Utsiktene for klimaet og miljøet er ikke mye å le av. Tony Juniper, som har stått i spissen for den britiske miljøbevegelsen i over 15 år, humrer likevel.

Han snakker om sin nye bok, «What Has Nature Ever Done For Us?», og hvordan han har knabbet tittelen fra Monty Pythons filmklassiker «Life of Brian».

– Du husker den scenen der John Cleese spør «What have the Romans ever done for us?», sier han ivrig.

– Jeg så for meg en finansminister, litt som George Osborne, med planer om å åpne opp for gassboring eller fire på sprøytemiddelrestriksjoner. Han står der i departementet sitt og sier «Hva har naturen noensinne gjort for oss?». Og så kommer det, vet du, fra embedsmennene rundt.

Juniper ramser opp:

– Hmm. Du har jo vannrensesystemet, pollineringen av avlinger, karbonlager, sykdomsforebygging, skadedyrkontroll, flombeskyttelse...

Mer humring.

– Det er gjort beregninger som viser at naturens tjenester er verd hele 100.000 milliarder dollar i året, nesten det dobbelte av det globale bruttonasjonalproduktet.

Strandlektyre
Det er nettopp verdien av naturens tjenester i hard valuta som er tema i Junipers bok, som på lettlest vis tar for seg alt fra våtmarkers rolle i flombeskyttelse til jordbakterienes bidrag til antibiotikaforskningen. Målet er å gi ny ammunisjon til en trøtt miljøbevegelse.

– Altfor lenge er vi blitt fortalt at vi må velge mellom økonomisk vekst på den ene siden og naturvern på den andre. Det er farlig og feil. Bev#229 av natur er nemlig helt grunnleggende for økonomisk vekst, og det må derfor bli slutt på å se miljøvern som en bremsekloss for økonomisk utvikling, sier Juniper.

– Jeg vil synliggjøre oppgavene naturen utfører for oss, oppgaver den gjør helt gratis, og som derfor, dessverre, tas for gitt. Det er på tide å begynne å sette pris på disse tjenestene.

Boken har slått an. Den ble raskt en Sunday Times-bestselger, og ifølge en undersøkelse gjort av markedsanalysebyrået ComRes var den også yndet lesestoff for Storbritannias parlamentarikere i sommer. Blant liberaldemokratene lå den på førsteplass.

– Det er jeg veldig glad for. Politikere må begynne å ta verdien av naturens tjenester med i beregninger og planlegging. Hvis ikke, kan det koste dem dyrt, sier Juniper.

Dyre gribber
I India, for eksempel, viste det seg at gribbene, disse uglesette åtseleteren, gjorde en verdifull jobb innen renhold og sykdomsforebygging. Men det var først da de forsvant at dette kom for en dag. Juniper forklarer:

– På 90-tallet begynte dyrleger på landsbygda å gi den betennelseshemmende medisinen diclofenac til kuer og bøfler. Det fikk uante konsekvenser.

Gribbene fikk i seg medisinen da de spiste døde skrotter. De tålte den ikke og ble så godt som utryddet. Dermed kunne de ikke lenger utføre jobben med å spise dyrerester, og villhundene tok over. De fikk gode forhold, bestanden økte, og følgen ble at flere ble bitt og fikk rabies. En gruppe forskere fra University of Bath og Institute of Economic Growth i India har konkludert at tapet av gribbene kostet det indiske samfunnet over 30 milliarder dollar.

– Tenk! Denne tjenesten hadde før vært helt usynlig, sier Juniper og går over til bier.

– Bier er livsviktige for pollinering av avlinger og dermed for klodens matforsyning. I Sichuan-provinsen i Kina forsvant mesteparten av biene på 80-tallet, hovedsakelig på grunn av overdreven bruk av kjemiske sprøytemidler. Her må jobben gjøres for hånd av 40.000 arbeidere. Det er tragisk og ironisk. Kjemikaliene skulle øke avlingen, men virket motsatt.

Ny interesse
Teorier rundt naturkapital og verdien av såkalte økosystemtjenester stammer fra 70-tallet.

Selvet utrykket «naturkapital» dukket først opp i boken «Small Is Beautiful» av den britiske økonomen E.F. Schumacher i 1973, og økologiske økonomer som Herman Daly og Robert Costanza har i flere tiår hevdet at verdens økonomiske systemer må sees som en del av klodens økosystem. Nå er disse tankene på vei inn i hovedstrømmen.

– Vi har nå initiativer som The Economics of Ecosystems and Biodiversity (TEEB), som jobber med å få naturens verdi med i regnskaper og beslutningstagning. Og i høst skal det holdes en global konferanse om naturkapital i Edinburgh, etter økt interesse fra næringslivet.

Juniper påpeker at flere næringslivsledere har fått øynene opp for naturens verdier.

– På 90-tallet var såkalt «corporate social responsibility» mest grønn pynt for omdømmet, men nå har dette endret seg. Å drive bærekraftig er blitt et strategisk viktig valg, sier Juniper og fortsetter:

– Selskaper som Unilever og Nestlé selger te og kaffe.

