutt, ikke minst takket være all hjelpen din. Wildenvey hadde plutselig lyst til å stå og drikke gløgg ute i kulden hele kvelden. Wergeland rettet på luen og smilte.

– Jeg tror vi begge vet at mitt bidrag var omtrent på nivå men han som går etter kameramannen og bærer ledningen.

– Ja nettopp, det hadde jo aldri blitt noe film uten han! Nå lo de begge. Wildenvey tenkte at hun savnet ikke en mann. Hun savnet Anders Wergeland. Hun tenkte hardt før hun bestemte seg for å satse alt. Hvis ikke i juletiden, når ellers…?

– Vil du være med hjem og se på juletreet mitt? spurte hun.

– Svært gjerne, svarte Anders.

EPILOG

Bettina Wildenvey kunne i april den påfølgende våren overlevere en ferdigforhandlet frihandelsavtale til utenriksminister Bryne Bringen. Norge ble det første landet i Europa – som ikke var en øy – til å få en slik avtale med Kina. Den historiske avtalen ble signert i Beijing av den norske statsministeren og den kinesiske presidenten. I samme forbindelse ble det arrangert en svært høytidelig seremoni der den norske ambassadøren, Stein Sverdrup, ble tildelt Kinas høyeste utmerkelse; Den dobbelte drageorden. Den kinesiske presidenten fremhevet ambassadørens heroiske innsats for forbrødring mellom mennesker, og hans forbilledlige og utrettelige brobygging mellom store og små land og kulturer. Etter at høytidelighetene var over, ble det tidenes bryllup i Beijing. Verdens beste skiløper, Nordpettern, fikk til slutt sin kinesiske prinsesse. Det kunne han takke Sverdrup for, hadde Nordpetterns nyblivne svigerfar sagt, og lagt til at i 2022 skulle Kina ha et verdensledende skilandslag – der forventet han all mulig assistanse og innblanding fra det norske laget. Meilings norsk var allerede flytende, Nordpetterns kinesisk holdt fortsatt ikke til husbruk. Det er som det skal være, uttalte han til svenske Expressen; «Norge er tross alt verdensledende i det aller meste, svenskene bør også lære seg norsk så fort som mulig.»

Torstein Grapland trakk seg brått og overraskende fra Nobelkomiteen. Kari Live Hultman ble enstemmig valgt til ny leder. Bunnsolide kilder ville ha det til at det hadde blitt furore i komiteen da Grapland hadde foreslått Europarådet, som han selv ledet, til vinner av fredsprisen. Grapland hadde blitt mektig forbannet over prosessen, og da han ble intervjuet av Ove Toft i NRK, klinte han til med et velkjent sitat fra bautaen Gro Harlem Brundtland: «Ingenting henger sammen med noe som helst lenger!» – hvilket skapte en heftig diskusjon rundt hvem som eide hvilket ordtak, og hva som faktisk var et ordtak. Grapland hevet seg over den smålige debatten. De to gode vennene Grapland og Halvard Hellestad har nå startet sin faste programpost, «Moralsk kvarter», på Aftenpostens nett-tv, der de diskuterer små og store dilemmaer i hverdagen. Ryktet vil ha det til at programmet har særdeles mange seere hos PST.

Utenriksminister Bryne Bringen fikk med seg hele regjeringen på reisen til Samoa. Norge var det eneste landet med deltagelse på ministernivå på transvestittkonferansen, men stilte til gjengjeld med 18 ministre – inkludert statsministeren. Den lokale arrangøren var overveldet. Spinndoktor Børre Sol Pettersen ble hjemme for å ta seg av pressen under Dalai Lama-besøket. Sol Pettersen var klokkeklar: En vellykket integrering av minoriteter var helt nødvendig for å få til et fungerende og stabilt samfunn i fremtiden. Her var det uvurderlig kunnskap å ta med seg fra alt de hadde fått til på Samoa. På spørsmål om dette også inkluderte religiøse minoriteter, ble han mer vag, men understreket at det i første omgang gjaldt transvestitter. Det var naturlig nok ikke mulig for noen norsk minister å møte Dalai Lama under Oslo-besøket.

Gelias Lydersen pensjonerte seg fra Nobelkomiteen og utga boken «En sekretær for alle anledninger i øst, vest, nord, sør». En praktisk håndbok for hvordan å være en god sekretær i alle sammenhenger og i alle verdensdeler. Der fant han også plass til et avsnitt om hvilke krav som burde stilles til fremtidige medlemmer av Nobelkomiteen. Det første, og helt ufravikelige kravet, var at de aldri – under noen omstendighet – kunne være tidligere utenriksministre. Det andre kravet var at de måtte komme fra det bitte lille Norge. Landet som aldri kom til å bli invitert til å sitte ved verdens maktbord og diskutere noe som helst av betydning. Det tredje kravet, og det mest åpenbare, var at de måtte kunne engelsk – i tillegg til norsk. Tidligere utenriksminister Jan Gem Strøken syntes kravene var idiotiske. Skulle de følges, ville jo faktisk datteren hans på 14 år være kvalifisert, mens de nordmenn som kunne mest om utenrikspolitikk var utestengt. Strøken foreslo i stedet at det skulle være et krav at medlemmene nettopp var tidligere utenriksministre. Han ville også ha inn et ekstrakrav om at lederen for komiteen måtte kunne snakke flytende fransk. Det dreide seg faktisk om å bevare europeiske verdier, som nå var på vikende front i verden.

En annen som hadde pensjonert seg, var den kinesiske fiskeattacheen. Han ble stadig sett i den norske ambassaden i Beijing. Der hadde han fått sin egen faste plass i det største møterommet. Så sant det ikke var møter på gang fikk han lov å sitte der i fred og ro, nyte sin te, og beundre den sølvblanke atlanterhavslaksen som hang på veggen. Ved siden av den legendariske rekordfisken hang ambassadens eget slagord – «Alt er mulig for Norge».

Les forrige del av «Eselet og dragen»: «Sport og spetakkel»

Her finner du hele «Eselet og dragen».(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.