Anmeldelse: «Jordmoren», regi Martin Provost

Det er to bemerkelsesverdige skuespillere som møtes på lerretet for første gang når regissør Martin Provost bringer Catherine Deneuve og Catherine Frot sammen i «Jordmoren». Førstnevnte trenger knapt noen nærmere presentasjon, mens Catherine Frot er en solid gjenganger på det store lerretet i hjemlandet om hun ikke er like kjent for oss; siden filmdebuten i 1980 har hun vært nominert til en lang rekke priser og vant César som beste skuespiller for tittelrollen «Marguerite» i fjor.

I «Jordmoren» spiller Frot Claire, en kvinne som gir alt på jobben ved en fødeklinikk som er i ferd med å skulle erstattes av en mer strømlinjeformet drift. Hun er dedikert og flink og gjør motstand mot det teknologibejaende spøkelset som truer. Hun har en sønn (Quentin Dolmaire) som er rede til å avslutte medisinstudiene for å følge i sin mors fotspor.

Og så dukker Beatrice (Deneuve) opp. Hun er en fri sjel som røyker, gambler og drikker, og dessuten er hun Claires fars tidligere kjæreste og – mener Claire – grunnen til at faren begikk selvmord etter at Beatrice var ute av bildet. Med hjernesvulst er Beatrice kommet for å gjøre det godt igjen, men da hun finner ut at det er for sent, kaster hun sin omsorg over på Claire. Det vil Claire ikke ha noe av. Beatrice er imidlertid ikke en kvinne som tar nei for et nei.

Det kan være at en god del av hendelsene i «Jordmoren» stammer fra et ønske om å utnytte den franske tittelens doble betydning; «sage femme» betyr jordmor, men også helt bokstavelig «klok kvinne». Skal man i tillegg være litt vrang, kunne man være tilbøyelig til å anta at tittelen er ideen, og at man trengte en antagonist til den fromme Claire og en mulighet til å la to av Frankrikes største navn utfolde seg mot hverandre på lerretet.

Men siden gleden over å se disse to eksellere i rollene sine er så stor, Deneuve og Frot gir «Jordmoren» dybde, humor og sjel. For de er så skjematisk stilt opp mot hverandre, som den skjødesløse versus den samvittighetsfulle, den spontane versus den rutinedrevne, den bredkjeftede møter den forsiktige, at det er stor underholdning i å se dem gjøre manuset større enn det er. Regissør Provost har skrevet manus, og skal ha anerkjennelse for fortelle en såpass melodramatisk historie som «Jordmoren». Helt uventet kan man ende opp med å bli både overrasket og litt rørt.(Vilkår)