Anmeldelse av «Phantom Thread»

«Phantom Thread» åpner enkelt med en halvtotal av en ung kvinne i det blafrende lyset fra en peis. «Reynolds har gjort alle mine drømmer til virkelighet», sier hun til en skikkelse som ikke blir avslørt før langt senere. Vi skjønner ganske raskt at kvinnen er Alma (Vicky Krieps), men at klesdesigner Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis) har oppfylt hennes drømmer, er lenge vanskelig å tro.

For Reynolds er ikke bare elsket og beundret blant Europas sosietet og kongelige (handlingen er vagt plassert på 1950-tallet), han er en nærmest besatt mann som tar sine rutiner like alvorlig som sitt rykte, og han er enehersker i sitt rike: et stort og klassisk townhouse som bestyres av søsteren Cyril (Lesley Manville).

Hevn eller balanse?

Da Reynolds kaster sitt blikk på Alma, er hun den siste i en lang rekke muser som Cyril sender ut av huset når de har mistet nyhetens interesse. Almas kjærlighet synes fåfengt, men hevnen er søt og en anelse bitter – eller kanskje er det balansen i forholdet som gjenopprettes ved en vri vi knapt så komme.

Tittelen «Phantom Thread» er ikke bare en direkte referanse til skredderens mulighet til å sy skjulte beskjeder inn i falden på kjolen eller i fôret på en dress; den er et tydelig hint om alle de usynlige sømmene som fester «Phantom Thread» til filmhistorien. Det ustyrtelig komiske navnet Woodcock bringer oss i retning av Alfred Hitchcock. Hans kone het også Alma, og «Phantom Thread» beveger seg etter hvert på thrillerens grense mellom liv og død. Samtidig nikker regissør Paul Thomas Anderson mot filmskaperne Powell og Pressburgers mest kjente film «Stairway to Heaven (A Matter of Life and Death)» fra 1946. Og så videre.

Woodcocks personlige sider er inspirert av designeren Cristóbal Balenciagas seksuelle askese og høye status blant andre storheter i moteverdenen, og av designeren James Charles’ tendens til å straffe haute couture-klienter som ikke oppførte seg som de skulle når de bar hans klær.

Filminteressert? Les mer om film her

Kostymeseier

«Phantom Thread» kom til festen med seks Oscar-nominasjoner, men ble bare belønnet for kostymedesignet. Om man trekker litt i løse tråder, rakner kjolestoffet; «Phantom Thread» viser seg som en nokså overfladisk romanse mellom en plaget, misogyn kunstner med sykelig morsbinding som kontrollerer og misbruker alt og alle rundt seg – og en ung kvinne med perfekt modellkropp som drømmer om å være dronningen i et rike der det bare er plass til kongen.

«Phantom Thread» er like morsom som den er velspilt og vakker. Paul Thomas Anderson har selv filmet hvert av de nøye uttenkte tablåene; særlig trappene i huset og de tilliggende rommene er utnyttet både filmatisk og teatralt – og gjør dette til en film som nytes mens man ser den, for dens visuelle kvaliteter og lydsporet. Og for at man nesten skvetter i kinosetet når Daniel Day-Lewis smiler. Når så vi sist en av hans rollefigurer gjøre det?

Men bortsett fra alle referansene er «Phantom Thread» ikke mye mer enn et spinn av myk silke, et florlett og elegant slør over en filmhistorisk hyllest. Uansett hva Anderson-entusiaster måtte forsøke å fortelle deg de nærmeste ukene, må du ikke la deg forlede til å tro at det finnes noen psykologisk dybde her, noe visdom å hente, eller at kunsten og melodramaet inngår i noen slags høyere enhet. Skal man være riktig ondskapsfull, kan man si at dette er som en hvilken som helst banal kjærlighetshistorie mellom skjønnheten og udyret, bare fortalt langsommere og med forførende visuell kløkt og ubetalelige replikker.

'(Vilkår)