Anmeldelse: «Beautiful Boy«

«Beautiful Boy» befinner seg et sted midt imellom den harde virkeligheten og den sentimentale bearbeidelsen av et voldsomt og vedvarende traume. I bunnen ligger to gjensidig utfyllende memoarer skrevet av far og sønn David og Nic Sheff: «Beautiful Boy: A Father’s Journey Through His Son’s Addiction» og «Tweak: Growing Up on Methamphetamines» kom begge ut i 2008, og manuset regissør Felix van Groeningen har skrevet ivaretar en rytmisk ond sirkel av misbruk, rehabilitering, tilbakefall, misbruk, rehabilitering og tilbakefall.

Uhåndgripelig fiende

I den sirkelen ligger fortvilelse, håp, skuffelse, utmattelse, sorg, sinne og mye kjærlighet. Og regissøren velger å fortelle historien ved å hoppe frem og tilbake i tid som for å si at følelsene den frembringer ikke er lineære. Den første scenen viser forfatteren David Sheff (Steve Carell) på besøk hos en medisinsk forsker (Timothy Hutton) fordi han har bestemt seg for å bruke sine journalistiske ferdigheter til å finne flest mulig kalde, harde fakta om det som har kjørt hans skoleflinke, kreative sønn Nic (Timothée Chalamet) i senk. Han vil den uhåndgripelige fienden til livs, men får nedslående svar. Den unge mannen som begynte å eksperimentere litt med marihuana i 12-årsalderen, har i flere år allerede jaget det kicket den aller første dosen med metamfetamin ga ham. Forskningen viser at muligheten for å rehabiliteres er forsvinnende liten.

Deretter flytter handlingen seg frem og tilbake mellom ulike tidsperioder i forholdet mellom far og sønn, og ved å hente opp de tilsynelatende mest betydningsløse detaljene fortelles en historie om et far og sønn-forhold som er solid, åpent og godt, et sånt som man skulle tro ville overleve alle prøvelser.

Denne måten å fortelle på gjør oss også oppmerksom på endringer som kanskje ellers ville vært usynlige for oss. Nics åpne, intelligente ansikt ser så annerledes ut når han lyver. Vi ser det, faren hans ser det, selv tror han at han skjuler det, og kanskje ville vi ha trodd ham om vi ikke var blitt kjent med ham på den måten regissøren legger til rette for.

Gripende roller

Timothée Chalamet gjør en bemerkelsesverdig rolle etter å ha imponert i «Call Me By Your Name» tidligere i år, og man kan knapt tenke seg en mer sømløs overgang fra komedie til drama som den Steve Carell gjør her. Og «Beautiful Boy» lener seg på dem i den grad at det er helt nødvendig at de lykkes. Mange av de andre rollene er sketsjaktige, selv om Maura Tierney som Davids andre kone og stemor Karen gjør det hun kan for å klemme litt dramatisk potensial ut av rollen sin. Bruken av musikk er heller ikke alltid vellykket. Tanken ser ut til å understreke hva som binder generasjonene sammen og hva som skiller dem, men noen ganger er budskapet litt for påtagelig og ligger dessuten for høyt i lydbildet slik at oppmerksomheten trekkes vekk fra dialogen.

Kjernen i dramaet lar seg ikke bryte ned av svakhetene, og de to hovedrolleinnehaverne har en usedvanlig kjemi som ikke virker innarbeidet, selv om den naturligvis er nødt til å være det. «Beautiful Boy» er en film om at gode intensjoner og sterke følelser kan bringe deg langt, men ikke nødvendigvis i mål. Og den historien fortelles svært godt.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.