Anmeldelse: «Mountain» av Jennifer Peedom

Allerede tidlig i «Mountain» vil noen av oss gi etter for den lammende ilingen i bena og et mildt anfall av vertigo idet en ung mann uten sikring krøller skotuppene fast i den glatte fjellveggen flere hundre meter over flatmark – i alle fall ser det sånn ut – og slipper taket med begge hender mens han smiler.

Han blir stående, men det gjelder ikke alle som figurerer i denne dokumentaren om fjellets voldsomme tiltrekningskraft på de aller fleste av oss, enten vi ønsker å nå toppen eller bare se på den.

Everest-køen

For to år siden laget den australske regissøren Jennifer Peedom dokumentaren «Sherpa», en visuelt ganske enestående, men også sterkt politisk film som nok fikk dem som så den, til å tenke annerledes om alskens Everest-ekspedisjoner. For det første er det ikke lenger ukjent terreng, om enn uberegnelig. For det andre er ikke det å forsøke å bestige verdens mektigste fjelltopp noen eksklusiv ekspedisjon – det er mer som å stå i kø. Og for det tredje endrer det små, tradisjonelle samfunn nærmest til turistfeller, og følgene for de lokale innbyggerne er store.

Skjønt denne gangen er ikke Peedom like indignert; hun stiller seg mer undrende til de mange risikotagerne som beveger seg i fjellene, enten de nå bestiger topper for så å hoppe ut fra dem, sykler ned loddrette heng, kjører på ski midt i snøras man uvegerlig utløser selv, går på line mellom to utspring eller henger flere hundre meter over bakken etter blodige fingertupper.

Og selv massefenomener kan være underlig vakre når de er filmet fra uventede vinkler, som her.

Klassisk akkompagnement

For det er tross alt fjellene, de tilsynelatende utilnærmelige mastodontene som var her lenge før oss og kommer til å være her lenge etter at vi er forsvunnet, som spiller hovedrollen i «Mountain».

De akkompagneres av Australian Chamber Orchestras mektige fremførelser av kjente, klassiske toner – Edvard Grieg er representert med Holberg-suiten – og et manus som er sobert lest av Willem Dafoe. Det er nesten som om Dafoe er villet tilbakeholden med den mest banale filosoferingen, og godt er det for de av oss som er en smule allergiske mot utsagn av typen man får kjøpt på Nille som små skilt til å henge opp på veggen: «I dag er den første dagen i resten av ditt liv», og lignende.

De myke, slagordsmessige påstandene makter likevel ikke å ødelegge for en ukonvensjonelt filmet dokumentar som i det store og hele består av bilder av fjell: snøkledte og uinntagelige, skjult i tåke eller badet i sol, skogkledte og myke eller søyler i et ørkenlandskap.

Spektakulære tagninger fra droner eller helikopter knytter verdens ulike fjellandskap sammen og blir en demonstrasjon av hvorfor noen fascineres så mye av dem at de er villige til å risikere livet for å oppleve dem fra andre steder enn ved foten i lavlandet.

*(Vilkår)