Anmeldelse: «BlacKkKlansman», regi Spike Lee

«BlacKkKlansman» er basert på «some fo’ real, fo’ real shit», forteller åpningsvignetten oss, og den skitten er det den pensjonerte politimannen Ron Stallworth skrev sine memoarer om i 2014. Boken «Black Klansman» forteller om hvordan han som svart politibetjent lurte Ku Klux Klan til å ta ham opp som medlem i 1979.

Destillert virkelighet

Selvfølgelig var ikke virkeligheten helt som Spike Lee gjenforteller den. Det var nok ikke bare én av kollegene som oppførte seg som en drittsekk da den første afroamerikanske betjenten fikk jobb i Colorado Springs-politiet. Det var heller ikke slik at han var på ett møte i den svarte studentforeningen før han fikk klarsignal til å infiltrere Ku Klux Klan. Han var undercover hos Black Power i tre år før muligheten bød seg hos klanen – eller «The Organization», som de foretrakk å kalle seg. Kollegaen som fysisk møtte klanen, var ikke jøde som i filmen, og det oppsto aldri noen situasjon der Ron Stallworth var tvunget til å avverge at kollegaen ble avslørt ved å kaste en stein inn gjennom vinduet der møtet fant sted.

Men det er ikke det som er poenget. Spike Lee gjenkjenner Stallworths historie som en så å si deprimerende presis måte å måle temperaturen på raseskille og -identitet i dagens USA ved å trekke linjene fra Black Power-bevegelsen og de hvite hatgruppene fra 1970-tallet til nåtidens tilsvarende grupperinger: Black Lives Matter og alt-right.

Høylytt og lavmælt

Om ikke det var ambisiøst nok, draperer Lee «BlacKkKlansman» som populærunderholdning av ypperste klasse og forteller sin destillerte og raffinerte versjon med klang og rytme som i en komedie. Ikke minst avvæpner han potensielle kritikere med selv å bringe inn hvordan populærkulturelle uttrykk som blaxploitation-filmer er med på å reprodusere og befeste stereotype forestillinger om hva det vil si å være afroamerikaner. Han bringer dessuten inn en filmatisk kilevink av de aller verste ved å la et KKK-møte kulminere med begeistret fråding over D.W. Griffiths rasistiske klassiker «Birth of a Nation» fra 1913.

Filminteressert?Les alle filmanmeldelser her

«BlacKkKlansman» åpner med klipp fra den romantiserende sørstatsfilmen «Tatt av vinden» og går deretter til en sint, hvit mann i Alec Baldwins skikkelse som øver på en tale skapt av de av borgerkrigens retoriske vrakrester som fremdeles flyter. En tale som forvrenger den virkeligheten han lever i med skjellsord og begreper som ikke egner seg for gjentagelse; en tale som på samme tid er en kalkulert trussel og et vitnesbyrd om nesten grenseløs uvitenhet og politisk villfarelse.

Feil hvit

Men Lee bringer også en mer lavmælt ettertenksomhet inn i handlingen ved å la Stallworths kollega Flip Zimmermann (Adam Driver) innrømme at han aldri egentlig har tenkt noe særlig på sin jødiske bakgrunn før han ble konfrontert med klanens hvitglødende jødehat. Han fikk ingen jødisk oppdragelse, og familien feiret ikke jødiske høytider: «I was always just another white kid». Hvordan vi oppfatter oss selv og andre, er ikke løsrevet fra hvilke signaler ens fremtoning gir. Flip rystes i løpet av handlingen over å være hvit på feil måte.

Et klimaks nærmer seg forviklingskomediens slapstickscenario, og idet vi tror filmen er i ferd med å tone ut i godmodig, humrende forbrødring, gir Lee oss en ørefik til. Vi vet at det tankegodset vi for ikke lenge siden trodde lå på historiens søppelhaug, har vært der hele tiden. Å se hvor livskraftig det er, er verdt påminnelsen.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.