Anmeldelse: «Robin Williams: Come Inside My Mind» på HBO

Det er gått nesten fire år siden komiker og skuespiller Robin Williams tok livet av seg i en alder av 63. Siden han ikke etterlot seg noe brev, har det vært spekulert mye på hvorfor en fenomenalt fremgangsrik stjerne valgte å gjøre slutt på det for egen hånd.

Marina Zenovichs dokumentar kommer i nærheten av et svar.

En mann som så tydelig levde og åndet av den latteren kan kunne frembringe i nær sagt en hvilken som helst situasjon, var bokstavelig talt livredd for å miste grepet om sitt publikum, kanskje spesielt etter at han fikk diagnosen Parkinsons (en diagnose som viste seg å være feil, det ble oppdaget under obduksjonen at han i stedet hadde Lewy-Body-demens).

Bred karriere

Om filmen ikke helt holder hva tittelen lover, er «Robin Williams: Come Inside My Mind» et kronologisk innblikk i en bemerkelsesverdig karriere, et broket privatliv og et rusmisbruk som av og til kom helt ut av kontroll.

Filmen dveler ikke ved de personlige nedturene, skilsmissene, hjerteoperasjonen eller noen av de mer tvilsomme rollevalgene på det store lerretet så vel som i tv-ruten – men for de av oss som har fulgt ham, forteller filmen for så vidt mellom linjene hvordan det kunne ha seg at han kastet seg over det meste som kom hans vei.

Det virker ikke urimelig å anta at Williams ikke var utrustet med den roen som skal til for å ta en tenkepause innimellom.

Et kort, men poengtert intervju med Mark Romanek, som regisserte Robin Williams i «One Hour Photo» i 2002, sier mye om hva vi trenger å vite om hva som fikk komikeren til å tikke og gå: Ofte lot han Williams showe seg gjennom noen ablegøyer som fikk hele settet til å le, før han satte i gang neste scene. Endorfinene fra latteren ga hovedrolleinnehaveren en spesiell glød som kledde rollen.

Williams kunne ikke snakkes inn i den rette stemningen; det var direkte respons som gjorde susen.

I noen av arkivopptakene Zenovich har inkludert, gjør det nesten vondt å se Williams nærmest brøle seg desperat til latter; i andre, senere opptak aner vi en mann som sparrer med frykten for ikke lenger å få det til.

Unikt miljø

«Robin Williams: Come Inside My Mind» gir også et innblikk i komiker- og improvisasjonsteatermiljøet i California på 1970-tallet, som den dag i dag setter sitt preg på store deler av USAs underholdningsindustri.

Da Robin Williams skled inn i et miljø som i utgangspunktet var litt skeptisk til den skoleflinke duracellkaninen, ble han kjent med Jay Leno, Whoopi Goldberg, Steve Martin, David Letterman, Billy Crystal og mange, mange andre.

Intervjuene med komikerkollega Billy Crystal er innsiktsfulle og rørende; de var nære venner i en mannsalder, og Crystal deler mange øyeblikk fra en sterk bromance, i tillegg til noen av meldingene Williams la igjen på telefonsvareren hans oppigjennom årene – inkludert den aller siste.

Ellers kan det se ut som om Robin Williams var en mann med veldig, veldig mange bekjente. Regissør Zenovich ser ut til å ha villet fokusere på en karriere heller enn på de personlige relasjonene, og hun holder de sentimentale øyeblikkene på armlengdes avstand.

Den eldste sønnen Zak bekrefter vårt inntrykk av at Williams var en mann som bare var lykkelig på ordentlig så lenge han fikk andre til å le.

Og akkurat det er ikke nødvendigvis noe å le av.

* (Vilkår)