Regissørene Olivier Nakache og Eric Toledano hadde verdensomspennende suksess med komedien «De urørlige» i 2012. Etter premiere på «C’est la vie» i Frankrike i høst har over tre millioner franskmenn sett filmen, og grunnen til at morsomhetene faller i smak, er ganske sikkert at de sparker i alle retninger, men kontrollert, med en viss finesse, samtidig som det av og til går helt og fullstendig av skaftet.
Fakta: «C'est la vie»
Frankrike 2017, originaltittel «Le sens de la fête», regi Eric Toledano og Olivier Nakache, spilletid 115 minutter, tillatt for alle, norsk premiere 2. februar
Med Jean-Paul Bacri, Gilles Lellouche, Jean-Paul Rouve, Eye Haïdara, Suzanne Clément og flere
Kolerisk arrangør
I «De urørlige» satt en rikmann i rullestol og skaffet seg en arbeidsledig assistent. I «C’est la vie» er det bryllupsarrangør Max (Jean-Paul Bacri) som oppfyller brudeparets drømmer for en dag. Første scene er langtrukken og forutsigbar, der Max til slutt eksploderer overfor et gifteklart par som vil ha festlokaler i sentrale Paris og femretters middag til prisen av en burger på veikro. Men i alle fall får vi etablert at Max, han er ikke bare lei, han er kolerisk og uvenner med omtrent alle som jobber for ham. Det er ikke det beste utgangspunktet for neste oppdrag – et drømmebryllup på et 1600-tallsslott i landlige omgivelser, der bruden kanskje er litt naiv, brudgommen er egosentrisk og stormannsgal, og gjestene er veldig mange.
Filmelsker? Les alle anmeldelser her
I kulissene har regissørene – som også har skrevet manus – plassert et speilbilde av samfunnet, med herskap og tjenere av alle avskygninger, der de fleste enten aspirerer til andre oppgaver enn dem de har, eller ikke er særlig gode til det de allerede gjør, med noen unntak. I tillegg har ikke alle de ansatte møtt opp, som erstattes med slektninger og venner. Ikke alle er klar over at å skape den perfekte stemningen uten at det merkes at noen jobber, er litt av en oppgave.
I gode og onde dager. Det er ikke alltid at bryllupsdagen er den beste dagen i livet, og festen i «C’est la vie» er et godt eksempel på det.
Sofistikerte blødmer
«Vi er nødt til å tilpasse oss,» er Max’ motto i dette tilsynelatende kaotiske landskapet. Regissørene, som også har skrevet manus, har stålkontroll på strukturen og på de gjentagende poengene som stadig utvikler seg til de når sine høydepunkt. Det spøkes både sofistikert og blødmeaktig med kjærlighet, klasse, språk, innvandring og ikke minst selviskhet i ytterste potens. Alle får sitt, i en komedie med svært få dødpunkter.
Man må altså bare gjennom den første, litt oppstyltede scenen, før filmen svever, og til slutt er det bare å heve glasset for franske komedietalenter med selvironi og god snert.
* (Vilkår)