En gruppe menn, alle krigsveteraner fra det tidligere Jugoslavia, er samlet på et høyfjellshotell i Bosnia-Hercegovina utenfor sesongen til gruppeterapeutiske øvelser i regi av en fredsorganisasjon. Målet er å jobbe seg gjennom traumene ved hjelp av psykodrama: Man forteller sin historie, og deretter får alle roller som de bytter på, slik at hver og en skal få kjenne på de andres situasjon.
Så spørs det på motivasjonen. Vi forstår at de har fått betalt for å være med. En av kroatene forsvinner fra det avsidesliggende hotellet i raseri etter at han ikke får sympati for sin holdning om at fedrelandet går foran alt, absolutt alt. De andre prøver å følge opplegget mens de føler hverandre på tennene; hvem har opplevd hva? Hva har de andre vært med på?
Fakta: «Menn skal ikke gråte»
Bosnia/Kroatia/Slovenia/Tyskland 2017, originaltittel «Muskarci ne placu», regi Alen Drljevic, spilletid 98 minutter, sensur 12 år, norsk premiere 19. januar.
Med: Boris Isakovic, Leon Lucev, Emir Hadzihafizbegovic, Sebastian Cavazza, Ermin Bravo og flere.
Fylleslag og sang
Det blir et intenst kammerdrama der skuespillerne fra hele det tidligere Jugoslavia gir sitt beste til en historie som ikke slutter når filmen gjør det. «Menn skal ikke gråte» er som en geysir om krigens langtidsvirkninger: små utbrudd, ulmende hvile, plutselig voldsomt eruptiv. Og et fylleslag i det ellers alkoholfrie arrangementet setter historien i relieff, på grunn av den bakgrunnen de tross alt deler. Har man vært på et sted der eksjugoslaver fra flere nasjoner er samlet, har man ganske sikkert lagt merke til at ingenting kan simulere forbrødring som en gammel slager fra før krigen brøt ut, fra den gangen de alle var jugoslaver, og etniske og religiøse motsetninger tilsynelatende ikke fantes.
Kino eller sofakveld? Les alle film- og serieanmeldelser her
Så også i denne filmen, som har en nesten dokumentarisk tilnærming og billedspråk. Det pyntes ikke på noen ting, langt det vakreste, mest opplagt regisserte vi får se er soloppgangen fra hotellet og utsikten fra et minnesmerke over falne serbere. Om opptakene av psykodramaet er rufsete, er det mest slående at man får lyst til å lukke øynene for å slippe å se det man bare er blitt fortalt. Det indre blikket er skånselsløst.
Overveldende virkelighet
«Menn skal ikke gråte» er Alen Drljevics første spillefilm; han har flere prisbelønte dokumentarer på samvittigheten, men måtte kanskje ty til fiksjonen for å få satt ord på den virkeligheten som mange fortsatt opplever som overveldende.
Muligens var det avgjørende at den norske regissøren Jon Haukeland var utenforstående da han laget dokumentaren «Reunion» i 2006, der tematikken var noe av den samme. Men i «Menn skal ikke gråte» er megleren også en slags utenforstående, skjønt han har befunnet seg i Slovenia mens krigen raste på resten av Balkan. I dette tilfellet gir det ham ikke noen fordeler. For hva vet egentlig han?
Samtidig som «Menn skal ikke gråte» er helt spesifikk i sitt valg av åsted så å si, er den også en generell betenkning over hva man tar med seg fra en voldsom, bitter og grusom erfaring og hva man velger å føre videre til neste generasjon. Og den neste.
* (Vilkår)