De er avhengige av fruktbart jordsmonn og stabil vannforsyning og må forholde seg til et klima i endring. Deres suksess er avhengig av en sunn, fungerende natur.

Han forteller om Unilevers svære teplantasjer i Kenya og Tanzania. Her jobbes det med naturen, ikke mot.

– Der er det skog rundt teplantasjen. Den holder ikke bare på vann, stanser erosjon og hindrer gjødsel i å forurense elvene. Skogen huser også fugler, som tar seg av skadedyr, slik at det ikke trengs sprøytemidler. Plantasjen drives med gamle metoder som virker, sier Juniper og legger til at på det mer hjemlige plan har han fuglekasser i egen hage.

Ikke bare for fuglekvitterets skyld, men for å ha effektiv skadedyrkontroll på frukttrærne sine.

Et annet firma som tenker på naturkapital, er sportsmerket Puma.

I 2011 lanserte selskapet et miljøregnskap som viste kostnaden av selskapets effekt på miljøet; alt fra gjødselbruk i kvegfôrproduksjon til utslipp fra transport av skoesker måtte med.

Poenget var å få full oversikt over de miljømessige kostnadene av enhver forretningsbeslutning, for så å kunne bedre situasjonen over hele leverandørlinjen.

Daværende toppsjef Jochen Zeitz snakket om nødvendigheten av et paradigmeskifte i selskapets forretningsmetoder, der økosystemtjenestene bevares og firmaets fremtid dermed sikres. Zeitz jobber nå med å rulle ut miljøregnskapet til resten av sports- og luksusmerkene i Pumas morselskap, Kering.

– De legger to og to sammen. Det er oppløftende.

Raske penger
Ikke alle er like overbevist om at teorien om naturkapital er naturens redning. Skeptiske røster, som Anne McElvoy, en av magasinet The Economists redaktører, mener at dem som betaler regningen

for tapt naturtjeneste, en regning som ofte bygger på omstridte tall og er langsiktig, langt fra er de samme som kan tjene raske penger på å utnytte naturen.

Yasuni nasjonalpark i Ecuador, for eksempel, stiller med et av verdens rikeste dyre- og planteliv og er en skattkiste for forskere. Nå ser det ut til at det blir grønt lys for oljeboring der. Ecuadors president prøvde riktignok å tromme sammen et spleiselag for å la oljen ligge, men måtte nylig gi opp og åpne for utvinning.

Juniper, som snakker via Skype fra kjøkkenet sitt i Cambridge, rister som en trykkoker.

– Tankene om naturkapital er ingen magisk løsning, men ved å synliggjøre de økonomiske verdiene naturens tjenester står for, kan vi begynne å gjøre ting annerledes. Vi må skjønne at naturen er en kapital som kan gi god avkastning, men at den må forvaltes riktig. Vi skal tross alt ha plass til ni milliarder mennesker her.

Gammel papegøye
Kanarifugl, fasan, gås, katt og slange. Da Tony Juniper vokste opp i Oxford, var han besatt av dyr. Han studerte zoologi, tok en mastergrad i naturvern og ble en av verdens ledende eksperter på papegøyer, før han endte som toppsjef i den britiske delen av den internasjonale naturvernorganisasjonen Friends of the Earth. Og som sitt favorittdyr, papegøyen, er han blitt ekspert på å gjenta det samme budskapet, dag etter dag. Hvordan holder han koken?

– Jeg er en knallhard optimist. I mange år kvernet miljøbevegelsen med at alt går til helvete og at det er vår egen feil. Etter en stund orket ikke folk å høre etter lenger. Så jeg ser på det positive, sier han.

– Jeg synes Norges innsats med å tilby milliarder i pengestøtte for å bevare regnskog i land som Brasil og Guyana er et stort skritt i riktig retning. Og Costa Rica, som de siste 20 årene både har doblet skogsarealet sitt og bruttonasjonalprodukt per person, viser at vern og utvikling kan gå hånd i hånd.

Juniper forteller at arbeidet med boken har gitt ham ny begeistring for den eneste planeten vi har til rådighet.

– Bare tenk på planktonet.

Han ser ut mot en imaginær horisont.

– Når jeg ser ut over havet, tenker jeg ikke på utsikten, men på planteplanktonet som flyter rundt der ute. Disse bittesmå organismene har en dramatisk innflytelse på dagliglivet vårt. De lager faktisk halvparten av luften jeg bruker mens jeg snakker nå! Og er med på å lagre en tredjedel av CO2-utslippene fra fabrikker og kraftverk. Men de gjør enda mer; de er grunnlegende i næringskjeden som blir til fisk vi spiser, og de frigjør et stoff som gjør at det dannes skyer. Dermed er de med på å distribuere livsviktig regnvann, vann som gir oss avlinger og fyller reservoarer for gjenvinnbar vannkraft.

Juniper tar en pustepause.

– Absolutt alt henger sammen. Det er overveldende.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.