Anmeldelse: «Den skyldige»

Asger Holm (Jacob Cedergren) sitter på alarmsentralen 112 i København; han er midlertidig suspendert fra sin stilling som patruljerende politi, og anstrenger seg ikke for å skjule sin forakt for kontorjobben. Han strekker seg til og med til å gjøre narr av innringere som han mener opptar tiden hans med ikke-problemer.

Men så ringer Iben (Jessica Dinnage). Asger forstår det slik at hun er bortført av sin eksmann og befinner seg i varebilen hans på vei til ukjent bestemmelsessted. Han får henne til å late som om hun snakker med sin lille datter mens han fisker opplysninger ut av henne. Forbindelsen blir brutt.

Ikke mønsterpoliti

Holms jobb er for så vidt å ta imot telefoner og sende opplysningene videre til rette instans, men vi skjønner tidlig at han ikke er så opptatt av å følge regler. Grunnen til at han sitter på alarmsentralen og ikke i patruljebilen, er at han har vært involvert i en episode han og partneren dagen etter skal avhøres om.

Holm gir seg i kast med selv å etterforske Ibens sak, mens han bjeffer kommandoer til de ulike politisentralene og til og med til sin partner – som later til å være nokså full og ikke i tjeneste. Men det står liv på spill.

Hele handlingen utspiller seg gjennom telefonsamtalene og i ansiktet på Asger Holm; det er en formidabel demonstrasjon av at det ikke er nødvendig med massevis av ytre action for å få publikum ut på stolkanten.

Bildene som dukker opp på netthinnen, suppleres av Jacob Cedergrens ansikt. Han er et uvisshetens speil for oss, samtidig som rollefiguren Asger Holm kjemper med sine demoner.

Han er egenrådig, sta, en sånn som er sikker på at ting ikke blir gjort om han ikke gjør det selv.

God, gammel idé

Ideen er ikke ny, men det betyr ikke at den er uttømt. Vi husker både «Phone Booth» med Colin Farrell, eller «Buried» med Ryan Reynolds, der handlingen foregår henholdsvis i en telefonkiosk og i en begravet kiste. Eller Steven Knights «Locke» fra 2014, der Tom Hardy kjører bil i halvannen time mens grunnen til at han befinner seg på veien, avsløres av telefonsamtaler underveis. Felles for alle er at manuset er nødt til å være godt – og skuespilleren må være utmerket.

Holm ringer og ringer, snakker og snakker, og det eneste vi kan se på lerretet, er nettopp det, samt skjermen med alarmsentralens GPS-sporing av innringernes telefoner.

Den svenske regidebutanten Gustav Möller har sin filmutdannelse fra Danmark, der han også er bosatt. Hans aller første kinofilm har slått ned som en bombe i produksjonslandet – og er dessuten solgt til 90 land.

Det skyldes blant annet at manuset inneholder så mye mer enn det vi kan se; «Den skyldige» leker seg med scenarioer som kan synes opplagte, og nyanserer bildet med ørsmå fakter, som Holms blikk, eller en nølen i den andre enden av linjen.

Tittelen har dessuten dobbel bunn; det er ikke opplagt hvem den sikter til, eller om merkelappen kan festes til flere enn én. Den vender dessuten oppmerksomheten mot publikums egne, indre bilder og hvordan vi umiddelbart tolker opplysningene vi får.

Ren thriller

Kanskje beundrer vi Asgers besluttsomhet og handlekraft. På den annen side var det kanskje nettopp besluttsomheten som skaffet ham en suspensjon i utgangspunktet. At folk er villige til å gjøre drastiske ting uten å ha den hele og fulle oversikten over situasjonen, er en relativt vanlig utfordring.

«Den skyldige» er en emosjonell berg-og-dal-bane innenfra et grått og pregløst rom og en thriller i sin aller enkleste og reneste form.

* (Vilkår)